Sanselig og opplevelsessterk

Tittel: PRESENT

Kunstner: Erlend Leirdal, John K. Raustein, Heidi Bjørgan, Irene Nordli og Gunvor Nervold Antonsen

Sted: Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal

Periode:  10. juni til 6. august 2017

Utstillingen PRESENT på Bomuldsfabriken Kunsthall tematiserer øyeblikkets tilstedeværelse, og er den tredje i en serie som ble påbegynt i 1998. I hvert av de fem rommene presenteres installasjonsarbeider som alle på sin måte åpner døren inn til unike sanselige verdener. Utstillingen presenterer fem ulike og originale måter å bearbeide materialet på slik at vi føres inn i nye sanselige opplevelser.

Verket som totalopplevelse

John K. Rausteins installasjon Tom for ord (2015-2017) fører oss inn i en magisk eventyrverden. Vi blir møtt av myke, mørke gjenstander på gulvet, amorfe amøbelignende former naglet til veggen, og høye himmelstrebende konstruksjoner med frynser, dusker og stoffremser. Jeg får assosiasjoner til erteposene vi klemte på som barn eller den myke saccosekken som formet seg etter kroppen. Noen av de navnløse gjenstandene kan minne om ting fra dagligverdenen som faner eller flagg, gardiner og sengetøy eller kanskje en altertavle? Vi ser gjenkjennelige former som flaggstenger, billedrammer og nagler. En av de høye trekonstruksjonene minner nettopp om et tre der underlige former har sunket sammen, stakkarslige og tafatte. Men først og fremst er det ugjenkjennelige gjenstander Rausteins arbeider maner frem.

De pølselignende tentaklene titter ned over kanten litt nysgjerrig og kan minne om Yayoi Kusamas knudrete skulpturer. Formene på treskulpturen i motsatt hjørne gir følelsen av å ligge slunken og sammensunket i en haug når man egentlig burde klatret mot toppen av treet. Raustein har kalt installasjonen sin Tom for ord og det er nettopp denne ordløse kommunikasjonen som formidles i verket: stemningen vokser frem gjennom det dempede lyset, fargebruken, den stofflige, taktile materialbruken og de underliggjørende formene. Kjent, men ukjent.

Solid materialbeherskelse

Den samme type dialog mellom det vi ser i verden og det vi har erfart i verden preger også Erlend Leirdals skulpturer. Den signalgule skulpturen I havn (2016) gir assosiasjoner til en fortøyningsbøye på havna, og We could shine like two oceans baby (2017) minner om en lyktestolpe med to lys. Materialbruken hos Leirdal er her slående. Særlig er den skimrende perlemoren vakker mot det mørke treet, og gulfargen forvandler fortøyningsbøya til en fargerik fantasifigur. Strid (2016) i malt poppeltre derimot, appellerer snarere til en følelser eller en tilstand, enn til en kjent gjenstand. Skulpturen består av to figurer som fjerner seg fra hverandre selv om de taggete formene klart viser at de før tilhørte hverandre perfekt. Som to kontinenter som har drevet fra hverandre og som aldri kommer til å møte hverandre igjen. Eller to mennesker som har brutt all kontakt. 

Assosiasjonene til brudd, konflikt og uvennskap er sterke, og formenes monolittiske, monumentale urkraft formidler en allmennmenneskelig tilstand som gjelder alle tider og alle kulturer. Leirviks skulpturer er preget av solid materialbeherskelse og er interessante både på et assosiativt nivå, som på et rent taktilt og materielt plan.

Ren fargeenergi

Heidi Bjørgan står for utstillingens sterkeste visuelle opplevelse. Hennes Installasjon 1-75 (2016-17) kombinerer det urgamle og det urmoderne, og verket fremstår lekent og livsbejaende. Installasjonen består av 75 objekter i steingods og glasur der formene til dels er hentet fra klassisk kunsthistorie og dels fra kunstneres frie formeksperiment. Installasjonen består av krukkelignende gjenstander i delvis forfall, som smeltende Salvador Dalí-former hvilende på klassiske konsoller. Noen har akantusranker, andre løveornamentikk, men kobler seg alle på den tradisjonelle ornamentikkens kanon. Det er fascinerende å studere hvor ulike både konsollene og krukkene blir avhengig av glasuren, noe som gir de ulike objektene ulike karakteristikker og stemninger. Men finest fungerer de kanskje samlet som et kakofoni av sterke farger som skaper energi i rommet. 

Opplevelsen av skogen   

Gunvor Nervold Antonsens installasjon Cirkadiane kan minne om John K. Rausteins prosjekt. Som Raustein, formidler hun en totalopplevelse og en tilstand snarere enn løsrevne enkeltverk. Verkslisten deler riktignok installasjonen hennes inn i enkeltdeler, men de ulike verkene oppleves sterkt sammenflettet siden de flyter inn i hverandre. Veggene er dekket av tegninger i kull og fargeblyant satt sammen til collager bestående av organiske former som glir sømløst inn i hverandre i like fargevalører. Tekstilarbeidet Om morgenen reiser skyggene seg (2017) beveger seg ut på gulvet og ut i rommet med funklende glassuroer. 

Sammen gir disse arbeidene assossiasjoner til å tre inn i en skog eller en lukket verden der naturen dominerer. Som i Rausteins underfundige stoffverden, bidrar også kombinasjonen av ulike materialer her til å skape en romlig totalopplevelse der vi opplever sanselig tilstedeværelse.

Det heselige blandet med det vakre

Kombinasjonen av ulike materialer preger også Irene Nordlis arbeider der hverdagsgjenstander settes sammen med glasert steingods til underfundige tablåer. Verkene er preget av en underlig sammensmeltning av rokokkomøbler og steingodsformer som gir en apart og dekadent stemning. I et hjørne av rommet brenner sorte lys faretruende fra den skulpturen Kandelaber (2016), ved siden av tablået Plantebordet (2017) der den gullforgylte rokokkostolen får selskap av knudrete steingodsformer. Stoffet på stolene er revnet og skjønnheten er erstattet av buktende former.

Nordlis estetikk blander det heslige med det vakre og skaper sterke ofte dissonante opplevelser. Som i verket Benk (2017) der den vakre, treskårne sjeselongen dekkes av grov byggefilt samt abstrakt, knudrete steingods. Eller verket Porselensbindinger (2017) der det skrukkete teppet og bordet med den tilsynelatende vakre porselenoppsatsen inneholder knokler, avkappede lemmer og hummerklør. Nordli maner på mesterlig vis frem en borgerlig verden av staffasje som har gått av hengslene, hvor borgerskapets rokokkodekorasjoner har gone wrong.

PRESENT er en sanselig og opplevelsessterk utstilling der norsk samtidskunst viser sterk forankring i materialet, snarere enn i det narrative. Spesielt sal 1 (Raustein) og sal 4 (Nervold Antonsen) lykkes med å fange oss inn i et eget sanselig univers der vi fortaper oss i kunstverkets virkelighet. I de andre rommene opplever jeg ordet present mer som en tidsdimensjon, som nåtiden kontra fortiden. Leirdal maner fram en evig tilstand med sine urtidsformer, og både Bjørgan og Nordli kombinerer tradisjonsdesign med det ultramoderne for å få frem interessante brytninger. At ikke tittelen nødvendigvis samler alle verkene tenker jeg at ikke gjør noe for prosjektets helhet: Disse fem norske samtidskunstnerne står svært støtt som enkeltutstillinger. 

Frida Forsgren