Hamskifte

Tittel: Damselfrau

Kunstner: Magnhild Kennedy

Sted: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim

Tid: 13. september – 10. november 2019

Noen gaper, noen gliser, mens andre snerrer. Inne på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum henger Damselfraus masker på rekke og rad ned fra taket. Å gå blant dem er som å bevege seg i en jungel hvor tause, fremmede fjes stirrer mot deg. Ved hjelp av menneskehjernens sjarmerende evne til å gjenkjenne ansikt hos ikke-levende objekt, fremstår de fleste maskene som uttrykksfulle individer, selv om mange av dem er langt ifra menneskelige.

Damselfrau, eller Magnhild Kennedy som hun egentlig heter, har laget «ansikter» av alt fra blonder, netting, perler og paljetter til haitenner og støpeformer. Mangfoldet av farger, materialer, form og uttrykk er imponerende, og det er en umiddelbar tilfredsstillelse i å la blikket sluke det ene forseggjorte maskeparet etter det andre. På avstand er de fascinerende kontrastfulle i forhold til hverandre, på nært hold kan man se de intrikate, små stingene og variasjonene som utgjør én enkelt maske. Noen av dem, spesielt de som er pyntet med gullfargede blad og border, fremstår som kuriøse uttrykk for luksuriøsitet og eleganse, mens andre ser i større grad ut til å kunne være representanter for gamle kulturer eller religioner. De forskjellige materialene Kennedy anvender legger opp til små overraskelser underveis, for eksempel når jeg kommer tett nok inntil en fabelaktig, smaragdglitrende maske oppdager at den er besatt med flere svært så naturtro spyfluer. Og på et tidspunkt dukker det plutselig opp et selburose-mønster blant de ellers så ekstraordinære uttrykkene.

Det er helt på sin plass at Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, i Kennedys egen hjemby Trondheim, nå kan by på en soloutstilling viet kunstnerskapet hennes. Kennedy har allerede gjort seg bemerket internasjonalt, hvor celebriteter som Björk og Beyoncé har ikledd seg hennes kreasjoner. Kunstindustrimuseet er imidlertid ikke først ut med å invitere Kennedy til byen; i fjor ble Rake visningsrom for kunst åsted for en magisk forvandling, da en video med Kennedys masker ble vist. I tillegg var det lille, kvadratiske rommet dekket fra vegger til tak med farge- og mønstersterke tekstiler, akkompagnert av japansk salongmusikk fra 1930-tallet. Til sammen dannet de forskjellige elementene en overbevisende helhet.

De er påfallende ulike, fjorårets utstilling på Rake og den som nå vises på Kunstindustrimuseet. Bare størrelsesforskjellen på de to visningsstedene sørger naturligvis for at utstillingene oppleves ulikt (Rake disponerte et område på omtrent 40 kvm), men andre forskjeller er også åpenbare: På Rake ble ikke maskene i seg selv vist, men utstillingen var likevel et fyrverkeri av en auditiv, visuell og romlig opplevelse. Hos Kunstindustrimuseet er det nesten omvendt. Her får man nærkontakt med de fysiske maskene – et barn var i ferd med å rive ned en av dem på åpningsdagen – men rommet for øvrig oppleves stille, nakent og enkelt. Veggene er malt i en beige farge, mens det grå linoleumsgulvet er fullstendig blottlagt. På grunn av belysningen kaster maskene skygger ned på gulvet, men denne effekten kunne med fordel ha blitt utnyttet bedre. Det overrasker meg også at gulv og vegger ikke er bearbeidet mer. Kan hende er det et ønske om å rette all fokus mot selve maskene som ligger til grunn for den beskjedne innredningen? 

Jeg tror det ville kledd utstillingen å spille på større kontraster mellom lys og skygge, det synlige og det skjulte, jamfør objektene som stilles ut. Det å ha jobbet mer med utstillingsarkitekturen kunne også ha bidratt til å forankre maskene i en kontekst. Slik utstillingen er montert nå, er det som om rommet er litt for stort for kunsten det huser. Til tross for mangfoldet av fengslende masker, virker dermed utstillingen å ha et uforløst potensiale. 

Kunstuttrykket til Damselfrau fungerer fremragende der det er iscenesatt og kontekstualisert for visning i sosiale medier. For når Kennedy formidler maskene via plattformer som Instagram, har de en funksjon og er i bruk. Maskene virkeliggjøres idet personer bærer dem, gjerne iført raffinerte kostymer samtidig som de poserer på forskjellige måter. Det er i møtet mellom menneskene og maskene at personaen våkner til liv. 

Eline Bjerkan

Anmeldelsen er produsert i samarbeid med ArtScene Trondheim.