Sammenknyttede arbeider

Tittel: Ode til en vaskeklut – hymne til en tiger. Jubileumsutstillingen for Norske Tekstilkunstnere 40 år

Kunstnere: Hannah Ryggen, Gunvor Nervold Antonsen, Sissel Blystad, Ingrid Bodøgaard, Gro Jessen, Kari Dyrdal, Aurora Passero, Nora Joung, Carin Wessel, Birgit Wessel, Ingunn Skogholt, Brit Fuglevaag, Løvaas & Wagle, Margrethe Kolstad Brekke, Gitte Magnus, Else Marie Jakobsen, Ann Cathrin November Høibo, Camilla Steinum, Ask Bjørlo, Tove Pedersen, Ellen Lenvik, Eline McGeorge, Hans Hamid Rasmussen, Tobias Alexander Danielsson, Pernille Meidell, Birgit Hagen, Line Solberg Dolmen, Nora Adwan, Unn Sønju og Margrethe Kolstad Brekke.

Sted: Kunstnerforbundet, Oslo

Periode:  24. mars til 30. april 2017

Tekstilkunsten slipper sjelden unna tankespinneriet om det nære og hverdagslige som ligger i materialets natur. Myke objekter som kan varme og gi trygghet. Som kan skjule det vi ikke vil vise, eller omvendt. Utstillingen på Kunstnerforbundet legger ikke skjul på det naturlige opphavet til kunstformen. De viser likevel en mangfoldig utstilling som fanger flere dimensjoner av den tekstile tradisjonen uten at det blir rotete.

Arbeider i dialog

I utstillingslokalet møtes arbeider på tvers av tid, form og materiale. Et stort antall kunstnere har bidratt til jubileumsfeiringen, noe som kan være en utfordrende oppgave å kuratere. Litt som et slektstreff; totalt ulike individer skal stues sammen i et komprimert lokale bare fordi de er i slekt med hverandre. Heldigvis er bordsetningen på Kunstnerforbundet organisert med tanke på gode dialoger.

I første rom møter vi første dialog. Halvveis skjult bak sammenrullede hesjestrenger og tekstiler hengende til tørk, finner vi en beskjeden vev signert Hannah Ryggen, som del av Gunvor Nervold Antonsens installasjon Denne tråden er dette materialet. Motivet i veven er Ryggens gipsede hånd, en gang gitt i gave til kirurgen som opererte og gipset henne. Til tross for den ydmyke plasseringen av miniveven, er den sammen med resten av installasjonen en tydelig påminnelse om den fysiske slitasjen i det hverdagslige arbeidet og nødvendige håndverket på Ryggens tid. Ved siden av installasjonen henger Ryggens vev Hjemlige guder, der maktforhold og kampen for kunsten utspiller seg. Sammen formulerer Antonsens installasjon og Ryggens vev noe grunnleggende og velkjent – de arbeidende hendene og kampen for en akseptabel tilværelse, både i hverdagen og i kunsten.

Lenger inne i utstillingen finnes flere dialoger. Ann Cathrin November Høibos Sønn henger tungt og godt ved siden av tidligere læremester Else Marie Jakobsens arbeider, som en tydeliggjøring av at erfaringen og håndverket stadig overleveres. I det blå rommet henger et annet generasjonsforhold – mor og datter, Birgit og Carin Wessel. Vi får presentert en visuell oppsummering av Birgit Wessels oppdrag for Kongeskipet Norge, som minner oss om hennes innsats og rolle i tekstilkunsten. Dette bekrefter datteren gjennom å repetere morens fargepalett i sitt eget vevteppe rett ved siden av. Små vevarbeider fra Birgit Wessels enorme produksjon dukker opp som applikasjoner i teppet. At tradisjonen går i arv og fornyes kan ikke fremstilles mer konkret.

I tillegg viser det blå rommet en del av tekstilkunstens fornyelse i form av det teknologiske, hvor man ikke kan komme unna å legge merke til Kari Dyrdals monumentale bidrag. Disse stafettpinnene fremhever en ydmykhet og respekt mellom bidragsyterne til utstillingen, som går på tvers av alder, erfaring og utgangspunkt. Verkene utfyller hverandre heller enn å konkurrere om oppmerksomheten. De beviser dermed at de forstår at de er avhengige av hverandre for å kunne kalle seg del av en lang og innholdsrik tradisjon.

Opp trappene

I overetasjen møter vi mer utelukkende et samtidsreflekterende utvalg verk, der den politiske undertråden ligger godt synlig. Eline McGeorges vev i glinsende materiale kan ved første øyekast oppfattes som glamorøs og oppløftende. Men ved nærmere syn på materialbruken ser man at veven er laget av oppklipte varmetepper, kanskje oftest sett i redningsaksjoner i forbindelse med flyktningkrisen i dag.

Line Solberg Dolmen presenterer fotografier av tekstiler som brukes til å dekke til og skjule det som ikke skal ses, som noe vi ikke vil forholde oss til. Unn Sønju skaper også utilgjengelighet ved å sette opp et gittergjerde, møysommelig tettvevd, bastant og slitesterkt. Foran det vevde gjerdet ligger det man umiddelbart oppfatter som en levende og bevegelig organisme som gisper etter pusten under fragmenter av menneskeskapt bygningsmasse, signert Nora Adwan.

Sammen forsterker verkene hverandres undertoner av politiske antydninger, og hever hverandres stemmer, som tydelig har protest eller appell i tonefallet. Her blir det tydelig hvilken del av utstillingen som kan tolkes som en fremvisning av det Kunstnerforbundet selv i pressemeldingen benevner som «store samfunnsstrukturer, maktforhold og miljø.»

Det er i møtene mellom verkene at styrken i denne utstillingen ligger. I stedet for å spille på kontraster innad i feltet, fokuserer utstillingen på å belyse de røde trådene mellom svært ulike verk. Det har vist seg givende for både det enkelte verk og den helhetlige opplevelsen.

Ida Haugland