Skråsikkerhet er en konsekvens av tvil

Joar Nango er aktuell med Festspillutstillingen i Bergen. Tommy Olsson har snakket med ham om Wu Tang Clan som gesamtkunstverk, det nomadiske rommet og arkitektur som en slags selskapsdans på kapitalismens grav.

Tekst av Tommy Olsson

Tommy: Jeg vet ikke så veldig mye om deg, må jeg innrømme, så jeg googlet, og det første som kom opp var at du er musiker?

Joar: Ha ha, kult, det er jo det som egentlig er drømmen min, men jeg er jo ikke så musikalsk. Men jeg var jævlig opptatt av rap da jeg var liten, og jeg hadde jo en sånn hemmelig skap-karriere som rapper på, eh, nordvestlandskysten, i en liten by der.

T: Nordvestlandskysten ... hvor er vi på kartet nå?

J: Da er vi i Molde.

T: Å, ja, Molde.

J: Ja, min mor er derfra. Min far er fra indre Finnmark. Så jeg er vokst opp i Finnmark i begynnelsen av livet, og så flyttet vi sørover til Molde, hvor min mor er fra.

T: Jeg hører det på dialekten, nå som du sier det.

J: Ja, men altså, jeg er jo ikke musiker, da, men jeg hører jævlig mye på musikk, har en stor platesamling. Det har vært en pasjon for meg fra veldig ung alder.

T: Da har vi noe felles.

J: Jeg tror det var en sånn greie som dro meg inn i visse miljøer og kulturelt bevisste samtaler. Det å liksom følge med på hva som skjer. Det var min første, du vet, å rive seg løs fra foreldrene, lokalmiljøet og sport, inn i musikken og det som jeg syntes var kult.

T: Musikk er sykt identitetsskapende.

J: Ikke sant, det er vel det jeg prøver å si – det formet meg veldig tidlig, og da var det for min del spesielt hiphop, da.

T: Ja, det var ikke det for meg, da, for hiphop fantes ikke.

J: Hva hørte du på?

T: Jeg er jo gammel, jeg er pønker.

J: Ja, ikke sant, det kan man jo liksom føle i din persona i det offentlige, at det er noe pønkete som ligger under der. 

T: Ja da, det går ikke å få ut, det er for stort, og for viktig.

(Teksten fortsetter etter annonsen.)

J: Jeg føler det litt sånn med hiphopen og, men jeg vet ikke om folk ser det, men jeg føler det av og til. Jeg er for eksempel veldig stor fan av Wu Tang Clan. Førsteplaten kom i -93, og da var jeg 14–15 år og fulgte spent med på de soloutgivelsene som kom, som en del av Wu Tang Clan-prosjektet. Det med å liksom bygge opp en armada, eller et kollektivt begrep, lage et univers, som var både visuelt, musikk, ideologi, sjanger og begreper. Shao-Lin-boksing, Kung Fu, sånne dårlige Kung Fu-filmreferanser. Måten det ble brukt på, visuelt, jeg tror det er noe som har formet meg veldig. Det er nesten et gesamtkunstverk, egentlig, hele det universet som Wu Tang Clan, og selvfølgelig flere andre, men spesielt Wu Tang Clan, skapte.

T: Ja, du tenker på, hva skal man si, den åpne strukturen?

J: Ja, og det kollektive.

T: Ja, men ikke et lukket kollektiv – det kommer jo og går folk hele tiden.

J: Ja, exactly, det var veldig godt sagt; det kommer og går folk, men det er liksom en liten verden der, som eksisterer og som er autonomt, og eget.

T: Jo, jeg hører på det og, faktisk.

J: Jeg hører fortsatt på det. Jeg har hatt noen år da jeg ikke har hørt så mye på den første hiphopen, men de siste fire–fem årene har jeg tatt det veldig mye opp igjen. En stund mistet jeg liksom taket på det, og så har jeg begynt å gå ganske mye tilbake til det nå, og det synes jeg er veldig fint.

T: Det har jo blitt, altså, det er jo ikke noen tvil om det, det har jo blitt veldig stort.

J: Det har blitt veldig stort.

T: Hiphop er liksom på en måte blitt altomfattende. Hvor du enn reiser, så står det jo en liten fyr og rapper på et gatehjørne.

J: Jeg har jobbet med det i prosjektøyemed, og da har jeg beskrevet det som spydspissen av globalismen. Jeg tenker at det som gjør det så viralt, at det sprer seg så raskt over hele verden, handler jo litt om den gjør-det-sjøl-teknologien som ligger i bånn. Du trenger liksom en beat, og en stemme, og en historie å fortelle, og jeg synes det speiler en del sånne orale fortellertradisjoner man finner i urfolksstrøk, for eksempel, i urfolkskulturer. Jeg tror ikke det er tilfeldig at hiphop er så viktig i alle vestlige urfolksmiljøer. Som i Nord-Amerika, hvor native rap er en sånn svær greie – det finnes ikke et reservat i USA eller Canada som ikke har en rap-gruppe, inuittene i Nord-Canada, altså, Grønland er jo ...

T: Jeg skulle nettopp til å si Grønland.

J: Der begynte de med hiphop allerede på 80-tallet, liksom. Hvert år kommer det gode hiphop-utgivelser derfra, og mye av det er produsert inhouse i Nuuk. Jeg tenker det er veldig interessant å kikke på hiphopen sånn. Det speiler jo litt den historien som hiphopen har også, at det er lettere for urfolk å identifisere seg med for eksempel Black Panthers. Hiphopen oppsto jo på 70-tallet som en del av veldig politiske strømninger, og afroamerikansk frigjøringskamp, og språket som oppstår rundt hiphopen. Disse identifikasjonsbildene tror jeg mange urfolk kjenner seg igjen i, å være en undertrykket minoritet og på en måte leve i et sånt slags føkka virkelighetsbilde, da, med klassesystemet og fattigdom, og reservatsystemet – det er jo et ganske insane system.

T: Reservat er vel basically ghetto, bare at det er flyttet ut av byen?

J: Ja, ghettofisering er jo akkurat hva det er, bare det at du flytter etniske grupper ut av byen, for å bli kvitt et problem, ikke sant? Det er jo helt sykt.

T: Men, faen, har du sett ... Jeg så nettopp en gammel, gammel dokumentar om gjenger i New York – den tror jeg faen du må se, altså. Den heter – jeg tror den heter 80 blocks from Tiffanys, og den slutter med at de har et block party, og i retrospekt vet man at, det er på en måte der det fødes, det er der hiphop blir til.

J: Det er en dokumentar?

T: Ja, det er en dokumentar, og den er så datert, så gammel at, det er i den tiden Bronx virkelig er farlig, og den hovedsakelige inntektskilden er kriminalitet. Skal se om jeg finner den. Der, den er fra 1979.

J: Wow, hvor fikk du sett den? Eller, hvor fikk du tak i den?

T: Den ligger på YouTube.

J: Ok, da har jeg booket torsdagskvelden min.

T: Ja, altså jeg ser det jo med litt nostalgisk blikk, men det slo meg at det er omtrent der det faktisk skjer. Det er der det blir veldig hipt å ha mye plater og et godt lydanlegg.

J: Jeg synes det var veldig rart at det kom opp at jeg var musiker da du googlet meg, men jeg synes jo det var en veldig fin inngang til dette her, jeg jobber jo mye med musikere, liker å jobbe kollektivt, å dra inn folk som jobber med lyd. Jeg har jo et par samarbeid med musikere under beltet allerede, sånne ambientuttrykk, som jeg som arkitekt finner mange estetiske uttrykk i, da, og jeg liker jo å jobbe med rom og installasjon som er sånn ... jeg vet ikke om multimedial er riktig ord, men multisensorisk, at det spiller på mange sanseinntrykk samtidig, og da liker jeg å bruke lyd som en romlig komponent i disse installasjonene og jobbe med folk som har en sensibilitet for det stedlige, eller det kontekstuelle. Det er foranderlige, eller skal vi si, fleksible og litt kaotiske rammer jeg liker å jobbe innenfor, men det fordrer jo en spesiell type attitude fra de musikerne, at hvis du skal være god på improvisasjon, så må du også beherske teknologien, instrumentene og det metodiske språket man bruker. Det må liksom være på et sånn intuitivt nivå. På den måten liker jeg å jobbe med arkitektur. Vi har et arkitektkollektiv som har skapt en sånn intuitiv måte å jobbe sammen og skape rom på. Sånn, her har vi en bil med femti planker, åtte presenninger, masse essensielle håndverktøy, reinskinn, et kjempebra lite portabelt campingkjøkken, og et lydanlegg med sinnssykt fine høyttalere, og et lyssystem, som man kan koble opp på et aggregat. Man har liksom en intuitiv relasjon til disse verktøyene, og materialene man reiser rundt med, eller har med seg.

T: Det forutsetter vel at folk er litt på bølgelengde og, dette.

J: Exactly, men for å være på bølgelengde må man også på en måte mestre sitt språk.

T: Man må vel være litt oppmerksom.

J: Ja, ja, man må være oppmerksom.

T: Du ser jo ellers ganske ofte, i sånne kollektive manifestasjoner, at relativt ofte, så er det jo bare noen som høvler over alle andre. Som rett og slett ikke får med seg hva noen sier. Men det kommer vel kanskje litt an på hvor mange folk som er involvert og, tenker jeg.

J: Ja, jeg tror, hvis man har store ambisjoner, at det er veldig sunt med en god porsjon dårlig sjøltillit, og i forlengelse av det tror jeg det er veldig viktig å gi plass til tvilen – spesielt din egen tvil. Jeg tror ofte at skråsikkerhet er en konsekvens av tvil. Det å høvle over andre, som du sier, eller det å gi for mye plass til sin egen ambisjon, tror jeg er en konsekvens av at man bærer på en eller annen tvil inni seg. Men det med tvil tenker jeg er en kompleks ting, da. Hvis man kan gjøre tvilen til noe man eier sammen, til noe man kan dele, og bygge seg ut fra eller bort fra, eller bygge et rom rundt – jeg tror veldig på det, som en type genererende ting.

T: Nå, er en skråsikker, da ligger det vel i kortene at en er vanskelig å samarbeide med. Ikke noe galt med å være skråsikker, men da skal man kanskje jobbe alene.

J: Ja, klart.

T: Men hvis jeg setter meg ned litt nå, foran maskinen min, og kjører jeg et billedsøk på navnet ditt, så er det en viss estetikk som blir synlig. Jeg hadde på følelsen av at det skulle bli det resultatet – mye presenninger, reinskinn, kasserte landbruksmaskiner. Det er noen ting som ser ut til å følge med hele tiden.

J: Det er en veldig fin beskrivelse – det at det følger med.

T: Det er to ting, det er utbrukt materiale, og så er det ting som er, eh, godt brukt, ha ha.

J: Jeg er veldig opptatt av flyt som en komponent i det romlige, og jeg tenker at det nomadiske rommet, det flyttbare rommet, er en ting som jeg har jobbet med siden jeg var student, og det føler jeg er en sånn ... Hvis det er noe jeg er nevrotisk opptatt av, og ikke kan slippe eller slutte å jobbe med, så er det akkurat det. Det er litt som, du vet, maleren som maler det samme stillebenet i førti år. Å bli en sånn kunstner som jobber veldig konsekvent med noe, er noe jeg prøver å unngå, da, å bli for låst inne i en måte å jobbe på, men akkurat det nomadiske rommet, og spesielt det kompositoriske og teknologiske nivået av det nomadiske rommet, er viktig for meg. Hvordan materialer er satt sammen og hvordan materialer er brukt, hvordan man raskt og enkelt organiserer rom, på en temporær og effektiv måte – det er noe jeg har gjort studier på, skrevet om, tatt bilder av, vært på antropologiske undersøkelser av, og som jeg har forsøkt å inkorporere i min arkitektur. Jeg tenker på det som arkitektur, fordi når jeg lager rom så har jeg noen sånne, ikke akkurat dogmer, men jeg liker å forholde meg til noen verdier og holdninger, som jeg tenker på som veldig verdifulle å lære fra, verdifulle sett i lys av samtiden vår. Jeg tenker på det som en arkitektur som feirer kapitalismens fall, som en slags selskapsdans på kapitalismens grav. Og jeg tenker på at friheten i det å benytte seg av alt det overflødige, det tilgjengelige, er en veldig ærlig måte å komponere rom og arkitektur på, som har tråder inn mot sånn scavenger-tenkesett, dumpsterdiving, sånne ting.

T: Det er jo mye gjenbruk.

J: Ja, og gjenbruksfilosofi, og det er jo en enkel, pragmatisk diskusjon omkring bærekraft, som kan bakes inn i akkurat det aspektet, men jeg ser også på det som en veldig, veldig lang, og djup arm som strekker seg helt tilbake til den førkristne, samiske ... eller hvordan skal jeg si det, langt inn i den samiske kulturen, og den samiske tradisjonen, og spesielt da arkitekturtradisjonen, som jeg jo har vokst opp med, og alltid vært veldig interessert i.

T: Lavvo?

J: Ja, men det er jo mye mer enn bare lavvoen, da.

T: Ja, det håper jeg, men du vet, det var det første jeg tenkte på.

J: Ja, det første man tenker, er jo det, men lavvoen er blitt veldig stereotypifisert, og jeg har lenge vært opptatt av å knuse, eller å bryte ned den veldig stive forståelsen av hva en lavvo er. Prøvd å grave dypere, og heller beskrive den måten å bygge på som noe verdifullt, og ikke bare lavvoen som et formalt objekt, for det blir veldig fort formalisert, som disse store sametingsbyggene, eller, det er veldig mange kulturbygg i Sapmi som er bygget som sånne kjempestore etterapinger av lavvoen. Man bygger egentlig ganske konvensjonell arkitektur, og så lager man sånne store, stive etniske symboler i arkitekturform.

T: Ha du vært i Lovozero? Det samiske senteret der?

J: Ja! Og hotellet – det er jo to sånne kjempelavvoer.

T: Jeg tenkte på den som er veldig sterk i fargene.

J: Ja, det er kulturhuset. Det er støpt i betong, og så er det et ornament på taket, som er et reinsdyrhode. Det er ganske tacky estetikk i hele det bygget, da. Men jeg er også veldig ydmyk for det å diskutere viktigheten av sånne bygg og. De er territoriumsmarkører, de viser en tilstedeværelse av den samiske kulturen, som jo er mangelvare, og spesielt på russisk side – der er det nesten ingen tegn som viser til samisk tilstedeværelse. Det er kanskje viktigere enn at jeg som arkitekt skal komme å ville ha en større, kompleks forståelse for hva vår arkitektur er og innebærer, så jeg er veldig ydmyk for konteksten i den diskusjonen. Jeg er opptatt av at man som kunstner, eller i sin agenda, kan bli for stakkato, eller bastant i sine holdninger. Diskusjonsmessig er det helt avhengig av konteksten man trer inn i.

Teksten er tidligere publisert i Kunsthåndverk 1/2020.