Materialitetens tidsalder

Tittel: NyMaterialism

Kunstnere: Tonico Lemos Auad, Andrea Büttner, Andreas Eriksson, Theaster Gates, Petrit Halilaj, Katrine Helmersson, Sheila Hicks, Abdoulaye Konaté, Ellen Lesperance, Éva Mag, Britta Marakatt-Labba, Lee Mingwei og Francis Upritchard

Kurator: Magnus af Petersens og co-kurator Caroline Elgh Klingborg

Sted: Bonniers Konsthall, Stockholm

Tid: 5. september – 11. november 2018


 Installationsvy NyMaterialism, Bonniers Konsthall. Foto: Jean-Baptiste Berangér

Installationsvy NyMaterialism, Bonniers Konsthall. Foto: Jean-Baptiste Berangér

I markeringen av samtidskunstens nye tendens blir hierarkiske strukturer endevendt. Finnes det egentlig noe objekt og subjekt, et skille mellom menneske og natur, kunsthåndverk og billedkunst – eller er alle disse begrepene ideer fra en tid som snart er forbi?

I høstens store utstilling på Bonniers Konsthall i Stockholm undersøkes regjerende forestillinger og strukturer i kunsten og virkeligheten, og svarene som presenteres er både overraskende, interessante og vakre.

Gjennom håndplukkede kunstnerskap reflekterer utstillingen rundt materiale og håndverk som en av samtidskunstens dominerende tematikker. Utstillingens tittel indikerer til og med en egen retning, hvor materiale og kunsthåndverk er kommet for å bli. Men det slutter ikke der. Utstillingen har langt høyere ambisjoner. For hva er kunstens rolle i vår tid? Svaret er knyttet til begreper om mennesket, vitenskap, filosofi og en utvidet kanon i kunsten. Kort sagt; utstillingen Nymaterialsm knytter materialitetens tendens i kunsten til vår tid her og nå.

En skapelsesberetning

Materialet har liv. Slik begynner kurator Magnus af Petersens introduksjonen til en av årets mest retningsgivende nordiske kunstutstillinger, ifølge undertegnede. Men formuleringen kunne også vært: kunst er liv.

At kunst tilknyttet liv også er en av kunsthistoriens evige tematikker reflekteres allerede i et av de første verkene man møter. Med tittelen Stand up I said, stand up inviterer kunstner Éva Mag publikum inn i et rom som minner om en arkeologisk utgravningsplass. (Eller muligens er det en gravplass.) Rommet, som er fylt med hauger av jord, innpakket leire, vannkar og en liggende, innpakket skulptur av våt leire, fremstår som en utvidet installasjon hvor verksted og verk går over i hverandre. Kunst og liv som parallelle skapelsesprosesser er en assosiasjon som virker treffende. Muligens graver kunstneren etter kunstens definisjon fra en forhistorisk tid.

 Éva Mag,  Stand up I said, stand up.  Foto: Jean-Baptiste Berangér

Éva Mag, Stand up I said, stand up. Foto: Jean-Baptiste Berangér

Den uferdige skulpturen på gulvet minner også om en død, eller en sovende. Under bestemte tidspunkt i utstillingen utførte kunstneren en performance i rommet hvor hun danset med skulpturen og prøvde å få den til å stå selv, uten hell, derav tittelen Stand up I said, stand up. Men for hver performance skiftet skulpturen stilling på gulvet, og et anslag av tid, bevegelse, forandring og en forsiktig antydning til liv ble markert.

Er kunsten det nærmeste mennesket kommer i å skape noe større enn seg selv, det nærmeste vi kommer i å skape noe tilnærmet liv? I både antikken, norrøn mytologi og kristen kunst fortelles skapelsen av mennesket i leire eller tre som skulpturelle mytologier, hvor mennesket først er tilnærmet en skulptur før det får livet pustet inn i seg gjennom guddommelig kraft. At mytologiens skapere i all hovedsak var menn gir Éva Mags verk et feministisk tilsnitt.

Gjennom hennes performance og utvidede skulptur settes kunsten i sammenheng med urgamle skapelsesberetninger hvor kunst og liv gikk over i hverandre, og hvor livets skapelse ble speilet i den kunstneriske skapelsen. Verket er i høyeste grad en refleksjon over en fortid, hvor skapelse var en fysisk handling mellom menneske og materiale. Samtidig knyttes materialet til samtidige vitenskapelig definisjoner hvor subjekt og objekt er blitt flytende begreper.

Håndens hierarki

At det håndlagde har vært knyttet til kunstens nedre hierarkiske sjikt er en definisjon som har vært en seiglivet myte gjennom historien. Særlig renessansens understreking av tegningen som et høyere uttrykk for en idé og det nærmeste man kom skriften i billedkunsten, ble til en historisk struktur hvor de skjønne kunster raget over håndverket, og hvor det idébaserte har stått over det håndlagde.

I utstillingens katalog fremhever Monika Wagner den antikke filosofen Aristoteles´ forklaring hvor materialet lengter etter formen «som det kvinnelige lengter etter mannen, som det stygge etter det skjønne». Setningen blir en forklaring på en struktur hvor materiale og håndverk har vært definert som av mindre verdi enn idéen, og hvor kropp har blitt kultur i møte med kunsten. Kultur er samtidig et fleksibelt begrep. Og i dagens kultur har det håndlagde fått status som noe eksklusivt, tidkrevende og foretrukket i en masseproduksjon anført av maskiner.

Som en vitenskapelig understøttelse kan fysikken bekrefte at på ulikt nivå fins det aktivitet i all materie, og skillet mellom aktiv og passiv, form og materie blir i dag nærmest naturstridige begreper.

At materialet også har et eget liv er dessuten en teori som utfordrer idéen om materialet som et passivt objekt. Gjennom kunstens utforskning av materialets egne krefter, og forandringen i materialet over tid, blir dikotomien mellom subjekt og objekt forskjøvet, og i noen tilfeller fjernet helt. Som en vitenskapelig understøttelse kan fysikken bekrefte at på ulikt nivå fins det aktivitet i all materie, og skillet mellom aktiv og passiv, form og materie blir i dag nærmest naturstridige begreper.

Nymaterialisme som begrep definerer derfor på en og samme tid både en ny retning i kunsten og en ny forståelse av materiale innenfor vitenskap og filosofi, hvor særlig den tyske kunsthistorikeren Susanne Witzgalls antologi Power of Material/Politics of Materiality fra 2018 fremheves i katalogen, for å påvise hvordan materialet har fått ny status de siste tiårene både gjennom humaniora, sosiologi, filosofi og kunst.

Nymaterialisme som begrep er dermed en tendens i tiden hvor språklige diskurser gradvis har blitt vendt mot materielle erfaringer.

Kuratorene snakker om «a material turn», hvor menneskets erfaringsgrunnlag i dag gjennom både filosofi, vitenskap og kunst i større grad er knyttet  opp mot materialer og virkelighet fremfor idéer og tankens abstraksjon. Nymaterialisme som begrep er dermed en tendens i tiden hvor språklige diskurser gradvis har blitt vendt mot materielle erfaringer. Vinklingen kan knyttes både til en kritikk av separasjonen mellom ånd og kropp som har dominert kunsten siden renessansen, og som en kritikk av skillet mellom det digitale og det virkelige, eller mellom mennesket og natur, som er dominerende problemstillinger i vår tid. Ved å vektlegge materialets sentrale rolle i dagens samtidskunst markerer utstillingen en ny bevissthet hvor mennesket anerkjennes som en del av naturens lover, akkurat som kunsten springer frem fra materialet det er skapt av.

Med utgangspunkt i Witzgalls analyse vektlegges særlig temaene kunst, samfunn, menneske og materiale i utstillingen, hvor materiale tilknyttet det performative og prosessuelle er fremhevet i flere fremtredende verk. Samtidig er ikke det teoretiske grunnlaget uthevet i utstillingens presentasjon av verkene. Kuratorene har heller valgt en åpenhet i presentasjonen av kunsten hvor verkene i stor grad taler for seg selv i møte med publikum. Grepet er vellykket.

Materiale som sosial struktur

Kunstneren Lee Mingweis traumatiske opplevelse av å nesten miste sin mann under terroraksjonen i New York 11. september 2001 utviklet seg etter hvert til The Mending Project, et av utstillingens hovedverk. Gjennom reparasjon av klær, som en metafor for reparering av dypere sosiale problemstillinger tilknyttet traumer, politikk, klima og relasjoner, er Mingwei særlig opptatt av skjønnheten i ting som forandres over tid, hvor sømmen på reparerte klær i hans prosjekt etterlates synlig for å gjøre skaden til en del av plaggets og bærerens historie. Mingwei omtaler klær som menneskets andre hud, og understreker viktigheten av de personlige møtene og samtalene mellom den som syr og den som leverer inn plagget til reparasjon.

 Lee Mingwei,  The Mending Project . Foto: Jean-Baptiste Berangér

Lee Mingwei, The Mending Project. Foto: Jean-Baptiste Berangér

I utstillingen kan publikum selv levere inn plagg som de får tilbake med Mingweis kunstneriske søm, samtidig som de kan fortelle om sin og plaggets historie i møte med syeren. Det performative og prosessuelle blir videreført gjennom bæreren av plagget og dermed utover verkets temporære tid i utstillingen.

I samme kategori finner vi prosjektet Soul Manufacturing corporation (2011), som er et pågående prosjekt av den amerikanske kunstneren Theaster Gates.

 Theaster Gates,  Soul Manufacturing Corporation . Foto: Jean-Baptiste Berangér

Theaster Gates, Soul Manufacturing Corporation. Foto: Jean-Baptiste Berangér

I utstillingens innerste rom har Gates satt opp et åpent keramikkverksted hvor to keramikere til enhver tid sitter og jobber foran publikum. Gates bruker særlig japanske håndverksteknikker for å skape objekter, og det er i seg selv interessant siden Japan tradisjonelt ikke har operert med skiller mellom kunsthåndverk og billedkunst som mer eller mindre verdifulle. Objektene som lages gir assosiasjoner til håndverkernes historie, renessansens laug og en kunnskapsoverføring hvor hånden fører an. Igjen er Gates´ prosjekt et eksempel på kombinasjonen av prosess, performance, håndverk og samfunn, hvor midlene fra de solgte objektene fra verkstedet til slutt brukes til å støtte sosiale tiltak utover kunstens rom. Kunst som aktivisme blir en nærliggende tolkning av verket og knytter også Gates til andre sentrale verk i utstillingen.

Materialets politikk  

I verkene til den samiske kunstneren Britta Marakatt Labba blir samfunnet som en kulturell struktur reflektert gjennom broderte scener i tradisjonell samisk teknikk. Hennes serie med broderier i utstillingen forteller historien om flyttingen av byen Kiruna, som på grunn av gruvedrift langsomt har blitt revet, forskjøvet og bygd opp tre kilometer fra sin opprinnelige plass siden 2007.

 Britta Marakatt-Labba. Foto: Jean-Baptiste Berangér

Britta Marakatt-Labba. Foto: Jean-Baptiste Berangér

Verkene hennes, som er både broderi og applikasjon, viser motiver av henholdsvis den svenske og samiske kulturens kart over Kiruna, hvor den samiske tradisjonens mytiske tilknytningen må vike for markedskreftenes definering av økonomiske verdier.

I arbeidene hennes er materialets assosiative egenskaper og minnene som ligger i teknikk og håndverk med på å forme verket, noe som skaper en forståelse av materiale og teknikk som en aktiv videreføring av natur, kultur og politikk. Motivene er samtidig en stille protest mot inngrep i en kultur nært knyttet til natur og kunsthåndverk, og hvis autoritet er underordnet en moderne samfunnsmodell tilknyttet det maskinelle og digitale.

På andre siden av Marakatt Labba vises verket Congratulations and Celebrations Sweater av kunstneren Ellen Lesperance. Arbeidet hennes består av en strikket genser, som er utformet etter inspirasjon fra den politiske protesten mot lagring av kjernevåpen i byen Berkshire i England i 1981, hvor gruppen Greenham Common Women`s Peace Camp var sentrale aktører.

Genseren er igjen et eksempel på utstillingens fremheving av verk som kombinerer performance og håndverk i møte med publikum og samfunnet i dag. Publikum kan nemlig søke om å låne genseren opptil tre dager under utstillingsperioden, og oppfordres samtidig til å dokumentere gjennom sosiale medier hvor man har brukt genseren. Kunstnerens intensjon er at bæreren skal få styrke og mot gjennom å bære verket, hvor genserens taktile materiale og symbolske kvaliteter ses som en aktiv energioverføring til bæreren.

Et utvidet begrep

En av utstillingens styrker er at den evner å utfordre og utvide vår forståelse av materialets betydning og posisjon i både samtidskunst og samtid, uten å være påtrengende eller masete. Betrakteren må tvert imot utforske og reflektere i møte med verkene hvor ulike grader av aktivitet initieres gjennom en luftig og elegant presentasjon.  

Gjennom verk og kunstnerskap som representerer et bredt utvalg av verdens kulturer og befolkning søker utstillingen også å ta et oppgjør med hva som regnes som verdifullt i dag, også innad i kunsten, og hvordan kunsten er med på å videreføre eller bryte uheldige strukturer i samfunnet og historien. At utstillingen ble vist ved Bonniers Konsthall, Stockholms ledende institusjon for svensk og internasjonal samtidskunst, markerer dessuten at materialitet ikke kun er en særegen retning i samtidskunsten, men heller en omfattende tendens som er kommet for å bli i både kunst og samfunn.

At materialitet også er et behov i dag utover kunstens felt, hvor mennesker i større grad søker det taktile i en digital tidsalder, er en samlende vinkling for alle utstillingens verk. Leseren oppfordres derfor til å legge vekk telefonen til fordel for en utstilling som evner å markere en ny tid, hvor kunstens materiale er brobygger mellom fiksjon og liv, historie og nåtid, kunsten og mennesket.

 

Ingvild Hammervol