Stilltiende krigsrop

Tittel: Battle Cry

Kunstner: Emma Woffenden

Sted: S12, Bergen

Periode:  31. mars til 7. mai 2017

Emma Woffenden, On Bended Knee. Foto: Æsa Björk

Emma Woffenden, On Bended Knee. Foto: Æsa Björk

Battle Cry kan oversettes til norsk som «krigsrop», men kan også leses som en sammenstilling av de engelske verbene «battle» og «cry». «Battle» indikerer aktiv handling: å nedkjempe en fiende eller kjempe seg ut av en situasjon, mens «cry» trekker assosiasjonene til resignasjon, passivitet og svakhet. Denne dobbeltbetydningen viser seg å gå igjen i Emma Woffendens surrealistisk inspirerte arbeider, og måten de kommuniserer sammen i utstillingen hennes på glassgalleriet S12 i Bergen.

Emma Woffenden, The Runner. Foto: Æsa Björk

Emma Woffenden, The Runner. Foto: Æsa Björk

Idet jeg entrer det lille, men samtidig luftige galleriet S12 går jeg rett inn i en tilsynelatende frosset hendelse. En stor, gjennomsiktig glassbjelle uten hammer står stille i vinduet. En gravemaskinaktig figur flankeres av to framtredende antropomorfe figurer, som på hver sitt vis befinner seg i en aggressiv bevegelse inn mot sentrum av rommet. Dette gjelder spesielt den store skulpturen The Runner som består av en slags torso med armer og ben, alt utformet i delikate, blåste glasselementer. Midt i det store torso-stykket er det plassert et par lepper og en drøvel, utformet i et materiale som kan minne om det trolldeigaktige materialet fimo, som sammen danner et åpent gap. Figuren er ikke uten humoristiske tendenser, men samtidig er det noe desperat og konfronterende over den fremadlente stillingen. Figurens føtter sitter fast i leire, slik at det som ved første øyekast framsto som et angrep akkopagnert av et kamprop, med ett blir til en desperat kamp for å komme seg ut av gjørmen.

Woffendens arbeider spenner fra objekter i rent, klart glass, til sammenstillinger av funnet materiale. Flere av glasselementene har utgangspunkt i støpeformer fra nedlagte glassfabrikker som Woffenden har fått tilgang til, og disse blir del av et personlig arkiv av former som hun kombinerer i ulike objekter. Enkelte av objektene inneholder også isopor og plastflasker.

Emma Woffenden, Phantom (bak) og Victory (foran). Foto: Æsa Björk

Emma Woffenden, Phantom (bak) og Victory (foran). Foto: Æsa Björk

Flasker er i det hele tatt en gjennomgående form i arbeidene, og utgjør en forankring til glassets praktiske rolle i virkelighetens verden, i et univers som ellers er preget av surrealistiske fantasiformer.

I figuren Victory er materialbruken spesielt kompleks. Skulpturen består av to figurer; én liggende på bakken, og en annen tronende med det ene benet solid plantet i buken på den liggende. Avhengig av hvor man lar blikket falle på den stående figuren fremstår den vekslende som en menneskefigur, en and, og en bowlingkjegle. Denne vekselvirkningen mellom ulike, til dels motstridende assosiasjoner er et gjennomgangstema i flere av figurene. Hofteleddet på den stående figuren er laget av noe som kan minne om gips, og «leggen» består av et plastrør. Den liggende figuren er ikke transparent som den stående, men er snarere «mumifisiert» i et matt gipsaktig materiale. Ut av torsoen stikker en arm bestående av avkappede grønne flasker. Flasker er i det hele tatt en gjennomgående form i arbeidene, og utgjør en forankring til glassets praktiske rolle i virkelighetens verden, i et univers som ellers er preget av surrealistiske fantasiformer.  

I Victory skaper materialbruken altså en slags selvmotsigelse mellom form og innhold. Den stående, aggressive figuren er i stor grad transparent, og oppleves nesten som skjør. Den nedkjempede figuren er med sin opake finish og tette form langt mer solid.

Emma Woffenden, Phantom. Foto: Æsa Björk

Emma Woffenden, Phantom. Foto: Æsa Björk

Der Victory forestiller kulminasjonen av en kamp mellom to parter, er arbeidet Phantom både mer abstrakt og mer komplekst. Dette er muligens det arbeidet i utstillingen som fungerer best, fordi det manifesterer utstillingens hovedtendens gjennom en finstilt balanse mellom relativt subtile og mangetydige elementer. Skulpturen kan leses på et symbolsk nivå hvor enkle formgrep gir opphav til flere ulike tolkninger, samtidig som den danner utgangspunkt for dvelinger over glassets særegne formale egenskaper.

Som objekt har speilet fascinert kunstnere opp gjennom historien. Tilsynelatende transparent, men likevel opakt i det det kaster rommet og betrakteren tilbake på seg selv.

Liggende på et bord av børstet stål som gir assosiasjoner til laboratorier og operasjonssaler ligger en bøyet boble av klart, blåst glass, med en ende av grovere støpt glass. Mot baksiden av objektet lener et firkantet speil seg, slik at glassfiguren reflekteres og møter seg selv. Endestykket på boblen kan se ut som en boksehanske, og refleksjonen får det til å se ut som om figuren er i angrep på seg selv. Igjen gjør det skjøre og transparente glasset i objektet at denne aggressive assosiasjonen blir selvmotsigende. Som objekt har speilet fascinert kunstnere opp gjennom historien. Tilsynelatende transparent, men likevel opakt i det det kaster rommet og betrakteren tilbake på seg selv. Ikke rart det også har blitt sett på som magisk, med en rik mytologi knyttet til seg. I dette arbeidet er speilet med på å forsterke de reflekterende overflatene og spillet av lys i både objektet og i stålbordet det ligger på.

Emma Woffenden, Phantom (bak) og Falling Hard (foran). Foto: Æsa Björk

Emma Woffenden, Phantom (bak) og Falling Hard (foran). Foto: Æsa Björk

Battle Cry er en utstilling som belønner den som gir seg tid til å dvele ved de ulike objektene og hvordan de snakker til hverandre. Det som ved første øyekast er klart definerbare, gjenkjennelige objekter og former antar en voksende ambivalens etterhvert som de selvmotsigende detaljene trer fram og henholdsvis kansellerer hverandre ut, og forsterker hverandre. Slik sett er det talende at objektet bestående av en nedstrippet stol, gipselementer, plastrør og glassplater, som jeg var sikker på at forestilte en gravemaskin da jeg kom inn, nå, på vei ut, helt åpenbart framstår som en kyllingaktig dyrefigur, kollapset mot gulvet i en positur som passer til tittelen: Falling Hard.

Erik Friis Reitan