Tre ganger tre

Tittel: What Wood Would. Fortellinger i tre

Kunstnere: Marianne Berg, Liv Blåvarp, Marianne Broch, Bjørn Båsen, Lillian Dahle, Ingeborg Resell Elieson, Elisabeth Engen, Elin Hedberg, Kjell Hommerstad, Trude Johansen, Erlend Leirdal, Mikael Pedersen & Sarah Leszinski, Rina Charlott Lindgren, Edith Lundebrekke, Konrad Mehus, Per Kristian Nygård, Tore Reisch, Stian Korntved Ruud, Lars Sture, Hanne Tyrmi, og Ann Kristin Aas.

Sted: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim

Periode:  22. juni til 10. september 2017

Allerede i presentasjonsteksten til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums sommerutstilling What Would Wood kommer det tydelig frem hvor rikt og allsidig utvalget av kunstnere er. Her er etablerte navn som publikum har kjent over flere tiår, som Liv Blåvarp og Konrad Mehus, og helt nye navn som Elin Hedberg og Stian Korntvedt Ruud. Også når det gjelder teknikk, spenner verksutvalget fra det helt rudimentære til det maskinelt fininnstilte. Arbeidene varierer da også voldsomt i størrelse – fra løvtynne verk, minutiøst fremstilt med millimeterpresisjon, til flere meter lange arbeider i hundrekilosklassen. Det at samtlige kunstnere er norske spiller en underordnet rolle som fellestrekk, all den tid kunstnernes biografi er mindre viktig i utstillingen som et hele. Den eneste felles linken av substansiell betydning er at alle kunstnerne viser verk der tre er benyttet som materiale.

For undertegnede er kanskje utstillingens første blikkfang Elisabeth Engens Thonetbukett. Her er en mengde replikadeler av Michael Thonets caféstol fra 1859 blitt omstrukturert og gitt en samlet form som en avlang, majestetisk skulptur. Det er blitt et mykt trofé som nettopp beholder den ikoniske stolens fremste kjennemerke – det buete treet i topp, men som omformer det vante og funksjonelle til noe ukjent og abstrakt.

Denne tvisten over kjente objekter – ofte via et spill med ord eller henvisninger til objektenes tradisjonelle symbolikk – går som en rød tråd gjennom flere av verkene. Konrad Mehus viser med uforlignelig presisjon verket 3krone, et fuglerede av bøyde kvister og tilskårne, grønnmalte blader, samt ørsmå sølvfugler innimellom kvistene, noe som forøvrig bringer tankene i retning hans foldeknivfugler fra 1980-årene. Verket ligner en brudekrone og (ord)spiller slik opp mot «hekketiden» som venter et nygift par – et verk med den samme humoristiske tonen som preger store deler av hans produksjon.

Nevnte Blåvarps tresmykke Rød and strekker ikke bare halssmykkets båndform i maksimalt zoomorf retning – for dette drar virkelig veksler på likhet med et slags dyr – og viser en intrikat, bølgende visuell elastisitet som formelig får trevirket til å leve. Det som i ett øyeblikk ser ut som en sammenfoldet ryggrad, er i det neste en fugl eller et reptil – alt etter hvorvidt man lar seg lede i tittelens retning: Mot synet av en rød and. 

Der Blåvarp sammenstiller forskjellige tresorter, alt etter hvilke visuelle, stofflige og taktile kvaliteter de innehar, utforsker andre av utstillingens kunstnere snarere variasjonsmulighetene i ett enkelt tremateriale og lar dette spille ut sine nyanser med et minimum av andre virkemidler. Her kan Edith Lundebrekkes karakteristiske, men her kanskje mer dempet enn vanlig, valnøttrelieff Walnut Wave og Rina Charlott Lindgrens abstrakte omorganisering av en grafittisprayet treplate nevnes. Disse blir nærmest som materialmeditasjoner om man bruker tiden på dem.

Arbeidene beveger seg i konseptuell retning i Bjørn Båsens mixed-media-installasjon Woods in Wood, der møbeldesignets løveføtter, kitschens stemningsmettede skogsmalerier og post-industriell skulptur møtes i et dulgt narrativ. Også Ann Kristin Aas’ arbeid, der hun med millimeterpresisjon og håndsag har kopiert oppråtnende løv – alt installert på ørsmå nålehoder på veggen – beveger seg inn i det konseptuelle, men uten å miste det bestemte materialfokuset som fungerer som selve drivkraften gjennom lokalet. Også Stian Korntvedt Ruuds mye omtalte serie med skjeer – 19 fylker – beveger seg langt i retning en kunsthåndverksmessig konseptualisme, uten at verkene med dette taper kraft som konkret materialformidling.

I motsetning til slike svært konsentrerte, nærsynte eller langsomme studier, spennes da også de helt store narrativene om utarming av natur på global basis opp i Tore Reisch’ monumentale arbeid Rubric of Regeneration. Også Erlend Leirdals iøynefallende, glatte, sammenføyde hule trestamme Oklahoma Girl tar opp i seg eller er inspirert av flere problematiske sider ved industriens og kapitalens nådeløse ferdsel gjennom urfolks naturområder og en generell mangel på respekt for naturens balanse.

Presentasjonsskrivet ikler muligens utstillingen en smule for ridderlig moralsk rustning. Eksempelvis er det vanskelig ikke å kjenne på den uteblivende effekten av Hanne Tyrmis Woodworks – en i seg selv imponerende samling håndskårne og håndmalte trekopier av 229 kosmetiske produkter – når teksten utstyrer verkene med følgende altomgripende tekst: «Consumer culture’s home dispensary represents, in turn, the dreams of a better life. Hanne Tyrmi unmasks us.» Med slike presentasjoner unnslipper man ikke følelsen av at budskapet er for løst og den generelle kritikken for repetert gjennom tiår etter tiår. Det er snarere hva Tyrmi har gjort enn hva hun peker på som fascinerer i tilfeller som dette. Enkelt sagt: Det er håndverk og materiale som er i fokus, og ikke hvordan en samling kosmetikkopier liksom avslører all verdens kynisme eller løgner.

En svært konkret tilnærming finner vi i Per Kristian Nygårds Repetisjon som en form for forandring. Dette er de eneste verkene som per definisjon ikke er tremateriale – om man ser bort ifra at papiret opprinnelig også har kommet fra trær. Hans tresnittserie later ved første øyekast til å være sorthvit abstrakt grafikk, men er, som tittelen antyder, avtrykket av skjærefjøler dradd ut av kjøkkeninteriørene i en rivningsklar bygård i Trondheim. Det som først virker uavklart og på grensen til det mystiske, er i virkeligheten det negative avtrykket av talløse bevegelser med brødkniver til forskjellige familier, i forskjellige liv med forskjellige rutiner. Treet har slik tatt til seg repetisjonsbevegelsens merker og avdukes i form av innrammede billeduttrykk i kunstinstitusjonen.

Det skjer av og til noe med en som betrakter når man entrer en materialfokusert utstilling som denne. Det som starter som en stille aksept for et løselig tematisk overbygg, endrer seg gradvis til en form for høynet materialfokus og ender opp i et slags tunnelsyn, der blikket er fiksert på alt rundt en som er laget av det aktuelle materialet – også lenge etter man har gått ut av utstillingslokalet. I dette tilfelle: av tre. Denne nærmest sanselige omstillingen inntreffer riktignok kun om utvalget evner å vise bredde og turnerer et såpass stort verksutvalg at det valgte materialet blir vist i sitt fulle potensial. Man kan trygt si at dette skjer i What Wood Would.

Gustav Svihus Borgersen