Livet er en fest

Tittel: Party Condolences

Kunstner: Leif Holmstrand

Sted: Galleri Format Oslo

Periode:  11. januar til 11. mars 2018

Det kan være at den vanlige fremgangsmåten i det å se en utstilling – man går inn, tar en runde i lokalet, ser det som er stilt ut, og går ut igjen – ikke alltid er den optimale måten å gjøre det på. Selv om det jo selvfølgelig er eksakt sånn jeg bestandig gjør det, også denne gangen. Men det mer enn hintes til en invitasjon til å interagere med objektene til Leif Holmstrand; og det begynner med klærne. 

Det er ikke sikkert det er det første man ser, men det er det første jeg ser. Den øyeblikkelige impulsen er at dette er arbeidsklær man er nødt til å bruke her; protective gear – en serie collage-pregede overaller, eller onepieces, der den ene overhodet ikke er den andre lik. Her dukker det fragmenterte pride-flagget opp første gang – noe som skal gjenta seg lenger inn i utstillingsrommet. «Fragmentert» kan ellers fint stå som en formulert vei inn, i kombinasjon med tittelens «Party» og «kondoleringer» – en post-coital tilstand der man i bakrus prøver å rydde opp etter en fest som sporet av i en serie fullstendig uventede årsakssammenhenger. En litt utbrent tilstand der det er vanskelig å huske i hvilken rekkefølge ting egentlig skjedde. 

Det er egentlig mer et scenario enn en utstilling; på et bord ligger en samling kosedyr, eller i hvert fall formen av bamser og den slags, helt i sort, som var de blitt skikkelig svidd i en mordbrann. En serie strikkede arbeider – de er særdeles vanskelig å definere mer enn som så – korresponderer til kosedyrene gjennom fargen; konsekvent sort. Den litt vage betegnelsen «abstrakt tekstil» formulerer seg som en hjelpeløs verbal kollaps, før jeg øyeblikkelig forkaster den. Abstraksjon er neppe på agendaen her, og det aner meg at de har en forankring i et reelt bruksområde, selv om det eventuelt er som props innenfor en rituell praksis ingen av oss kjenner til. Plassert på veggen i øyehøyde kan de jo heller ikke unngå å presentere seg som kunst. Så kan man jo si at det gjelder det aller meste man hamrer fast i veggen i et galleri, men jeg vil si det er heller sjelden man ikke tar det for gitt. 

Lengst inn er det to større arbeider som både sammenfatter alt foregående, og river seg løs fra det; her er prideflagget mer dominerende, i hva som ellers virker både gjenkjennelig og fullstendig fremmed. Kaotisk, brent i kantene, og enda mer merket av å finne sted dagen etter kvelden før – når man våkner av lyden i sitt hode og stabler ut på badet, der man overhodet ikke kjenner igjen trynet som ser tilbake på en fra speilet. Og det er ikke bare utstillingens tittel som forårsaker den slags assosiasjoner, altså. Her er en såpass spenstig dynamikk mellom materialbruk og zick-zackende kuratorisk logikk, som med alle sine små hint uansett ville fått meg til å gripe etter egne erfaringer av festlige sammenkomster som konsekvent ender i rasende beruselse og blindt driftsorienterte orgier. (Ja, er det ikke bestandig sånn, kanskje?)

Det kan også se ut til å eksistere en form for balanse mellom det Holmstrand sikter til, og måten det gjøres på. Selve det håndverksmessige kan faktisk se ut til å være eksakt like prioritert som hva det faktisk skal bli til. Det er veldig forseggjorte ting dette her, sånn på årntli. Ikke noe tull. Og selv om det aller meste, eller alt, teknisk sett er tekstilkunst, er jeg slett ikke sikker på om Holmstrand definerer seg selv som tekstilkunstner, eller om det en gang er tema. Men sett herfra, over kanten til den performativt utagerende kunstkritikerens laptop, er dette også et komplement til et større bilde i en samtid der tekstilkunsten ikke bare er den eneste mediespesifikke sjangeren der det foregår en klar kollektiv bevegelse, men også er hvor det aller meste av fremmedmaterialer annekteres. Noen ganger i så høy grad at «tekstilkunstner» mer blir en markering av personlig politikk, enn å vise til hva man faktisk driver med. 

Når krysspollinering og veksling mellom det ene og det andre er såpass utbredt at bare de aller hardeste og enveiskjørte kaller seg noe mer spesifikt enn billedkunstner, ligger det fortsatt et ettertrykkelig statement i identifiseringen som tekstilkunstner. Forhistorien er lang, men den er også – i likhet med mediet selv – i høy grad kjønnsbestemt. Mannlige tekstilkunstnere er sånn sett en minoritet innenfor en minoritet (Jo, de finnes, og de har blitt flere i det siste), og det er altså ikke sikkert om det betyr det samme, eller om det en gang er relevant at dra det opp her og nå – men siden det er jeg som er kritikeren, og det er min laptop, så blir det sånn. Ikke fordi denne problemstillingen har noe særlig fundament i arbeidene til Leif Holmstrand – overhodet ikke, vil jeg si – men nettopp fordi de ikke har det; i et større perspektiv bidrar det til å fyre opp under det som allerede er notert; tekstilkunsten er ikke bare tatt inn i den institusjonelle varmen, den er også blitt the hip shit og en særdeles solid plattform for ymse faglige utskeielser. Og på den ene siden har Party Condolences sammenfattet og eksemplifisert denne frigjørelsen. På den andre siden har den ikke nødvendigvis noe som helst med den å gjøre. Jeg vet ikke. Og jeg er ikke sikker på om jeg vil vite, for denne usikkerheten gjør meg mere skjerpet, og det fører så godt som alltid til interessante erfaringer. Det kan egentlig være tid for en fest snart