Sanselig og opplevelsessterk

Tittel: PRESENT

Kunstner: Erlend Leirdal, John K. Raustein, Heidi Bjørgan, Irene Nordli og Gunvor Nervold Antonsen

Sted: Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal

Periode:  10. juni til 6. august 2017


Utstillingen PRESENT på Bomuldsfabriken Kunsthall tematiserer øyeblikkets tilstedeværelse, og er den tredje i en serie som ble påbegynt i 1998. I hvert av de fem rommene presenteres installasjonsarbeider som alle på sin måte åpner døren inn til unike sanselige verdener. Utstillingen presenterer fem ulike og originale måter å bearbeide materialet på slik at vi føres inn i nye sanselige opplevelser.

John K. Raustein, Tom for ord. Foto: Dannevig©Bomuldsfabriken Kunsthall

John K. Raustein, Tom for ord. Foto: Dannevig©Bomuldsfabriken Kunsthall

Verket som totalopplevelse

John K. Rausteins installasjon Tom for ord (2015-2017) fører oss inn i en magisk eventyrverden. Vi blir møtt av myke, mørke gjenstander på gulvet, amorfe amøbelignende former naglet til veggen, og høye himmelstrebende konstruksjoner med frynser, dusker og stoffremser. Jeg får assosiasjoner til erteposene vi klemte på som barn eller den myke saccosekken som formet seg etter kroppen. Noen av de navnløse gjenstandene kan minne om ting fra dagligverdenen som faner eller flagg, gardiner og sengetøy eller kanskje en altertavle? Vi ser gjenkjennelige former som flaggstenger, billedrammer og nagler. En av de høye trekonstruksjonene minner nettopp om et tre der underlige former har sunket sammen, stakkarslige og tafatte. Men først og fremst er det ugjenkjennelige gjenstander Rausteins arbeider maner frem.

Gjenstander vi aldri har sett med øyet, men som vi har erfart med kroppene våre. Som følelsen formidlet av formen som har krøpet opp på ventilasjonsanlegget og ligger der oppe som om den gjemmer seg fra verden.
John K. Raustein, Tom for ord. Foto: Dannevig©Bomuldsfabriken Kunsthall

John K. Raustein, Tom for ord. Foto: Dannevig©Bomuldsfabriken Kunsthall

De pølselignende tentaklene titter ned over kanten litt nysgjerrig og kan minne om Yayoi Kusamas knudrete skulpturer. Formene på treskulpturen i motsatt hjørne gir følelsen av å ligge slunken og sammensunket i en haug når man egentlig burde klatret mot toppen av treet. Raustein har kalt installasjonen sin Tom for ord og det er nettopp denne ordløse kommunikasjonen som formidles i verket: stemningen vokser frem gjennom det dempede lyset, fargebruken, den stofflige, taktile materialbruken og de underliggjørende formene. Kjent, men ukjent.

Solid materialbeherskelse

Den samme type dialog mellom det vi ser i verden og det vi har erfart i verden preger også Erlend Leirdals skulpturer. Den signalgule skulpturen I havn (2016) gir assosiasjoner til en fortøyningsbøye på havna, og We could shine like two oceans baby (2017) minner om en lyktestolpe med to lys. Materialbruken hos Leirdal er her slående. Særlig er den skimrende perlemoren vakker mot det mørke treet, og gulfargen forvandler fortøyningsbøya til en fargerik fantasifigur. Strid (2016) i malt poppeltre derimot, appellerer snarere til en følelser eller en tilstand, enn til en kjent gjenstand. Skulpturen består av to figurer som fjerner seg fra hverandre selv om de taggete formene klart viser at de før tilhørte hverandre perfekt. Som to kontinenter som har drevet fra hverandre og som aldri kommer til å møte hverandre igjen. Eller to mennesker som har brutt all kontakt. 

Erlend Leirdal,  I havn , Strid og We could shine like two oceans baby. Foto: Dannevig©Bomuldsfabriken Kunsthall

Erlend Leirdal,  I havn , Strid og We could shine like two oceans baby. Foto: Dannevig©Bomuldsfabriken Kunsthall

De myke buene beveger seg bort fra hverandre, og taggene vil aldri forenes.

Assosiasjonene til brudd, konflikt og uvennskap er sterke, og formenes monolittiske, monumentale urkraft formidler en allmennmenneskelig tilstand som gjelder alle tider og alle kulturer. Leirviks skulpturer er preget av solid materialbeherskelse og er interessante både på et assosiativt nivå, som på et rent taktilt og materielt plan.

Ren fargeenergi

Heidi Bjørgan, Installasjon 1-75. Foto: Dannevig©Bomuldsfabriken Kunsthall

Heidi Bjørgan, Installasjon 1-75. Foto: Dannevig©Bomuldsfabriken Kunsthall

Heidi Bjørgan, Installasjon 1-17. Foto: Dannevig©Bomuldsfabriken Kunsthall

Heidi Bjørgan, Installasjon 1-17. Foto: Dannevig©Bomuldsfabriken Kunsthall

Heidi Bjørgan står for utstillingens sterkeste visuelle opplevelse. Hennes Installasjon 1-75 (2016-17) kombinerer det urgamle og det urmoderne, og verket fremstår lekent og livsbejaende. Installasjonen består av 75 objekter i steingods og glasur der formene til dels er hentet fra klassisk kunsthistorie og dels fra kunstneres frie formeksperiment. Installasjonen består av krukkelignende gjenstander i delvis forfall, som smeltende Salvador Dalí-former hvilende på klassiske konsoller. Noen har akantusranker, andre løveornamentikk, men kobler seg alle på den tradisjonelle ornamentikkens kanon. Det er fascinerende å studere hvor ulike både konsollene og krukkene blir avhengig av glasuren, noe som gir de ulike objektene ulike karakteristikker og stemninger. Men finest fungerer de kanskje samlet som et kakofoni av sterke farger som skaper energi i rommet. 

Opplevelsen av skogen   

Gunvor Nervold Antonsens installasjon Cirkadiane kan minne om John K. Rausteins prosjekt. Som Raustein, formidler hun en totalopplevelse og en tilstand snarere enn løsrevne enkeltverk. Verkslisten deler riktignok installasjonen hennes inn i enkeltdeler, men de ulike verkene oppleves sterkt sammenflettet siden de flyter inn i hverandre. Veggene er dekket av tegninger i kull og fargeblyant satt sammen til collager bestående av organiske former som glir sømløst inn i hverandre i like fargevalører. Tekstilarbeidet Om morgenen reiser skyggene seg (2017) beveger seg ut på gulvet og ut i rommet med funklende glassuroer. 

Gunvor Nervold Antonsen, Cirkadiane. Foto: Dannevig©Bomuldsfabriken Kunsthall

Gunvor Nervold Antonsen, Cirkadiane. Foto: Dannevig©Bomuldsfabriken Kunsthall

Treskulpturer danner små grupper på gulvet, som om de små stubbene samtaler eller kanskje helst vil være alene.

Sammen gir disse arbeidene assossiasjoner til å tre inn i en skog eller en lukket verden der naturen dominerer. Som i Rausteins underfundige stoffverden, bidrar også kombinasjonen av ulike materialer her til å skape en romlig totalopplevelse der vi opplever sanselig tilstedeværelse.

Det heselige blandet med det vakre

Kombinasjonen av ulike materialer preger også Irene Nordlis arbeider der hverdagsgjenstander settes sammen med glasert steingods til underfundige tablåer. Verkene er preget av en underlig sammensmeltning av rokokkomøbler og steingodsformer som gir en apart og dekadent stemning. I et hjørne av rommet brenner sorte lys faretruende fra den skulpturen Kandelaber (2016), ved siden av tablået Plantebordet (2017) der den gullforgylte rokokkostolen får selskap av knudrete steingodsformer. Stoffet på stolene er revnet og skjønnheten er erstattet av buktende former.

Irene Nordli, Benk. Foto: Dannevig©Bomuldsfabriken Kunsthall

Irene Nordli, Benk. Foto: Dannevig©Bomuldsfabriken Kunsthall

Nordli maner på mesterlig vis frem en borgerlig verden av staffasje som har gått av hengslene, hvor borgerskapets rokokkodekorasjoner har gone wrong.

Nordlis estetikk blander det heslige med det vakre og skaper sterke ofte dissonante opplevelser. Som i verket Benk (2017) der den vakre, treskårne sjeselongen dekkes av grov byggefilt samt abstrakt, knudrete steingods. Eller verket Porselensbindinger (2017) der det skrukkete teppet og bordet med den tilsynelatende vakre porselenoppsatsen inneholder knokler, avkappede lemmer og hummerklør. Nordli maner på mesterlig vis frem en borgerlig verden av staffasje som har gått av hengslene, hvor borgerskapets rokokkodekorasjoner har gone wrong.

Nærbilde av Irene Nordlis Porselensbindinger. Foto: Frida Forsgren

Nærbilde av Irene Nordlis Porselensbindinger. Foto: Frida Forsgren

PRESENT er en sanselig og opplevelsessterk utstilling der norsk samtidskunst viser sterk forankring i materialet, snarere enn i det narrative. Spesielt sal 1 (Raustein) og sal 4 (Nervold Antonsen) lykkes med å fange oss inn i et eget sanselig univers der vi fortaper oss i kunstverkets virkelighet. I de andre rommene opplever jeg ordet present mer som en tidsdimensjon, som nåtiden kontra fortiden. Leirdal maner fram en evig tilstand med sine urtidsformer, og både Bjørgan og Nordli kombinerer tradisjonsdesign med det ultramoderne for å få frem interessante brytninger. At ikke tittelen nødvendigvis samler alle verkene tenker jeg at ikke gjør noe for prosjektets helhet: Disse fem norske samtidskunstnerne står svært støtt som enkeltutstillinger. 

Frida Forsgren

Å være, eller ikke være?

Tittel: mens du blir til jord

Kunstner: John Raustein

Sted: KRAFT, Bergen

Periode:  12. mai til 6. august 2017

John Raustein, Når kvelden kommer er dagen over (foran) og Tidlig vår (bak). Foto: KRAFT

John Raustein, Når kvelden kommer er dagen over (foran) og Tidlig vår (bak). Foto: KRAFT

Tekstilkunstneren John Raustein har utviklet sitt uttrykk gjennom flere stadier, fra de lett ironiske broderte arbeidene han startet med, og som reflekterte over rollen som mannlig tekstilkunstner, via burleske skulpturelle arbeider fulle av rysjer og blonder, til det mer nedtonede, og kanskje dystrere uttrykket vi møter på denne utstillingen på KRAFT. mens du blir til jord tar opp i seg og balanserer i tekstilmediets ambivalens som både klesmateriale, bildemedium og romlig element i alt fra gardiner til teltvegger.

Utstillingen starter med en forventning som oppstår foran den gjennomsiktige døren som leder inn til utstillingsrommet. Jeg får assosiasjoner til spenningen som oppsto da jeg var liten og var på dukketeater. Følelsen av å være på vei ut av én verden, og å tre inn i et løsrevet og uforutsigbart rom. Jeg skuer inn på noe mørkt og dramatisk, og kan skimte en grå, uformelig masse, som gjør det vanskelig å kjenne igjen utstillingsrommet jeg har vært i mange ganger. Følelsen av teatralitet vokser når jeg åpner døren og trer inn i det som best kan beskrives som en jungel av grått. Raustein har konsekvent benyttet det samme grå lærretsmaterialet til å både omdefinere rommet og å skape skulpturer som inngår i en totalinstallasjon. Veggene og vinduene er dekket av tunge grå gardiner, som også brukes til å dele opp og skape nye rom.

Hullet er en interessant størrelse, da dets væren er en selvmotsigelse som både fravær og tilstedeværelse. Hullet er noe i kraft av å være noe som ikke er der.

Mine teatrale assosiasjoner bekreftes av det eneste arbeidet i utstillingen som har en tittel som kan knyttes til den fysiske utførelsen: Bakteppe. Dette er en samling av firkantede «bokser» eller «bilder» som dekker hele den ene veggen. I den grundige utstillingsteksten skrevet av Janeke Meyer Utne gjøres vi oppmerksom på Rausteins undersøkelse av hullformen i tekstilkunsten. Hullet er en interessant størrelse, da dets væren er en selvmotsigelse som både fravær og tilstedeværelse. Hullet er noe i kraft av å være noe som ikke er der. I Bakteppe spilles hullet opp mot sin antitese innenfor den tekstile verden lappen, og vi får et interessant spill mellom todimensjonalitet og tredimensjonalitet, bakenfor og foran. Enkeltdelene i dette verket kan oppleves både som frittstående «bilder» og som deler av et større arbeid.

John Raustein, Detalj av (fra venstre til hyøre) Når kvelden kommer er dagen over, Timer og minutter, Tom for ord. Foto: KRAFT

John Raustein, Detalj av (fra venstre til hyøre) Når kvelden kommer er dagen over, Timer og minutter, Tom for ord. Foto: KRAFT

I kontekst av utstillingen som helhet er arbeidet nyttig som en slags nøkkel til de skulpturelle arbeidene, men framstår likevel som overflødig fordi det bryter med en ellers overveldende totalitet. Med det tenker jeg den scenografiske installasjonen som resten av arbeidene utgjør. Jeg skulle ønske at kunstneren hadde valgt å stole fullt og helt på de skulpturelle arbeidene. Jeg får en følelse av å bli forklart noe jeg ikke ønsker å få forklart.

Ved å vende ryggen mot Bakteppe kan jeg imidlertid innta kompleksiteten i resten av utstillingen uforstyrret. Ved inngangsdøren henger det monumentale arbeidet Fortell noe kjekt, hvis slentrende tittel i liten grad står i stil med selve arbeidet. Dette er da heller ikke meningen, ettersom Raustein benytter titler som nærmest selvstendige verk, som lever sine eget liv uavhengig av de fysiske arbeidene de tilhører. Fortell noe kjekt består av tunge pølser av tekstil som er hengt opp på en måte som best kan beskrives som et stort skjørt. Denne tunge, hengende formen går igjen i mange av Rausteins tidligere arbeider. Måten dette «skjørtet» er hengt opp på, i kun ett punkt, eksponerer hullet man ville tre inn i for å ta på seg plagget, og dette grepet åpner skulpturen for et vell av tolkninger.

John Raustein, Bakteppe. Foto: KRAFT

John Raustein, Bakteppe. Foto: KRAFT

Raustein har som nevnt tidligere problematisert rollen som mannlig tekstilkunstner, og i dette arbeidet opplever jeg en kjønnstematikk som spesielt tilstedeværende. Den oppreiste formen danner en fallos som kulminerer i et hull på toppen. Det er nesten umulig å ikke få lyst til å la hånden penetrere flettverket som dannes av de hengende pølsene. Et kvinneplagg er utført i et nesten militært lerretsmateriale, langt fra de forførende rysjene som har preget mange av Rausteins tidligere skulpturer. Dette arbeidet balanserer perfekt slike kjønnslige motsetninger og det er fascinerende å bare stå og la assosiasjonene dundre fram og tilbake i hodet.

Flere av arbeidene henger på samme måte fra taket eller fra knagger i veggen. Arbeidet Når kvelden kommer er dagen over er interessant på den måten at det både utgjør en skulptur og en romdeler. Et stort stykke stoff henger fra taket, og dette er fullt av utskårne hull. Hullene er begynnelsen på hver sin «tunell» som man kan stikke hånden inn i, og som henger 40-50 cm ned på baksiden av stoffstykket. Går man rundt på baksiden oppstår det en ny dimensjon i arbeidet, hvor takspotten som belyser arbeidet skaper et skyggespill i overflaten.

Tittelen `Når kvelden kommer er dagen over` spiller også på en overgangstilstand, mellom dag og kveld, men er samtidig en setning som oppleves som meningsløs, da den egentlig bare konstaterer det som er selvsagt.

Kanskje arbeidet best forstås som en «membran». En membran er en avgrensning som ikke er absolutt, men hvor materie kan trenge gjennom, slik oksygen kan penetrere veggene i lungene og komme over i blodstrømmen. På samme måte er et hull en selvmotsigende størrelse som på samme tid er tilstede og fraværende. Hullet består av tomrom, og ved å sy inn tunellene har Raustein gitt hullet en fysikalitet det egentlig ikke har. Interessant er det derfor at tunellene er åpne i enden, slik at hullets «tomhet» bevares. Tittelen spiller også på en overgangstilstand, mellom dag og kveld, men er samtidig en setning som oppleves som meningsløs, da den egentlig bare konstaterer det som er selvsagt. På den måten er den et utsagn som består av ord, uten å tilføre noe innhold. Et utsagn som har innhold, men som samtidig er tomt.

John Raustein, Tidlig vår. Foto: KRAFT

John Raustein, Tidlig vår. Foto: KRAFT

Denne tilstanden av «være og samtidig ikke være» blir nøkkelen til å forstå utstillingstittelen. En klok person har sagt en gang at meningen med livet er å dø, ettersom dét er det eneste man kan være helt sikker på. Tittelen Mens du blir til jord spiller på hvordan livet kan betraktes som en sakte død, en tilstedeværelse av ikke-eksistens i selve eksistensen, og hvordan alt bærer i seg sin egen destruksjon.

Det er fascinerende å studere hvordan elementer fra tidligere arbeider i denne utstillingen opptrer i mer subtile og komplekse former. Spillet mellom arbeidene, den radikale og konsekvente materialbruken og den lekne bruken av titler vitner om et kunstnerskap som er i ferd med å nå et helt særegent og unikt uttrykk. mens du blir til jord kommer til å bli stående som ett av høydepunktene på Bergens materialbaserte kunstscene dette året.

Erik Friis Reitan

Stilltiende krigsrop

Tittel: Battle Cry

Kunstner: Emma Woffenden

Sted: S12, Bergen

Periode:  31. mars til 7. mai 2017

Emma Woffenden, On Bended Knee. Foto: Æsa Björk

Emma Woffenden, On Bended Knee. Foto: Æsa Björk

Battle Cry kan oversettes til norsk som «krigsrop», men kan også leses som en sammenstilling av de engelske verbene «battle» og «cry». «Battle» indikerer aktiv handling: å nedkjempe en fiende eller kjempe seg ut av en situasjon, mens «cry» trekker assosiasjonene til resignasjon, passivitet og svakhet. Denne dobbeltbetydningen viser seg å gå igjen i Emma Woffendens surrealistisk inspirerte arbeider, og måten de kommuniserer sammen i utstillingen hennes på glassgalleriet S12 i Bergen.

Emma Woffenden, The Runner. Foto: Æsa Björk

Emma Woffenden, The Runner. Foto: Æsa Björk

Idet jeg entrer det lille, men samtidig luftige galleriet S12 går jeg rett inn i en tilsynelatende frosset hendelse. En stor, gjennomsiktig glassbjelle uten hammer står stille i vinduet. En gravemaskinaktig figur flankeres av to framtredende antropomorfe figurer, som på hver sitt vis befinner seg i en aggressiv bevegelse inn mot sentrum av rommet. Dette gjelder spesielt den store skulpturen The Runner som består av en slags torso med armer og ben, alt utformet i delikate, blåste glasselementer. Midt i det store torso-stykket er det plassert et par lepper og en drøvel, utformet i et materiale som kan minne om det trolldeigaktige materialet fimo, som sammen danner et åpent gap. Figuren er ikke uten humoristiske tendenser, men samtidig er det noe desperat og konfronterende over den fremadlente stillingen. Figurens føtter sitter fast i leire, slik at det som ved første øyekast framsto som et angrep akkopagnert av et kamprop, med ett blir til en desperat kamp for å komme seg ut av gjørmen.

Woffendens arbeider spenner fra objekter i rent, klart glass, til sammenstillinger av funnet materiale. Flere av glasselementene har utgangspunkt i støpeformer fra nedlagte glassfabrikker som Woffenden har fått tilgang til, og disse blir del av et personlig arkiv av former som hun kombinerer i ulike objekter. Enkelte av objektene inneholder også isopor og plastflasker.

Emma Woffenden, Phantom (bak) og Victory (foran). Foto: Æsa Björk

Emma Woffenden, Phantom (bak) og Victory (foran). Foto: Æsa Björk

Flasker er i det hele tatt en gjennomgående form i arbeidene, og utgjør en forankring til glassets praktiske rolle i virkelighetens verden, i et univers som ellers er preget av surrealistiske fantasiformer.

I figuren Victory er materialbruken spesielt kompleks. Skulpturen består av to figurer; én liggende på bakken, og en annen tronende med det ene benet solid plantet i buken på den liggende. Avhengig av hvor man lar blikket falle på den stående figuren fremstår den vekslende som en menneskefigur, en and, og en bowlingkjegle. Denne vekselvirkningen mellom ulike, til dels motstridende assosiasjoner er et gjennomgangstema i flere av figurene. Hofteleddet på den stående figuren er laget av noe som kan minne om gips, og «leggen» består av et plastrør. Den liggende figuren er ikke transparent som den stående, men er snarere «mumifisiert» i et matt gipsaktig materiale. Ut av torsoen stikker en arm bestående av avkappede grønne flasker. Flasker er i det hele tatt en gjennomgående form i arbeidene, og utgjør en forankring til glassets praktiske rolle i virkelighetens verden, i et univers som ellers er preget av surrealistiske fantasiformer.  

I Victory skaper materialbruken altså en slags selvmotsigelse mellom form og innhold. Den stående, aggressive figuren er i stor grad transparent, og oppleves nesten som skjør. Den nedkjempede figuren er med sin opake finish og tette form langt mer solid.

Emma Woffenden, Phantom. Foto: Æsa Björk

Emma Woffenden, Phantom. Foto: Æsa Björk

Der Victory forestiller kulminasjonen av en kamp mellom to parter, er arbeidet Phantom både mer abstrakt og mer komplekst. Dette er muligens det arbeidet i utstillingen som fungerer best, fordi det manifesterer utstillingens hovedtendens gjennom en finstilt balanse mellom relativt subtile og mangetydige elementer. Skulpturen kan leses på et symbolsk nivå hvor enkle formgrep gir opphav til flere ulike tolkninger, samtidig som den danner utgangspunkt for dvelinger over glassets særegne formale egenskaper.

Som objekt har speilet fascinert kunstnere opp gjennom historien. Tilsynelatende transparent, men likevel opakt i det det kaster rommet og betrakteren tilbake på seg selv.

Liggende på et bord av børstet stål som gir assosiasjoner til laboratorier og operasjonssaler ligger en bøyet boble av klart, blåst glass, med en ende av grovere støpt glass. Mot baksiden av objektet lener et firkantet speil seg, slik at glassfiguren reflekteres og møter seg selv. Endestykket på boblen kan se ut som en boksehanske, og refleksjonen får det til å se ut som om figuren er i angrep på seg selv. Igjen gjør det skjøre og transparente glasset i objektet at denne aggressive assosiasjonen blir selvmotsigende. Som objekt har speilet fascinert kunstnere opp gjennom historien. Tilsynelatende transparent, men likevel opakt i det det kaster rommet og betrakteren tilbake på seg selv. Ikke rart det også har blitt sett på som magisk, med en rik mytologi knyttet til seg. I dette arbeidet er speilet med på å forsterke de reflekterende overflatene og spillet av lys i både objektet og i stålbordet det ligger på.

Emma Woffenden, Phantom (bak) og Falling Hard (foran). Foto: Æsa Björk

Emma Woffenden, Phantom (bak) og Falling Hard (foran). Foto: Æsa Björk

Battle Cry er en utstilling som belønner den som gir seg tid til å dvele ved de ulike objektene og hvordan de snakker til hverandre. Det som ved første øyekast er klart definerbare, gjenkjennelige objekter og former antar en voksende ambivalens etterhvert som de selvmotsigende detaljene trer fram og henholdsvis kansellerer hverandre ut, og forsterker hverandre. Slik sett er det talende at objektet bestående av en nedstrippet stol, gipselementer, plastrør og glassplater, som jeg var sikker på at forestilte en gravemaskin da jeg kom inn, nå, på vei ut, helt åpenbart framstår som en kyllingaktig dyrefigur, kollapset mot gulvet i en positur som passer til tittelen: Falling Hard.

Erik Friis Reitan

Sammenknyttede arbeider

Tittel: Ode til en vaskeklut – hymne til en tiger. Jubileumsutstillingen for Norske Tekstilkunstnere 40 år

Kunstnere: Hannah Ryggen, Gunvor Nervold Antonsen, Sissel Blystad, Ingrid Bodøgaard, Gro Jessen, Kari Dyrdal, Aurora Passero, Nora Joung, Carin Wessel, Birgit Wessel, Ingunn Skogholt, Brit Fuglevaag, Løvaas & Wagle, Margrethe Kolstad Brekke, Gitte Magnus, Else Marie Jakobsen, Ann Cathrin November Høibo, Camilla Steinum, Ask Bjørlo, Tove Pedersen, Ellen Lenvik, Eline McGeorge, Hans Hamid Rasmussen, Tobias Alexander Danielsson, Pernille Meidell, Birgit Hagen, Line Solberg Dolmen, Nora Adwan, Unn Sønju og Margrethe Kolstad Brekke.

Sted: Kunstnerforbundet, Oslo

Periode:  24. mars til 30. april 2017


Installasjonsbilde fra utstillingen. Foto: Thomas Tveter.

Installasjonsbilde fra utstillingen. Foto: Thomas Tveter.

Tekstilkunsten slipper sjelden unna tankespinneriet om det nære og hverdagslige som ligger i materialets natur. Myke objekter som kan varme og gi trygghet. Som kan skjule det vi ikke vil vise, eller omvendt. Utstillingen på Kunstnerforbundet legger ikke skjul på det naturlige opphavet til kunstformen. De viser likevel en mangfoldig utstilling som fanger flere dimensjoner av den tekstile tradisjonen uten at det blir rotete.

Heldigvis er bordsetningen på Kunstnerforbundet organisert med tanke på gode dialoger.

Arbeider i dialog

I utstillingslokalet møtes arbeider på tvers av tid, form og materiale. Et stort antall kunstnere har bidratt til jubileumsfeiringen, noe som kan være en utfordrende oppgave å kuratere. Litt som et slektstreff; totalt ulike individer skal stues sammen i et komprimert lokale bare fordi de er i slekt med hverandre. Heldigvis er bordsetningen på Kunstnerforbundet organisert med tanke på gode dialoger.

Hannah Ryggen og Gunvor Nervold Antonsen. Foto: Thomas Tveter.

Hannah Ryggen og Gunvor Nervold Antonsen. Foto: Thomas Tveter.

I første rom møter vi første dialog. Halvveis skjult bak sammenrullede hesjestrenger og tekstiler hengende til tørk, finner vi en beskjeden vev signert Hannah Ryggen, som del av Gunvor Nervold Antonsens installasjon Denne tråden er dette materialet. Motivet i veven er Ryggens gipsede hånd, en gang gitt i gave til kirurgen som opererte og gipset henne. Til tross for den ydmyke plasseringen av miniveven, er den sammen med resten av installasjonen en tydelig påminnelse om den fysiske slitasjen i det hverdagslige arbeidet og nødvendige håndverket på Ryggens tid. Ved siden av installasjonen henger Ryggens vev Hjemlige guder, der maktforhold og kampen for kunsten utspiller seg. Sammen formulerer Antonsens installasjon og Ryggens vev noe grunnleggende og velkjent – de arbeidende hendene og kampen for en akseptabel tilværelse, både i hverdagen og i kunsten.

Ann Cathrin November Høibo, Sønn. Foto: Thomas Tveter.

Ann Cathrin November Høibo, Sønn. Foto: Thomas Tveter.

Else Marie Jakobsen, Hvor møll tærer, 1994.

Else Marie Jakobsen, Hvor møll tærer, 1994.

Lenger inne i utstillingen finnes flere dialoger. Ann Cathrin November Høibos Sønn henger tungt og godt ved siden av tidligere læremester Else Marie Jakobsens arbeider, som en tydeliggjøring av at erfaringen og håndverket stadig overleveres. I det blå rommet henger et annet generasjonsforhold – mor og datter, Birgit og Carin Wessel. Vi får presentert en visuell oppsummering av Birgit Wessels oppdrag for Kongeskipet Norge, som minner oss om hennes innsats og rolle i tekstilkunsten. Dette bekrefter datteren gjennom å repetere morens fargepalett i sitt eget vevteppe rett ved siden av. Små vevarbeider fra Birgit Wessels enorme produksjon dukker opp som applikasjoner i teppet. At tradisjonen går i arv og fornyes kan ikke fremstilles mer konkret.

Carin Wessel, Birgits palett. Foto: Carin Wessel.

Carin Wessel, Birgits palett. Foto: Carin Wessel.

Disse stafettpinnene fremhever en ydmykhet og respekt mellom bidragsyterne til utstillingen, som går på tvers av alder, erfaring og utgangspunkt.

I tillegg viser det blå rommet en del av tekstilkunstens fornyelse i form av det teknologiske, hvor man ikke kan komme unna å legge merke til Kari Dyrdals monumentale bidrag. Disse stafettpinnene fremhever en ydmykhet og respekt mellom bidragsyterne til utstillingen, som går på tvers av alder, erfaring og utgangspunkt. Verkene utfyller hverandre heller enn å konkurrere om oppmerksomheten. De beviser dermed at de forstår at de er avhengige av hverandre for å kunne kalle seg del av en lang og innholdsrik tradisjon.

Opp trappene

I overetasjen møter vi mer utelukkende et samtidsreflekterende utvalg verk, der den politiske undertråden ligger godt synlig. Eline McGeorges vev i glinsende materiale kan ved første øyekast oppfattes som glamorøs og oppløftende. Men ved nærmere syn på materialbruken ser man at veven er laget av oppklipte varmetepper, kanskje oftest sett i redningsaksjoner i forbindelse med flyktningkrisen i dag.

Eline McGeorg og Ellen Lenvik. Foto: Thomas Tveter.

Eline McGeorg og Ellen Lenvik. Foto: Thomas Tveter.

Line Solberg Dolmen, Vi bygger og utvikler fremtidens samfunn II. Foto: Line Solberg Dolmen.

Line Solberg Dolmen, Vi bygger og utvikler fremtidens samfunn II. Foto: Line Solberg Dolmen.

Line Solberg Dolmen presenterer fotografier av tekstiler som brukes til å dekke til og skjule det som ikke skal ses, som noe vi ikke vil forholde oss til. Unn Sønju skaper også utilgjengelighet ved å sette opp et gittergjerde, møysommelig tettvevd, bastant og slitesterkt. Foran det vevde gjerdet ligger det man umiddelbart oppfatter som en levende og bevegelig organisme som gisper etter pusten under fragmenter av menneskeskapt bygningsmasse, signert Nora Adwan.

Installasjonsbilde fra utstillingen. Foto: Thomas Tveter.

Installasjonsbilde fra utstillingen. Foto: Thomas Tveter.

Sammen forsterker verkene hverandres undertoner av politiske antydninger, og hever hverandres stemmer, som tydelig har protest eller appell i tonefallet. Her blir det tydelig hvilken del av utstillingen som kan tolkes som en fremvisning av det Kunstnerforbundet selv i pressemeldingen benevner som «store samfunnsstrukturer, maktforhold og miljø.»

Installasjonsbilde fra utstillingen. Foto: Thomas Tveter.

Installasjonsbilde fra utstillingen. Foto: Thomas Tveter.

Det er i møtene mellom verkene at styrken i denne utstillingen ligger. I stedet for å spille på kontraster innad i feltet, fokuserer utstillingen på å belyse de røde trådene mellom svært ulike verk. Det har vist seg givende for både det enkelte verk og den helhetlige opplevelsen.

Ida Haugland

Om gleden ved å se på ny

Tittel: Scene View Navigation

Kunstnere: Andrea Scholze og Kristin Sæterdal

Sted: Galleri Format Oslo

Periode: 2. mars – 23. april 2017


Foto: Thomas Tveter

Foto: Thomas Tveter

Noen ganger er det kunsten som bringer sammenhenger ut av balanse, som skjerper blikket og oppmerksomheten mest.

Kristin Sæterdals tekstiler, vevd i klassisk stil på vevstol, løsriver seg umiddelbart fra en «typisk norsk» motivkrets. De viser i stedet science fiction-tablåer, fantasibilder, forestilte landskap fra, kan vi tenke oss, galakser langt unna. Flere av landskapene er rammet inn av et dashbord, åpenbart lokalisert et stykke over bakken, som om synsvinkelen er fra et romskip i fritt svev. Intet menneske er å se, og det hviler en forunderlig ro over landskapet, som om noe nettopp har skjedd og alle har forlatt scenen.

Kristin Sæterdal. Foto: Thomas Tveter

Kristin Sæterdal. Foto: Thomas Tveter

I det største verket er vi inne i selve romskipet – interiøret fra korridorer prydes av teatralske fartsstriper som jeg kjenner igjen fra tegneserienes verden: de markerer at en figur nettopp har beveget seg gjennom rommene i stor fart. Heller ikke her ser jeg hvem eller hva som nettopp har vært der. Er det et menneske eller et monster? Er det en alien, Bugs Bunny eller bare en tilårskommen astronaut som haster til maskinrommet for å fikse en haltende vifte?

Konsum og tenkning

Jeg vet ikke, men til tross for mangelen på kunnskap om hvilket subjekt som hører til billedrommet, hviler det noe forsont over det, som kommer til uttrykk som en glede over å bare se landskapet som presenteres for meg, en glede som nøytraliserer eventuell uro som måtte hjemsøke betrakteren.

Kristin Sæterdal. Foto: Thomas Tveter

Kristin Sæterdal. Foto: Thomas Tveter

Friksjonen mellom vevteknikkens tradisjonsbundethet og de utopisk-fantastiske landskapene understreker avstanden mellom det vi ser og ikke ser: det er ingen bro mellom teknikk og motiv. Verket åpner forestillingsevnen, lukker den ikke. Det er fristende å si at måten verkene er lagd på og det de har laget (motivet) åpner en forskjell som lar oss se det vi ser utenfor noen på forhånd gitte skjemaer. Sæterdal lokaliserer en enkelhet i betraktningen, en begynnelse, som ikke blir tatt til fange av historier som trenger seg på.

Vi står friere til å se, friere til å fantasere.

Andrea Scholze, Lost in time. Foto: Thomas Tveter

Andrea Scholze, Lost in time. Foto: Thomas Tveter

Guds lam

Det er i det hele tatt det jeg ikke ser, det som ikke forbindes, som fascinerer meg på denne utstillingen. For selv om det mest synlige her er aper, i form av stiliserte og grovt utformede skulpturer, er det ingen tegn på hvor de kommer fra, der de er utplassert i rommet. De er out-of-place.

Jeg henger meg likevel mer opp i Andrea Scholzes Lost in time enn apefigurene. Et enklere, roligere, verk, mindre demonstrativt gåtefullt. Det viser en sau på et rundt teppe. Da jeg så det tenkte jeg umiddelbart på den spanske barokkmaleren Francisco de Zurbaráns Agnus Dei (1635-1640), hvor vi ser et lite lam med føtter bundet sammen, noe som mer enn antyder at det er et offerdyr. Samtidig har dyret et stoisk uttrykk i ansiktet, som ikke korresponderer med dets (sannsynlige) skjebne. Lost in time viser et dyr i tilsvarende posisjon, men denne gangen er det ikke bundet sammen, og ansiktet er mindre distinkt lam eller saue-aktig. Dyret ligger på et sirkulært, hvitt, langhåret teppe. I bakgrunnen, på veggen, ses et verk til med navn Lost in time, men her finnes intet dyr. Tvert imot ser vi et enkelt utsnitt fra den hallusinatoriske reisen på slutten av Stanley Kubricks 2001: En romodyssé. Etter å forlatt de vanlige koordinatene for tid og rom, forsvinner hovedpersonen inn i en korridor bestående av mønstre og farger som hensetter oss hinsides både kronologisk tid og logisk rom. I Kubricks film havner hovedpersonen i et hvitt, halvveis abstrakt, opplyst rom – også her er de vanlige peilepunktene for fortid og fremtid stokket om på.

Andrea Scholze, Lost in time. Foto: Thomas Tveter

Andrea Scholze, Lost in time. Foto: Thomas Tveter

Disse svært forskjellige bildene, disse usammenlignbare situasjonene: er det likevel noe som forener dem, tenker jeg der jeg står foran sauen på Galleri Format.

Hybride fokuspunkter

Noe som leder meg tilbake til to av Sæterdals andre verk, nøkkelverk som åpner et hybrid rom, men her er det ikke det vi ser så mye som vår evne til å tenke over dets forutsetninger som er det viktige. I en dataskjerm og to flatskjerm-TVer er selve skjermen erstattet med en monokrom tekstil. Det flakkende og flyktige skjermbildet har veket plass for vevingens stillestående lagdeling. Her blir vevingen et anker for å tenke over hvor kort tid vår tids teknologiske innretninger varer: dette er ting som hverken lar seg reparere eller varer særlig lenge. De tilhører ikke vevingens håndverksdefinerte, langsomme tid, men forbrukets rastløse konsumkultur.

Ved å forene vevingen med teknologiens ikoniske form, hektes disse to tidene i hverandre. Ikke for å vise frem et objekt per se, men for å ramme inn oppmerksomheten og kulturen som knytter seg til to forskjellige typer produkter: veven og skjermen. Nok en gang er det begynnelsen som etableres, en åpning av oppmerksomheten som blir holdt fast som enkel gjennom fraværet av broer mellom de forskjellige mediene (vev, skjerm).

Foto: Thomas Tveter

Foto: Thomas Tveter

Alle verkene i Scene View Navigation defineres av at de er tatt ut av et forløp som kunne rammet dem tydelig inn – et forløp som kunne gjort verket mer fortellende, og kanskje også hektet dem sammen i et overordnet narrativ. De er snapshots, på et vis, som holdes på plass i et uavklart rom mellom forskjellige virkeligheter. Denne hybride karakteren er likevel ikke tenkt, den gir ingen fornemmelse av iscenesettelsens stivhet, men er overrakende tilstede i sin utskutte posisjon, fanget mellom fortellinger, forløp, forklarende sammenhenger eller forenende forståelsesbroer.

 

 Kjetil Røed

 

 

 

Fra gulv til tak og tilbake

Tittel: The lines that defines

Kunstner: Tobias Alexander Danielsson

Sted: SOFT Galleri, Oslo

Periode: 9. februar – 12. mars 2017


Installasjonsfoto av Øystein Thorvaldsen.

Installasjonsfoto av Øystein Thorvaldsen.

Det er, selvfølgelig – slår det meg etter at jeg har passert alle de utstilte arbeidene i lokalet – en felle. Ikke så mye på grunn av de dominerende rutenettkonstruksjonene per se, men deres lett machiavelliske plassering. Mellom inngangspartiet og desken i enden av det ikke veldig store lokalet foretar man en, til å begynne med, umerkelig intern progresjon. Utstillingen begynner med å være svært inviterende, men umerkelig lukker den seg rundt deg og holder deg fast litt for lenge. Den er ganske enkelt åpen i det du kommer inn, men legger seg som en psykologisk blokkering i det du snur, og tenker å gå tilbake den veien du kom. Det er godt gjort å lage en labyrint med så umerkelige grep og få komponenter, og enda mer imponerende å isolere den effekten fra en eneste retning.

– som hinter til at alt det vi ser ikke bare er til for å stå å reflektere over mens man tar en pause i minglingen og hvitvinen, men må brukes aktivt i et avgjørende øyeblikket der det gjerne står om liv og død.
Installasjonsfoto av Øystein Thorvaldsen.

Installasjonsfoto av Øystein Thorvaldsen.

The lines that defines er Tobias Alexander Danielssons første separatutstilling i Norge, og den foregår inne i tekstilkunstens hovedkvarter; SOFT Galleri – skjønt dette er teknisk sett nok så sjangeroverskridende saker. Mediespesifikt er det ikke, og totalinntrykket graviterer avgjort mer ned mot installasjon, enn tekstil – selv om det er denne materien som er synlig. Alle objekter er enten laget av, eller dekket med, tekstil, men scenariet det legges opp til er såpass dynamisk og intrikat at dette blir helt sekundært. Det kan minne om de tidligste arbeidene til Matthew Barney – før elefantsyken tok over – der alt utenfor kroppen er en forlengelse av kroppen, og treningsstudioet en plattform for mytologisk eksess. Fordi det er noe med fargene – de intenst fluoriserende oransje og gule signalfargene, laget for å vekke mest mulig oppmerksomhet, enten man er i livbåt på stormende hav, eller ekstatisk dansende i ultrafiolett belysning på raveparty i Berlin – som hinter til at alt det vi ser ikke bare er til for å stå å reflektere over mens man tar en pause i minglingen og hvitvinen, men må brukes aktivt i et avgjørende øyeblikket der det gjerne står om liv og død. Dere skjønner hva jeg mener – den graden av intensitet, og den fargeskalaen. Siden det veies opp mot det at i hvert fall halvparten av tingene faktisk er sorte eller hvite, blir de lukket i det paradoksale spillet der dette enten understreker det selvlysende ved de, eller at de dempes av det nærliggende, avhengig av hvem som ser og hvordan.

Et terapeutisk oppholdssted, lokalisert rett ved siden av sykegymnasten, på vei mot en kampsportsrelatert nisjeaktivitet. Et sted for regelmessige kontinuerlige besøk – la oss si en time i uken, torsdag ettermiddag etter jobb.
Installasjonsfoto av Øystein Thorvaldsen.

Installasjonsfoto av Øystein Thorvaldsen.

Installasjonsfoto av Øystein Thorvaldsen.

Installasjonsfoto av Øystein Thorvaldsen.

Fra min temporært låste posisjon bak rutenettet – herfra i første rekke oppfattet som et gitter som imiterer vinduet og begrenser alle forsøk til å komme så langt – prøver jeg å se det på begge måter, men kjører stadig fast i assosiative mønster. Super saturated yellow forekommer jo også på våtdrakter for syklister, tennisballer, og den type solbriller ingen med estetisk sans lenger bruker. Applisert på disse tingene, som ser ut som noe man i første rekke aktivt skal benytte seg av – selv om det forblir uklart hvordan – gir utstillingen fra seg indikasjoner om et nøytralt sted for tilfeldig transitt. Et terapeutisk oppholdssted, lokalisert rett ved siden av sykegymnasten, på vei mot en kampsportsrelatert nisjeaktivitet. Et sted for regelmessige kontinuerlige besøk – la oss si en time i uken, torsdag ettermiddag etter jobb.

Og så er det altså disse tingene, utplassert strategisk, som bokstavene i et alfabet vi instinktivt kjenner, men ikke helt greier å dechiffrere.
Installasjonsfoto av Øystein Thorvaldsen.

Installasjonsfoto av Øystein Thorvaldsen.

Den kunsthistoriske resonansen – den er ikke til å lure seg unna; det likner alt for mye på kunst, dette her – kan kanskje fremst lokaliseres i minimalismen og den tørrvittige brainy førstebølgen av amerikansk konseptkunst, men der er også noe mer usikkert og forstyrrende som får det til å skurre lavfrekvent og vagt truende. Det kan være at kombinasjonen bruksgjenstander, gitter, og sterke signalfarger, sammen med en utstudert og nøyaktig plassering – på kanten til pedantisk, egentlig, men det er jo også nettopp det som tilfører dette rommet en viss småpsykotisk nerve – fører tankene like mye til lukkede rom for skjulte prosesser. Jeg skal ikke ta i for hardt, men noe i komposisjonen fører tankene videre inn i en mer skitten tradisjon; den nøytralt registrerende gjengivelsen av fengselskorridorer og avsides beliggende tilfluktsrom. Steder der noe helt forferdelig nettopp skjedde, men der alle spor er vasket vekk nå. Og så er det altså disse tingene, utplassert strategisk, som bokstavene i et alfabet vi instinktivt kjenner, men ikke helt greier å dechiffrere. Den der på samme tid bekreftende og forstyrrende følelsen av at man vet, men ikke helt vet eksakt hva det er man vet. Det er, selvfølgelig, en felle. En felle innenfor en felle, for å være nøyaktig.

Tommy Olsson

Sammenheng og enkeltelementer

Tittel: Om materialer og muligheter.

Sted: Akershus Kunstsenter

Periode: 7. – 29. januar 2017

Med: Idun Baltzersen, Ingri Haraldsen og Petter Buhagen, Elin Hedberg og Hanne Frey Husø

Kuratert av Kunstvisitten ved Kirsten Mørck (leder), Mari Krokann Berge og Gabriella Gøransson.


En årlig gruppeutstilling med verk av fire kunstnere vises samlet før turnéperiode og opptredener som like mange enkeltelementer i behandlingsinstitusjoner for psykisk helse. Brukskunst i en spennende tapning, men et vanskelig galleriformat, anser Christer Dynna.

Idun Baltzersen, Flokken. Tresnitt på papir.

Idun Baltzersen, Flokken. Tresnitt på papir.

Idun Baltzersen, Flokken. Tresnitt på papir.

Idun Baltzersen, Flokken. Tresnitt på papir.

Ridende jenter med langt hår i flette på ryggen er motivet i collagene Idun Baltzersen deltar med på Om materialer og muligheter. Bildeteknikken hennes er i hovedsak tresnitt, men tegning i tusj og andre teknikker er også brukt i flere av de mange bitene som utgjør de kompakte bildeflatene hennes, som dels er montert lagvis. Dette skaper et utpreget taktilt uttrykk, og gitt den veldig uvørne komposisjonsformen Baltzersen holder disse arbeider i, er det nesten så man som betrakter motiveres til å organisere flatene ikke gjennom å se etter orden og struktur i bildenes motiver, men gjennom å strekke ut hendene og ta fatt selv. Det største arbeidet er montert rett på vegg, mens de øvrige fire er i glass og ramme, så de minner straks om grafikk slik det vanligvis betraktes. Baltzersens bruk av egne, mangfoldiggjorte motiver, danner i sum unike verk gjennom collageteknikken hun bruker, som jo ikke kan reproduseres.

Ingri Haraldsen og Petter Buhagen, Saltation.

Ingri Haraldsen og Petter Buhagen, Saltation.

Fylkesvandreutstilling

Håndgripelighet og kunst utforskes likeens i arbeidene til Ingri Haraldsen og Petter Buhagen, som sammen har signert Saltation. Her er motivene av fem unike sandkorn gjort til like mange nokså nøyaktige studier av kornenes tredimensjonale form. Forbindelsen som skulle kunne være mellom duoens computerfreste kryssfinér-plater (som er sandkornet «oversatt» så det kan betraktes med det blotte øye) og motivet av hands-on hestejenter i Baltzersens tresnittcollager, er ikke åpenbar.

Sikkert er det at de mange teknikkene Haraldsen og Buhagen har ført dataene om sandkornet innom, underveis i disse «oversettelesesprosessene» har erstattet mye opprinnelig informasjon med rene tilfeldigheter. En uvegerlig tanke er at mulighetene for å gjøre dette rent maskinelt og langt mer nøyaktig, er tilstede rent teknologisk – men en slik tanke synes Saltation uvedkommende. Dermed synes også verket å mangle en god indre logikk og motiv for å være med i denne utstillingen. Dog er det lettere å finne begrunnelsen i dette når man betrakter Om materialer og muligheter som komponert av løse element som skal fungere som separate utstillinger på turné gjennom 2017, slik intensjonen som ligger bak utstillingen dikterer. Om materialer og muligheter ligger til det faste prosjektet Kunstvisitten, en egen avdeling ved Kunstsenteret som besørger utstillinger og kurs for helse- og sosialinstitusjoner i fylket.

Hanne Frey Husø, Botanikk for Adelaide. Håndlaget papir og video (animasjonsfilm 13 min.)

Hanne Frey Husø, Botanikk for Adelaide. Håndlaget papir og video (animasjonsfilm 13 min.)

Hanne Frey Husø, Botanikk for Adelaide. Håndlaget papir og video (animasjonsfilm 13 min.)

Hanne Frey Husø, Botanikk for Adelaide. Håndlaget papir og video (animasjonsfilm 13 min.)

Hanne Frey Husø, Botanikk for Adelaide. Håndlaget papir og video (animasjonsfilm 13 min.)

Hanne Frey Husø, Botanikk for Adelaide. Håndlaget papir og video (animasjonsfilm 13 min.)

Liljen og fuglen

Rommet viet et arbeid av Hanne Frey Husø,  med tittelen Botanikk for Adelaide, er i overkant komplekst for en slik gruppeutstilling. De stemningsrike trådene som Husø har spunnet ut fra S. Kierkegaards Liljen på marken og fuglen under himmelen – tre gudelige taler fra 1849, er for innfløkte å gå løs på her. Og muligens er forestillingen om menneskets gudstro og dens plass i verden, som Kierkegaard selv funderte i Matteusevangeliet, av Husø pakket om på en måte som møter behov og bruk innen psykiatriens institusjoner. Eller så kan arbeidet nettopp være i overkant snakkesalig og retningsgivende for et godt møte med betrakter.

Elin Hedberg, Forandringer. Objekter i tre. Objekter i kobber.

Elin Hedberg, Forandringer. Objekter i tre. Objekter i kobber.

Elin Hedberg, Forandringer. Objekter i tre. Objekter i kobber.

Elin Hedberg, Forandringer. Objekter i tre. Objekter i kobber.

Liten tyngde

Elin Hedberg har levert en serie store korpusarbeider hvis essens er at de inviterer betrakter til nettopp å strekke ut armene og holde de seks bestanddelene av Skiftninger i egne hender. Som estetikk med terapeutisk formål, synes disse fem objektene meg likevel noe monotone, eller litt lite stimulerende som former betraktet. Det er for meg overflaten her som er mest forlokkende fordi gjenskinnet det matte metallet skaper, er snilt med lyset. Materialets muligheter legges det ikke frem noe av tyngde om her heller, men Kunstvisittens arbeid består også i å formidle for og i møte med mottaker-institusjonene, så på neste post kan disse formene finne en funksjon.

Potensialet for mulighetene som kan oppstå når arbeidene fraktes ut i institusjonene som mottar disse fire utstillingene, er et annet kapittel – og i realiteten også denne lille gruppeutstillingens reelle begrunnelse. For Kunstvisittens årlige avlevering blir fra februar av splittet i fire bestanddeler, som turnerer i alt 16 institusjoner i Akershus fylke. Baltzersens største collage blir derimot ikke sendt på turné, for visningsforholdene i institusjonene som tar imot tilbudet innebærer at det enten må være av et håndgripelig format, eller sikres bak glass.

Christer Dynna