Samisk kunsthistorie – en historisk begivenhet!

Tittel: Let the river flow. The sovereign will and the making of a new worldliness

Kunstnere: Nils-Aslak Valkepää, Iver Jåks, Jon Ole Andersen, Rose-Maria Huuva, Catarina Utsi, Samisk kunstnergruppe, Aage Gaup, Trygve Lund Guttormsen, Josef Halse, Berit Marit Hætta, Hans Ragnar Mathisen, Britta Marakatt-Labba, Rannveig Persen, Synnøve Persen, Arvid Sveen, Geir Tore Holm, Søssa Jørgensen, Mai-Lis Eira, Elle Márjá Eira, Susanne Hætta, Máret Ánne Sara, Tanya Busse, Joar Nango, Elin Már Vister, Jimmie Durham og Maria Thereza Alves.

Sted: Office of Contemporary Art, Oslo

Periode:  20. april til 3. juni 2018


OCAs gjennomførte presentasjon av den samiske kunsten tilknyttet Alta-aksjonen (1978 -1982) utvider kunstbegrepet i møte mellom to ulike kulturers definisjoner.

badge_hr-1.jpeg

Gjennom en tre år lang dialog med kunstnere, akademikere og kulturrepresentanter fra området Sápmi – hvis geografi strekker seg over Norge, Sverige, Finland og Russland, har OCA denne våren satt sammen en utstilling med en særlig aktualitet og en nyskapende vinkling.

Utstillingen LET THE RIVER FLOW. THE SOVEREIGN WILL AND THE MAKING OF A NEW WORLDLINESS evner å bringe frem et politisk kapittel fra norsk historie fortalt gjennom den samiske kulturens stemmer, kunstuttrykk og historiske arkiv.  Dette er intet mindre enn nybrottsarbeid, skal det vise seg. Kunstbegrepet som definisjon av hva kunst er, og hvem som eier denne definisjonsmakten, står sentralt i OCAs prosjekt og er i dag et brennhett tema i en kunsthistorie dominert av den vestlige idéhistorien. Ved å utfordre samtidskunstens definisjonsmakt belyser utstillingen en tankegang som har preget oppfatningen av ulike kulturers plass i et hierarki, basert kun på én kulturs tankesett.

 Let the river flow. The sovereign will and the making of a new worldliness. Installation view. Foto: OCA / Herman Dreyer

Let the river flow. The sovereign will and the making of a new worldliness. Installation view. Foto: OCA / Herman Dreyer

OCA som en organisasjon for samtidskunst er i denne utstillingen bevisst sin rolle som representant for en vestlig kunstscene, og som et utstillingsrom utformet som den hvite kube. I møte med den samiske kunsten og kulturen har kuratorene Katya García-Antón og Antonio Cataldo derfor satt sin tradisjon til side for en annen definisjonsmakt: den samiske. Resultatet er en utstilling av særlig historisk viktighet og en etterlengtet utvidelse av den kunsthistoriske kanon.

Folkeopprøret som ble internasjonalt 

Utstillingens hovedtematikk er folkeopprøret tilknyttet vannkraftutbyggingen av Altaelva, som ble kjent som Alta-aksjonen mellom 1978 og 1982. Inngrepet i Altaelva ville, slik det opprinnelig var tenkt, ødelagt store området bebodd av samiske samfunn. I tillegg stod miljøhensyn til fisk, dyre- og planteliv i elva på spill. Folkeopprøret som fulgte den politiske avgjørelsen om å likevel utbygge elva på bekostning av både miljø og samiske rettigheter førte til et folkeopprør uten sidestykke. Gjennom en massiv organisering, demonstrasjoner og sivil ulydighet fikk aksjonen støtte og oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt i årene som fulgte. Norge mottok dessuten sterk kritikk for sin behandling av samene fra internasjonalt hold, noe som viste kontrasten mellom Norges internasjonale holdninger til urfolk og den faktiske lokale praksisen i eget land.

 Let the river flow. The sovereign will and the making of a new worldliness. Installation view. Foto: OCA / Herman Dreyer

Let the river flow. The sovereign will and the making of a new worldliness. Installation view. Foto: OCA / Herman Dreyer

Kunstens rolle og refleksjon av Alta-aksjonen fortelles i utstillingen gjennom et samisk perspektiv på flere plan, gjennom avisutklipp, arkivmateriale, kunstverk og dokumentarer, hvor det samiske verdensbildet er utstillingens kuratoriske struktur og ramme rundt helheten. Resultatet er særdeles vellykket og evner å fange inn underliggende tematikker rundt den samiske kulturens plass i både historien og samtiden. Alta-aksjonens aktualitet reflekteres dessuten i tydelige referanser til dagens miljøkamp, hvor urfolk i truede naturområder kjemper for basale rettigheter mot kommersielle hensyn.

Tid som syklus  

Tid er en rød tråd mellom verkene i utstillingen, og presenteres sirkulært fremfor lineært. Det er det samiske tidsbegrepet som ligger til grunn. I den samiske kulturen eksisterer fortid, nåtid og fremtid parallelt og går i en syklus som møtes og gjentar seg. Ved å la utstillingsveggene i rommet henge i en sirkel går betrakteren også i ring og ender til slutt opp der hen startet. Denne organiske presentasjonen er i seg selv en kontrast til den hvite kuben OCA opprinnelig representerer. Sammen med naturmaterialene valgt i utstillingsdesignet gir det verkene en samisk kulturell forankring fremfor en vestlige samtidsramme, og styrker dermed verkenes innhold.

 Let the river flow. The sovereign will and the making of a new worldliness. Installation view. Foto: OCA / Herman Dreyer

Let the river flow. The sovereign will and the making of a new worldliness. Installation view. Foto: OCA / Herman Dreyer

OCAs kuratoriske perspektiv fra et samisk ståsted er unikt og gjennomgående. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene og det er denne nøyaktigheten som gjør resultatet så strålende. Gjennom bruk av rådgivere på samisk kunst, og både norske og samiske utstillingsteknikere er helheten overbevisende helt ned til detaljnivå. Utstillingsveggene i rommet er for eksempel opphengt med tau rundt bjelkene i taket. Tauet, som er et redskap essensielt i samisk kultur og særlig tilknyttet reindrift og innfangning av dyr, reflekterer at verkene henger i en samisk tradisjon. Det faktum at veggene er laget av tre er også nøye gjort for å reflektere samisk kulturs materialer. I filmrommet under trappen får publikum sitte på reinskinn på gulvet, som om man satt i en lavvo.

Inngrepet i naturen blir i verket et inngrep i musikken, mens joiken hele veien binder sammen kosmos, naturen og menneskeheten som en overjordisk kraft.

Musikk er også et nøye utvalgt element i utstillingsrommet og spilles på loop. Lydverket Sápmi, Vuoi Sápmi! fra 1982 av musikeren og multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää, er direkte knyttet til Alta-aksjonen og den samiske kulturens naturfilosofi. Musikken består av joik og lyder fra dyr og natur tatt opp i området hvor man satt opp Alta-demningen. Samtidig blandes lyder av helikoptre, stemmer og vold fra Alta-opprøret inn i lydbildet. Inngrepet i naturen blir i verket et inngrep i musikken, mens joiken hele veien binder sammen kosmos, naturen og menneskeheten som en overjordisk kraft. Valkeapää var en av de første musikerne i Norge som samplet musikk ved hjelp av japansk opptaksteknologi og er et godt eksempel på  hvordan samiske kunstnere ofte har valgt å kombinere tradisjon med det avantgarde. Kombinasjonen har muligens vokst ut av den samiske kulturens kunstbegrep, som er en parallell til deres sykliske tidsforståelse.

Kunst som prosess og verk

I samisk kunst er kunstverket en del av en større prosess tilknyttet tid, hvor tradisjon og nyskapning går hånd i hånd. Både innhenting av materialer, det sosiale aspektet ved tradisjon og den spirituelle dimensjonen er like viktige elementer som det ferdige verket. Det samiske ordet som dekker dette kunstbegrepet er Duodji. I vesten har man ikke noe lignende begrep. Verkene er på én og samme tid både tradisjonelt kunsthåndverk og kunst, en definisjon som utfordrer et vestlig skille mellom disse to definisjonene.  

Kun ved å legge Duodji til grunn for lesningen forstår man kompleksiteten i Jåks verk, hvor materialer hentet fra naturen, tradisjon, tiden og det spirituelle står sentralt.
 Let the river flow. The sovereign will and the making of a new worldliness. Installation view. Foto: OCA / Herman Dreyer

Let the river flow. The sovereign will and the making of a new worldliness. Installation view. Foto: OCA / Herman Dreyer

Iver Jåks skulptur i utstillingen, Sami Culture against the grain fra 1979, er et godt eksempel på bruk av Duodjibegrepets vidtfavnende definisjon. Jåks som tidlig i 1960-årene begynte å bruke sin samiske bakgrunn som utgangspunkt for skulptur har ofte blitt misforstått. Hans enkle, rene former kan lett leses som en modernistisk tradisjon, noe som også har vært tilfelle ved flere anledninger. Kun ved å legge Duodji til grunn for lesningen forstår man kompleksiteten i Jåks verk, hvor materialer hentet fra naturen, tradisjon, tiden og det spirituelle står sentralt. Flere av Jåks verk er ment å til slutt oppløses og forvitre tilbake til naturen de er hentet fra. Den samiske tanken om tid som syklus er hos Jåks særlig understreket i en kunst som fremhever Duodjibegrepets evige aktualitet.

 Iver Jåks,  Sámi culture against the grain / Bajas guvlui vitamin Sápmái duddjomat / Oppadstrevende samekultur  1979. Tre, reinsdyrhorn og sisti (reinsdyrskinn). Foto: OCA

Iver Jåks, Sámi culture against the grain / Bajas guvlui vitamin Sápmái duddjomat / Oppadstrevende samekultur 1979. Tre, reinsdyrhorn og sisti (reinsdyrskinn). Foto: OCA

Hættas verk viser det motsatte: her er det bebodd og fargerikt med en kunst som rommer både tradisjon, håndverk og nyskapning, fortalt med en sterk, aktuell stemme.
 Berit Marit Hætta,  The Ice Sea´s Glow / Jietnjameara hilt / Ishavets Glød , 1979/80. Tekstil. Foto: OCA

Berit Marit Hætta, The Ice Sea´s Glow / Jietnjameara hilt / Ishavets Glød, 1979/80. Tekstil. Foto: OCA

Et annet verk som utfordrer definisjonene mellom håndverk, kunsthåndverk og kunst er Berit Marit Hættas tekstilbilde The ice Seas´s glow fra 1979/80. I verket ser man motivet av to samiske kvinner i et snølandskap utført i tekstil applikasjon. Som ramme rundt motivet har Hætta påført mønsterborder tradisjonelt brukt i samiske klær og design. Verket kan lett leses som kunsthåndverk med tradisjonelle røtter, og har ved nærmere ettersyn også et sterkt politisk budskap. Hætta utfordrer nemlig selve forestillingen om hva det kalde nord er. Er det tomt, kaldt og ubebodd av sivilisasjon, slik som man hevdet da man først ville kolonialisere Sápmi-områdene allerede på 1600-tallet? Hættas verk viser det motsatte: her er det bebodd og fargerikt med en kunst som rommer både tradisjon, håndverk og nyskapning, fortalt med en sterk, aktuell stemme.

En ny bevissthet

Alta-aksjonen stoppet ikke utbyggingen av Altaelva, men rettet likevel fokus på samenes rettigheter, miljø og naturkamp. Et av de konkrete resultatene som vokste ut av prosessen var etableringen av Sametinget i 1989. Men hvor viktig var slike seiere i realiteten? Både Sametinget og det samiske flagget ble utformet etter vestlige idéhistoriske prinsipper, fremfor det samiske verdensbildet, og kan derfor ses som enda et ledd i fornorskingen av den samiske kulturen. Med silketrykket Sámiland for Sámi fra 1977 problematiserer Synnøve Persen det som ble designen for det samiske flagget, som et symbol for undertrykking av samisk identitet og kultur, fremfor et symbol på frigjøring. Hans Ragnar Mathisens tresnitt av den politiske logoen CSV (vis din samiske natur) fra 1974 ble som motsetning til flagget et viktig identitetstegn i Alta-aksjonen og kampen for samiske rettigheter. Trygve Lund Guttormsens tresnitt The preparation for the establishment of the Sámi Parliament fra 1998, viser en samisk mann i tradisjonelle klær som pågripes av politi, muligens i en demonstrasjonssammenheng. Verkene reflekterer i særlig grad rundt hvilken plass den samiske kulturen både har hatt, og har i dag, til tross for de tilsynelatende rettighetene samene har fått.

 Synnøve Persen,  Sámi flag / Sámeleavga / Samisk flagg , 1977. Silketrykk på papir. Foto: OCA

Synnøve Persen, Sámi flag / Sámeleavga / Samisk flagg, 1977. Silketrykk på papir. Foto: OCA

 Hans Ragnar Mathisen,  CSV , 1974. Tresnitt på papir. Foto: OCA

Hans Ragnar Mathisen, CSV, 1974. Tresnitt på papir. Foto: OCA

I utstillingens siste tittelsetning THE SOVEREIGN WILL AND THE MAKING OF A NEW WORLDLINESS, legger kuratorene håpet i skapelsen av en verden bygget på større bevissthet, mangfold og forståelse. Med utstillingen om Alta-aksjonenes samiske kunsthistorie har OCA banet vei for en kunstscene som rommer en slik virkelighet.  

Ingvild Hammervoll