Finnes det et kvinnelig kunstspråk?

Boktittel: Hold stenhårdt fast på greia di: Kunst og feminisme i Norge 1968–1989

Forfatter: Jorunn Veiteberg

Forlag: Oslo Kunsthall, 2019

«Hvis jeg hadde sittet i en stipendkomité og dette hadde dukket opp, så hadde jeg visst at det var en mann som hadde laget det.» Dette ble sagt i 2017 av en mannlig lærer første året på masterutdanningen på Kunsthøgskolen i Oslo, som om det var et kvalitetsstempel. Ingen sa noe. Jeg endte opp med å forlate rommet noen minutter senere. Jeg angrer på at jeg ikke sa noe. Det var ingen andre som sa noe heller, til tross for at det var et rom fullt av kvinnelige studenter og to kvinnelige lærere. Jeg har diskutert hendelsen med medstudentene mine i etterkant, bare for å sjekke at det faktisk skjedde.

Slike hendelser og kultur er vanligere enn man tror. Ofte skjer det mer subtilt enn dette og er lettere å overse. Å sette boken Hold stenhårdt fast på greia di på pensum vil være et steg i riktig retning for gi kvinnene i kunsten deres rettmessige plass i historien og med dette også redefinere hva det vil si å være kvinne i kunsten i dag.

Tittelen på boken er lånt fra et verk av Sidsel Paaske fra 1973. Boken tar utgangspunkt i utstillingen med samme navn som ble vist på Kunsthall Oslo. Utstillingen, som var kuratert av Eline Mugaas og Elise Storsveen, åpnet 8. mars 2013 – 100 år etter at kvinner i Norge fikk stemmerett. Utstillingen ble vist på Kunsthall Stavanger i 2014 og har gitt tydelige ringvirkninger. Flere kvinnelige kunstnere har blitt kontekstualisert og fått mer plass, både i historien og samtiden. Det har tatt seks år på å gjennomføre boken som opprinnelig var tenkt som en utstillingskatalog. Jeg er glad for at det ble bok.

 Boken starter med et forord hvor bakgrunnen og intensjonene bak prosjektet kommer frem og avsluttes med «Hvis du som leser dette studerer kunst, men ikke har denne boka på pensum, vil vi oppfordre deg til å spørre hvorfor.» Den aktivistiske tonen er gjennomgående.

Tekstdelen er et essay av Jorunn Veiteberg, med utgangspunkt i hennes magistergradsavhandling Kunst og Kvinnekamp fra 1982. Hun skriver med innsikt, slagkraft og humor. Teksten intellektualiserer uten å skape distanse, og boken gir en sterk følelse av tilhørighet for meg som kunstner og kvinne. Boken drøfter viktige perspektiver, ofte fra kunstnernes side.

Teksten får stå uavbrutt, men refererer ofte til arbeider som blir vist som fotnoter med små bilder i margen – som vi møter i full størrelse videre i bildedelen. Bildematerialet er minst like interessant som teksten. Det er masse jeg ikke har sett før. Mange av arbeidene vist i boken er vanskelig å «google» seg frem til. Mye arbeid har gått tapt. Dette gjør boken til en virkelig ressurs og sementerer dens rolle som oppslagsverk. Trine Lotte Krogseths Puter etter behag og Anne Mette Stauslands Molly Snack, begge fra 1980, er eksempler på verk som man ikke snubler tilfeldig over på nett.

En hengekøye fylt med rosa puter formet som kvinnebyster, med festsminke og tyllhår. Arbeidet er preget av en 80-tallsestetikk, men oppleves ikke som utdatert. «Flere menn faller utenfor samfunnet, mens kvinner gjør det stadig bedre. Kvinnene kan dermed føles litt uoppnåelige for disse mennene, og det blir lettere for menn å velge en dukke framfor en kvinne,» forteller sexolog Thomas Winther i saken «Jentene som aldri sier nei» om den økende populæriteten til sexdukker i Norge på tv2.no fra 2018. Puter etter behag er derfor like relevant nå som i 1980, om ikke mer.

To cellofanposer, som minner meg om poser med fleskesvor eller sigarettfiltre til rullings. Innholdet er små nakne og poserende kvinnekropper, formet av nylonstrømper og vatt. Posene ligger på et bord med en tom glasscolaflaske og et askebeger med ferske sneiper. Det ligger noen Molly snacks i en skål på bordet som om det var peanøtter på en bardisk. Installasjonen er stemningsskapende og vanskelig å definere, men den er familiær. Jeg er dessverre for ung til å ha fått oppleve Club 7, men jeg leser den samme stemningen inn i dette arbeidet som i bildematerialet fra den infamøse klubben. Arbeidet hadde passet vel så godt i gallerirommet i 2019 som i 1980.

Bildematerialet omfatter også plakater, dokumentasjonsbilder fra utstillinger, tidsskrift og utklipp. Det eneste jeg har å utsette på denne boken er at jeg skulle ønske det var mer. Mer av alt. Tekstdelen er på litt over 40 sider, med god størrelse på teksten og luft mellom linjene. Jeg har likevel brukt mer tid enn jeg trodde på boken. Det er mye å tygge på underveis og teksten drar deg raskt videre. Noen ganger litt for raskt. Det er mange interessante tanker, stemmer og kunstnerskap som presenteres i boken. Det gir mersmak, men jeg blir ikke helt mett.

Jeg har tusjet ned store deler av boken. Heldigvis er boken godt egnet for slikt. Boken har både tykke, matte ark til tekst, som egner seg for markeringstusj og blyant, i tillegg til en glossy Taschen-aktig bildedel. Dette er en bok som tåler å brukes.

Høsten 2013 begynte jeg på Kunsthøgskolen i Oslo. Et år senere fikk jeg Lotte Konow Lund som lærer. Utstillingen Hold stenhårdt fast på greia di og temaene den berører ble tatt opp jevnlig i hennes undervisning. Kvinneperspektivet i kunsten ble en viktig del av diskursen – ikke for alle, men for noen av oss.

Finnes det et kvinnelig kunstspråk? Er vi en marginalisert kunstnergruppe som står utenfor det etablerte kunstfeltet? Mange kvinner i kunsten føler motstand mot å bli kategorisert som «kvinnelig kunstner», som A K Dolven, som opererer med initialer i stedet for Anne Katrine. Dette for ikke i første rekke å bli oppfattet som kvinne i virket som kunstner. Dolven siterer den svenske kunstneren Siri Derkert: «Det største kompliment noen kan gi meg er at de tror mine bilder er malt av en mann.»

Jeg opplever selv å ha et dualistisk forhold til det å være kvinne i kunsten. Jeg er klar over at arbeidet mitt leses forskjellig ut fra det faktum at jeg er kvinne, og jeg jobber med alle de klassiske «kvinnelige» temaene som kropp, seksualitet og domestisitet. Jeg utrykker meg i sjangere som smykke- og tekstilkunst, men også skulptur og installasjon. Jeg jobber med objekter og materialer hentet fra hverdagen og mine omgivelser. Jeg pleier en forkjærlighet for slitte og flekkete kjøkkenhåndklær og snakker gjerne energisk om symbolspråket som ligger i objekter som dette. Veiteberg påpeker at selve valget av tekstilkunst som uttrykksform var et aktivistisk valg i sin tid. Men er det ikke lenger det?

Den første tekstilkunsteren jeg begynte å følge aktivt var Elisabeth Haarr etter å ha vært på et foredrag med henne. Hun var sint, både i kunsten og i livet. Jeg opplever at Haarr dyrker hele følelsesspekteret i arbeidene sine. Hennes ikoniske verk Frustrasjonsteppe (1986), med tydelig innslag av plastposer og med teksten «HUS MAT BARN RENT ALENE ALENE», skildrer et liv som gir meg angst. Husmortilværelsen er ikke for meg og har heller ikke vært det for Haarr. I 2016 så jeg fane-arbeidene Walk On (2013) og Bleak Blonde (2014) på Kunsthall Oslo. En rød og en hvit fane i skjørt silkestoff. Begge fanene var skutt i stykker og hang i rommet som et testament til en erfaring knyttet til konfronterende uro. Haarrs kunsterskap er politisk og personlig, tøft og sårbart, mykt og hardt. Når jeg føler at begrepet «kvinnelig kunster» er begrensende, så tenker jeg alltid på Elisabeth Haarr.

Går kvaliteten ned der kvinner kjem inn?

Granskningen av det «feminine» er et naturlig gjennomgangstema i boken, med undertitler som Går kvaliteten ned der kvinner kjem inn?, Kroppen som medium og materiale, Vaginal ikonologi, Abstraksjon og feminisme og Kunsthistorisk korrigering.

 Den manglende anerkjennelsen for kvinners reelle bidrag til kunsten går som et ekko gjennom boken. Dette speiles også igjen i tiden vi nå lever i. 29. mars 2019 publiserte The Guardian artikkelen «A woman in the men's room: when will the art world recognise the real artist behind Duchamp's Fountain?» skrevet av Siri Hustvedt. Hun drar frem flere eksempler på viktige mannlige kunstverk og kunstnerskap som egentlig er sterkt influert av eller tilhører kvinner. Hustvedt slår et slag for at Elsa von Freytag-Loringhoven er den sannsynlige opphavskvinnen bak Fontene, tidligere kreditert Marcel Duchamp.

«I am convinced that if the urinal had been attributed to the baroness from the beginning, it would never have soared into the stratosphere as a work of consummate genius. Women are rarely granted such status, but the present reputation of Fountain, one that was hardly instantaneous but grew slowly over the course of many decades, has made the truth embarrassing, not to speak of the money involved and the urgent need to rewrite history. The evidence is there. They can’t or won’t see it. Why?» skriver Hustvedt.

Dette minner meg om Sidsel Paaskes verk Brent fyrstikk fra 1966 og Claes Oldenburgs Extinguished Match fra 1987. Det har blitt spekulert i om Oldenburg har vært influert av Paaskes verk da han lagde det ikoniske verket sitt. Den svenskættede Oldenburg befant seg i Sverige på samme tid som Paaske stilte ut sitt verk. Paaskes verk fadet ut i historien – frem til utstillingen hennes på Museet på Samtidskunst i 2016, hvor begge arbeidene ble vist sammen. Paaskes mindre tekstile arbeid, var klemt opp mot veggen i skyggen av Oldenburgs lyssatte, falliske metallskulptur.

Jeg forventer at boken Hold stenhårdt fast på greia di finner veien inn i pensum og tas aktivt i bruk i undervisningen i det ganske land. Det er på tide å endre den etablerte kunsthistorien, hvor det snakkes om at det er en mangel på kvinnelige kunstnere å referere til. Denne boken beviser at det ikke er mangel på kvinner i kunsten, men heller en mangel på vilje til å hente dem frem.

Hold steinhårdt fast på greia di!

Helene Duckert