En helsekunst?

BOKANMELDELSE

Vitamin C. Clay + Ceramic in Contemporary Art

Forlag: Phaidon

Redaktører: Louisa Elderton og Rebecca Morrill

Utgivelsesdato: Oktober 2017

Da jeg fikk vite at denne boken var på vei i posten, ble jeg så forventningsfull som en lite barn som hadde ønsket seg et akebrett i et helt år, og plutselig så en stor firkantet pakke under juletreet. Etter å ha revet av papiret og prøvekjørt den, er jeg fremdeles takknemlig og litt yr, men det er likevel noen småstein i bakken som gjorde korketrekkeropplevelsen litt annerledes enn det jeg hadde forventet.

Boken er svært vakkert innbundet og gjennomført. På coveret er det en collage av ulike kunstneres verk formet i en grafisk krans, der hvert minimaliserte verk med glossy farger er preget inn i en matt, skiferfargå bakgrunn; som et relieff. De videre sidene fører meg nesten ned i knestående. For der; på en terracottafarget bakgrunn (selvsagt) er det listet opp en overveldende nominasjonskomité og kunstnere som har bidratt til boka, etterfulgt av to tettskrevne sider med de skriftlige bidragsyterne med lengre detaljer om deres kredentialer.

Her snakker vi da altså om personlige tekster og anbefalinger av kunstnerne som er fremhevet i boka, skrevet av alt fra sjefene, kuratorene eller styrelederne for blant annet Whitechapel Gallery, Serpentine Galleries og Tate International i London, The Metropolitan Museum of Art og Guggenheim i New York, Hamburger Bahnhof i Berlin og sjefskuratoren for Centre Pompidou i Paris. Kunsthistorikere, kritikere og skribenter fra Huffington Post, Frieze og Flash Art... ja, til og med profilerte navn innen kunstverdenen fra Pakistan, Mexico, Nederland, Palestina, Australia og Danmark har jobbet med prosjektet. Og mange, mange flere. Listen er tilsynelatende endeløs, og det er imponerende å se hvem de har fått med på laget i denne publikasjonen om «leire og keramikk» – på godt norsk.

Da jeg begynner å lese boka, som er ganske fronttung med en l-a-n-g tekst i bittesmå fonter, så kjenner jeg igjen en del vendinger om keramikkens historie fra symbolske urfolkobjekter, via nyttegjenstander til dekor og siden samtidskunst; som omfatter både inngrep i det offentlige rom, politiske kommentarer, utforsking av form og rom, Joseph Beuys, utfordrende fysiske performancesopplevelser og så videre, som er relativt velkjente. Dette lange forordet, skrevet av Clare Lilley, direktør for Yorshire Sculpture Park, også kurator for Frieze London Sculpture Park, er uansett en god gjenoppfriskning fra undervisningen i kunsthistorie. Selv om den ikke bringer mange nye friske tanker til «kunstverdenen selv».

Selv mener jeg personlig at «kunstmarkedet og kunstarenaen», slik mediene og de fleste store utstillingsinstitusjoner er designet i dag, ikke er skapt rundt interessen for kunst og menneskets drivkraft bak kunstvirket sitt, men som et salgsmakedet som handler om publisering og fronting av «rockestjernene».

Siden jeg jobbet 20 år i mote- og mediabransjen før jeg gikk over til kunststudier og kunstbransjen, er dette fenomenet ikke noe nytt for meg, men jeg håper at det ville ta lengre tid før det innhentet kunstbransjen også. Nå jobber jeg ikke med keramikk selv, men jeg blir uansett opprørt over denne bokas manglende fokus på kunstnerne bak prosjektene. Det er kun de som «anbefaler» fra øverste hold som uttaler seg om kunstnerne i boken, og kunstnerne har ikke fått med ett eneste ord. I USA kalles slike prosjekter styrt av det førende pengemarkedet for «vanity books». For meg blir denne boka litt dét. Dette blir en slags showbook over vellykkede kunstnere, mange med utrolig fine verk, men mange også ganske fjollete.

Boka er likevelt fylt til randen av hele spekteret; alt fra primitivt utformet keramikk, meditativ uintensjonell overproduksjon (der kunstneren bruker sitt virke som en forlenget, repetitiv meditasjonsprosess; ved å lage et snarlikt objekt eller objekter hver dag i løpet av et lengre tidsrom – for eksempel et år) , kalkulert overproduksjon, gjenstander hvor estetismen er satt i fokus, «krukkehoarding» (manisk samling av krukker), eller det monumentale, det geometriske, knudrete, sammenbrettede, ornamentale, nostalgiske, futuristiske, banale, seksuelle, karikerte, animerte, eller de glatte objektene vi ofte ser i utstillinger hengende fra gjennomsiktige tråder i taket i store grupper, og selvfølgelig også de objektene som «tar rommet» og bruker det arkitektonisk og spatiale.

Boka tar deg med fra de aller første utgravningene av menneskeskapte leirefigurer til dagens avanserte kontemporære kunst med all den nye teknologien glasurer og forbrenningsmetoder tilbyr. Den binder sammen viktige milepæler i kunsthistorien; fra primitive symboler og seremonier, til kontemporære verk som handler om tekstur, sanselighet og det ytterst avanserte. Særlig er det de svært få performanceverkene som er inkludert i denne boka, som tiltrekker meg, selv om det er mye interessant og utfordrende enkeltkunst innlemmet i boken. Trekker gjerne frem performanceverkene til William Cobbing, men også de repetitive «Kusama»-OCD-aktige leireprintarbeidene til Lilibeth Cuenca Rasmussen, land-arten til Alexandra Engelfriet, skulpturene til An Te Liu fra Taiwan, og de flotte flatekeramikkarbeidene til Mary Hillman og Liz Larner.

Dette er den åttende boken i serien «Vitamin» som Phaidon har produsert; og som til sammen har solgt en kvart million bøker så langt. De startet med «Vitamin P» (som står for painting), gikk over til «Vitamin D» (drawing), «Vitamin Ph» (photography), og har siden vært innom installasjoner, 3D og så videre. Og mange av kunstnerne som har blitt frontet i bøkene skal, i følge forlagsredaktørene, ha fått sitt gjennombrudd på bakgrunn av nettopp disse presentasjonene i serien.

Det er sikkert sant at kunstnerne har fått styrket sin posisjon i kunstverdenen gjennom å bli frontet i disse betagende bøkene, slik forlaget hevder; særlig med så mange sterke støttespillere ved sin side. Men de fleste kunstnerne som er representert i bokserien hadde allerede en svært sterk karriere før de ble innlemmet; de fleste med ustillinger på internasjonale kunstfestivaler og biennaler. Likevel vil jeg si; dette er en coffee-table og referansebok som du kan ha mye glede av som kunstner, uansett hvilken disiplin du jobber innenfor. Bare ta den med en klype salt – eller glasur, hvis du vil!

Hilde Marstrander

 

 

Powered by Labrador CMS