Leppestiftfallos og fuskepelsvulva

Tittel: Tête-à-tête

Kunstnere: Heidi Bjørgan & Åsa Jungnelius

Sted: KRAFT – rom for kunsthåndverk, Bergen

Periode: 27.september – 4.november 2018


To baller av glass henger i en nylonpose fra noe som ligner en slaktekrok som igjen henger fra taket etter en lang lærstropp. Dette er det første verket man ser i det man kommer inn i gallerirommet, og setter en klar presedens for hva man har i vente. Heidi Bjørgan og Åsa Jungnelius sin utstilling er en frisk og overraskende opplevelse, og inneholder en rekke interessante verk og smarte referanser, iscenesatt av en velfungerende utstillingsdesign. Helheten er heftig, men all freudiansk symbolikk blir støyende for noen av de mer lavmælte enkeltverkene i utstillingen. Er alle sylindriske former falloser, og alle hulrom vulvaer?

 Installasjonsfoto av utstillingen Tête-à-tête. Foto: KRAFT

Installasjonsfoto av utstillingen Tête-à-tête. Foto: KRAFT

Jeg ble stående usikker i døråpningen på KRAFT, forvirret av dekkeplasten som delvis blokkerte inngangsdøren. Hadde jeg misforstått, og kom til visningsrommet i en monteringsperiode? Jeg kastet et forsiktig blikk bak duken og forsto det var et utstillingsgrep og at det var fritt fram for å gå inn i utstillingen. Dette er første gang Heidi Bjørgan og Åsa Jungnelius stiller ut sammen, og duoen anvender både gallerirommet og det lille hvelvet i bakre del, og viser verk av glass og keramikk. Utstillingen er også en snedig dekonstruksjon av gallerirommet og det eksisterende inventaret, og tidvis leser jeg den som en tørrvittig kommentar om forholdet mellom kunsthåndverk og kropp; ikke minst hvordan vokabularet vårt for å snakke om materialbasert kunst ofte kan føre til floskler og kroppslige klisjéer.

 Foto: KRAFT

Foto: KRAFT

For utstillingen er sanselig, forførende, kroppslig, overskridende og frastøtende på samme tid; som om verkene utskiller sitt eget sekret! Dekkeplasten som henger langs veggene blir til hud samtidig som jeg frykter den vil strangulere meg om jeg blir her for lenge. I tillegg er hele gulvet dekket av papir, som om rommet er klargjort for alskens griseri.

Det får meg til å lure på om det er store forskjeller på glass og keramikk i kunsten; om glasskunst fortsatt regnes for å være mer borgerlig enn keramikk?
 Åsa Jungelius,  BAM . Foto: KRAFT

Åsa Jungelius, BAM. Foto: KRAFT

Begge kunstnerne demonstrerer en særegen teknisk kompetanse, og enkeltverkene er rike på vakre detaljer. Men hvor Bjørgan sine verk er delikate og lavmælte, er Jungnelius sine arbeid mer eksplisitte og rølpete. Det får meg til å lure på om det er store forskjeller på glass og keramikk i kunsten; om glasskunst fortsatt regnes for å være mer borgerlig enn keramikk?

 Åsa Jungelius,  Vapen . Foto: KRAFT

Åsa Jungelius, Vapen. Foto: KRAFT

Det er et tydeligere opprør over Jungnelius sine verk, men dette opprøret kan like godt leses som politisk og feministisk. Sammenstillingen av ulike materialer i enkelte arbeid bidrar sterkt til å gi kroppslige fornemmelser, og noen av glasskulpturene er for eksempel kledd i nylon. I verket Vapen har Jungnelius laget en glassøyle med avrundet tupp. Det er lett å tolke den som en fallos, men tittelen kan henvise til slagvåpen, eller i en mer symbolsk retning hvor mannlig seksualitet kan brukes som maktmiddel. To nær identiske verk står oppstilt ved siden av hverandre, men på ett av dem har hun halvveis trukket ned et paraplyfutteral. Paraplyfutteralet bidrar til å ufarliggjøre fallos-symbolet, og gjør den mer patetisk og mindre macho. I BAM har hun laget en nydelig skulptur av farget glass med en melkeaktig transparens. Igjen er det snakk om en fallos, men ettersom kunstneren har tredd et opprevet buksebein fra en dongeribukse ned langs skulpturen, blir den fremmedgjort og underlig fascinerende.

 Installasjonsfoto av utstillingen Tête-à-tête. Foto: KRAFT

Installasjonsfoto av utstillingen Tête-à-tête. Foto: KRAFT

I et monter lånt fra hvelvet har Bjørgan stilt ut en skål på et stykke pels, med klare referanser til Meret Oppenheimer sin pelskledde tekopp, Luncheon in Fur. Her blir vulvareferansen åpenbar, men ellers leser jeg Bjørgan sine skulpturer mer som autonome objekter uten noen referanser utover seg selv. Man kan få assosiasjoner til konkylier eller svamper, men det er verkens unike egenart som preger lesningen min av disse, og selv om tittelen er Object (etterfulgt av tall) kan man like gjerne se dem som subjekter. Studerer man dem lærer man noe om deres tilblivelsesprosess; hvordan materialet tidvis holder på å kollapse av sin egen vekt, eller hvordan glasuren reagerer på ulike måter under brenning. Det er som om naturen har formet og skapt dem, og de oppleves mer som biologi enn geologi.

 Heidi Bjørgan,  Object . Foto: KRAFT

Heidi Bjørgan, Object. Foto: KRAFT

 Heidi Bjørgan,  Object . Foto: KRAFT

Heidi Bjørgan, Object. Foto: KRAFT

Dette er første utstillingen i serien INVITERT, hvor en norsk kunstner får invitere en utenlandsk kunstner til en duo-utstilling. Det er et interessant grep fra institusjonen sin side som gir fra seg noe av definisjonsmakten til kunstneren. Tittelen Tête-à-tête er fransk og refererer til en personlig samtale mellom to personer. Både Bjørgan og Jungnelius sine verk er sterke, men jeg er usikker på hva denne sammenstillingen tilfører verkene.

 Åsa Jungelius,  BAM . Munnblåst glass og tekstil. Foto: KRAFT

Åsa Jungelius, BAM. Munnblåst glass og tekstil. Foto: KRAFT

Jungelius sine eksplisitte kjønnsreferanser blir dominerende for hele utstillingen, og når man forsøker å nærme seg Bjørgan sine mer lavmælte arbeider blir det er vanskelig å se annet enn freudiansk symbolikk.

Den sovjetiske filmmakeren Lev Kuleshow eksperimenterte på 1920-tallet med montasjen, og gjennom det vi i dag kaller Kuleshow-effekten påviste han hvordan betraktere danner seg et helhetlig bilde basert på ulike scener som ikke egentlig hører sammen. Innimellom føles det slik i Tête-à-tête, hvor Jungelius sine eksplisitte kjønnsreferanser blir dominerende for hele utstillingen, og når man forsøker å nærme seg Bjørgan sine mer lavmælte arbeider blir det er vanskelig å se annet enn freudiansk symbolikk. Dette er ikke egentlig en big deal, fordi utstillingen framstår som eksperimentell i en tid hvor de fleste utstillinger ser ut til å følge samme formel.

 Installasjonsfoto av utstillingen Tête-à-tête. Foto: KRAFT

Installasjonsfoto av utstillingen Tête-à-tête. Foto: KRAFT

Utstillingsdesignet er vågalt, og jeg setter pris på at kunstnerne har valgt å ta sjanser i så stor grad som de har gjort. Den fæle resepsjonsdisken danner utgangspunktet for hele utstillingsarkitekturen, hvor den forlenges med lignende sokler som danner en vinkel tvers gjennom lokalet. De ulike soklene er koblet sammen med lerretstape. Det er herlig å se hvordan de har valgt en slik pragmatiske utstillingsdesign, og den skaper en virkningsfull kontrast til de sirlige kunstverkene.

Espen Johansen