I utakt med tiden

Tittel: Tendenser 2018 – Give it time

Kunstner: Aslaug M. Juliussen (NO), Daniel Peltz (SE/US), Felieke van der Leest (NL/NO), Jenny Nordberg (SE), Karin Roy Andersson (SE), Kari Steihaug (NO), Mikkel Wettre (NO), Silo Studio (UK), Sissi Westerberg (SE), Sonja Löfgren (FI), Sophie Hanagarth (CH), TEXAS (NO) og Unndór Egill Jónsson (IS) 

Kurator: Stephen Knott

Sted: Galleri F 15, Moss

Periode:  24. mars til 17. juni 2018

Den 43. utstillingen i serien Tendenser på Galleri F 15 tar opp temaet tid, og belyser både kunsthåndverkets mange muligheter og begrensninger.

Siden 1971 har galleri F 15 i Moss vist utstillingsserien Tendenser hvor publikum jevnlig har kunnet se en av de viktigste utstillingen for kunsthåndverk i Norden.  I 2016 ønsket man å også innta en internasjonal posisjon, og årets utstilling er første steg på veien mot en mer internasjonal markering.

Kurator og akademiker Stephen Knott fra UK har også valgt et universelt tema som passer over alle breddegrader: tid. Vinklingen gir rom for mange tolkninger, og i brosjyren nevnes både den historiske teoretikeren John Ruskin, som hadde en sterk stemme i Arts and Crafts-bevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet, og temaer som produksjonstid, fritid og dessuten ønsket om å utfordre publikums bruk av tid i selve utstillingen. Tidstematikken varierer også fra det personlige til det historiske i en utstilling som representerer 6 nasjonaliteter med varierte verk.  

At Arts and Crafts-bevegelsens tematikk rundt produksjon stadig er aktuell belyses gjennom flere verk i utstillingen som på ulikt vis kombinerer mennesket, maskin og håndverk. Produksjon er også nøkkelordet i utstillingens første rom, hvor jeg i begynnelsen lurer på om jeg har gått feil (!). Det åpne og litt ustrukturert inntrykket gir en følelse av at utstillingen fremdeles er under montering og rommet minner mer om et åpent verksted fylt med objekter, video og en stor maskin. Manglene på tekst og titler gjør dessuten opplevelsen forvirrende, noe som skal bli et tilbakevendende minus i en utstilling med gode verk.

Utgangspunktet for den nedstrippede presentasjonen er kuratorens ønske om en konseptuell vri ved å la publikum føle at de vandrer rett inn i produksjonsprosessen i øyeblikket hvor det kreative skapes. Dette ønsket oppfylles til slutt når man fordyper seg i verkene.

Tid som en historisk ramme og «tidsklemma» som et moderne begrep legger takten i utstillingens begynnelse. I de tre videoverkene som inntar første rom går hender og kropp igjen som et motiv tilknyttet kunsthåndverket. Rytmen i bevegelsene er likevel forskjellig, for der kunsthåndverket dominerer går takten sakte og jevnt, mens der industrien og det moderne liv setter rammene går det raskt og effektivt. Verkene som er valgt viser henholdsvis ferdige objekter og prosess gjennom video, hvor skapelsen som en performativ handling er understreket.

Et av høydepunktene i utstillingen finner man også allerede i det første rommet i Jenny Nordbergs objekter og film 3 to 5 seconds: Rapid Handmade Production fra 2014, som viser hvordan kunsthåndverk kan lages på sekunder! I en film iført ulike fabrikkdrakter og vernebriller farger, modellerer og støper Nordberg sine verk med en maskins presisjon og hastighet til lyden av taktfast elektronika. Gjennom tre klumper med kitt og en hard knyttneve former Nordberg en nydelig lysestake. På tre sekunder har hun dyppet og farget et stoff i to ulike fargebad. Assosiasjoner til en industriell produksjon og hvilke grep som må til for å faktisk kunne leve av kunsthåndverk i dag er både aktuelt, og samtidig en påminner om tidligere tiders utfordringer mellom kunsthåndverk og industri.

Som en kontrast i et avlukke ved siden av vises en annen film, hvor den tradisjonelle Albykringla bakes og stekes minutt for minutt. I denne filmen høres kun naturlige lyder av mennesker som baker og maskinene de bruker i prosessen. Opplevelsen er meditativ og man aner at bevegelsene har lange historiske røtter. For å utdype opplevelsen står et fat i rommet hvor publikum kan forsyne seg med en bit Albykringle. Flere besøkende spiste kringle, men gikk da spisingen var ferdig. Selv satt jeg nesten hele steketiden ut, men uten noen tekst i rommet som satte filmen i kontekst var opplevelsen en prøvelse for mange.

Savnet av tekst eller utdypende informasjon er dessuten gjennomgående i utstillingen. Tekst tilknyttet verkene kunne med fordel vært brukt for å få publikum til å fordype seg mer i de ulike aspektene der og da. Verken veggtekster eller verkstitler og navn er festet på veggen. Valget lager en åpenhet for tolkning, men som for mange heller kan fremstå om en lukket dør da ingen informasjon overhode gjør konseptuelle verk utilgjengelige.

I møte med smykkene av Karin Roy Andersson med tittelen A Constant Grinding I, II, III, V fra henholdsvis 2011 og 2018 er det vanskelig å forstå hva poenget er uten utdypende informasjon. Først på slutten av utstillingen finner man ut at smykkene er laget av tyggegummi tygd av kunstneren, noe som ville vært verdifull informasjon når man står foran verket. Tematikken binder også verket sammen med Jenny Nordbergs produksjonsvideo i samme etasje, men dette tenker nok de færreste over før lenge etter at de er gått hjem – om overhodet.

Utstillingens del i andre etasje fremstår øyeblikkelig mer enhetlig hvor verkene i stor grad kan oppleves uten noen forklaring.

I et eget rom vises verk av kunstnerne Daniel Peltz, Unndór Egill Jónsson og Sissi Westerberg som alle tre kombinerer video med utstilte objekter, med utgangspunkt i en nedlagt glassblåserfabrikk. Særlig Sissi Westerbergs verk Pausblåsare fra 2017 er en poetisk opplevelse. Gjennom film og objekt viser hun glassflasker formet som ballonger, med ballonger festet til åpningen som blåses opp rytmisk som om de puster. Ballongene i filmen og ballongen som er utstilt i rommet blåses opp med en felles rytme som om de er deler av en større kropp. Det er vakkert montert og fremstår som meditativt i det mørke rommet. Dessverre blåses ballongen opp kun i intervaller hvert 15. minutt. Igjen er det ingen tekst eller informasjon om dette, og når ballongen plutselig henger der livløs tror jeg først den er ødelagt. Flere publikummere kommer inn og går igjen før de får se den i aksjon. Slik sett blir mange besøkende frarøvet en av de vakreste opplevelsene i utstillingen på grunn av mangel på informasjon.

Innover i lokalet møter man Mikkel Wettres blå roterende stålvegger som med sine gjennomhullede mønster filtrerer det strålende daglyset fra vinduet til en blålige skumringstime. At dette er tematikken får man igjen først vite på slutten av utstillingen, men verket er en opplevelse likevel.

Installasjonene og skulpturene til Aslaug M. Juliussen tar den mystiske tematikken hos Mikkel Wettre videre inn i en mytisk ramme hvor materialer av bein, gevir, hår, filt og flettet bast vekker urtidens kunst til live og aktualiserer en nordisk og samisk kunsthåndverkstradisjon med røtter langt tilbake. Verkene er visuelle og taler for seg selv med sine røffe, men drømmende estetikk. Juliussens urtematikk er også den eneste delen av utstillingen som beveger seg litt i utkanten av et gjennomgående europeisk perspektiv noe som godt kunne vært utforsket nærmere.

Årets Tendenser er nemlig i høyeste grad fremdeles et veldig nordisk og vestlig forankret prosjekt, og jeg savner verk som i større grad ville tatt tidstematikken utover den vestlige kanonen som kuratoren har jobbet innenfor. Alle de seks nasjonalitetene som er representer i utstillingen er fra Europa, hovedsakelig Norden, og dermed blir den internasjonale vinklingen som ønskes i prosjektet ikke særlig utforsket. Ved å utvide utstillingen til å også omhandle kunstnere fra andre tidssoner, ville helheten fremstått som mer aktuell og fått et større nedslagsfelt mer i tråd med den globale tiden vi lever i.

Det er først og fremst kunsthåndverket fra vesten som belyses innenfor vår kulturs problemstillinger i årets 43. Tendensutstilling. Og som avgrensning er det også vellykket. Utstillingens siste verk De ufullendte 1998-2018 av Kari Steihaug er i denne kategorien mesterlig og viser kunsthåndverkets posisjon i dag både som verk, tradisjon og konsept. Gjennom fotografier fra kunstnerens samling av uferdige strikketøy fra fjern og nær reflekterer hun over historien i kunsthåndverkets prosess som en del av livet. Til flere av verkene er det også nedtegnet historier som utdyper hvorfor strikkeplaggene aldri ble fullført. Det er den påbegynte genseren til kjæresten som slo opp. Dukkeklærne som ikke ble ferdig før datteren var blitt stor. Pastellfargen som ble umoderne og vottene med to høyretomler. Verket viser kunsthåndverket, om enn ufullført, både som tradisjon og som konsept, og utdyper hvordan kunsthåndverket lever i beste velgående som en del av vår tid i dag til tross for alle maskiner og digitale løsninger.

Steihaugs bidrag er dermed en god avslutning på en utstilling som søker å forene kunsthåndverkets ytterpunkter mellom tradisjon og modernitet belyst gjennom tematikken tid.

Ingvild Hammervoll