Hamskifte

Tittel: Damselfrau

Kunstner: Magnhild Kennedy

Sted: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim

Tid: 13. september – 10. november 2019


Foto: Wil Lee-Wright

Foto: Wil Lee-Wright

Noen gaper, noen gliser, mens andre snerrer. Inne på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum henger Damselfraus masker på rekke og rad ned fra taket. Å gå blant dem er som å bevege seg i en jungel hvor tause, fremmede fjes stirrer mot deg. Ved hjelp av menneskehjernens sjarmerende evne til å gjenkjenne ansikt hos ikke-levende objekt, fremstår de fleste maskene som uttrykksfulle individer, selv om mange av dem er langt ifra menneskelige.

Foto: Wil Lee-Wright

Foto: Wil Lee-Wright

Damselfrau, eller Magnhild Kennedy som hun egentlig heter, har laget «ansikter» av alt fra blonder, netting, perler og paljetter til haitenner og støpeformer. Mangfoldet av farger, materialer, form og uttrykk er imponerende, og det er en umiddelbar tilfredsstillelse i å la blikket sluke det ene forseggjorte maskeparet etter det andre. På avstand er de fascinerende kontrastfulle i forhold til hverandre, på nært hold kan man se de intrikate, små stingene og variasjonene som utgjør én enkelt maske. Noen av dem, spesielt de som er pyntet med gullfargede blad og border, fremstår som kuriøse uttrykk for luksuriøsitet og eleganse, mens andre ser i større grad ut til å kunne være representanter for gamle kulturer eller religioner. De forskjellige materialene Kennedy anvender legger opp til små overraskelser underveis, for eksempel når jeg kommer tett nok inntil en fabelaktig, smaragdglitrende maske oppdager at den er besatt med flere svært så naturtro spyfluer. Og på et tidspunkt dukker det plutselig opp et selburose-mønster blant de ellers så ekstraordinære uttrykkene.

Foto: Wil Lee-Wright

Foto: Wil Lee-Wright

Det er helt på sin plass at Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, i Kennedys egen hjemby Trondheim, nå kan by på en soloutstilling viet kunstnerskapet hennes. Kennedy har allerede gjort seg bemerket internasjonalt, hvor celebriteter som Björk og Beyoncé har ikledd seg hennes kreasjoner. Kunstindustrimuseet er imidlertid ikke først ut med å invitere Kennedy til byen; i fjor ble Rake visningsrom for kunst åsted for en magisk forvandling, da en video med Kennedys masker ble vist. I tillegg var det lille, kvadratiske rommet dekket fra vegger til tak med farge- og mønstersterke tekstiler, akkompagnert av japansk salongmusikk fra 1930-tallet. Til sammen dannet de forskjellige elementene en overbevisende helhet.

Foto: Wil Lee-Wright

Foto: Wil Lee-Wright

Det overrasker meg også at gulv og vegger ikke er bearbeidet mer. Kan hende er det et ønske om å rette all fokus mot selve maskene som ligger til grunn for den beskjedne innredningen? 
Foto: Wil Lee-Wright

Foto: Wil Lee-Wright

De er påfallende ulike, fjorårets utstilling på Rake og den som nå vises på Kunstindustrimuseet. Bare størrelsesforskjellen på de to visningsstedene sørger naturligvis for at utstillingene oppleves ulikt (Rake disponerte et område på omtrent 40 kvm), men andre forskjeller er også åpenbare: På Rake ble ikke maskene i seg selv vist, men utstillingen var likevel et fyrverkeri av en auditiv, visuell og romlig opplevelse. Hos Kunstindustrimuseet er det nesten omvendt. Her får man nærkontakt med de fysiske maskene – et barn var i ferd med å rive ned en av dem på åpningsdagen – men rommet for øvrig oppleves stille, nakent og enkelt. Veggene er malt i en beige farge, mens det grå linoleumsgulvet er fullstendig blottlagt. På grunn av belysningen kaster maskene skygger ned på gulvet, men denne effekten kunne med fordel ha blitt utnyttet bedre. Det overrasker meg også at gulv og vegger ikke er bearbeidet mer. Kan hende er det et ønske om å rette all fokus mot selve maskene som ligger til grunn for den beskjedne innredningen? 

Foto: Wil Lee-Wright

Foto: Wil Lee-Wright

Slik utstillingen er montert nå, er det som om rommet er litt for stort for kunsten det huser.
Foto: Wil Lee-Wright

Foto: Wil Lee-Wright

Jeg tror det ville kledd utstillingen å spille på større kontraster mellom lys og skygge, det synlige og det skjulte, jamfør objektene som stilles ut. Det å ha jobbet mer med utstillingsarkitekturen kunne også ha bidratt til å forankre maskene i en kontekst. Slik utstillingen er montert nå, er det som om rommet er litt for stort for kunsten det huser. Til tross for mangfoldet av fengslende masker, virker dermed utstillingen å ha et uforløst potensiale. 

Foto: Wil Lee-Wright

Foto: Wil Lee-Wright

Kunstuttrykket til Damselfrau fungerer fremragende der det er iscenesatt og kontekstualisert for visning i sosiale medier. For når Kennedy formidler maskene via plattformer som Instagram, har de en funksjon og er i bruk. Maskene virkeliggjøres idet personer bærer dem, gjerne iført raffinerte kostymer samtidig som de poserer på forskjellige måter. Det er i møtet mellom menneskene og maskene at personaen våkner til liv. 

Eline Bjerkan

Anmeldelsen er produsert i samarbeid med ArtScene Trondheim.

Tingenes hukommelse

Tittel: mind moves with matter, body blends into space

Kunstnere: Thora Dolven Balke, Ann Iren Buan, Brit Dyrnes, Tibor Hajas, Éva Mag og Francesca Woodman

Sted: Kunsthall Trondheim

Tid: 8. mai til 18. august 2019


Ved første øyekast er det en flyktig letthet ved utstillingen mind moves with matter, body blends into space på Kunsthall Trondheim. Ann Iren Buan har laget noen meterhøye gitterkonstruksjoner delvis dekket av flere porøse gips- og papirflak i sarte pastelltoner. De ser ut til å kunne gå i oppløsning på samme måte som ruiner. Disse er spredt i hovedrommet, flankert av store, blålige fotografier med samme efemere kvalitet over seg. Fotografiene viser seg å være forstørrede kopier av polaroid-bilder, hvis film det ikke lenger er lett å få tak i. Det sterke lyset og blåtonene gjør at motivene, selv om de er både gjenkjennelige og relaterbare, innhylles i en egen, liksom utilgjengelig sfære. Jeg blir påminnet noe jeg har lest av Rebecca Solnit, om at blå er distansens farge:

Installasjonsbilde med verk av Ann Iren Buan, Thora Dolven Balke og Brit Dyrnes. Foto: Aage A. Mikalsen / Kunsthall Trondheim

Installasjonsbilde med verk av Ann Iren Buan, Thora Dolven Balke og Brit Dyrnes. Foto: Aage A. Mikalsen / Kunsthall Trondheim

Ann Iren Buan, Castles (Dark Aqua), 2018. Detalj. Tørrpastell, papir, gips, Acrylic One, armering. Foto: Aage A. Mikalsen / Kunsthall Trondheim

Ann Iren Buan, Castles (Dark Aqua), 2018. Detalj. Tørrpastell, papir, gips, Acrylic One, armering. Foto: Aage A. Mikalsen / Kunsthall Trondheim

For many years, I have been moved by the blue at the far edge of what can be seen, that color of horizons, of remote mountain ranges, of anything far away. The color of that distance is the color of an emotion, the color of solitude and of desire, the color of there seen from here, the color of where you are not. And the color of where you can never go.

Rebecca Solnit, A Field Guide to Getting Lost, 2006
Thora Dolben Balke, Flow, 2018. Fargeprint fra scannet original polaroidfotografi. © Thora Dolven Balke og Cavalo, Rio de Janeiro

Thora Dolben Balke, Flow, 2018. Fargeprint fra scannet original polaroidfotografi. © Thora Dolven Balke og Cavalo, Rio de Janeiro

Fotografiene, som er tatt av Thora Dolven Balke, viser ofte menneskekropper delvis eller helt dekket av vann – på vei fra ett element til et annet. De er minner fra øyeblikk som ikke eksisterer lenger. Det samme kan sies om menneskets forhold til den materielle kulturarven vår. Gamle gjenstander som en gang var en essensiell del av hverdag og høytid, er revet bort fra sin sammenheng og stilt ut i montre, som en påminnelse om det som var før. Brit Dyrnes’ keramiske arbeider kan gi assosiasjoner til denne typen objekter, selv om verkene hennes er frigjort fra noen bestemt form eller brukssammenheng. Snarere er det som om keramikken har våknet til liv på det store bordet den er plassert, innerst i rommet forbi verkene til Buan og Dolven Balke. En rund, grå leirklump ser ut til å være på vei utfor kanten, andre er i ferd med å felle huden sin, flik for flik, mens det kan syde i glasuren hos noen tarmaktige leirformasjoner på andre enden av bordet. De ferdige keramikkarbeidene hinter tilbake til de fysiske kroppene og bevegelsene som utformet dem. Sånn sett er de minner, de også.

Brit Dyrnes, En tilstand, 2016. Detalj. Keramiske objekter, ulike typer leire. Foto: Aage A. Mikalsen / Kunsthall Trondheim

Brit Dyrnes, En tilstand, 2016. Detalj. Keramiske objekter, ulike typer leire. Foto: Aage A. Mikalsen / Kunsthall Trondheim

Kunsthallens underetasje er i større grad preget av et dunkelt alvor. Svensk-rumenske Éva Mags menneskelignende leirkropper ligger spredt utover gulvet, bortsett fra tre stykker som er plassert på en slags hyllekonstruksjon som ligner likbårer. Jeg får følelsen av å ha ankommet en krigssone, i de stumme etterdønningene etter et angrep. En av leirkroppene er surret i hvitt klede slik at bare hodet synes, en annen ser ut som en tøysekk som har kollapset, en tredje er knust i flere deler. Hos noen av skulpturene ser leiren mørk og fersk ut, mens hos andre er den tørr og steinete. På en sokkel ligger en mørkebrun, hodeløs og fordreid kropp som ser mumifisert ut. En udefinerbar leirformasjon er plassert i en trebeholder med jekkestropp, det kan virke som den er på vei til å bli fraktet et sted.

Éva Mag, Det här tar jag med mig, 2015–19. Detalj. Tekstil, leire, kompositt, stål, voks, glass, Plexiglass plywood. Galleri Riis Oslo/Stockholm, Éva Mag, BONO 2019. Foto: Aage A. Mikalsen/Kunsthall Trondheim

Éva Mag, Det här tar jag med mig, 2015–19. Detalj. Tekstil, leire, kompositt, stål, voks, glass, Plexiglass plywood. Galleri Riis Oslo/Stockholm, Éva Mag, BONO 2019. Foto: Aage A. Mikalsen/Kunsthall Trondheim

Sammen med mumien retter esken med leirobjektet oppmerksomheten mot en aktuell problemstilling i dagens postkoloniale verdenssamfunn: Stormakters ran av andre land og folkegruppers naturressurser og kulturskatter. Når det gjelder det siste tilfellet eksisterer det et økende press på å få disse artefaktene gjenforent med sine rettmessige eiere. De siste månedene har man kunnet lese eksempler på slike tilbakeføringsprosesser i Morgenbladet. Avisen viet i mars stor plass til Påskeøyas forhandlinger med British Museum i London, som går ut på at de ønsker å få tilbake en av sine ikoniske steinstatuer. Kon-Tiki-museet i Oslo har allerede lovet å sende objekter tilbake til øya. Nylig har man kunnet lese at franske museer oppfordres til å returnere gjenstander til flere land sør for Sahara, og her hjemme skal Norsk folkemuseum fordele brorparten av sin samiske samling på samiske museer.

Tibor Hajas, Húsfestménu III (Flesh Painting No. 3), 1978. Sølvgelatin-print og dispersjonsmaling på tre. Lån fra Ludwig Museum – Museum of Contemporary Art, Budapest. Tibor Hajas, Dániel Jázon Frankl og BONO 2019. Foto: János Vetö

Tibor Hajas, Húsfestménu III (Flesh Painting No. 3), 1978. Sølvgelatin-print og dispersjonsmaling på tre. Lån fra Ludwig Museum – Museum of Contemporary Art, Budapest. Tibor Hajas, Dániel Jázon Frankl og BONO 2019. Foto: János Vetö

Oppmerksomheten rundt disse sakene, og de ulike folkegruppenes kamp for å få tilbake sine kulturskatter, viser hvor viktige disse objektene er for mennesker. De en del av vår identitet. Mags verk, som er både keramikkskulpturer og menneskekropper i ett, eksemplifiserer dette. Det gjør også den avdøde, ungarske kunstneren Tibor Hajas’ fotoserie, hvor kunstneren er avbildet mens han bruker den nakne kroppen sin til å påføre maling på flaten bak seg. Etter hvert som den blir dekket av farge, blir også Hajas kropp det samme. Han går stadig mer i ett med bakgrunnen.

Der hvor Hajas’ bilder er preget av en rå, usminket og lidenskapelig fremtoning, opplever jeg imidlertid at Woodmans fotografi, som skal være inspirert av sjangre som stilleben og tableau vivant, blir vel teatralsk og tilgjort på en måte som ikke kler denne utstillingen.

Den eneste av kunstnerne i denne utstillingen som jeg ikke synes bidrar særlig godt til helheten, er Francesca Woodman som i likhet med Hajas var aktiv på 1970-tallet, men som døde av selvmord i 1981. Også Woodman benytter seg av sin egen, nakne kropp i fotografiene sine. Der hvor Hajas’ bilder er preget av en rå, usminket og lidenskapelig fremtoning, opplever jeg imidlertid at Woodmans fotografi, som skal være inspirert av sjangre som stilleben og tableau vivant, blir vel teatralsk og tilgjort på en måte som ikke kler denne utstillingen.

Francesca Woodman, Fra Space 2, Providence, Rhode Island, 1972–81. Estate sølvgelatin-print. Selvaag-samlingen, courtesy Peder Lund og BONO 2019

Francesca Woodman, Fra Space 2, Providence, Rhode Island, 1972–81. Estate sølvgelatin-print. Selvaag-samlingen, courtesy Peder Lund og BONO 2019

mind moves with matter, body blends into space er ellers en svært godt kuratert utstilling som, selv om den henspiller på det forgjengelige og forgangne, også makter å peke mot samtiden. Det er imponerende hvordan kunstnerne på hvert sitt vis uttrykker menneskets søken og lengsel etter tilknytning gjennom felles historie og kulturarv – fenomen som kanskje alltid, på sett og vis, vil være en hårsbredd utenfor rekkevidde.

 

Eline Bjerkan 

Anmeldelsen er produsert i samarbeid med ArtScene Trondheim.

 






Finnes det et kvinnelig kunstspråk?

Boktittel: Hold stenhårdt fast på greia di: Kunst og feminisme i Norge 1968–1989

Forfatter: Jorunn Veiteberg

Forlag: Oslo Kunsthall, 2019


Kritiker Helene Duckers utgave av  Hold stenhårdt fast på greia di  er allerede godt brukt. Foto: Helene Duckert

Kritiker Helene Duckers utgave av Hold stenhårdt fast på greia di er allerede godt brukt. Foto: Helene Duckert

«Hvis jeg hadde sittet i en stipendkomité og dette hadde dukket opp, så hadde jeg visst at det var en mann som hadde laget det.» Dette ble sagt i 2017 av en mannlig lærer første året på masterutdanningen på Kunsthøgskolen i Oslo, som om det var et kvalitetsstempel. Ingen sa noe. Jeg endte opp med å forlate rommet noen minutter senere. Jeg angrer på at jeg ikke sa noe. Det var ingen andre som sa noe heller, til tross for at det var et rom fullt av kvinnelige studenter og to kvinnelige lærere. Jeg har diskutert hendelsen med medstudentene mine i etterkant, bare for å sjekke at det faktisk skjedde.

Slike hendelser og kultur er vanligere enn man tror. Ofte skjer det mer subtilt enn dette og er lettere å overse. Å sette boken Hold stenhårdt fast på greia di på pensum vil være et steg i riktig retning for gi kvinnene i kunsten deres rettmessige plass i historien og med dette også redefinere hva det vil si å være kvinne i kunsten i dag.

Sidsel Paaske,  Hold stenhårdt fast på greia di .

Sidsel Paaske, Hold stenhårdt fast på greia di.

Tittelen på boken er lånt fra et verk av Sidsel Paaske fra 1973. Boken tar utgangspunkt i utstillingen med samme navn som ble vist på Kunsthall Oslo. Utstillingen, som var kuratert av Eline Mugaas og Elise Storsveen, åpnet 8. mars 2013 – 100 år etter at kvinner i Norge fikk stemmerett. Utstillingen ble vist på Kunsthall Stavanger i 2014 og har gitt tydelige ringvirkninger. Flere kvinnelige kunstnere har blitt kontekstualisert og fått mer plass, både i historien og samtiden. Det har tatt seks år på å gjennomføre boken som opprinnelig var tenkt som en utstillingskatalog. Jeg er glad for at det ble bok.

 Boken starter med et forord hvor bakgrunnen og intensjonene bak prosjektet kommer frem og avsluttes med «Hvis du som leser dette studerer kunst, men ikke har denne boka på pensum, vil vi oppfordre deg til å spørre hvorfor.» Den aktivistiske tonen er gjennomgående.

Tekstdelen er et essay av Jorunn Veiteberg, med utgangspunkt i hennes magistergradsavhandling Kunst og Kvinnekamp fra 1982. Hun skriver med innsikt, slagkraft og humor. Teksten intellektualiserer uten å skape distanse, og boken gir en sterk følelse av tilhørighet for meg som kunstner og kvinne. Boken drøfter viktige perspektiver, ofte fra kunstnernes side.

Teksten får stå uavbrutt, men refererer ofte til arbeider som blir vist som fotnoter med små bilder i margen – som vi møter i full størrelse videre i bildedelen. Bildematerialet er minst like interessant som teksten. Det er masse jeg ikke har sett før. Mange av arbeidene vist i boken er vanskelig å «google» seg frem til. Mye arbeid har gått tapt. Dette gjør boken til en virkelig ressurs og sementerer dens rolle som oppslagsverk. Trine Lotte Krogseths Puter etter behag og Anne Mette Stauslands Molly Snack, begge fra 1980, er eksempler på verk som man ikke snubler tilfeldig over på nett.

En hengekøye fylt med rosa puter formet som kvinnebyster, med festsminke og tyllhår. Arbeidet er preget av en 80-tallsestetikk, men oppleves ikke som utdatert. «Flere menn faller utenfor samfunnet, mens kvinner gjør det stadig bedre. Kvinnene kan dermed føles litt uoppnåelige for disse mennene, og det blir lettere for menn å velge en dukke framfor en kvinne,» forteller sexolog Thomas Winther i saken «Jentene som aldri sier nei» om den økende populæriteten til sexdukker i Norge på tv2.no fra 2018. Puter etter behag er derfor like relevant nå som i 1980, om ikke mer.

Anne Mette Stausland,  Molly Snack , 1980.

Anne Mette Stausland, Molly Snack, 1980.

To cellofanposer, som minner meg om poser med fleskesvor eller sigarettfiltre til rullings. Innholdet er små nakne og poserende kvinnekropper, formet av nylonstrømper og vatt. Posene ligger på et bord med en tom glasscolaflaske og et askebeger med ferske sneiper. Det ligger noen Molly snacks i en skål på bordet som om det var peanøtter på en bardisk. Installasjonen er stemningsskapende og vanskelig å definere, men den er familiær. Jeg er dessverre for ung til å ha fått oppleve Club 7, men jeg leser den samme stemningen inn i dette arbeidet som i bildematerialet fra den infamøse klubben. Arbeidet hadde passet vel så godt i gallerirommet i 2019 som i 1980.

Bildematerialet omfatter også plakater, dokumentasjonsbilder fra utstillinger, tidsskrift og utklipp. Det eneste jeg har å utsette på denne boken er at jeg skulle ønske det var mer. Mer av alt. Tekstdelen er på litt over 40 sider, med god størrelse på teksten og luft mellom linjene. Jeg har likevel brukt mer tid enn jeg trodde på boken. Det er mye å tygge på underveis og teksten drar deg raskt videre. Noen ganger litt for raskt. Det er mange interessante tanker, stemmer og kunstnerskap som presenteres i boken. Det gir mersmak, men jeg blir ikke helt mett.

Fra Halvparten – ei utstilling om kvinner som bl.a. viste arbeider av Elisabeth Haarr og Anne Mette Stausland. Bildene fra utstillingen var ansett som tapt i en husbrann, men så ble ni lysbilder funnet i en boks i en garasje. Dette er ett av flere fotografier i boken som aldri før har blitt vist.

Fra Halvparten – ei utstilling om kvinner som bl.a. viste arbeider av Elisabeth Haarr og Anne Mette Stausland. Bildene fra utstillingen var ansett som tapt i en husbrann, men så ble ni lysbilder funnet i en boks i en garasje. Dette er ett av flere fotografier i boken som aldri før har blitt vist.

Jeg har tusjet ned store deler av boken. Heldigvis er boken godt egnet for slikt. Boken har både tykke, matte ark til tekst, som egner seg for markeringstusj og blyant, i tillegg til en glossy Taschen-aktig bildedel. Dette er en bok som tåler å brukes.

Høsten 2013 begynte jeg på Kunsthøgskolen i Oslo. Et år senere fikk jeg Lotte Konow Lund som lærer. Utstillingen Hold stenhårdt fast på greia di og temaene den berører ble tatt opp jevnlig i hennes undervisning. Kvinneperspektivet i kunsten ble en viktig del av diskursen – ikke for alle, men for noen av oss.

Finnes det et kvinnelig kunstspråk? Er vi en marginalisert kunstnergruppe som står utenfor det etablerte kunstfeltet? Mange kvinner i kunsten føler motstand mot å bli kategorisert som «kvinnelig kunstner», som A K Dolven, som opererer med initialer i stedet for Anne Katrine. Dette for ikke i første rekke å bli oppfattet som kvinne i virket som kunstner. Dolven siterer den svenske kunstneren Siri Derkert: «Det største kompliment noen kan gi meg er at de tror mine bilder er malt av en mann.»

Jeg opplever selv å ha et dualistisk forhold til det å være kvinne i kunsten. Jeg er klar over at arbeidet mitt leses forskjellig ut fra det faktum at jeg er kvinne, og jeg jobber med alle de klassiske «kvinnelige» temaene som kropp, seksualitet og domestisitet. Jeg utrykker meg i sjangere som smykke- og tekstilkunst, men også skulptur og installasjon. Jeg jobber med objekter og materialer hentet fra hverdagen og mine omgivelser. Jeg pleier en forkjærlighet for slitte og flekkete kjøkkenhåndklær og snakker gjerne energisk om symbolspråket som ligger i objekter som dette. Veiteberg påpeker at selve valget av tekstilkunst som uttrykksform var et aktivistisk valg i sin tid. Men er det ikke lenger det?

Den første tekstilkunsteren jeg begynte å følge aktivt var Elisabeth Haarr etter å ha vært på et foredrag med henne. Hun var sint, både i kunsten og i livet. Jeg opplever at Haarr dyrker hele følelsesspekteret i arbeidene sine. Hennes ikoniske verk Frustrasjonsteppe (1986), med tydelig innslag av plastposer og med teksten «HUS MAT BARN RENT ALENE ALENE», skildrer et liv som gir meg angst. Husmortilværelsen er ikke for meg og har heller ikke vært det for Haarr. I 2016 så jeg fane-arbeidene Walk On (2013) og Bleak Blonde (2014) på Kunsthall Oslo. En rød og en hvit fane i skjørt silkestoff. Begge fanene var skutt i stykker og hang i rommet som et testament til en erfaring knyttet til konfronterende uro. Haarrs kunsterskap er politisk og personlig, tøft og sårbart, mykt og hardt. Når jeg føler at begrepet «kvinnelig kunster» er begrensende, så tenker jeg alltid på Elisabeth Haarr.

Går kvaliteten ned der kvinner kjem inn?

Granskningen av det «feminine» er et naturlig gjennomgangstema i boken, med undertitler som Går kvaliteten ned der kvinner kjem inn?, Kroppen som medium og materiale, Vaginal ikonologi, Abstraksjon og feminisme og Kunsthistorisk korrigering.

 Den manglende anerkjennelsen for kvinners reelle bidrag til kunsten går som et ekko gjennom boken. Dette speiles også igjen i tiden vi nå lever i. 29. mars 2019 publiserte The Guardian artikkelen «A woman in the men's room: when will the art world recognise the real artist behind Duchamp's Fountain?» skrevet av Siri Hustvedt. Hun drar frem flere eksempler på viktige mannlige kunstverk og kunstnerskap som egentlig er sterkt influert av eller tilhører kvinner. Hustvedt slår et slag for at Elsa von Freytag-Loringhoven er den sannsynlige opphavskvinnen bak Fontene, tidligere kreditert Marcel Duchamp.

«I am convinced that if the urinal had been attributed to the baroness from the beginning, it would never have soared into the stratosphere as a work of consummate genius. Women are rarely granted such status, but the present reputation of Fountain, one that was hardly instantaneous but grew slowly over the course of many decades, has made the truth embarrassing, not to speak of the money involved and the urgent need to rewrite history. The evidence is there. They can’t or won’t see it. Why?» skriver Hustvedt.

Dette minner meg om Sidsel Paaskes verk Brent fyrstikk fra 1966 og Claes Oldenburgs Extinguished Match fra 1987. Det har blitt spekulert i om Oldenburg har vært influert av Paaskes verk da han lagde det ikoniske verket sitt. Den svenskættede Oldenburg befant seg i Sverige på samme tid som Paaske stilte ut sitt verk. Paaskes verk fadet ut i historien – frem til utstillingen hennes på Museet på Samtidskunst i 2016, hvor begge arbeidene ble vist sammen. Paaskes mindre tekstile arbeid, var klemt opp mot veggen i skyggen av Oldenburgs lyssatte, falliske metallskulptur.

Jeg forventer at boken Hold stenhårdt fast på greia di finner veien inn i pensum og tas aktivt i bruk i undervisningen i det ganske land. Det er på tide å endre den etablerte kunsthistorien, hvor det snakkes om at det er en mangel på kvinnelige kunstnere å referere til. Denne boken beviser at det ikke er mangel på kvinner i kunsten, men heller en mangel på vilje til å hente dem frem.

Hold steinhårdt fast på greia di!

Helene Duckert



Brennaktuell Ryggen-triennale

Tittel: Hannah Ryggen Triennale 2019 – Nytt land

Kunstnere: Faig Ahmed, Alghiero E Boetti, Nicola Brandt, Alexandra Kehayoglou, Lise Bjørne Linnert, Ahmed Umar og Hannah Ryggen

Sted: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim

Tid: 2. mai til 25. august 2019


Det tar meg 18 minutter å brodere ordet «ukjent» i oransje tråd på en liten tekstil-lapp. Etter å ha blitt låst inn i det nokså beskjedne rommet som bærer det tunge navnet «Hannah Ryggen-senteret» i Ørland Kulturhus, har jeg satt meg fore å brodere. Det er en del av Lise Bjørne Linnerts verksted til prosjektet Descondocida/Unknown/Ukjent, som har pågått siden 2006. For å minnes de mange tusen kvinnene som har forsvunnet og fortsetter å forsvinne fra den meksikanske Ciudad Juárez – drept på grunn av narkotikakartellenes rivalisering – bes den besøkende brodere et valgfritt navn fra den sjokkerende lange listen, eller bare brodere «ukjent» på sitt eget språk.

Detalj, Lise Bjørne Linnert,  Desconocida/Unknown/Ukjent , 2006 – pågående. Foto: Dag-Arve Forbergskog

Detalj, Lise Bjørne Linnert, Desconocida/Unknown/Ukjent, 2006 – pågående. Foto: Dag-Arve Forbergskog

Det å sitte foran et utvalg av Hannah Ryggens billedvever, i det samme området hvor hun selv satt og vevde, og brodere en liten lapp har en overraskende stor effekt. Du sitter i stillhet, bøyd over en marginal liten lapp og strever, og blir samtidig påminnet om hvilken ekstrem dedikasjon og konsentrasjon som ligger i teppene som omgir deg. Dette er en effektiv start på min opplevelse av Hannah Ryggen Triennale 2019. Det er vanskelig å ta inn over seg mordraten fra Mexico, og det er vanskelig å fatte hvor mye tid det tar å veve. Men når begge innsiktene kommer sammen, peker det rett inn i kjernen av Ryggens ouevre: Det skal så ekstremt mye tid, engasjement, glød og forståelse til for å produsere det Hannah Ryggen har etterlatt seg.

Hannah Ryggen Triennale 2019: Nytt land, Hannah Ryggen-senteret, Ørland. Hannah Ryggen,  Synderinnen , 1926, Alexandra Kehayoglou,  Prayer Rug , 2018 og broderiworkshop I tilknytning til Lise Bjørne Linnerts  Desconocida/Unknown/Ukjent  (2006-). Foto: Dag-Arve Forbergskog

Hannah Ryggen Triennale 2019: Nytt land, Hannah Ryggen-senteret, Ørland. Hannah Ryggen, Synderinnen, 1926, Alexandra Kehayoglou, Prayer Rug, 2018 og broderiworkshop I tilknytning til Lise Bjørne Linnerts Desconocida/Unknown/Ukjent (2006-). Foto: Dag-Arve Forbergskog

Både på Ørland og i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (NKIM) i Trondheim er Ryggens billedvever satt i dialog med Alexandra Keyhayoglous Prayer Rugs (2018). Som tittelen indikerer, er det snakk om en form for bønnetepper, men de røffe overflatene i håndtuftet ull er ikke ornamentert med de sedvanlige snirklene. De avbilder tapte landskap, naturstrekk med inntørkede elveløp og tørr lav. Den beige og brun-pregete håndtuften står godt til Hannah Ryggens bilder. To billeduttrykk med opptil 90 års aldersforskjell; likestilt og kommuniserende, som om alt var deler av den samme planen.

Alexandra Kehayoglou,  Lago Salitroso , 2019. Håndtuft, ull. Foto: Dag-Arve Forbergskog

Alexandra Kehayoglou, Lago Salitroso, 2019. Håndtuft, ull. Foto: Dag-Arve Forbergskog

Gjennom hele triennalen går begreper som landskap og tilhørighet, smerte og tradisjon. Men slikt kan fort bli generelt. Det er i den håndverksmessige utførelsen, i de små treffende detaljene og det endelige visuelle uttrykket slikt kommer til uttrykk. Å diskutere Ryggens bilder i 2019 med utgangspunkt i håndverksmessige og visjonære kvaliteter føles ørkesløst. På disse områdene danker hun ut det meste fra sin samtid. Men at kreftene bak triennalen denne gangen har løftet inn en såpass solid gruppe som de her har gjort, hjelper til med å klargjøre akkurat hvor inspirerende Ryggen er.

Et blikkfang er Ahmed Umars Thawr, Thawra. 1500 kg støpt keramikk og leirgods med okseblodglasur, komplett med vridde, spisse horn og en så tiltrekkende hard glatthet at det er vanskelig å ikke kjenne etter med hendene, gjør sitt som åpning. Den er Francis Bacon-rå. Ekspressiv, voldsom, et drept stykke abstrakt kunst som likevel er vridd og vitalt. Tittelen peker på hvor like de arabiske ordene for okse (thawr) og revolusjon (thawra) er. Om vi gløtter forbi hornene og ser over på Ryggens billedvev 6. oktober 1942, ser vi i en liten detalj et selvportrett av kunstneren, der hun holder rundt hornene på en av oksene på Ørland, som forlates i en drøm, til fordel for en trygg havn i England. Slike detaljer er denne utstillingen full av.

Hannah Ryggen Triennale 2019: Nytt land, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Faig Ahmed,  Gobustan , 2017 og Ahmed Umar,  Thawr, Thawra  ثور, ثورة ( Ox, revolution ), 2014. Foto: Dag-Arve Forbergskog

Hannah Ryggen Triennale 2019: Nytt land, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Faig Ahmed, Gobustan, 2017 og Ahmed Umar, Thawr, Thawra ثور, ثورة (Ox, revolution), 2014. Foto: Dag-Arve Forbergskog

Å se Ryggens tepper i den lysere første etasjen på Kunstindustrimuseet er dessuten kjærkomment. Den tyngre, mørkere Ryggen-salen, som til vanlig er disse bildenes kontekst, er fylt opp av tre monumentale rosa vegger. På disse er tusenvis av de broderte navnelappene fra Linnerts verkstedsprosjekt montert, nærmest som et modernistisk minnesmerke. Det utmattende arbeidet påminner om et annet kunstprosjekt – nemlig Roberto Bolaños mesterlige tusen siders roman 2666 (2004) – om de samme drepte kvinnene fra Ciudad Juárez.

Lise Bjørne Linnert,  Desconocida/Unknown/Ukjent , 2006 – pågående. Foto: Dag-Arve Forbergskog

Lise Bjørne Linnert, Desconocida/Unknown/Ukjent, 2006 – pågående. Foto: Dag-Arve Forbergskog

I det store og hele er det intensiteten i mange av triennalens bidrag som overbeviser: om at dette er viktig å formidle. Koste hva det koste vil; enten det er enorme mengder tid eller fare for politisk forfølgelse. At Ryggen sendte teppet Etiopia – med Mussolinis avhuggede hode på en stake – til Verdensutstillingen i Paris i 1937 sier litt om hvor rakrygget dette kunstnerskapet stod. Som nevnte Ahmed Umar forteller til ArtScene Trondheim i et intervju tidligere i vår, har det kostet dyrt å stå frem som homofil for familien i Sudan. Det er direkte vondt å høre de namibiske kvinnene i Nicola Brandts tredelte videoverk Indifference (2014) fortelle om den tyske koloniseringens etterspill. Idet man runder hjørnet, ser man Ryggens Blod i gresset (1966) – det eneste av teppene hennes der kjemisk farging er benyttet. At bildet tematiserer USAs bruk av det giftige plantemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen forklarer Ryggens kjemiske valg og plasserer det politiske teppet i et nesten konseptuelt kunstnerisk landskap. Dette er ikke kunst av kreativ mulighet, det er kunst av presserende nødvendighet.

Nicola Brandt,  Indifference , 2014. Trekanals videoinstallasjon. Foto: Nicola Brandt

Nicola Brandt, Indifference, 2014. Trekanals videoinstallasjon. Foto: Nicola Brandt

Utstillingsprogrammet er supplert med relevante foredrag, samtaler og filmvisninger på begge sider av Trondheimsfjorden, noe som understreker hvordan Hannah Ryggen-triennalen i sin tredje tapning ikke bare er blitt et betydelig arrangement, men også et tydelig bevis på at Midt-Norge med sin Ryggen-samling har et nærmest utømmelig reservoar av ypperlig, engasjert kunst. Som Munch-museet har gjort med sine kunstneriske møter har Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Ørland/Bjugn Kunstforening nå etablert en tung tradisjon.

Gustav Svihus Borgersen

Anmeldelsen er produsert i samarbeid med ArtScene Trondheim.







ARKIVMATERIALE som AKTIV MATERIE

Tittel: Aktiv Materie

Kunstnere: Marianne Heier og Franz Schmidt

Sted: Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal

Tid: 27. april – 2. juni 2019


Utstillingen Aktiv Materie ved Bomuldsfabriken Kunsthall tar utgangspunkt i et rikt arkivmateriale fra norsk tekstilindustri og formidler vår nære industrihistorie. Samtidig iscenesettes materialet politisk, litterært og performativt av Marianne Heier og Franz Schmidt gjennom en kjede av åpne tekster.

Installasjonsfoto av Aktiv Materie. Foto: Harald Solberg

Installasjonsfoto av Aktiv Materie. Foto: Harald Solberg

Allerede når man trer inn i utstillingens første sal blir det klart at dette ikke er en tradisjonell utstilling. Første sal er preget av utstillingsmontre med rik dokumentasjon fra norsk tekstilhistorie: vi ser tekstilprøver fra Sjølingstad Uldvarefabrik, vi ser paller med trådsneller fra Sandes Uldvarefabrik, og i montrene kan vi lese i gulnede utklipp fra aviser, se på fargekart, og studere gamle draktmønstre.

På veggene i sal A og sal B henger det fotografier av nedlagte fabrikkinteriører, som sammen med de historiske dokumentene gir rommene et preg av forfall og nostalgi. Vi ser inn i en verden som ikke lenger finnes, den er museal og forgjengelig. Denne stemningen forsterkes ved at bygget som utstillingen er montert i, Bomuldsfabriken Kunsthall, selv er en gammel tekstilfabrikk med sin egen historie som henger tungt i veggene. Det er mot dette dokumentariske bakteppet de to kunstnerne agerer med sine egne intervensjoner; Marianne Heier med installasjoner og skulpturer, og Franz Schmidt med tekstilarbeid. Utstillingen har fått navnet AKTIV MATERIE og det er i møtet mellom det «døde» arkivmaterialet og disse aktive kunstneriske intervensjonene at materien eller materialene så å si aktiveres.

Herreskredder, kunstner og forsker i tekstil

Utstillingen viser på et vis metoden bak et kunstnerisk utviklingsarbeid, her kan publikum sette seg inn i alle de ulike valgene og inngangene som kan ligge bak et verk. I Franz Schmidts tilfelle blir det veldig klart at hans kombinerte yrkesbakgrunn som herreskredder, kunstner og forsker, samt varierte arbeidserfaring fra norsk tekstilindustri, preger måten han forholder seg til både de historiske objektene og til tekstilmaterialet på. Han fremstår både som forsker og som kunstner gjennom de ulike verkene han viser.

Franz Schmidt,  Til De Forenede Ullvarefabrikker  i Aktiv Materie. Foto: Harald Solberg

Franz Schmidt, Til De Forenede Ullvarefabrikker i Aktiv Materie. Foto: Harald Solberg

I serien Til De Forenede Ullvarefabrikker er han sammen med Fin Serck-Hanssen dokumentarfotograf. De har fotografert gjenstander fra De Forenede Ullvarefabrikker i Ålgård, og interiørene til de gamle veveribygningene. Motivene er preget av en stringent, ren estetikk der gjenstandene trer frem krystallklart, og der mangelen på mennesker og aktivitet er påtagelig. I verket Dagbok av Malli Berge. 1925 – 1942 setter han fotografiene av de tomme interiørene og døde gjenstandene effektivt opp mot dagboksnotatene til veversken Malli Berge, som arbeidet ved Ålgård fabrikker.

Dette sterke livsbeviset slår en sterk gnist inn i utstillingen, som ofte bikker over mot et for faktabasert og dokumentarisk preg.

I dagboken forteller Berge om arbeidet på fabrikken, og om drømmen om å bli forfatter. Fra dagboken understreker Schmidt utvalgte passasjer i rødt, og disse tekstfragmentene fungerer virkelig vitaliserende mot dokumentene og mennesketomme fabrikkbygninger. Torsdagskv. Eg vev tjukk, svart silke om dagane. Eg ser ikkje. Veven er mørt blå, tjukk og lite god. Så er det likså godt å tru at det er silke, for eg ser ikkje, som sagt. Dette sterke livsbeviset slår en sterk gnist inn i utstillingen, som ofte bikker over mot et for faktabasert og dokumentarisk preg.

Franz Schmidts arbeider i utstillingen Aktiv Materie. Foto: Harald Solberg

Franz Schmidts arbeider i utstillingen Aktiv Materie. Foto: Harald Solberg

Mot de dokumentariske tekstene og fotoene trer så Schmidts egne tekstilarbeider frem. I sal B lar han et bredt stykke dress-stoff fra Sjølingstad Uldvarefabrik bre seg ut som en lang, bølgende bevegelse i rommet. Stoffet er i sjatteringer av grått, brunt og henger der som tykk vegg av tung materialitet. Den er både en estetisk tilstedeværelse i selve rommet, samtidig som den vitner om håndverkstradisjonen veveriene sto og står for. I neste sal tar Schmidt oss videre inn i selve tekstilmaterialet.

På veggene i sal C og D monterer han plagg sydd av stoffer fra Sjølingstad, kombinert med bomull og linstoffer fra Japan og Litauen. Plaggene er funksjonelle, men de ulike feltene og uortodokse stoffkominasjonene gjør dem på et vis opphøyd til estetiske gjenstander, mer enn bruksklær. Hempene på skuldre og lår som gjør at plaggene også kan monteres på veggene som objekter snarere enn bruksgjenstander, er også noe som knytter plaggene tett til det museale og dokumentariske preget som er gjennomgangstemaet i utstillingen.

Rebell og revolusjonær

Der Schmidt er forsker og skredder, fremstår Marianne Heiers intervensjoner i utstillingen som mer rebelske og revolusjonære. Heiers arbeider består av skulpturer, fotografier, videoer og diverse rekvisitter fra performance. At hun har en annen estetikk enn det stringente og balanserte uttrykket til Schmidt, blir fort tydelig i verket The Rake’s Progress. Her er veggene dekket med syntetisk, sølvfarget materiale som knitrer og skjærer i øynene som en sterk kontrast til det neddempede og monumentale dress-stoffet til Schmidt i foregående sal. Det er som om Heiers tekstil skriker av billig arbeidskraft fra Kina og syntetisk mangel på bærekraft.

Marianne Heier,  The Rake’s Progress . Foto: Harald Solberg

Marianne Heier, The Rake’s Progress. Foto: Harald Solberg

Sitatet av Berthold Brecht på veggen og videoen ONEPERCENTER (2015) som finner sted i et eiendomsutviklerbyrå i Barcode, er videre med på å synliggjøre kapitalismens utbyttende og undertrykkende krefter. Kapitalismen er her skildret som en upersonlig, monoton, maskulin tilstand som utfordres av en kvinnelig, organisk og estetisk kraft. Andre verk dveler rundt samme tematikk: Verket Ikaros består av steiner med ulike politiske slogans, lik de demonstranter kaster mot sine motstandere.

Marianne Heier,  O . Foto: Harald Solberg

Marianne Heier, O. Foto: Harald Solberg

I videoarbeidet O refererer hun til feministiske kjernetekster av Simone de Beauvoir, Mary Wollstonecraft og Betty Friedan, mens myke pelskåper fyller rommet. Og i Models problematiserer hun moteindustriens skjønnhetsidealer. Heiers prosjekt synes å være å vise at tekstilindustrien har vært både kvinneundertrykkende og klasseundertrykkende, men jeg synes Heier er på sitt beste i videoen ONEPERCENTER hvor estetikken er mer subtil og mindre agitatorisk.

Kunst som dokumentasjon

Å vandre rundt i denne utstillingen er å vandre rundt blant fragmentariske tekster. På den ene siden leser og ser vi de konkrete historiske dokumentene til De Forenede Ullvarefabrikker, Sjølingstad Uldvarefabrik, og kjenner på nærværet av Bomuldsfabriken. På den andre siden utfordres dette dokumentariske blikket av politiske ytringer: kritikken mot de syltynne modellene, pelsdyrindustriens drap på uskyldige dyr, og kapitalismens vedvarende utnytting og undertrykkelsen av kvinnelige tekstilarbeidere formidlet i kritiske kjernetekster.

Det denne utstillingen har mindre av er møtet med tekstilens stofflige, sanselige og estetiske kvaliteter. I utstillingen er det fremfor alt Schmidts monumentale bølgende ullvev som best får frem de estiske kvalitetene i Aktiv materie – her makter han å la selve den kunstneriske og materielle bearbeidelsen få formidle historien om en rik håndverkstradisjon.

Frida Forsgren






Med lukkede øyne og tungen på veggen

Tittel: with eyes closed, call me – Masterutstillingen i kunst 2019, Kunstakademiet, Fakultet for kunst, musikk og design (UiB)

Kunstnere: Agnete Ilona Tangrand, Alexandra Jegerstedt, Anthony Morton, Audrey Hurd, Ben Connell, Dimitri Thomas-Komissarov, Éléonore Griveau, Gentian Rhosa Meikleham, Ingrid Skåland Eriksen, Kim Hankyul, Kristen Keegan, Linda Marie Westgaard, Linda Morell, Marianne Løvvik, Sandra Blichert, Sidsel Bonde, Søren Krag, Tanya Varbanova, Timothy Eklund, Tine Adler, Tine Gunvaldsen, Tone Andersen, Victor Guzman og Yu Zhu

Kurator: Eva Rowson

Sted: Bergen Kunsthall

Tid: 12. april – 5. mai 2019


Installasjonsbilde av utstillingen  with eyes closed, call me  i Bergen Kunsthall. Foto: Jane Sverdrupsen

Installasjonsbilde av utstillingen with eyes closed, call me i Bergen Kunsthall. Foto: Jane Sverdrupsen

Kunstakademiets masterutstilling fylte nylig Bergen Kunsthalls innside og utside med papirskulpturer som steg opp av gulvet, «porselensnips» i menneskestørrelse med utskiftbare hoder, selvdestruerende verk og performancer.

Gjennom en kollektiv skriveøvelse lagde studentene og kurator utstillingstittelen sammen ved å skrive et ord hver på en lapp og sende den videre. De endte opp med en liste over ord, glemte hvem som skrev hva, og satte det sammen til With eyes closed, call me, som begynte å fungere som et mantra for at de nå forlater de skolen og går fra å være en klasse med studenter, til å bli kunstnere på egenhånd.

Møtet mellom betrakterens kropp og materialet

Hvert rom i kunsthallen har et tema som Ritualer i formasjon, Støttestrukturer, Intim kunnskap. I Andre verdener har kunstnerne reflektert rundt menneskets evne til å skape narrativ og verdener; hva gjøres synlig og hva holdes hemmelig?

Linda Morell,  Eucalyptus, Asclepius, Hygieia, Cleanse  og  Eucrasia . Foto: Jane Sverdrupsen

Linda Morell, Eucalyptus, Asclepius, Hygieia, Cleanse og Eucrasia. Foto: Jane Sverdrupsen

Fem keramiske skulpturer og stålkonstruksjoner med titler som tar oss tilbake til antikken; Eucalyptus, Asclepius, Hygieia, Cleanse og Eucrasia er Linda Morells undersøkelser av kroppen. Arbeidene gir assosiasjoner både til oldtidens statuer og fremtidige roboter. Titlene står i kontrast til det cyberaktige formspråket, og skulpturene kan minne om sykehusrekvisitter. Mens stålet fremstår sterilt, viser stengodset spor etter håndens bearbeiding.

Morell tiltrekkes av leirens kompleksitet og dens evne til å fremstå som et kroppslig materiale, og samtidig hygienisk og steril. Hun utdyper i utstillingskatalogen at «Materialet endrer seg og går fra å la seg forme og bearbeides av hendene, til å bli hardt og avvisende.»

Linda Morell,  Eucalyptus, Asclepius, Hygieia, Cleanse  og  Eucrasia . Foto: Jane Sverdrupsen

Linda Morell, Eucalyptus, Asclepius, Hygieia, Cleanse og Eucrasia. Foto: Jane Sverdrupsen

Asclepius, en stav i keramikk og stål støtter seg mot veggen og henviser til den greske guden for legekunst, Asklepios, hvis stav symboliserer evig ungdom. De ulike møtene mellom materialene tilfredsstiller. Keramikken og stålet som er skrudd sammen, men også metallspissen mot gulvet.

Stålskulpturen, Eucalyptus, minner om en brystkasse med svevende, sylskarpe ribbein, og i likhet med flere av de andre skulpturene, gir skulpturen meg en trang til å ta den på min egen kropp, som et korsett, selv om den vil stikke hull på huden. Morells harde, presise objekter gir assosiasjoner til det levende, myke og kjøttfulle, og jeg forestiller meg et par lunger som utvider og trekker seg sammen bak ribbeina. Arbeidenes tekniske gjennomførelse og eleganse er nydelig.

Til Kunsthåndverk forklarer Morell hvordan hun arbeider med materialenes utvikling mot ekte kropper, både i størrelse og tyngde: «Under arbeidsprosessen forholder jeg meg til dem med min egen kropp og det er det møtet, mellom kroppen og materialet som fascinerer meg.»

Tine Adler,  Together with Two Oceans . Foto: Jane Sverdrupsen

Tine Adler, Together with Two Oceans. Foto: Jane Sverdrupsen

Tine Adler,  Together with Two Oceans . Foto: Jane Sverdrupsen

Tine Adler, Together with Two Oceans. Foto: Jane Sverdrupsen

I motsatt hjørne kommer Tine Adlers tunge ut av veggen og fra en sokkel nærmest renner rød lateks utover gulvet. Adlers saftige materialisering av en tragisk kjærlighetshistorie er som kjøttet til Morells skjeletter og de to kontrasterende fremstillingene av kroppen mot hverandre fungerer. Jeg får dog en trang til å rydde det noe kaotiske rommet kun til dem.

Keramiske spenninger og silkens besluttsomhet

Neste rom domineres av Kim Hankyuls nesten fem meter høye husstruktur av brent tre som selv igangsetter en pisk som straffer gulvet og tydeliggjør rommets tema Støttestrukturer.

Kim Hankyul,  The Temple of the Golden Pavilion.  Foto: Jane Sverdrupsen

Kim Hankyul, The Temple of the Golden Pavilion. Foto: Jane Sverdrupsen

Motstående Hankyuls sadistiske hus henger Kristen Keegans silkemaleri Bluff fra en langt mindre synlig struktur. Som en forlengelse av tekstilets delikate estetikk, har Keegan laget fester i porselen som nå holder maleriets oppheng i spenn. Porselenskrokene kan misforstås som skjøre, men holder mye spenning og skaper en fin dynamikk.

Kristen Keegan,  Bluff . Foto: Jane Sverdrupsen

Kristen Keegan, Bluff. Foto: Jane Sverdrupsen

Kristen Keegan,  Juicing . Foto: Jane Sverdrupsen

Kristen Keegan, Juicing. Foto: Jane Sverdrupsen

Keegans tekstilbehandling er en forlengelse av hennes bakgrunn innenfor maleriet og hun bruker teknikker fra dette mediet når hun maler silken. Å skifte medium fra maleri til tekstil gir nye muligheter, samtidig som det setter nye begrensninger. «Jeg er interessert i å arbeide med porøse materialer som crepe de chine-silken du ser i Bergen Kunsthall på grunn av måten det bærer spor av hele prosessen, helt til det ‘endelige’ verket. Å farge dette tekstilet kan ikke lett dekkes over eller reverseres, så det er ikke rom for å nøling,» forteller Keegan til Kunsthåndverk.

De følsomme maleriene og den levende silken er drops i munnen.

Bluff består av flere silkepartier som er konstruert on-site av flere malerier. Keegan anser denne arbeidsmetoden som en metode for å holde arbeidet i en tilstand av kontinuerlig utfoldelse og en mulighet til å la verket tilpasse seg omgivelsene. Fargene blør mykt over i hverandre, og i partiene hvor overgangene møtes, lager sømmene skiller som igjen gir nye fargekombinasjoner. Silkesammenføyningenes uperfeksjon og løse tråder, sammen med de naive, barnlige, lokkende fargene strammes opp av det sofistikerte opphenget. De følsomme maleriene og den levende silken er drops i munnen.

Keegans andre verk, Juicing, tar oss med videre inn til Kunsthallens største rom, titulert Ritualer i formasjon. Undersøkelser av materialers egenskaper og prosesser, og hvordan egne ritualer oppstår når man legger til, trekker fra og eksperimenterer er fellesnevnere for rommet. Rommet presenterer ti kunstnerskap og det er som å gå inn i en jungel av materialutforskninger.

Digital, vevd kunst

Mens Keegan ønsker det umiddelbare og til dels ukontrollerbare, har Søren Krag en annen tilnærming i behandlingen av tekstil. Som en motsats til Keegans myke, organiske lerret i silke, skaper opphenget av Krags tunge tekstiler rene, skarpe linjer. Enûma Eliš (I), (II) og (III), henger fra sykkelstrikker over et gult kvadrat innerst i lokalet og utgjør en firesidet kube. Enûma Eliš, innledningsordene i det babylonske skapelseseposet, forteller om kampen mellom de første gudene og deres etterkommere og kan oversettes til noe som ‘den gang der oppe’. Verket står ut i rommet og overbeviser med sin nøyaktighet.

Søren Krag,  Enûma Eliš (I) ,  (II)  og  (III) . Foto: Jane Sverdrupsen

Søren Krag, Enûma Eliš (I), (II) og (III). Foto: Jane Sverdrupsen

Kubeformen er både lukket og åpen, og mellomrommet mellom hvert arbeid gjør den inviterende. Ved hjelp av teknikken Jaquardvev har Krag lagd intrikate mønstre, hvorav det ene bildet, med organiske mønstre uttrykker kaos, og de to resterende gradvis blir mer strukturerte i uttrykket.

Jaquardvevnad, oppfunnet av franskmann Joseph Marie Jaquard på begynnelsen av 1800-tallet, forenklet måten å lage komplekse tekstiler på, som brokade og damask. Mens tidligere vevstoler likevel begrenset veven til geometriske, faste mønstre, muliggjør digitalvev i dag organiske mønster, med nye typer materiale.

Søren Krag,  Enûma Eliš (I) ,  (II)  og  (III) . Detalj. Foto: Jane Sverdrupsen

Søren Krag, Enûma Eliš (I), (II) og (III). Detalj. Foto: Jane Sverdrupsen

Et stort fokus i Krags arbeid er oversettelsen av «digitalt maleri» til en vevd struktur. Den digitale prosessen starter i Microsoft Paint, og ender opp som en ekstern produksjon utført på en fabrikk med hel-automatisk digital industrivev.

Til venstre for Krags geometriske installasjon henger Sidsel Bondes digitale print, geometria, géométrie, geometridae. Tekstverket forklarer tre historiske perspektiv om geometri og hvordan det påvirker vårt forhold til naturlandskap. Sammensetningen mellom Krag og Bonde er et godt eksempel på vellykket kuratering midt i en kaotisk jungel.

idsel Bonde,  geometria, géométrie, geometridae . Foto: Jane Sverdrupsen

idsel Bonde, geometria, géométrie, geometridae. Foto: Jane Sverdrupsen

For avgangsutstillingen er som en lapskaus av kunst med nye stemmer og kunstneriske synspunkt. KMD viser flere interessante stemmer, hvorav noen demonstrerer et allerede selvstendig kunstnerskap med eget uttrykk, mens andre glir mer over i hverandre. Mangfoldet gjør det vanskelig å se en gjennomgående helhet, og begrenset plass skaper smått kaos i noen rom. Og det er ok. Det ligger i denne visningens natur og konklusjonen er at det gjelder å ha øynene åpne.

  

Åsa Osmundsen Opedal

 

Fellesskapets mange former

Tittel: Biennalen for kunsthåndværk & design – Fællesskab

Kunstner: 18 prosjekter av 26 kunstnere

Sted: Nordatlantens Brygge, København

Tid: 18. april – 5. mai 2019


Menneskets historiske utvikling hadde ikke vært mulig uten evnen til å forenes gjennom fortellinger om hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Evnen til å lage verktøy har alltid vært avgjørende, men hovedsakelig fordi alt fra en liten familie til et enormt imperium hadde evnen til å samarbeide om bruken av verktøyene. Fellesskap er derfor grunnleggende menneskelig. Begrepet betegner samhørighet, forent gjennom eksempelvis religion, arbeid, interesse, nabolag, opplevelser osv. Dermed er ikke fellesskap bare en fysisk ansamling av mennesker, for i begrepet glimter alle mulige former for samlende tanker, mytologier og historier.

I år viser Københavns Biennale for kunsthåndværk og design 18 utvalgte prosjekter innen møbeldesign, keramikk, smykker, tekstil, farger, glass og cross-over installasjoner. Årets tema er «Fellesskap», og med dette som rammeverk har biennalen valgt ut et bredt spekter av arbeider.

Duften av sorg

Ole Jensen,  Grå hverdag . Foto: Dorte Krogh

Ole Jensen, Grå hverdag. Foto: Dorte Krogh

Et fellesskap tar utgangspunkt i en samlende kjerne. Desto tettere kjernen ligger oss, desto mer intimt blir også fellesskapet. Ingenting er nærere enn hverdagen, eller Grå hverdag, som er tittelen til Ole Jensens bidrag. Et grått bord dekket med grå keramikk. Den grå hverdagen med dets tilhørende dagdrømmer om hvilke eventyr man skulle utlevd. Likevel, det er en enkel skjønnhet i hverdagens umiskjennelige monotone aktiviteter, og en trygghet i at de aller fleste av oss er medlem av hverdagens grå fellesskap.

Sarah Winter,  Mourning Period . Foto: Dorte Krogh

Sarah Winter, Mourning Period. Foto: Dorte Krogh

Enda tettere, sårere og intenst er sorgen. Sarah Winthers prosjekt Mourning Period viser en ensom kommode i mørkt tre. Her står det en blå krukke, kronet av en hvit boble i tåket glass, ved siden av, det som ligner en osteklokke på marmorstein. Fra taket henger en formasjon av sølvringer. Utstillingskatalogen forteller at glass og steinobjektene inneholder lukten av Winthers avdøde stefar og mormor. Jeg tenker på hvordan lukt utgjør en direkte sanselig opplevelse av et annet menneske, i motsetning til for eksempel et fotografi, som alltid vil medieres gjennom lys og papir. I lukten ivaretar Winther en form for fysisk tilstedeværelse, et sanselig nærvær som kan virke samlende i en sorgperiode. Uttrykket i Winthers verk er sterkt nettopp fordi det balanserer mellom en romantisk melankoli og en beinhard virkelighet.

Kartlegging og en samarbeidsvillig natur

Sorg er ikke bare resultat av personlige tap, men er i stor grad tilstede i den økende ødeleggelser av natur og dyreliv. Flere av biennalens verker kan leses som en utforskning av det antropocene, et begrepet som betegner hvordan menneskelige inngrep i naturen har endret økosystemet og ført til globale miljøendringer. Dog opplever jeg at flere av verkene preges av en optimistisk og løsningsorientert tilnærming til miljøproblematikken.

Sarah Oakman og Maj-Britt Zelmer Olsen,  Hverdagsceremoni . Foto: Dorte Krogh

Sarah Oakman og Maj-Britt Zelmer Olsen, Hverdagsceremoni. Foto: Dorte Krogh

Sarah Oakman og Maj-Britt Zelmer Olsen utforsker hvordan vi kan endre vårt matforbruk ved å vende fokuset fra kvantitet, mot en helhetlig sanselig opplevelse. Hverdagsceremoni er et bord dekket av ulike glass og keramikkgjenstander. Materialene og objektene som utgjør del av et måltid, er her en aktiv del av en seremoni der metthet oppnås som del av en helhetlig, sanselig opplevelse. Oakman og Zelmer Olsen skaper her et rom til å utforske nye bærekraftige forståelser av måltidet.

Christina Christensen, –  uden stråforkorter.  Foto: Dorte Krogh

Christina Christensen, – uden stråforkorter. Foto: Dorte Krogh

Bodil Manz og Jacob Manz,  På sporet af det danske ler – et råstof . Foto: Dorte Krogh

Bodil Manz og Jacob Manz, På sporet af det danske ler – et råstof. Foto: Dorte Krogh

Andre tilnærminger til miljøproblematikk kan sees i flere av bidragenes aktive bruk av naturen. For eksempel har Christina Christensen brukt rug og siv som utgangspunkt for sine vever i - uden stråforkorter. Mens Bodil Manz og Jacob Manz har innsamlet leire fra ulike steder i Danmark. På sporet af det danske ler – et råstof  har en utforskende og katalogiserende tilnærming, og verket kartlegger leirens ulike farger, kvaliteter og muligheter til formgivning.

Bess Kristoffersen, Pernille Mouritzen og Katrine Borup,  Revl og Krat . Foto: Dorte Krogh

Bess Kristoffersen, Pernille Mouritzen og Katrine Borup, Revl og Krat. Foto: Dorte Krogh

Her vil jeg også fremheve Revl og Krat av Bess Kristoffersen, Pernille Mouritzen og Katrine Borup. De har samlet trestammer, gress, solsikkefrø, siv, mose, jord og mugg, og satt det sammen med menneskeskapte objekter som glass, fotografier og  papir. I utstillingskatalogen beskrives det som et prosjekt hvor kunstnerne åpner opp for naturens virke som en aktiv samarbeidspartner, og inkluderer alt fra planter, dyr og jord, til vind, sol, regn, salt osv. Det er interessant hvordan prosjektet utforsker menneskets og naturens sameksistens, der naturen ikke presenteres som adskilt fra oss, men understrekes som en allerede aktiv del av menneskelig virke.

Fellesskap som sansende kropp

Biennaleverkenes utgangspunkt i fellesskapstematikken skaper naturlignok også verk som utforsker kropp og sanser. Popsicle Index Workshop av Margrethe Odgaard arbeider med sensorisk persepsjon av farge. I workshopen ble deltagerne delt opp i grupper og servert hver sin smak og lukt. Dette har de omsatt til det de mente var en passende farge, og gruppens samlede fargevalg ble utstilt som deres felles sanseopplevelse.

Margrethe Odgaard,  Popsicle Index Workshop . Foto: Dorte Krogh

Margrethe Odgaard, Popsicle Index Workshop. Foto: Dorte Krogh

Charlotte Østergaards AweAre tar fellesskapstanken et skritt videre, ved fysisk å binde en gruppe mennesker sammen. I utstillingslokalet er det hengt opp en sammensatt drakt bestående av fire gule, flettede vester. Ved siden av drakten vises en film hvor fire dansere dras ut og inn, frem og tilbake mot hverandres kropper. Materialet, kropp og bevegelse skaper muligheter for å påvirke de andre, men samtidig fysiske begrensinger. I drakten kan man derfor ikke bevege seg som en isolert entitet, men som del av en felles kropp. Her tenker jeg at en god illustrasjon på felleskapet nettopp er en abstrakt kropp, hvor meningsfull bevegelse bare kan muliggjøres gjennom aktivt å lytte og kommunisere.

Charlotte Østergaard,  AweAre.  Foto: Dorte Krogh

Charlotte Østergaard, AweAre. Foto: Dorte Krogh

Inkluderende felleskaper

Biennaleverkenes utforskning av begrepet fellesskap fokuserer i liten grad på den latente muligheten for eksklusjon. I fellesskapets skygge ligger det en utelukket gruppe. Her kan man påpeke at det ikke ble valgt ut verk som tydelig problematiserte begrepets bakside, men biennalen viser et såpas bredt utvalg av verk som utforsker tematikken, dermed opplever jeg ikke dette som en egentlig mangel. I tillegg kan man argumentere for at ved å gå inn i fellesskapets skyggeside, samtidig beveger seg vekk i fra selve begrepet.

Jeg opplever det derimot som en styrke at biennalen utforsker inkluderende fellesskaper, spesifikt i de egenskapene som gjør oss menneskelige. Om det så er gjennom hverdagens måltider, våre felles kropper og relasjon til jordklodens levende natur, eller i sorgen som vi på et tidspunkt i livet alle vil oppleve. I et stadig mer teknologistyrt og individsfokusert samfunn er det avgjørende å utvikle nye fellesskaper som tar utgangspunkt i våre sanser og følelser, samt vår kreativitet og empati. Mennesket har alltid samlet seg rundt de verktøyene vi skaper, om de så faller innenfor kategoriene kunsthåndverk eller design. Biennalens ulike verker er derfor godt i gang med å designe fremtidens fellesskaper.  

Stephanie Serrano Sundby

Kjølig iscenesatt tekstil

Tittel: Løpere

Kunstner: Ann Cathrin November Høibo

Sted: Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand

Tid: 2. februar – 28. april 2019


Ann Cathrin November Høibo, Løpere, Sørlandets Kunstmuseum, 2019. Foto: Christina Leithe Hansen. Courtesy of Standard Oslo.

Ann Cathrin November Høibo, Løpere, Sørlandets Kunstmuseum, 2019. Foto: Christina Leithe Hansen. Courtesy of Standard Oslo.

Opplevelsen av å komme inn i Ann Cathrin November Høibos separatutstilling Løpere er iskald, nesten så det iser i tennene. Verkene er montert stringent i Sørlandets Kunstmuseums sal 1 som er museets største hvite kube. De hvite veggene, takhøyden og størrelsen på salen er med på å skape en kjølig ramme for November Høibos verk, og måten hun iscenesetter tekstilarbeidene med utvalgte gjenstander understreker denne kulden. Et stort nettinggjerde møter betrakteren ved inngangen til utstillingen og står som et stengsel i rommet som må forseres. To lamper er montert nært gulvet med lange hvite ledninger, de kaster et skarpt grønt lys. En underlig hvitmalt skulptur dingler fra en krok på gjerdet.

Uventede visuelle sammenstillinger

At stringens og kjølig presisjon er en estetisk dimensjon i November Høibos kunstnerskap så vi også tydelig i utstillingsseriene hun kuraterte i 2018 med Cecilie Nissen og Linn Pedersen ved Kristiansand Kunsthall. I serien på fire deler fungerte ordene Garderoben, Gjenvinningen, Hverdagen og Slutten som assosiasjonsskapende begreper de ulike kunstnere sparret mot, og verkene var satt sammen med en lignende type kjølig presisjon som vi nå ser i utstillingen Løpere. Den kuraterte serien på Kunsthallen var inspirert av den surrealistiske selskapsleken «cadavre exquis» der hver enkelt deltaker kun skal forholde seg til siste del av en tekst eller tegning, og hvor helheten alltid er skjult for dem som deltar. I dette spillet vil ulike tilfeldig sammensatte komponenter til sist sammen danne uventede visuelle sammenstillinger. En lignende type estetikk virker å være i spill også i separatutstillingen Løpere.

Ann Cathrin November Høibo, Løpere, Sørlandets Kunstmuseum, 2019. Foto: Christina Leithe Hansen. Courtesy of Standard Oslo.

Ann Cathrin November Høibo, Løpere, Sørlandets Kunstmuseum, 2019. Foto: Christina Leithe Hansen. Courtesy of Standard Oslo.

Ann Cathrin November Høibo iscenesetter tekstilarbeidene sine med kjølig presisjon, og det er i sammenstillingen mellom verk, rommet og de ulike gjenstandene at nye visuelle sammenhenger oppstår. Når jeg har forsert det kjølige, menneskefiendtlige nettinggjerdet, og befinner meg foran tekstilen, så opplever jeg en intens varme. I kontrasten mellom det kjølige metallet og ulltrådenes organiske, buktende bevegelser opptrår det en type magi.

En type kunstens mindfullness

November Høibo er en av våre ledende tekstilkunstnere. Hun er en av de førende kunstnerne i det vi kaller kunsthåndverkets materielle vending de siste årene; kunstnere som er opptatt av at materialene selv skal formidle et sanselig nærvær. En type kunstens mindfullness. Og i denne utstillingen ser vi tydelig hvordan November Høibo virkelig lytter seg inn til materialene, og hvordan hun ved å iscenesette opplevelsen av materialene tydeliggjør deres sanselige kvaliteter. For hva er det som skjer på overflaten i November Høibos arbeider?

Ann Cathrin November Høibo, Løpere, Sørlandets Kunstmuseum, 2019. Foto: Christina Leithe Hansen. Courtesy of Standard Oslo.

Ann Cathrin November Høibo, Løpere, Sørlandets Kunstmuseum, 2019. Foto: Christina Leithe Hansen. Courtesy of Standard Oslo.

Når vi nærleser tekstilarbeidene hennes ser vi at det er en type sanselig studie som utspiller seg: lodne, doble ulltråder i okergult, etterfølges av tykke industriproduserte nylontråder, eller enkle mer sarte, naturfargede tråder. Så midt inni et mørk, ensartet fargefelt kan det plutselig åpenbare seg et deilig innslag av gjennomskinnelig tyll. Noen steder kan vi se rett inn til renningen, og i avslutningen på arbeidene henger det gjerne en løs tråd uavklart og dingler. Tekstilarbeidene er montert tradisjonelt som vegghengte tepper, men utførelsen synes spontan, leken og åpen, som om det ikke finnes noen oppskrift eller regler på hvordan «løperen» lenger trenger å se ut. Det essensielle for November Høibo synes å være å la trådene til de ulike materialene arbeide rytmisk og sanselig sammen.

Kontinuitet og brudd

Kontrastene mellom materialer som inngir konnotasjoner til varme og kulde finnes innad i enkeltverkene, og også tydelig mellom de ulike verkene. På lignende sett som det store nettinggjerdet danner en kjølig barriere vi må gjennom for å nå frem til det sanselige tekstilarbeidet nærmest inngangen, lar hun et industriprodusert skjermbrett fungere som kontrast til to andre verk innerst i salen.  Det industriproduserte skjermbrettet har en ramme av glatt stål med spor av rust og hakk, det står på små hjul (en snusboks!) og er trukket med et finmasket nettingforheng i lyst grått . Det inngir en eim av sanatoriesykehus fra forrige århundre, men får en dæsj av poesi når det settes sammen med November Høibos varme tekstiler. Det er som om sykehuseimen forsvinner og stoffet får en florlett kvalitet. Veven bak har igjen dette lette porøse preget der felt avløser felt og ulike trådkvaliteter avløser trådkvaliteter.

Denne høyst ekspressive måten å la materialet leve et eget ukontrollert liv minner om den type uortodokse eksperimenter tekstilkunstnere som Magdalena Abakanowicz og Brit Fuglevaag foretok på 60- og 70-tallet.

Interessant er også det dueblå mindre arbeidet som henger nært skjermbrettet. Det er vevet løst med flere tynne tråder og noen steder floker trådene seg til, de tyter ut av veven og lager sine egne abstrakte former. Denne høyst ekspressive måten å la materialet leve et eget ukontrollert liv minner om den type uortodokse eksperimenter tekstilkunstnere som Magdalena Abakanowicz og Brit Fuglevaag foretok på 60- og 70-tallet. Vever som ble spennet ut mellom trestammer, og som var laget av uortodokse materialer som hamp, bast og nylon. Det er klare spor av inspirasjon fra disse og andre tekstilpionérer som Hannah Ryggen og Else Marie Jacobsen i verkene til November Høibo, men bruddene med tradisjonen er kanskje klarest.

Ann Cathrin November Høibo, Løpere, Sørlandets Kunstmuseum, 2019. Foto: Christina Leithe Hansen. Courtesy of Standard Oslo.

Ann Cathrin November Høibo, Løpere, Sørlandets Kunstmuseum, 2019. Foto: Christina Leithe Hansen. Courtesy of Standard Oslo.

I utstillingens tittel tydeliggjør hun dialogen med fortidens kunsthåndverk, men også bruddet. En løper kan være den smale duken på bordet, eller et helt annet stykke vevd tøy som November Høibo synes å ville vise. Og særlig er det spenningene som oppstår når disse løperne settes sammen med gjenstandene som gjerdet, skjermbrettet og lampene som tydeliggjør bruddet med tradisjonell tekstilkunst. Der Else Maria Jacobsen lot verket være sin egen billedverden, inviterer November Høibo også assosiative gjenstander inn i verksopplevelsen. De masseproduserte gjenstandene med sine ulike materielle kvaliteter fra metall, stoff og lyset fra de irrgrønne lampeskjermene, gjør at varmen og sanseligheten i det vevde materialet liksom trer ekstra tydelig frem. Og det er her November Høibos kjølige, stringente estetikk virker sanselig skjerpende: kanskje er det først stilt opp mot denne veggen av innledende kulde og stengsel, at vi virkelig kan legge merke til det fascinerende, lekne spillet som rører seg mellom trådene i de vevde arbeidene. I så måte oppleves utstillingen som en kald oppklarende dusj, den skjerper sansene og lar detaljer i materialene tre sylskarpt frem.

Frida Forsgren

 

Stairway to the stars

Tittel: Trappene Heime

Kunstner: Marthe Minde

Sted: Trafo Kunsthall, Asker

Tid: 12. januar – 24. februar 2019


Kanskje det er en god idé å her, helt i begynnelsen av teksten, gjøre rede for hva Marthe Mindes arbeid Trappene Heime faktisk er, siden det på mange måter fungerer som en assosiasjonsgenerator. Noe du kan oppsøke hver gang det føles som du har kjørt deg fast i dine egne konvensjoner. Eller, det kan du selvsagt ikke, med mindre du kjøper arbeidet, men i en tid fremover kan du det. Og da lar det seg gjøre, slik jeg gjør i skrivende stund, å tenke tilbake og erfare den samme genuine akselereringen av tankerekker som truer med å rive seg løs fra all tidligere erfaring. Fordi, jeg har ikke sett noe liknende. Eller, kanskje jeg har det, men det var i tilfelle ikke tilstrekkelig likt.

Marthe Minde,  Trappene Heime . Foto: Jens Hamran / Trafo Kunsthall

Marthe Minde, Trappene Heime. Foto: Jens Hamran / Trafo Kunsthall

Det er den type arbeid jeg får vondt i hodet av å tenke på at noen faktisk har gjort. Noe som krever en form for immunitet mot den potensielle galskapen som ligger på lur i tålmodighetens absolutte margin.

Det er altså en trapp, en spiraltrapp, som går fra gulv til tak (eller omvendt). Og den er laget av ... tråd. Bedre beskrevet: tråd som kunstneren selv har laget. Og der tenker jeg det uendelige perspektivet skulle være etablert i forhold til tiden det tar å gjennomføre dette arbeidet – hvis man tenker for lenge over den siden av saken, uten å reflektere noe særlig over resultatet, truer prosjektet fort med å sorteres inn i det hjørnet av den nære kunsthistorien hvor kunstnerens utholdenhet og besettelse driver arbeidet fremover (tenk overdreven pointillisme, tenk Pushwagners gjentagelser fra 1980-tallet, eller Stonehenge, og når jeg nå likevel er i gang med det; aldri, aldri glem den pasienten ved Heidelberg psykiatriske sykehus som for hånd, med snirklete skjønnskrift nedtegnet hver eneste dato, ukedager inkludert, fra Kristi fødsel frem til 2500-tallet). Hvis det skulle være noe uklart med det jeg sier; dette her har åpenbart tatt en del tid å få til. Det er den type arbeid jeg får vondt i hodet av å tenke på at noen faktisk har gjort. Noe som krever en form for immunitet mot den potensielle galskapen som ligger på lur i tålmodighetens absolutte margin. Noe jeg aldri helt kommer til å forstå, og som i likhet med nevnte eksempler (og det er flere, altså) bestandig vil virke forstyrrende i noen grad, siden jeg vet at jeg ville klikket hvis jeg prøvde meg på noe slikt. Det ville ikke vært noen vei tilbake. Det ville blitt polstrede vegger og medisinering resten av mine dager. Men det hjelper jo lite at det er noe jeg allerede vet, når jeg bestandig lærer meg noe nytt ved å la meg eksponere for denne avgrunnen som noen tilsynelatende opererer på kanten av, uten det minste spor av traumer.

Marthe Minde,  Trappene Heime . Foto: Jens Hamran / Trafo Kunsthall

Marthe Minde, Trappene Heime. Foto: Jens Hamran / Trafo Kunsthall

Plassert innenfor kunstinstitusjonen påvirkes Trappene Heime veldig av sånne ting som lys og skygge; noe som her er løst ved å stenge dagslyset ute og la rommet ligge i et uberegnelig halvmørke, med spotbelysning av selve trappa. Det fyrer opp under det første fragmentet fra hukommelsen som passerer bevisstheten: The Spiral Staircase – en psykologisk grøsser fra 1946. Jeg har riktignok ikke sett den siden før jeg kom i puberteten, men husker tilstrekkelig til at Trafo Kunsthall for mitt indre øye, i den belysningen her, fremstår som et forlatt engelsk gods midt på natten. (Oppdaget nettopp at filmen i sin helhet ligger på YouTube, så jeg skal saktens sjekke om den er så kompakt mørk som jeg husker.) Gitt lysere omstendigheter, omringet av selve det hvite i den hvite kuben, ville det selvsagt tatt litt lenger tid å notere seg den grad av samtidig gotikk som hefter ved dette verket, men på den annen side ville andre aspekter blitt tydeligere. Kanskje. Ikke for å mase alt for mye om plasseringen i rommet og diverse omkringliggende forhold, altså, det avføder strengt tatt en uendelig flom av diverse «kanskje» som resultat, men det er like fullt vanskelig å unngå helt.

Fraværet har en distinkt resonans i så vel kunsthistorien som felles erfaringer ellers, og i sin intrikate konstruksjon av tråder og åpenbare vektløshet er det da også en trapp for spøkelser.

Det andre som renner meg i hu, der jeg står og vugger frem og tilbake i skumringen, er Marcel Duchamps maleri Nude descending a staircase No.2 fra 1912. Fordi det er også den trappen, men uten naken dame – eller; bevegelsen til en naken dame. Effekten er litt som å løfte den skrikende skikkelsen ut av Skrik og bare forholde seg til broen. Eller som å pakke ned tingene til noen som ikke kommer hjem mer. Fraværet har en distinkt resonans i så vel kunsthistorien som felles erfaringer ellers, og i sin intrikate konstruksjon av tråder og åpenbare vektløshet er det da også en trapp for spøkelser. Jeg mener, den ville neppe tålt mine hundre kilo; det er ikke meningen at man skal interagere med den på den måten hvis man fortsatt er bundet til planeten av gravitasjonskraften.

Marthe Minde,  Trappene Heime . Foto: Jens Hamran / Trafo Kunsthall

Marthe Minde, Trappene Heime. Foto: Jens Hamran / Trafo Kunsthall

Man kan også utsette seg for den enkleste eksistensielle testen; litt på samme måte som hvorvidt man oppfatter et glass som halvfullt eller halvtomt: Går disse trinnene opp eller ned? Men, best av alt: man kan gå opp i neste etasje – via institusjonens egen trapp – og betrakte dette forunderlige arbeidet ovenfra. En perspektivforskyvning som blir helt avgjørende, og muligens det aller fineste ved denne plasseringen. Jeg vil tro det er individuelt hvor lang tid det tar før man gir opp spørsmålet om trappen går opp eller ned og heller begynner å pønske på rommets fysiske og metafysiske grenser. Der trappen står som en transparent sylinder og strekker seg fra gulv til tak adresseres jo på samme tid det ubegrensede; man kan levende forestille seg at den bare fortsetter i begge retninger, utenfor rommet. Den likner heller ikke så helt lite på disse konstruksjonene i eldre science fiction-filmer, hvor man går inn og forsvinner, bare for å materialisere seg et helt annet sted etter at alle ens molekyler har revet seg løs fra hverandre og samlet seg sammen igjen mange mil unna. Magisk, helt enkelt. Magisk.

 Tommy Olsson

Samtidsarkeologi for viderekomne

Tittel: Everyone says Hello

Kunstnere: Benedikt Fischer, Neke Moa, Reinhold Ziegler, Helene Duckert, Máret Ánne Sárá og Matt Lambert, Ahmed Umar, Beatrice Brovia og Nicolas Cheng, Camilla Luihn, Katie Kameen, Nanna Melland, Jorge Manilla, Lisa Walker, Dana Hakim, Heidi Sand, Veronika Fabian, Auli Laitinen, Darja Popolitova og Sigurd Bronger

Kurator: Lars Sture

Sted: Kunstnerforbundet, Oslo

Tid: 10. januar – 24. februar 2019


Installasjonsfoto av  Everyone says Hello  på Kunstnerforbundet. Foto: Thomas Tveter

Installasjonsfoto av Everyone says Hello på Kunstnerforbundet. Foto: Thomas Tveter

Det kan virke som en særdeles long shot, men jeg tror de fleste noen ganger har vært borti det å plutselig komme til å tenke på noe helt annet enn det man for øyeblikket forholder seg til, med den der irriterende følelsen av å ikke helt få fatt i hvordan det henger sammen eller hva som utløser det. Ofte henger heller ikke det man tenker og det man ser sammen, og tankerekkene er gjerne resultatet av interne tilfeldigheter og eksterne forstyrrelser (eller omvendt). Men noen ganger vet man at man er inne på noe, uten at man for den saks skyld evner å gjøre særlig rede for det. Og det er omtrent der jeg er nå, der jeg sitter med en ambisjon om å skrive meg frem til fullstendig opplysning, eller muligens ut av det, og er litt engstelig og skeptisk i forhold til hvorvidt det vil lykkes noe særlig, til tross for at alle varsellamper for at jeg faktisk er inne på noe blinker for full styrke. Fordi, det er virkelig et stykke utenfor kartet dette her; tankerekkene som oppsto i møte med de utstilte arbeidene i Everyone says Hello, gjorde en momentan bypass-operasjon på grunn av alle de etterhvert litt slitte faglige problemstillingene rundt den alt mer diffuse skillelinjen mellom billedkunst og kunsthåndverk, og saktens også hvordan smykkekunsten kan fremstå – i den grad det diskuteres i offentligheten i det hele tatt – som en subsjanger til en subsjanger, og landet i et tilfelle av ungdomskultur gone wrong.

Det tok meg litt tid, men jeg innbiller meg at det har noe å gjøre med at den generasjonen som er under 20 år nå er den første til å vite helt sikkert at vi er føkka.
Helene Duckert,  Diverse arbeider . Blandingsteknikk, found objects.

Helene Duckert, Diverse arbeider. Blandingsteknikk, found objects.

Og, her er vi altså. Jeg takler det på den samme måten som alt annet; jeg ser det gjennom de vanlige brillene, ignorerer pressemeldingen, forholder meg til det som en hvilken som helst kunstutstilling, og leser meg til hva det dreier seg om først etterpå. Men, det som altså hjemsøker meg et sted mellom første og andre etasje på Kunstnerforbundet – og som har vist seg vanskelig å riste av seg i ettertid – det jeg innledningsvis definerte som en long shot – er en helt annen subsjanger innenfor en subsjanger; noe jeg tror kalles for «soundcloud rap». Nå er det ikke så helt tilfeldig heller, fordi jeg har hatt grunn til å gruble over det allerede tidligere siden jeg er far til en farlig ung mann med en preferanse for den slags. Og jeg har humret litt over generasjonskløften som har åpnet seg. Fordi jeg forstod det virkelig ikke. Hvorvidt man egentlig kan kalle det for «rap» er én ting; tekstene består ofte av bare en setning, noen ganger et eneste ord, som gjentas til forbannelse over en statisk sampling. En annen ting er at sjangerens utøvere basically består av pårøykede fjortiser med alarmerende mange ansiktstatoveringer, som enten ender opp i fengsel på livstid, eller dør av en overdose før de rekker å fylle 16 år. Det tok meg litt tid, men jeg innbiller meg at det har noe å gjøre med at den generasjonen som er under 20 år nå er den første til å vite helt sikkert at vi er føkka. At havnivået vil legge det meste av landområder under seg omtrent på samme tid som det siste ville dyret gir opp og ikke gidder mer. Og at det vil oppleves som en lettelse siden alle nasjonalstater uansett vil være fascistiske diktaturer når vi kommer så langt. Hvis vi kommer så langt.

Everyone says Hello er, som kollektiv manøver, nærmest et sjamanistisk scenario, der de utstilte objektene bytter mellom å trekke veksler på forbrukersamfunnets resirkuleringsprinsipp og å agere som potensielle verktøy for kommende ritualer.
Dana Hakim,  Crafted Fear , 2016. Iron mesh, tread, paint. Foto: Tamuz Rashman

Dana Hakim, Crafted Fear, 2016. Iron mesh, tread, paint. Foto: Tamuz Rashman

Jorge Manilla.

Jorge Manilla.

Og, jeg vet altså at det ligger en forbindelse her et sted, selv om den selvsagt er å finne mellom langt flere oppholdssteder. Det kan være at det bare er denne samtidige pessimismen som farger av seg, og det er jo interessant nok; Everyone says Hello er, som kollektiv manøver, nærmest et sjamanistisk scenario, der de utstilte objektene bytter mellom å trekke veksler på forbrukersamfunnets resirkuleringsprinsipp og å agere som potensielle verktøy for kommende ritualer. De kan på samme tid se ut til å peke simultant på en alt mer tvilsom fremtid og sin egen forhistorie. For eksempel ville arbeidene til Dana Hakim eller Jorge Manilla egnet seg utmerket til å ha hengende rundt halsen i det man danser rundt et bål for å fremkalle regn, eller som oppmerksomhetsgenerator i forbindelse med en premiere på operaen for å lokke til seg ukebladsfotografer. Selv om begge deler i lys av konteksten fremstår som omtrent like tvilsomme. Fordi det er også dette; Nanna Melands Ring of Ignorance og Sigurd Brongers Bæreinstrument for 50.000 kuler som i en forstand fungerer som symbolsk selvforsvar. Eller, det som muligens utløste min grubling over ansiktstatovert og internetbasert ungdom; Helene Duckerts manisk-depressive ansamling av diverse objekter fra et hverdagsliv i høygir; sigarettpakker, kaffekrus, leker, ølbrikker, reklamedingser, og det for snart 40 år siden av undergrunnen annekterte symbolet for Mercedes, som siden da har fungert som populærkulturell markering innenfor hip-hop, og da i første rekke brukt som – nettopp – smykke. Omtrent som sikkerhetsnålen fungerte for pønkerne, og av samme grunn: det kostet ikke noe. Det var bare å rappe det fra en parkert bil. Etterhvert som pengene begynte rulle inn ble det vanligere med Mercedes-symbolet i gull, hengende fra en fet lenke. Det er gammelt nytt, men prinsippet gjelder fortsatt.

Nanna Meland,  Ring of Ignorance . Tin.

Nanna Meland, Ring of Ignorance. Tin.

Sigurd Bronger,  Bæreinstrument for 50.000 kuler . Halskjede. Sølv, forgylt messing, bronse, rustfritt stål, glasslinse, lærsnor.

Sigurd Bronger, Bæreinstrument for 50.000 kuler. Halskjede. Sølv, forgylt messing, bronse, rustfritt stål, glasslinse, lærsnor.

(...) det er og interessant, på en litt creepy måte siden det fyrer opp under den illuminatikonspiratoriske paranoidpaniske tesen om at globaliseringen fører til kulturell forflatning, hvor til forveksling like kunstprosjekter foregår simultant i Hong Kong, Melbourne, Chicago og Fauske.
Helene Duckert,  Penis Envy .

Helene Duckert, Penis Envy.

Selv om dette er en internasjonal affære med tyve deltakende kunstnere er graden av resirkulering en av de tingene som får dette til å fremstå som bemerkelsesverdig homogent. Kanskje ikke så mye at man kunne forestilt seg at de var en organisert gjeng med et felles formulert program, men ikke så langt unna at man kan tenke seg at de har bakgrunn fra den samme kunsthøgskolen ved omtrent samme tid. Det har de altså ikke, og det er og interessant, på en litt creepy måte siden det fyrer opp under den illuminatikonspiratoriske paranoidpaniske tesen om at globaliseringen fører til kulturell forflatning, hvor til forveksling like kunstprosjekter foregår simultant i Hong Kong, Melbourne, Chicago og Fauske. Nå er jeg ikke tilbøyelig til å tenke på det som forflatning, og tror heller det skyldes at verden nå har en generasjon voksne som har vokst opp med internett som en selvfølge, men det er da også i det landskapet de innledningsvis nevnte forbindelsene gjerne oppstår. Og den faktiske forbindelsen mellom «soundcloud rap» og denne utstillingen ligger i selve verket langt utenfor mitt eget forskrudde hode, og jeg vet det nå; det handler om en fundamental oppgitthet. Ikke tilsiktet, eller en gang nødvendigvis bevisst, men det handler i begge tilfeller om hvor i alle dager du kan gå når all informasjon er desinformasjon, og om hva som er pent i en verden hvor alt og alle febrilt gjør hva de kan for å få det enda litt styggere. Hvordan forholder man seg til smykker under sånne omstendigheter? Vel, man kan tatovere seg i trynet, eller, hvis man nå skulle være smykkekunstner, gå tilbake til det arkaiske utgangspunktet og se på de muligheter som uansett til enhver tid er ubegrensede. Det peneste eksemplet her, og derfor også det mest effektive, er Benedikt Fischers Pearly White – et hjerte med spisse hoggtenner, skåret ut i midten av et sjøskjell. Det oppfyller alle kriterier man kan tenkes å legge på noe som er ment til å ha på jakkeslaget; det adresserer den kollektive desorienteringen ganske nøyaktig, i en offentlighet dominert av ekstremer. Det gir også et hint om hvordan man håndterer kommende forandringer på et personlig plan; med symbolsk kjærlighet og ubegrenset aggressivitet. Ytterst ligger det et politisk statement der et sted, i fornektelsen av en formulert politikk og visualiseringen av tilnærmet null impulskontroll. Vi lever kanskje i interessante tider, men det vil nok bli virkelig interessant om litt.

Benedikt Fischer,  Pearly White , 2018. Mother of pearl, remaium, sculpey.

Benedikt Fischer, Pearly White, 2018. Mother of pearl, remaium, sculpey.

Tommy Olsson

Materialitetens tidsalder

Tittel: NyMaterialism

Kunstnere: Tonico Lemos Auad, Andrea Büttner, Andreas Eriksson, Theaster Gates, Petrit Halilaj, Katrine Helmersson, Sheila Hicks, Abdoulaye Konaté, Ellen Lesperance, Éva Mag, Britta Marakatt-Labba, Lee Mingwei og Francis Upritchard

Kurator: Magnus af Petersens og co-kurator Caroline Elgh Klingborg

Sted: Bonniers Konsthall, Stockholm

Tid: 5. september – 11. november 2018


Installationsvy NyMaterialism, Bonniers Konsthall. Foto: Jean-Baptiste Berangér

Installationsvy NyMaterialism, Bonniers Konsthall. Foto: Jean-Baptiste Berangér

I markeringen av samtidskunstens nye tendens blir hierarkiske strukturer endevendt. Finnes det egentlig noe objekt og subjekt, et skille mellom menneske og natur, kunsthåndverk og billedkunst – eller er alle disse begrepene ideer fra en tid som snart er forbi?

I høstens store utstilling på Bonniers Konsthall i Stockholm undersøkes regjerende forestillinger og strukturer i kunsten og virkeligheten, og svarene som presenteres er både overraskende, interessante og vakre.

Gjennom håndplukkede kunstnerskap reflekterer utstillingen rundt materiale og håndverk som en av samtidskunstens dominerende tematikker. Utstillingens tittel indikerer til og med en egen retning, hvor materiale og kunsthåndverk er kommet for å bli. Men det slutter ikke der. Utstillingen har langt høyere ambisjoner. For hva er kunstens rolle i vår tid? Svaret er knyttet til begreper om mennesket, vitenskap, filosofi og en utvidet kanon i kunsten. Kort sagt; utstillingen Nymaterialsm knytter materialitetens tendens i kunsten til vår tid her og nå.

En skapelsesberetning

Materialet har liv. Slik begynner kurator Magnus af Petersens introduksjonen til en av årets mest retningsgivende nordiske kunstutstillinger, ifølge undertegnede. Men formuleringen kunne også vært: kunst er liv.

At kunst tilknyttet liv også er en av kunsthistoriens evige tematikker reflekteres allerede i et av de første verkene man møter. Med tittelen Stand up I said, stand up inviterer kunstner Éva Mag publikum inn i et rom som minner om en arkeologisk utgravningsplass. (Eller muligens er det en gravplass.) Rommet, som er fylt med hauger av jord, innpakket leire, vannkar og en liggende, innpakket skulptur av våt leire, fremstår som en utvidet installasjon hvor verksted og verk går over i hverandre. Kunst og liv som parallelle skapelsesprosesser er en assosiasjon som virker treffende. Muligens graver kunstneren etter kunstens definisjon fra en forhistorisk tid.

Éva Mag,  Stand up I said, stand up.  Foto: Jean-Baptiste Berangér

Éva Mag, Stand up I said, stand up. Foto: Jean-Baptiste Berangér

Den uferdige skulpturen på gulvet minner også om en død, eller en sovende. Under bestemte tidspunkt i utstillingen utførte kunstneren en performance i rommet hvor hun danset med skulpturen og prøvde å få den til å stå selv, uten hell, derav tittelen Stand up I said, stand up. Men for hver performance skiftet skulpturen stilling på gulvet, og et anslag av tid, bevegelse, forandring og en forsiktig antydning til liv ble markert.

Er kunsten det nærmeste mennesket kommer i å skape noe større enn seg selv, det nærmeste vi kommer i å skape noe tilnærmet liv? I både antikken, norrøn mytologi og kristen kunst fortelles skapelsen av mennesket i leire eller tre som skulpturelle mytologier, hvor mennesket først er tilnærmet en skulptur før det får livet pustet inn i seg gjennom guddommelig kraft. At mytologiens skapere i all hovedsak var menn gir Éva Mags verk et feministisk tilsnitt.

Gjennom hennes performance og utvidede skulptur settes kunsten i sammenheng med urgamle skapelsesberetninger hvor kunst og liv gikk over i hverandre, og hvor livets skapelse ble speilet i den kunstneriske skapelsen. Verket er i høyeste grad en refleksjon over en fortid, hvor skapelse var en fysisk handling mellom menneske og materiale. Samtidig knyttes materialet til samtidige vitenskapelig definisjoner hvor subjekt og objekt er blitt flytende begreper.

Håndens hierarki

At det håndlagde har vært knyttet til kunstens nedre hierarkiske sjikt er en definisjon som har vært en seiglivet myte gjennom historien. Særlig renessansens understreking av tegningen som et høyere uttrykk for en idé og det nærmeste man kom skriften i billedkunsten, ble til en historisk struktur hvor de skjønne kunster raget over håndverket, og hvor det idébaserte har stått over det håndlagde.

I utstillingens katalog fremhever Monika Wagner den antikke filosofen Aristoteles´ forklaring hvor materialet lengter etter formen «som det kvinnelige lengter etter mannen, som det stygge etter det skjønne». Setningen blir en forklaring på en struktur hvor materiale og håndverk har vært definert som av mindre verdi enn idéen, og hvor kropp har blitt kultur i møte med kunsten. Kultur er samtidig et fleksibelt begrep. Og i dagens kultur har det håndlagde fått status som noe eksklusivt, tidkrevende og foretrukket i en masseproduksjon anført av maskiner.

Som en vitenskapelig understøttelse kan fysikken bekrefte at på ulikt nivå fins det aktivitet i all materie, og skillet mellom aktiv og passiv, form og materie blir i dag nærmest naturstridige begreper.

At materialet også har et eget liv er dessuten en teori som utfordrer idéen om materialet som et passivt objekt. Gjennom kunstens utforskning av materialets egne krefter, og forandringen i materialet over tid, blir dikotomien mellom subjekt og objekt forskjøvet, og i noen tilfeller fjernet helt. Som en vitenskapelig understøttelse kan fysikken bekrefte at på ulikt nivå fins det aktivitet i all materie, og skillet mellom aktiv og passiv, form og materie blir i dag nærmest naturstridige begreper.

Nymaterialisme som begrep definerer derfor på en og samme tid både en ny retning i kunsten og en ny forståelse av materiale innenfor vitenskap og filosofi, hvor særlig den tyske kunsthistorikeren Susanne Witzgalls antologi Power of Material/Politics of Materiality fra 2018 fremheves i katalogen, for å påvise hvordan materialet har fått ny status de siste tiårene både gjennom humaniora, sosiologi, filosofi og kunst.

Nymaterialisme som begrep er dermed en tendens i tiden hvor språklige diskurser gradvis har blitt vendt mot materielle erfaringer.

Kuratorene snakker om «a material turn», hvor menneskets erfaringsgrunnlag i dag gjennom både filosofi, vitenskap og kunst i større grad er knyttet  opp mot materialer og virkelighet fremfor idéer og tankens abstraksjon. Nymaterialisme som begrep er dermed en tendens i tiden hvor språklige diskurser gradvis har blitt vendt mot materielle erfaringer. Vinklingen kan knyttes både til en kritikk av separasjonen mellom ånd og kropp som har dominert kunsten siden renessansen, og som en kritikk av skillet mellom det digitale og det virkelige, eller mellom mennesket og natur, som er dominerende problemstillinger i vår tid. Ved å vektlegge materialets sentrale rolle i dagens samtidskunst markerer utstillingen en ny bevissthet hvor mennesket anerkjennes som en del av naturens lover, akkurat som kunsten springer frem fra materialet det er skapt av.

Med utgangspunkt i Witzgalls analyse vektlegges særlig temaene kunst, samfunn, menneske og materiale i utstillingen, hvor materiale tilknyttet det performative og prosessuelle er fremhevet i flere fremtredende verk. Samtidig er ikke det teoretiske grunnlaget uthevet i utstillingens presentasjon av verkene. Kuratorene har heller valgt en åpenhet i presentasjonen av kunsten hvor verkene i stor grad taler for seg selv i møte med publikum. Grepet er vellykket.

Materiale som sosial struktur

Kunstneren Lee Mingweis traumatiske opplevelse av å nesten miste sin mann under terroraksjonen i New York 11. september 2001 utviklet seg etter hvert til The Mending Project, et av utstillingens hovedverk. Gjennom reparasjon av klær, som en metafor for reparering av dypere sosiale problemstillinger tilknyttet traumer, politikk, klima og relasjoner, er Mingwei særlig opptatt av skjønnheten i ting som forandres over tid, hvor sømmen på reparerte klær i hans prosjekt etterlates synlig for å gjøre skaden til en del av plaggets og bærerens historie. Mingwei omtaler klær som menneskets andre hud, og understreker viktigheten av de personlige møtene og samtalene mellom den som syr og den som leverer inn plagget til reparasjon.

Lee Mingwei,  The Mending Project . Foto: Jean-Baptiste Berangér

Lee Mingwei, The Mending Project. Foto: Jean-Baptiste Berangér

I utstillingen kan publikum selv levere inn plagg som de får tilbake med Mingweis kunstneriske søm, samtidig som de kan fortelle om sin og plaggets historie i møte med syeren. Det performative og prosessuelle blir videreført gjennom bæreren av plagget og dermed utover verkets temporære tid i utstillingen.

I samme kategori finner vi prosjektet Soul Manufacturing corporation (2011), som er et pågående prosjekt av den amerikanske kunstneren Theaster Gates.

Theaster Gates,  Soul Manufacturing Corporation . Foto: Jean-Baptiste Berangér

Theaster Gates, Soul Manufacturing Corporation. Foto: Jean-Baptiste Berangér

I utstillingens innerste rom har Gates satt opp et åpent keramikkverksted hvor to keramikere til enhver tid sitter og jobber foran publikum. Gates bruker særlig japanske håndverksteknikker for å skape objekter, og det er i seg selv interessant siden Japan tradisjonelt ikke har operert med skiller mellom kunsthåndverk og billedkunst som mer eller mindre verdifulle. Objektene som lages gir assosiasjoner til håndverkernes historie, renessansens laug og en kunnskapsoverføring hvor hånden fører an. Igjen er Gates´ prosjekt et eksempel på kombinasjonen av prosess, performance, håndverk og samfunn, hvor midlene fra de solgte objektene fra verkstedet til slutt brukes til å støtte sosiale tiltak utover kunstens rom. Kunst som aktivisme blir en nærliggende tolkning av verket og knytter også Gates til andre sentrale verk i utstillingen.

Materialets politikk  

I verkene til den samiske kunstneren Britta Marakatt Labba blir samfunnet som en kulturell struktur reflektert gjennom broderte scener i tradisjonell samisk teknikk. Hennes serie med broderier i utstillingen forteller historien om flyttingen av byen Kiruna, som på grunn av gruvedrift langsomt har blitt revet, forskjøvet og bygd opp tre kilometer fra sin opprinnelige plass siden 2007.

Britta Marakatt-Labba. Foto: Jean-Baptiste Berangér

Britta Marakatt-Labba. Foto: Jean-Baptiste Berangér

Verkene hennes, som er både broderi og applikasjon, viser motiver av henholdsvis den svenske og samiske kulturens kart over Kiruna, hvor den samiske tradisjonens mytiske tilknytningen må vike for markedskreftenes definering av økonomiske verdier.

I arbeidene hennes er materialets assosiative egenskaper og minnene som ligger i teknikk og håndverk med på å forme verket, noe som skaper en forståelse av materiale og teknikk som en aktiv videreføring av natur, kultur og politikk. Motivene er samtidig en stille protest mot inngrep i en kultur nært knyttet til natur og kunsthåndverk, og hvis autoritet er underordnet en moderne samfunnsmodell tilknyttet det maskinelle og digitale.

På andre siden av Marakatt Labba vises verket Congratulations and Celebrations Sweater av kunstneren Ellen Lesperance. Arbeidet hennes består av en strikket genser, som er utformet etter inspirasjon fra den politiske protesten mot lagring av kjernevåpen i byen Berkshire i England i 1981, hvor gruppen Greenham Common Women`s Peace Camp var sentrale aktører.

Genseren er igjen et eksempel på utstillingens fremheving av verk som kombinerer performance og håndverk i møte med publikum og samfunnet i dag. Publikum kan nemlig søke om å låne genseren opptil tre dager under utstillingsperioden, og oppfordres samtidig til å dokumentere gjennom sosiale medier hvor man har brukt genseren. Kunstnerens intensjon er at bæreren skal få styrke og mot gjennom å bære verket, hvor genserens taktile materiale og symbolske kvaliteter ses som en aktiv energioverføring til bæreren.

Et utvidet begrep

En av utstillingens styrker er at den evner å utfordre og utvide vår forståelse av materialets betydning og posisjon i både samtidskunst og samtid, uten å være påtrengende eller masete. Betrakteren må tvert imot utforske og reflektere i møte med verkene hvor ulike grader av aktivitet initieres gjennom en luftig og elegant presentasjon.  

Gjennom verk og kunstnerskap som representerer et bredt utvalg av verdens kulturer og befolkning søker utstillingen også å ta et oppgjør med hva som regnes som verdifullt i dag, også innad i kunsten, og hvordan kunsten er med på å videreføre eller bryte uheldige strukturer i samfunnet og historien. At utstillingen ble vist ved Bonniers Konsthall, Stockholms ledende institusjon for svensk og internasjonal samtidskunst, markerer dessuten at materialitet ikke kun er en særegen retning i samtidskunsten, men heller en omfattende tendens som er kommet for å bli i både kunst og samfunn.

At materialitet også er et behov i dag utover kunstens felt, hvor mennesker i større grad søker det taktile i en digital tidsalder, er en samlende vinkling for alle utstillingens verk. Leseren oppfordres derfor til å legge vekk telefonen til fordel for en utstilling som evner å markere en ny tid, hvor kunstens materiale er brobygger mellom fiksjon og liv, historie og nåtid, kunsten og mennesket.

 

Ingvild Hammervol

Et stikkende ubehag

Tittel: Skjæringspunkter – Aslaug M. Juliussen  

Kunstnere: Aslaug M. Juliussen, Iver Jåks, Synnøve Anker Aurdal, Nicola Costantino, Louise Bourgeois, Sonya Kelliher-Combs, Rose-Marie Huuva

Sted: Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø 

Tid: 20. oktober 2018 – 31. mars 2019   


Aslaug M. Juliussen,  Hornkule . Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

Aslaug M. Juliussen, Hornkule. Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

I foajeen på Nordnorsk Kunstmuseum står tre skulpturer formet som store kuler i rosa, hvitt og sort. Alle har de reingevir i forskjellige former stikkende ut av de runde overflatene som er dekket helt eller delvis med reinhår eller stykker av lin og hudlim. Utformet i forskjellige materialer og teknikker, og med en sterk tilknytning til reinsdyret, danner de en svært passende inngang til presentasjonen av Aslaug M. Juliussens kunstnerskap.

Utforskende

Aslaug M. Juliussen er født og oppvokst i Lødingen, utdannet på Statens Kunsthøgskole i Oslo hvor hun senere jobbet som assistent for Synnøve Anker Aurdal. På 1980-tallet flyttet hun til Karasjok hvor reindrift ble en viktig del av hennes hverdag. Etter ca. 20 år i Finnmark flyttet hun til Tromsø hvor hun i dag bor og arbeider. Materialene hun benytter er hentet fra hennes egen hverdag slik den er i dag eller har vært i de forskjellige områdene hun har bodd. 

Den eksperimentelle materialsammenstillingen som stadig viser seg i verkene hennes, danner et bilde av en kunstner som gang på gang på gang finner nye veier inn til materialene som utgjør hverdagen hennes.

Med gevir, hår, tenner og bein fra reinsdyr som dominerende materialer, synliggjøres særlig kunstnerens tilknytning til det nordlige og det samiske. Men hun tar også i bruk materialer fra plante- og dyreriket, samt glass, metall eller andre syntetiske materialer. Den eksperimentelle materialsammenstillingen som stadig viser seg i verkene hennes, danner et bilde av en kunstner som gang på gang på gang finner nye veier inn til materialene som utgjør hverdagen hennes. 

Aslaug M. Juliussen,  Mangfoldige ting – Syn i sying IV . Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

Aslaug M. Juliussen, Mangfoldige ting – Syn i sying IV. Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

Aslaug M. Juliussen,  Mangfoldige ting – Syn i sying IV  (detalj). Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

Aslaug M. Juliussen, Mangfoldige ting – Syn i sying IV (detalj). Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

Samtidig som skulpturene er svært teknikk- og materialbaserteer de også poetiske, mytologiske og symbolske i karakter. Det kommer kanskje best frem i Mangfoldige sting – Syn i sying IV. Med si blomsterlignende form – laget av laminert tekstil og broderi, og en hale av reinsdyrsbein og hestehår, legger skulpturen opp til en eventyrstund, samtidig som den avslører at det i Juliussens hender ligger lagret dyrebar kunnskap om naturmaterialene og ulike måter å bearbeide dem på. 

 Nøye planlagt 

Både skulpturene og billedvevene til Juliussen krever stor plass å stille ut. Det har Nordnorsk Kunstmuseum løst ved å la de 20 verkene – hvorav seks er laget av andre nasjonale og internasjonale kunstnere – strekke seg over alle utstillingsrommene i første etasje og inn i den faste samlingen i tredje etasje. Det er et valg jeg er usikker på hvor godt fungerer.På den ene siden er det interessant å se hvordan plasseringen av Juliussens verk bidrar til å gi «nytt liv» til Nordnorsk Kunstmuseums faste utstilling Samlingen, men det oppleves likevel noe forvirrende å skulle navigere seg gjennom hele museet. Denne forvirringen kan også virke inn på bekjentskapet med hovedkarakteren Juliussen.

Aslaug M. Juliussen,  Høstdagen glir forbi  (1992) og  Sammenstøt  (1997). Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

Aslaug M. Juliussen, Høstdagen glir forbi (1992) og Sammenstøt (1997). Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

Når det er sagt fungerer sammensetningen med de andre kunstnerene godt for å sette Juliussens kunstnerskap i en større kontekst. På samisk side avsløres for eksempel likhetstrekk med Iver Jåks’ poetiske uttrykk i verket Dråpene, mens verket Gule gnister av Synnøve Anker Aurdal viser hvordan tiden i lære har satt sine spor særlig i Juliussens billedvev. Louise Bourgeios’ bidrag forankrer Juliussen i den vestlige kunsthistorien, mens verket Vottesnor IV av Sonya Kelliher-Combs strekker den internasjonale konteksten til Alaska. I Tromsø har Juliussen inspirert mange av dagens yngre kunstnere. To av disse er Trond Ansten og Marita Isobel Solberg. Ansten har vært samarbeidspartneren til Juliussen gjennom kulturrådets kunstnerassistentordning og har vært sentral i arbeidet med utstillingen. Han har blant annet – med litt hjelp fra Solberg – laget filmen For en neve tråd som vises i utstillingen. Filmen dokumenterer Juliussens arbeidsprosess og gir blant annet et innblikk i hvor viktig arbeidet med hendene er for kunstneren. Utvalget av kunstnere og verk fremstår i det hele tatt som nøye planlagt. Sammenstillingen fremstår først og fremst som et forsøk på å bevise at Aslaug Juliussen på ingen måte er en ensidig kunstner, men en kunstner med røtter som strekker seg i mange retninger. Det er uansett verkene til Juliussen selv som er de viktigste og mest interessante å fordype seg i. 

Taktilt ubehag

Det som særpreger skulpturene som kommer ut av Juliussens hender er deres taktile kvaliteter. Dette karakteristiske trekket kommer særlig godt frem når hun i billedvev og skulpturer lar de myke flatene, som hun får frem gjennom pels, silke, ull og andre tekstiler, brytes av et stikkende element – det være seg horn, metalltråder eller andre harde materialer. Til tross for trangen til å kjenne på hvordan skulpturene føles mot huden, er det kun VY II det er lov til å ta på. Verket som har fått et rom helt for seg selv, og som forøvrig også vises for første gang, er formet som en stor rye som henger dobbelt slik at det også danner en sjallignende form. Det består av silke, tekstil, metalltråder og tre, og har en sprakende og flerfarget fremtoning. En fryd for øyet som brytes umiddelbart når man kjenner ståltrådene treffe hendene som stikkende nåler. 

Aslaug M. Juliussen,  VY II . Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

Aslaug M. Juliussen, VY II. Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

Aslaug M. Juliussen,  VY II  (detalj). Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

Aslaug M. Juliussen, VY II (detalj). Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

At man ikke får lov til å ta på de andre skulpturene i utstillingen oppfordrer meg til å konsentrert involvere andre sanser enn synssansen i møte med verkene. Slik åpnes det for refleksjon angående det å se og hvordan det optiske synet henger sammen med resten av sanseregisteret vårt. Gående rundt i resten av utstillingen bærer jeg med meg følelsen av å ta på VY II mens jeg forestiller meg hvordan de andre delikate verkene også må ha noe av denne samme ubehagelige stikkende overflaten. 

Økologisk forankret ubehag

Men det er ikke bare på overflaten at ubehaget sitter. For i de forskjellige teknikkene og materialene som utfolder seg i utstillingsrom etter utstillingsrom avsløres også en nærhet til dyre- og plantelivet som i alle fall er fjernt fra min hverdag. Dette utløser den etter hvert velkjente følelsen av at noe står på spill. For hvilke konsekvenser får det om denne nærheten til materialene vi omgir oss med forsvinner helt? Det er et spørsmål som stikker dypt i aktuelle problemstillinger knyttet til miljø- og klimapolitikk, og som Juliussen på sitt poetiske vis kommenterer blant annet ved bruk av restavfall fra slakteprosesser. Ved å gjøre et poeng av å bruke dette avfallet viderefører hun nemlig også et verdisyn med sterke røtter i samisk kultur hvor det å ta i bruk alle deler, og ikke la noe gå til spille, står sentralt. Det er dessverre et verdisyn med usikre fremtidsutsikter. Det moderne samfunnet truerfra mange hold og det er kanskje særlig synlig i samisk kultur hvor statlige reguleringer stadig påvirker hverdagen, for eksempel i reindriftsnæringen. 

Aslaug M. Juliussen,  Gevir . Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

Aslaug M. Juliussen, Gevir. Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

Materialbasert kunst på fremmarsj

Den siste tiden har jeg ved flere anledninger lest om hvordan den materialbaserte kunsten er på fremmarsj. Det er gledelig, men dette er også et område hvor Nordnorsk Kunstmuseum – mye takket være kurator Charis Gullickson, vil jeg påstå – i lang tid har markert seg. I en rekke utstillinger har museet fokusert på den materialbaserte kunsten. Særlig har de gjort en nødvendig jobb med å løfte fram kvinner og samiske kunstnere. Skjæringspunkter føyer seg inn i denne rekken og posisjonerer både kunstneren Aslaug Juliussen og Nordnorsk Kunstmuseum som aktuelle og klare stemmer på det nasjonale og internasjonale kunstfeltet. 

 

Hilde Sørstrøm

Skarpe kanter

Tittel: Young & Loving!

Kunstnere: Victoria Ahmadizadeh (USA), Ida Louise Dybdal (DK), Zdeňka Fusková (CZ), Leah Kudel (CA), Kit Paulson (USA), Laura Potaša-Strode (LV), Judith Roux (FR)

Sted: S12, Bergen

Tid: 21.september - 25.november 2018   


S12 er et visningssted og produksjonslokale for glasskunst som årlig arrangerer gruppeutstillingen Young & Loving: en utstilling som viser verk fra et knippe nyutdannede glasskunstnere. Det er imponerende at et så lite visningsrom lager slike gruppeutstillinger som burde vært vist i større skala i en betraktelig større institusjon. Men på den andre siden sier det også noe om at det ikke finnes så mange andre aktører på feltet, og at dersom man vil bidra til en diskurs rundt glasskunst, må man ta saken i egne hender.

Galleriet S12 er dedikert til glass, og anvender arealet omtrent 50/50 mellom verksted og galleri. Det er ikke noen fare for å forveksle dem med de pussige kjøpesenterbutikkene som selger kunstglass, for S12 er et visningssted for glasskunst med trykk på kunst. Kombinasjonen av verksted og visningsrom under ett tak gjør at kunstnerne kan stille ut verk som ikke så enkelt kan transporteres, noe som åpner opp for eksperimentering med temporære og stedsspesifikke verk. Men gallerirommet har sett sine bedre dager og har en klossete planløsning, så jeg ser fram til at galleriet åpner opp igjen i nye lokaler en gang etter nyttår. Faktisk er Young & Loving den siste ordinære utstillingen de viser, før de flytter ut fra Skostrædet.

Judith Roux,  On the Way II – De Syv Fjell . Foto: Pål Hoff

Judith Roux, On the Way II – De Syv Fjell. Foto: Pål Hoff

Rett innenfor døren, i et lite avlukke, ser man en konstruksjon av tynne glassrør som er varmet og bøyet til å danne en trappeformasjon. Judith Roux har laget verket On the Way II – De Syv Fjell. Ut i fra tittelen skjønner man at de skulpturelle strekene skal forestille byfjellene i Bergen. Glasset er bøyd i 90 graders vinkler med cirka samme mellomrom, noe som gjør at jeg forestiller meg at verket følger en slags datamaskinlogikk: det kunne vært omrisset av kuber fra et landskap i Minecraft, eller vært inspirert av den gamle skjermspareren til Windows som viser et rørsystem som vokser og fyller skjermen. Uansett synes jeg denne logikken tilfører verket noe interessant, samtidig som det gjør at verket framstår mindre som en kulisse eller rekvisitt. Jeg undrer meg over hva hun vil si med verket, og etter en stund mener jeg verket forteller noe om slike stedsmarkører og hvordan forestillingen om identitet og forankring er nokså skjøre konstruksjoner.

Zdeňka Fusková,  the metamorfosis I . Foto: Pål Hoff

Zdeňka Fusková, the metamorfosis I. Foto: Pål Hoff

Fusková snakker ikke med store bokstaver gjennom sine skulpturer, the metamorfosis I og II, og kanskje er det derfor jeg opplever dem som så dødsens alvorlige.
Zdeňka Fusková,  the metamorfosis I . Detalj. Foto: Pål Hoff

Zdeňka Fusková, the metamorfosis I. Detalj. Foto: Pål Hoff

Zdeňka Fusková viser to skulpturer av glass som er hentet fra et gammelt drivhus. Glasset er brukket opp til tynne staver som så er limt sammen som en avstøpning av en trestamme. Det grønnlige glasset bærer formen til en trestamme og utstråler en melankoli over fraværet av sin organiske motpart. Og på grunn av glassets transparens føles skyggen den kaster på veggen som mer fysisk enn selve verket, som mest framstår som et hologram, en optisk illusjon eller en eksplosjon av lys. Én skulptur henger fra taket og den andre lener seg mot veggen. Jeg leste nylig en artikkel om klimadepresjon, som hevdet at hvis frykten for irreversible klimaendringer blir for stor, kan det resultere i at vi simpelthen ikke klarer å forholde oss til det faktum at vi beveger oss i gal retning. Fusková snakker ikke med store bokstaver gjennom sine skulpturer, the metamorfosis I og II, og kanskje er det derfor jeg opplever dem som så dødsens alvorlige.

Det er i grunn litt vittig at et verk som handler om tilstedeværelse og fravær bokstavelig talt er fraværende.
Leah Kudel,  The space between myself and I . Foto: Joe Kelly

Leah Kudel, The space between myself and I. Foto: Joe Kelly

Leah Kudel sitt verk The space between myself and I pryder bl.a. plakatene for utstillingen, hvor man ser en slags boble av blåst glass som er formet av mellomrommet mellom to kropper. Allerede før jeg ser utstillingen er nysgjerrigheten min trigget. Jeg tenker på avtrykket etter et menneske, fravær, den praktiske prosessen og poesien som ligger bak dette arbeidet. For man kan selvsagt ikke forme glass mot kroppen uten å bli stygt forbrent. I gallerirommet ser jeg det samme fotoet fra plakaten på veggen, men det tar en stund før jeg forstår at fotografiet er verket, og at skulpturen ikke inngår i utstillingen. Det er i grunn litt vittig at et verk som handler om tilstedeværelse og fravær bokstavelig talt er fraværende. Litt vittig, men mest skuffende. Jeg gledet meg til å se verket. Fotoet framstår mer som dokumentasjon enn et selvstendig verk, og innenfor materialbasert kunst vil jeg gjerne se og føle på materialiteten i verket.

Kit Paulson,  Dear Theater I , 2018. Foto: Pål Hoff

Kit Paulson, Dear Theater I, 2018. Foto: Pål Hoff

Kit Paulson,  Fox Theater I , 2018. Detalj. Foto: Pål Hoff

Kit Paulson, Fox Theater I, 2018. Detalj. Foto: Pål Hoff

Glass er jo så fysisk, samtidig som det praktisk talt kan være bortimot usynlig. I Roux og Fuskovás verk er skyggen like framtredende som den faktiske skulpturen, og danner mørke streker på gulvet og på veggen. Når jeg nærmer meg Kit Paulsons perfekte dioramaer endrer jeg gangen og går mot dem med forsiktige skritt og høye skuldre, og blir trollbundet av hvor vakkert glasset skinner i spotlyset. Victoria Ahmadizadeh verk oppleves også som en fysisk opplevelse, en dongerijakke som ligger delvis brettet ut, hvor innsiden er fôret med glasskår. Skårene av hvitt glass minner om fjær, og sammenstillingen av klesplagget og glasset er enormt kraftfullt. Jeg kjenner følelsen av de skarpe kantene mot huden mens jeg studerer jakken, og jeg kan ikke bestemme meg for om den er en engel på vrangen eller en slags prêt-à-porter jernjomfru. Den har definitivt noe surrealistisk over seg og minner om Man Rays strykejern med spiker fra 1920-tallet. Et påsydd jakkemerke leser Erase you.

Victoria Ahmadizadeh,  Erase You . Foto: Pål Hoff

Victoria Ahmadizadeh, Erase You. Foto: Pål Hoff

Jeg kjenner følelsen av de skarpe kantene mot huden mens jeg studerer jakken, og jeg kan ikke bestemme meg for om den er en engel på vrangen eller en slags prêt-à-porter jernjomfru.
Victoria Ahmadizadeh,  Erase You . Detalj. Foto: Pål Hoff

Victoria Ahmadizadeh, Erase You. Detalj. Foto: Pål Hoff

Det er sterke kunstverk i Young & Loving, men utstillingen framstår litt rotete og tilfeldig, og jeg klarer ikke å gripe tak i noe overordnet tema eller en retning i kunstnerkskapene. Når utstillingen er såpass liten blir det også vanskelig å forstå den som et tverrsnitt. Men at S12 lager slike utstillinger er jævlig viktig. Jeg er takknemlig for at institusjonen er en hjørnestein for en nisje av kunstfeltet, samtidig som jeg er forundret over hvorfor jeg ikke ser mer glasskunst i de øvrige visningsstedene for kunst.

Espen Johansen

Mangfoldsdilemmaet

Tittel: Årsutstillingen 2018

Kunstnere: 55 kunstnere / kunstnergrupper

Sted: Hydrogenfabrikken og Østfold kunstsenter, Fredrikstad

Tid: 29. september til 28. oktober 2018   


Om du måtte velje: Ei brei og mangfaldig årsutstilling med mange verk? Eller ei påståande utstilling med større slektskap mellom verka?

Erlend Hammer skreiv om Årsutstillinga 2014 (i dette tidsskriftet), skreiv han følgande parantes i andre avsnitt: (Det føles nødvendig å påpeke at jeg ikke kan noe som helst om kunsthåndverk, eller har noen innsikt overhodet hva angår diskurs innenfor feltet. Jeg nevner ikke dette for å kokettere, eller for å plassere meg i noen slags uangripelig posisjon, men simpelthen som en saksopplysning som kan være nødvendig for at leseren skal forstå hvorfor denne teksten (sannsynligvis) ikke berører så mange av de spørsmål som vanligvis drøftes mellom disse permene, i et tidsskrift jeg aldri i mitt liv har lest. Så er det selvsagt et åpent spørsmål hvorvidt dette utgjør en bevisst strategi fra redaksjonen, ettersom det å invitere meg til å skrive i seg selv kanskje kan sies å utgjøre en form for diskursutvikling? Jeg tror dog ikke det.)

Skulle eg ha gjeve lesaren tilsvarande grunnlag for min analyse av Årsutstillinga 2018, så hadde det blitt slik: (Det kjennes naturleg å påpeike at eg har jobba tett på kunsthandverket dei siste åra; eg har jobba i Norske Kunsthåndverkere og Norwegian Crafts, eg har som frilansar kuratert og skrive om kunsthandverk i inn- og utland, og eg jobbar til dagleg på avdeling Kunst og Håndverk ved Kunsthøgskolen i Oslo. Eg er altså godt orientert om både nye og etablerte kunstnarskap, faglege tendensar og interne diskusjonar. Eg meiner ikkje å høyrast ut som ein tørr betrevitar, ei heller meiner eg å drive ei slags bevisføring for at eg har greie på det eg skriv om. Men det kan vere klargjerande for at lesaren skal forstå kvifor denne teksten fokuserer på årsutstillinga som konsept meir enn enkeltverka, i eit tidsskrift eg har lest ofte og meint masse om, og der eg tør påstå at eg har god oversikt over kven som les denne teksten. Så er det sjølvsagt eit spørsmål om dette er ein bevisst strategi frå redaktøren – at ho ved å invitere meg til å skrive, inviterer til ein intern diskusjon om årsutstillinga? Eg trur det.)

Katrine Ellefsen,  Tverrsnitt . Tekstil. Fri teknikk, tre, tekstil, skruer, garn, skinn, glidelås. Foto: Kjell S. Stenmarch

Katrine Ellefsen, Tverrsnitt. Tekstil. Fri teknikk, tre, tekstil, skruer, garn, skinn, glidelås. Foto: Kjell S. Stenmarch

Årsutstillinga er juryert og har open innsendingsrett, og i år har juryen vald ut 65 verk av 55 kunstnarar. Dei fleste av desse blir stilt ut i den gedigne utstillingshallen på Hydrogenfabrikken i Fredrikstad, medan nokre få visast på dei tre meir intime romma på Østfold kunstsenter. Norske Kunsthåndverkere skildrar årsutstillinga som «en av landets viktigste begivenheter innen materialbasert samtidskunst», noko Kulturrådsdirektør Kristin Danielsen stadfesta under årets opning. Tek du eit kjapt tilbakeblikk på pressemeldingar, forord og juryleiar sin tekst i utstillingskatalogane sidan 2010, kan du gjennomgåande lese at utstillinga tek pulsen på samtidskunsthandverket, samstundes som omgrepa breidde, mangfald, spennvidde og variasjon blir brukt for å seie noko om kunstnarisk kvalitet og tendens. Det gjeld også i år: I forordet kan vi lese frå arrangørane at: «Vi gleder oss til å vise publikum hva som rører seg i kunsthåndverksfeltet akkurat nå (...) Kunstnerne viser et stort mangfold og opererer i de minste formatene og opp til store, romlige installasjoner – alt med stor uttrykkskraft.»

Kjem eg til å bli overraska og engasjert, få opp pulsen – og oppleve utstillinga som toneangivande, som det viktigaste for samtidskunsthandverket?
Ann Kristin Aas,  Leaves me, Leaves me not…  Serie naturobjekter. Foto: Kjell S. Stenmarch

Ann Kristin Aas, Leaves me, Leaves me not… Serie naturobjekter. Foto: Kjell S. Stenmarch

Utifrå dette, så melder det årlege spørsmålet seg allereie før eg har sett utstillinga: Kjem eg til å bli overraska og engasjert, få opp pulsen – og oppleve utstillinga som toneangivande, som det viktigaste for samtidskunsthandverket? Etter å ha sett utstilling, tenkjer eg dette:

Ja, årsutstillinga som prosjekt er viktig på fleire måtar: som nasjonal satsing er den eit sentralt samlingspunkt for kunstnarane – den samlar miljøet til visning og diskusjon. Den er ramma for utdeling av tre prisar, som er både anerkjenning av kunstnarskap og betydeleg økonomisk tilskot for prismottakarane, og som prisutdelingar flest bidreg det til ein kvalitetsdiskusjon. Utstillinga og tilhøyrande formidlingsprogram kommuniserer til eit bredt publikum, og eg vel å tru at den stadig rekrutterer nytt publikum til kunsthandverksscena.

Berenice Janice Hernández Hernández,  Station . Dreid og håndbygd porselenspapir. Foto: Kjell S. Stenmarch

Berenice Janice Hernández Hernández, Station. Dreid og håndbygd porselenspapir. Foto: Kjell S. Stenmarch

Ja, utvalet viser også i år eit stort mangfald: Her er arbeid av dei gode gamle, dei unge nye, dei unge, men ikkje lenger så nye, dei godt etablerte ca. femtiåringane, og dei heilt nye i årsutstillingssamanheng. Menn, damer, norske, svenske, andre utland. Her fins smykke, objekt, skulptur, vasar, installasjonar, fat, performance. Lite, stort. Design, konsept, readymade, handverks- og materialutforskingar, bruk. Arbeida handlar om politikk, historie, psykologi, kropp, natur og kultur. Det kjennes eigentleg som å vere del av eit atelierbesøksprogram, der ein får ein sneak peek til kva dei 55 kunstnarane held på med akkurat no.  

Elin Hedberg,  Relasjoner . Objekter. Korpus, bearbeidet fjellbjørk. Foto: Kjell S. Stenmarch

Elin Hedberg, Relasjoner. Objekter. Korpus, bearbeidet fjellbjørk. Foto: Kjell S. Stenmarch

Men nei, årsutstillinga som utstilling tek ikkje pulsen på det som skjer no. For denne gjentakande interessa for variasjonen gjer at Årsutstillinga 2018 kjennes for lik dei føregåande år. Til tross for at juryane dei siste åra har gjort forsiktige føringar for å skape identitet til si utgåve (som til dømes i 2014, då dei oppmoda til å søke med stadspesifikke verk på  KODE i Bergen) så kan juryen gå langt lenger i å fange opp aktuelle tendensar i det rike innsendte materialet. I år vurderte dei 995 verk. Berre tenk deg så gøy om juryen i 2014 følgde sin eigen tanke: «En klar trend innen de fleste materialgrupper er fascinasjonen for dyreriket. Vi kunne ha laget en zoologiutstilling om vi ville (!).» Men, som juryleiar John Raustein skriv vidare: «Men det har vi ikke gjort. I vårt utvalg av arbeider ønsker vi i steder å gjenspeile noe av bredden og mangfoldet i kunsthåndverket, men med hovedvekt på kvalitet og fornying.»

Elisa Helland-Hansen,  Grønn galakse . Plateteknikk i steingodsleire, reduksjonsbrenning. Foto: Kjell S. Stenmarch

Elisa Helland-Hansen, Grønn galakse. Plateteknikk i steingodsleire, reduksjonsbrenning. Foto: Kjell S. Stenmarch

Det er for så vidt ingenting feil med verken dette valet eller årets utstilling, men det kjennes ikkje heilt rett heller. Når ein år etter år vel å poengtere mangfald, blir kvar enkelt årsutstilling rett og slett identitetslaus, og det blir vanskeleg å sette enkeltarbeida inn i ein samanheng. Utstillinga påstår ingenting om særskilte tema som speiler samtid og samfunn, og slik blir det lite puls av. Juryane må sjå på eit høgt og variert aktivitetsnivå hos kunstnarane som sjølvsagt, og ta seg tid til å påstå nokre spissa tendensar. Denne type variasjon vil naturleg nok vise eit mangfaldig og dynamisk kunsthandverkmiljø over litt fleire år.

Det er altså 65 verk med i denne utstillinga, så seier det seg sjølv at noko interesser meg, andre ting ikkje. Og til tross for mange fine bidrag, så er det to arbeid som gjer at eg får pulsen litt over kvilepuls:

Ahmed Umar,  Would any of you love to eat the flesh of his dead brother?  Keramikk, glasert med mørkerød kobberoksid («okseblod»). 28 deler. Foto: Kjell S. Stenmarch

Ahmed Umar, Would any of you love to eat the flesh of his dead brother? Keramikk, glasert med mørkerød kobberoksid («okseblod»). 28 deler. Foto: Kjell S. Stenmarch

Umar er ei uhyre viktig stemme, og minner brutalt mitt kliss kvite privilegerte vestlandshovud om kunsten si rolle.

Ahmed Umar sitt verk. Det overraskar meg ikkje at eg blir overvelda av dette, for Umar har etablert seg som ei aldri så lita stjerne på norsk kunstscene – han er produktiv og modig, og tematiserer eigen seksualitet og det å vere ung politisk flyktning. Arbeidet Would any of you love to eat the flesh of his dead brother? er ein avstøyping av eigen kropp i keramikk, som er kutta opp (slakta) i 28 biter og henger frå taket. Det er eit sterkt uttrykk for hans oppleving av å kome ut som homofil i heimlandet Sudan. Som ung politisk flyktning, representerer nok ikkje Umar ei gruppe som pregar norsk kunst for tida. Men hans historie representerer så til de grader norsk verdidebatt om dagen, og Umar er ei uhyre viktig stemme, og minner brutalt mitt kliss kvite privilegerte vestlandshovud om kunsten si rolle.

AvArt og Mona Hoel,  Blue Collar – White Collar . Rominstallasjon med dokumentarfilm og kunstobjekter. Foto: Stillbilde fra filmen

AvArt og Mona Hoel, Blue Collar – White Collar. Rominstallasjon med dokumentarfilm og kunstobjekter. Foto: Stillbilde fra filmen

Eg er nok meir overraska over at eg likte så godt AvArt og Mona Hoel sitt samarbeid i første etasje på Østfold Kunstsenter. Overraska fordi eg trudde eg visste kva Arild Berg, Linda Jansson Lothe, Mimi Swang og Elise Kielland (som utgjer verkstadfelleskapet AvArt) haldt på med kvar for seg, medan dei her har laga ei lita temautstilling i årsutstillinga, Blue Collar – White Collar. Dei fire keramikarane jobbar med ei felles interesse for samanhengen mellom kunsthandverket sin «tilbakekomst», og det faktum at eit robotisert arbeidsliv gjer at manuelt arbeid utraderast. Kunstnarane jobbar konkret med den tradisjonsrike blå og kvite keramikken for å trekke parallell mellom dagens diskusjon og den første industrielle revolusjonen, der Arts&Crafts-rørsla danna ei motkraft til industrialiseringa. Filmskapar Hoel har følgt Berg, Jansson Lothe, Swang og Kielland i over eitt år og laga ein kjempefin kortfilm, der vi får innblikk i tankar, refleksjonar om det å lage, samstundes som vi får sjå nettopp det – å lage. Det slår meg at AvArt si miniutstilling har ei form for tematisk overbygnad og formidling som kunne vore eit superinteressant utgangspunkt for ei heil årsutstilling åleine. 

Helle Høeg Voldstad,  Byste I . Krukke/skulptur. Håndbygget steingods med begitning. Foto: Kjell S. Stenmarch

Helle Høeg Voldstad, Byste I. Krukke/skulptur. Håndbygget steingods med begitning. Foto: Kjell S. Stenmarch

Årsutstillinga har blitt arrangert sidan 1975, og den forma den no har, har den hatt sidan 2009. Då var det nok både riktig og viktig å samle kunsthandverk innunder ein og same utstillingsparaply, og gå bort frå det som var: materialspesifikke triennalar. Men no, etter eit tiår vi og publikum utanfor gjerne skildrar som kunsthandverksrenessansen, er det tid for endring. For ja, årsutstillinga er viktig, men den kan og bør våge å vere langt viktigare.

 

Gjertrud Steinsvåg

Leppestiftfallos og fuskepelsvulva

Tittel: Tête-à-tête

Kunstnere: Heidi Bjørgan & Åsa Jungnelius

Sted: KRAFT – rom for kunsthåndverk, Bergen

Periode: 27.september – 4.november 2018


To baller av glass henger i en nylonpose fra noe som ligner en slaktekrok som igjen henger fra taket etter en lang lærstropp. Dette er det første verket man ser i det man kommer inn i gallerirommet, og setter en klar presedens for hva man har i vente. Heidi Bjørgan og Åsa Jungnelius sin utstilling er en frisk og overraskende opplevelse, og inneholder en rekke interessante verk og smarte referanser, iscenesatt av en velfungerende utstillingsdesign. Helheten er heftig, men all freudiansk symbolikk blir støyende for noen av de mer lavmælte enkeltverkene i utstillingen. Er alle sylindriske former falloser, og alle hulrom vulvaer?

Installasjonsfoto av utstillingen Tête-à-tête. Foto: KRAFT

Installasjonsfoto av utstillingen Tête-à-tête. Foto: KRAFT

Jeg ble stående usikker i døråpningen på KRAFT, forvirret av dekkeplasten som delvis blokkerte inngangsdøren. Hadde jeg misforstått, og kom til visningsrommet i en monteringsperiode? Jeg kastet et forsiktig blikk bak duken og forsto det var et utstillingsgrep og at det var fritt fram for å gå inn i utstillingen. Dette er første gang Heidi Bjørgan og Åsa Jungnelius stiller ut sammen, og duoen anvender både gallerirommet og det lille hvelvet i bakre del, og viser verk av glass og keramikk. Utstillingen er også en snedig dekonstruksjon av gallerirommet og det eksisterende inventaret, og tidvis leser jeg den som en tørrvittig kommentar om forholdet mellom kunsthåndverk og kropp; ikke minst hvordan vokabularet vårt for å snakke om materialbasert kunst ofte kan føre til floskler og kroppslige klisjéer.

Foto: KRAFT

Foto: KRAFT

For utstillingen er sanselig, forførende, kroppslig, overskridende og frastøtende på samme tid; som om verkene utskiller sitt eget sekret! Dekkeplasten som henger langs veggene blir til hud samtidig som jeg frykter den vil strangulere meg om jeg blir her for lenge. I tillegg er hele gulvet dekket av papir, som om rommet er klargjort for alskens griseri.

Det får meg til å lure på om det er store forskjeller på glass og keramikk i kunsten; om glasskunst fortsatt regnes for å være mer borgerlig enn keramikk?
Åsa Jungelius,  BAM . Foto: KRAFT

Åsa Jungelius, BAM. Foto: KRAFT

Begge kunstnerne demonstrerer en særegen teknisk kompetanse, og enkeltverkene er rike på vakre detaljer. Men hvor Bjørgan sine verk er delikate og lavmælte, er Jungnelius sine arbeid mer eksplisitte og rølpete. Det får meg til å lure på om det er store forskjeller på glass og keramikk i kunsten; om glasskunst fortsatt regnes for å være mer borgerlig enn keramikk?

Åsa Jungelius,  Vapen . Foto: KRAFT

Åsa Jungelius, Vapen. Foto: KRAFT

Det er et tydeligere opprør over Jungnelius sine verk, men dette opprøret kan like godt leses som politisk og feministisk. Sammenstillingen av ulike materialer i enkelte arbeid bidrar sterkt til å gi kroppslige fornemmelser, og noen av glasskulpturene er for eksempel kledd i nylon. I verket Vapen har Jungnelius laget en glassøyle med avrundet tupp. Det er lett å tolke den som en fallos, men tittelen kan henvise til slagvåpen, eller i en mer symbolsk retning hvor mannlig seksualitet kan brukes som maktmiddel. To nær identiske verk står oppstilt ved siden av hverandre, men på ett av dem har hun halvveis trukket ned et paraplyfutteral. Paraplyfutteralet bidrar til å ufarliggjøre fallos-symbolet, og gjør den mer patetisk og mindre macho. I BAM har hun laget en nydelig skulptur av farget glass med en melkeaktig transparens. Igjen er det snakk om en fallos, men ettersom kunstneren har tredd et opprevet buksebein fra en dongeribukse ned langs skulpturen, blir den fremmedgjort og underlig fascinerende.

Installasjonsfoto av utstillingen Tête-à-tête. Foto: KRAFT

Installasjonsfoto av utstillingen Tête-à-tête. Foto: KRAFT

I et monter lånt fra hvelvet har Bjørgan stilt ut en skål på et stykke pels, med klare referanser til Meret Oppenheimer sin pelskledde tekopp, Luncheon in Fur. Her blir vulvareferansen åpenbar, men ellers leser jeg Bjørgan sine skulpturer mer som autonome objekter uten noen referanser utover seg selv. Man kan få assosiasjoner til konkylier eller svamper, men det er verkens unike egenart som preger lesningen min av disse, og selv om tittelen er Object (etterfulgt av tall) kan man like gjerne se dem som subjekter. Studerer man dem lærer man noe om deres tilblivelsesprosess; hvordan materialet tidvis holder på å kollapse av sin egen vekt, eller hvordan glasuren reagerer på ulike måter under brenning. Det er som om naturen har formet og skapt dem, og de oppleves mer som biologi enn geologi.

Heidi Bjørgan,  Object . Foto: KRAFT

Heidi Bjørgan, Object. Foto: KRAFT

Heidi Bjørgan,  Object . Foto: KRAFT

Heidi Bjørgan, Object. Foto: KRAFT

Dette er første utstillingen i serien INVITERT, hvor en norsk kunstner får invitere en utenlandsk kunstner til en duo-utstilling. Det er et interessant grep fra institusjonen sin side som gir fra seg noe av definisjonsmakten til kunstneren. Tittelen Tête-à-tête er fransk og refererer til en personlig samtale mellom to personer. Både Bjørgan og Jungnelius sine verk er sterke, men jeg er usikker på hva denne sammenstillingen tilfører verkene.

Åsa Jungelius,  BAM . Munnblåst glass og tekstil. Foto: KRAFT

Åsa Jungelius, BAM. Munnblåst glass og tekstil. Foto: KRAFT

Jungelius sine eksplisitte kjønnsreferanser blir dominerende for hele utstillingen, og når man forsøker å nærme seg Bjørgan sine mer lavmælte arbeider blir det er vanskelig å se annet enn freudiansk symbolikk.

Den sovjetiske filmmakeren Lev Kuleshow eksperimenterte på 1920-tallet med montasjen, og gjennom det vi i dag kaller Kuleshow-effekten påviste han hvordan betraktere danner seg et helhetlig bilde basert på ulike scener som ikke egentlig hører sammen. Innimellom føles det slik i Tête-à-tête, hvor Jungelius sine eksplisitte kjønnsreferanser blir dominerende for hele utstillingen, og når man forsøker å nærme seg Bjørgan sine mer lavmælte arbeider blir det er vanskelig å se annet enn freudiansk symbolikk. Dette er ikke egentlig en big deal, fordi utstillingen framstår som eksperimentell i en tid hvor de fleste utstillinger ser ut til å følge samme formel.

Installasjonsfoto av utstillingen Tête-à-tête. Foto: KRAFT

Installasjonsfoto av utstillingen Tête-à-tête. Foto: KRAFT

Utstillingsdesignet er vågalt, og jeg setter pris på at kunstnerne har valgt å ta sjanser i så stor grad som de har gjort. Den fæle resepsjonsdisken danner utgangspunktet for hele utstillingsarkitekturen, hvor den forlenges med lignende sokler som danner en vinkel tvers gjennom lokalet. De ulike soklene er koblet sammen med lerretstape. Det er herlig å se hvordan de har valgt en slik pragmatiske utstillingsdesign, og den skaper en virkningsfull kontrast til de sirlige kunstverkene.

Espen Johansen

Kuratoren som alkymist

Tittel: Northern Alchemy

Kunstnere: Hilde Dramstad, Emil Gustafsson, Marie Hepsø, Jorge Manilla, Jan Eric Skevik, Runa Vethal Stølen, Reinhold Ziegler

Kuratert av Camilla Luihn og Anna Talbot

Sted: RAM galleri, Oslo

Periode: 6.september – 7.oktober 2018


«I sin søken etter gull oppdaget alkymistene mange andre ting av større verdi.» Arthur Schopenhauer

Det er sikkert flere enn meg som forbinder ordet alkymi med Paulo Coelhos bestselgende bok Alkymisten: en fabel om å følge sine drømmer. I boken reiser den andalusiske gjetergutten Santiago til Egypts pyramider for å finne en skatt han har sett i en drøm. Han utsettes for farer, han møter snille og mindre snille mennesker på sin vei, og han finner kjærligheten. Til sist finner han skatten han drømte om, men ikke i Egypt, han finner den like ved der han lå da han drømte om den i starten av boken. Hvis vi skal forsøke oss på en tolkning, så gjennomgår Santiago en sjelelig forvandling fra å være en vanlig gjetergutt til å bli en edel mann – han finner seg selv i denne prosessen, en kjerne, noe unikt, en essens. Han vokser, han modnes, han blir opplyst, kanskje kan man si at han blir «frigjort» fra et åndelig mørke.

Alkymi er også en fin metafor for moderne kunstnerisk aktivitet. Særlig egnet er metaforen for smykkekunstnere som rent faktisk jobber med å omforme metaller. Alkymi er jo som kjent kjemiens forløper, der en hovedtese var at man kunne forvandle bly til gull. Bare se for deg alkymisten som står i laboratoriet mens det oser fra reagensrør og brenner i smia. Målet kan være å finne formelen for en livseliksir eller å forvandle vanlige metaller til edle metaller; det handler om å finne materialets essens, for deretter å foredle det gjennom ytre påvirkning. Det er ikke så ulikt kunsthåndverkeren som tar for seg et materiale, som leire, metall eller glass, og foredler det og gir det en «magisk» verdi gjennom kunstnerisk bearbeidelse – eller transformasjon.

«Gull» som ikke glimrer

Ifølge Store Norske Leksikon kan ordet alkymi (fra arabisk al og gresk chymie) bety «kunsten å smelte metaller» eller «svartekunst/ egyptisk kunst» – altså en praktisk og magisk handling på samme tid. For alkymistene var dette både et filosofisk-religiøst og et vitenskapelig prosjekt, å forelde den materielle verden var nært knyttet til både den menneskelige kroppen og den menneskelige psyken. Alkymi er vel så mye en livsanskuelse og en livsvisdom som en vitenskap i moderne forstand. Dette er overførbart til kunstneren i sitt verksted. Både en fysisk og en «åndelig» forvandling finner sted i den kunstneriske prosessen. Man er kanskje på jakt etter det mest enestående kunstverket som kan gi betrakteren en åndelig eller eksistensiell opplevelse.

Det er en tradisjon i kontemporær smykkekunst for å leke med materialenes verdi, særlig med tanke på å bruke materialer uten særskilt økonomisk verdi til å lage banebrytende estetiske og konseptuelle opplevelser. Kunsthistoriker, kurator, kritiker og smykkekunstsamler Jorunn Veiteberg har brukt ordet «oppvinning» om en tendens i kunsthåndverket til å ta i bruk masseproduserte gjenstander og/eller billige materialer, og gjennom kunstnerisk bearbeidelse gi dem nytt liv, og økt verdi. Vi kunne kanskje si at det er et slektskap mellom alkymien og oppvinningen, at det handler om noe av det samme; den prosessen kunstneren styrer materialet gjennom – og som kan foredle nær sagt hva som helst og gjøre det til sterke estetiske og erkjennelsesmessige opplevelser – ligner den alkymisten går inn i for å forvandle bly til gull. Denne prosessen kan igjen rent faktisk føre til at verket får en økonomisk verdi langt over sin «materielle» verdi.

Oppslukende presentasjonsform

Disse tankene gjør jeg meg på vei til Ram galleri på Grünerløkka i Os for å se smykkeutstillingen Northern Alchemy som er kuratert av Camilla Luihn og Anna Talbot. Utstillingen viser arbeider av Hilde Dramstad, Emil Gustafsson, Marie Hepsø, Jorge Manilla, Jan Eric Wold Skevik, Runa Vethal Stølen og Reinhold Ziegler. Flere er kjente navn i smykkekunstfeltet, noen er relativt nye. Ingen overraskende valg, men en fin konstellasjon av kunstnere med tydelige kunstnerskap.

Installasjonsfoto av utstillingen Nordic Alchemy på RAM galleri. Foto: RAM galleri

Installasjonsfoto av utstillingen Nordic Alchemy på RAM galleri. Foto: RAM galleri

Hovedsakelig blir smykkene vist på en stor, rund sokkel som er dekket av et blått klede, mens en serie halssmykker av Ziegler er plassert alene på en hvit vegg, et verk av Hepsø henger på veggen og et annet i taket med en rund plate bak, også den dekket av blått stoff. Den er nærliggende å tenke at sirkelen er valgt som form for å ikke gi presentasjonen av verkene noen klar begynnelse eller slutt, og kanskje for å peke på alkymien som søken etter noe som både er bestandig, evig og prosessuelt – en syklisk fremfor lineær tidsforståelse. Også fargen blå gir meg assosiasjoner til noe evig, til noe opprinnelig, noe som har eksistert før materien, en essens. Dessverre forsvinner arbeidene i utstillingsdesignet og presentasjonen motvirker dermed den «åpenbaringen» som utstillingen bebuder (fra pressemeldingen: «omdanne mennesket til et opplyst individ» og «higen etter lyset under mørketiden»).

Hel ved

For Jorge Manillas verker (som vises for første gang i Norge utenfor KHiO) betyr det at utsøkte detaljrikdommer, taktilitet og materialenes substans nesten forsvinner. Ved første øyekast ligner de fem verkene tunge, rustne metaller som er brettet sammen i ringer og montert som brosjer. Estetikken i disse arbeidene kan gi assosiasjoner til arbeid i smia. Som mange av Manillas arbeider har de et rått uttrykk, fargenyansene er mørke, nesten sorte. Brosjene, som har titler som Euphoria og Doubt, har gjennomgående to hovedkomponenter; en oval ramme som bærer en abstrakt form inne i seg. Løftes de opp, kjenner man at rammene er laget av en form for brent tre; de er lette og fleksible og har delikate nyanser i overflatene. De abstrakte formene er laget av tang og montert med noen kobberpinner som går gjennom dem. Noen er flate, andre er formet nesten som gummislang

Jorge Manilla,  Self respect . Foto: Jorge Manilla

Jorge Manilla, Self respect. Foto: Jorge Manilla

Manilla er en svært aktiv kunstner og har hatt en rekke internasjonale utstillinger bare siden han tiltrådte KHiO i fjor som professor – han hadde også en sterkt presentasjon av egne arbeider på skolen for omtrent et år siden – ellers har han ikke vært vist i Norge, noe som i seg selv er grunn nok til å se denne utstillingen. Det ryktes at Innkjøpsfondet for kunsthåndverk allerede har sikret seg et av verkene hans (som av en eller annen grunn holder en svært gunstig pris).

Hvis jeg skulle prøve meg på en profeti, så tror jeg Manillas estetiske prosjekt vil få dype ringvirkninger i den norske smykkekunsten fremover. Han har en tilnærming til smykkekunsten som skiller seg fra den konseptuelle arven fra Sigurd Bronger på den ene siden og en mer ornament-orientert og fargesterk tradisjon som fikk fornyet vitalitet med Anna Talbot og Elise Hatløs legendariske utstilling Ornament is Fine på Galleri Format Oslo i 2012. Manillas prosjekt er etter min oppfatning det sterkeste i denne utstillingen fordi han kobler sammen en rekke følelsesaspekter, som det mørke og dystopiske, det ekstatiske og det lystbetonte, tvil og eufori, og han plasserer seg i en estetisk tradisjon der kunstner søker bakenfor det emosjonelle sløret av behag og komfort for å dra betrakteren inn i en mytisk og irrasjonell verden der noe faktisk står på spill. Alkymien tilhører en slags førrasjonell tid, der materialer, magi, mystikk, kjemi, medisin og pseudo-vitenskap bobler sammen i en euforisk harmoni. En tid før Descartes og Opplysningstidens kalde rasjonelle vitenskap tar kvelertak på det Dionysiske – det irrasjonelle, det pumpende begjær, den ekstatiske kroppen, det mytiske – som Nietzsche mener er kunstens opphav.

Materialitet som tyngdepunkt

Nå er det ikke bare Manilla som engasjerer meg i denne utstillingen. Runa Vethal Stølen viser en spennende utvikling i en serie smykker under tittelen Houses of the Holy – en tittel hentet fra et album av den kjente rockegruppa Led Zeppelin, som også var kjent for å lefle med okkultisme og magi. Emil Gustavsson, en kunstner som har markert seg med et stort repertoar av uttrykk de siste årene, tar her en humoristisk tilnærming til smykker med fem lignende rektangulære anheng som har påskriften LABEL risset inn. Tittelen på disse smykkene er Til det ikke er noe igjen. Smykkene er støpt eller formet i forgjengelige materialer; vokskritt, såpe, kull, mdf og kritt. Koblingen med alkymien som en form for transformativ prosess er tydelig, Gustavsson vender opp ned på alkymistens jakt på det evige, det bestandige og det edle ved å lage smykkene i ubestandige materialer.

Runa Vethal Stølen, Halssmykke fra serien  House of the holy . Foto: Runa Vethal Stølen

Runa Vethal Stølen, Halssmykke fra serien House of the holy. Foto: Runa Vethal Stølen

Emil Gustavsson,  Til det ikke er noe igjen . Foto: Emil Gustavsson

Emil Gustavsson, Til det ikke er noe igjen. Foto: Emil Gustavsson

En annen form for alkymistisk prosess ser vi også i arbeidene til Jan Eric Wold Skevik. Disse er armringer i omtrent samme størrelse og bærer samlet tittelen Molten Salt Artefacts series. Tittelen avslører hvilket materiale som er det dominerende her, de er nemlig støpt i havsalt. Som med Gustavssons arbeider er det et forgjengelighetsaspekt her som er interessant. Med Gustavssons såpesmykke for eksempel kan vi se for oss en langsom oppløsningsprosess, mens Skeviks arbeider vil i møte med vann oppløses relativt raskt.

Jan Eric Wold Skevik, fra  Molten Salt Artefacts series . Foto: Jan Eric Wold Skevik

Jan Eric Wold Skevik, fra Molten Salt Artefacts series. Foto: Jan Eric Wold Skevik

Utstillingens tyngdepunkt er materialiteten. I smykkekunsten har det å utfordre materialene, det å trekke inn materialer som ingen kunne se for seg kunne bli et egnet materiale for et halssmykke, en brosje eller en ring, vært et pågående kollektivt prosjekt siden 1960-tallet. Gummi, plast og funnet materiale erstattet gull og sølv som «gullsmedens» foretrukne materiale. Tyske Stephan Hauser har for eksempel laget smykker med morsmelk, fett fra menneskekropper og sin egen sperm. Sigurd Bronger har laget bæreinstrumenter for gallesten og strutseegg. Det er selvsagt ikke bare hvilket materiale man benytter som er avgjørende, men også hvordan man utnytter det. I Northern Alchemy knyttes flere av arbeidene sammen i en slags fintfølelse for materiale og en evne til å fremme materialets iboende karakter. Det gjelder også Hilde Dramstad sine anheng som blant annet inneholder gips og aske. Formene kan gi assosiasjoner til barokke ornamenter og det er særlig overflatene som henvender seg til meg med sine nyanser og sin taktilitet.

Hilde Dramstad,  Awakening . Foto: Hilde Dramstad

Hilde Dramstad, Awakening. Foto: Hilde Dramstad

Aske.

Salt.

Såpe.

Tang.

Smak litt på det.

Det er materialer med helt spesielle kvaliteter, men kanskje materialer vi i liten grad forbinder med stor kunst. De er forgjengelige og henvender seg primært til andre sanser enn øynene.

Mot en «rasjonell» estetikk

Av arbeidene som jeg ikke har nevnt så langt er det særlig Reinhold Zieglers The Human Soul Series som griper meg. Han har laget syv anheng som tar utgangspunkt i de syv chakraene i tantrisk yoga. Chakra er energisentre i kroppen og ifølge Store Norske Leksikon er de fordelt slik: «1) rotsenteret, like ved kjønnsorganene, 2) bekkensenteret, 3) navlesenteret, ofte identifisert som solar plexus, 4) hjertesenteret, 5) halssenteret, 6) pannesenteret, ofte omtalt som «kunnskapens øye» eller «det tredje øye» og 7) kronesenteret, «den tusenbladede lotus», øverst i hodet». Ziegler har laget et anheng til hver chakra med ulike farger (som indigo eller grønn) og geometriske former, (sylinder, ball, firkant og så videre). Geometri var forøvrig viktig i alkymien, blant annet finnes det en tanke om en «hellig geometri» av mønstre som utgjør den materielle virkelighetens bestanddeler.

Reinhold Ziegler, The Human Soul 5 – Throat. Foto: Reinhold Ziegler

Reinhold Ziegler, The Human Soul 5 – Throat. Foto: Reinhold Ziegler

Interessen for å kombinere smykkekunst med mystisk tenkning, eksistensiell filosofi og evigvarende spørsmål rundt den fysiske materien og den guddommelige tidløsheten, er gjennomgående i hele Zieglers kunstnerskap. Konseptuelt kobler han seg til en religiøs-mystisk tenkning, mens han estetisk gjerne jobber med enkle og rene former, en form for minimalisme. Serien står som en interessant utvikling i hans kunstnerskap som ellers har vært mindre sentrert rundt farge, samt at hans sedvanlige meteoritter og metaller er byttet ut med bjerketre. Den er også mer fullendt som kroppsliggjøring av mystisk filosofi enn jeg tidligere har opplevd.

Reinhold Ziegler,  The Human Soul 1-7 . Foto: Reinhold Ziegler

Reinhold Ziegler, The Human Soul 1-7. Foto: Reinhold Ziegler

Zieglers prosjekt står i krass kontrast til Manilla på den måten at hos Manilla hentes meningen – det mystiske og det gudommelige – ut av materialet, mens hos Ziegler utgår materialet og de estetiske valgene fra meningen. Det som er spesielt interessant med Ziegler er at han tilsynelatende forsøker å formulere en «rasjonell» estetikk rundt temaer som er overskridende irrasjonelle.

God kunst, svak kuratering

Marie Hepsøs arbeider har absolutt sine kvaliteter de også, men i sammenhengen synes jeg de blir overflødige, både estetisk og konseptuelt. Hvis det er en kobling til det kuratoriske konseptet rundt alkymi så er ikke det særlig åpenbart for meg. Utover det er utstillingen gjennomgående god når det gjelder arbeider som vises. Jeg synes også idéen om å bruke alkymi som prisme for å undersøke disse kunstnerskapene fungerer, selv om kuratorene godt kunne jobbet litt mer med det språklige rammeverket slik det kommer til uttrykk i pressemeldingen – formuleringer som: «Den norske vinteren legger et mørkt teppe over landet, men i verksteder og atelierer arbeider alkymistene ufortrødent videre med hammer og sag» opplever jeg som rimelig banale.

Marie Hepsø,  Hard Soft Membrane . Foto: RAM galleri

Marie Hepsø, Hard Soft Membrane. Foto: RAM galleri

Marie Hepsø,  Hard Soft Membrane . Foto: RAM galleri

Marie Hepsø, Hard Soft Membrane. Foto: RAM galleri

Det som ikke fungerer er monteringen. Rammen rundt arbeidene forringer mye av opplevelsen. Det er prisverdig at galleriet slipper til eksterne kuratorer (mer av det takk!) og det er flott at erfarne smykkekunstnere som Camilla Luihn og Anna Talbot i utstillingsform deler med publikum av sin kompetanse og kjennskap til smykkekunst og komtemporærer diskusjoner, men det er synd at man kan få inntrykk av at de ikke tar utstillingsformatet på alvor.

Jeg har sett mange smykkeutstillinger etter hvert og det synes å være et uløselig problem at kuratorer (og kunstverk) er ukomfortable i den hvite kuben. Om smykker skal presenteres som gjenstander eller på modell er et uforløst spørsmål. I Northern Alchemy gjør det kanskje ikke noe at smykkene ikke først og fremst presenteres som bærbare gjenstander, men verkene kunne godt blitt mer fremhevet som estetiske og materielle gjenstander. Med alkymien som bakteppe kunne man sett for seg måter å fremheve gjenstandene på som synliggjør en prosessuell tilnærming, kanskje man kunne se for seg visuelle grep i rommet som transformerte selve rommet bort fra en hvit kube (med all den asketiske, blikksentrerte ideologi den innebærer) mot et mer «pseudo-vitenskapelig» laboratorium.

Det er ikke bare kunstneren som må være en alkymist som forvandler hverdagslige erfaringer til opplysning og innsikt, materialitet til åndelighet, det profane til det hellige. Også kuratoren må være alkymist for å forvandle gode kunstverk hver for seg til en glimrende og «opplysende» utstillingsopplevelse for publikum.   

André Gali

En verden i smykker

Tittel:  These are a few of her favourite things

Kunstnere: Jorunn Veiteberg's collection of jewellery

Sted: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum

Periode:  22. september til 18. november 2018


Hilde de Decker,  For bonden og gartneren , 1999. Objekt, sølv, tomat, konserveringsglass. Foto: Guri Dahl

Hilde de Decker, For bonden og gartneren, 1999. Objekt, sølv, tomat, konserveringsglass. Foto: Guri Dahl

Hva har et strutseegg, en telefonkatalog og en sykkelventil til felles? De er alle bestanddeler i ulike smykker, og del av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums ambisiøse nye utstilling These are a few of her favourite things.

Og det er blitt en tallrik utstilling: Kurator Gjertrud Steinsvåg har gjort et utvalg på over 300 av de 500 smykkene som utgjør samlingen til kunsthistoriker Jorunn Veiteberg. På museet er nå omtrent 140 kunstnere fra 23 forskjellige land representert. Dette har resultert i en omfattende presentasjon som man kan gi seg i kast med på forskjellige måter – her er det flere lag med tematiske innfallsvinkler. Utstillingens hovedanliggende er imidlertid ikke til å ta feil av; på kløktig vis og med et betydelig overskudd viser den oss bredden i hva et smykke, eller smykkekunsten, kan være.

Sigurd Bronger,  Ring , 1996. Kunststoff, sølv, sykkelventil. Foto: Guri Dahl

Sigurd Bronger, Ring, 1996. Kunststoff, sølv, sykkelventil. Foto: Guri Dahl

Man kunne tro at en så omfattende, samlingsbasert utstilling som dette – med objekter i montre presentert etter anskaffelsesdato – fort ville fremstå noe streng og skjematisk. Slik er det ikke blitt. Det skal nok den sikksakke, labyrintiske monteringen ha noe av æren for; Samtidig som publikum lokkes stadig lenger inn i Veitebergs smykkeverden, sørger solide skråstilte vegger for at det presenteres noe uforutsett bak hvert hjørne. En annen grunn er også at utstillingen, i tillegg til å vise gjenstander, er et møte med (fag)personen Jorunn Veiteberg. Utstillingens aller første verk er sågar et malt portrett av samleren som ung, ved siden av de første smykkene hun fikk til samlingen sin. Videre er det et spesielt smykke som har fått en sentral plass i utstillingen: I snører ned fra taket henger en ekspressiv, festlig floralt utformet hårbøyle laget av Lars Sture. Like ved er det hengt opp et privat foto av Veiteberg og mannen hennes fra bryllupsdagen, hvor hun er iført samme bøyle. Bildet er uformelt festet på veggen med knappenåler. Slik vektlegging av detaljer er med på å gi utstillingen karakter. Det at pacemakeren i et av Sigurd Brongers utstilte smykker skal ha blitt brukt av Veitebergs mor før hun døde, gir også en personlig dybde til utstillingen.

Det er en enormt tung arv disse tilsynelatende unnselige aluminiumringene bærer på.

These are a few of her favourite things er en påminnelse om at vi mennesker speiler oss i gjenstandene vi omgir oss med, de utgjør en del av vår sosiale virkelighet. Sånn sett er smykker sterke symbolbærere: En kongekrone eller et ordførerkjede symboliserer status og makt, en giftering forteller oss om bærerens relasjoner og et jakkemerke kan si noe om gruppetilhørighet. Utstillingen tydeliggjør blant annet smykkenes politiske potensial, særlig gjennom flere eksemplar av aktivistiske «buttons» hvorav kunstnere som Louise Bourgeois, Yoko Ono og Tracey Emin er representert i en egen monter med kunstneriske statements. Men, her er også smykker som på mer substansielt vis behandler politiske spørsmål, for eksempel en anonym kunstners armringer – laget av omsmeltet metall fra bomber. Ringene viser seg å stamme fra Laos, hvor USA lot det regne klasebomber under den såkalte hemmelige krigføringen i 1964-73. 270 millioner bomber skal ha blitt sluppet over det lille landet, noe som tilsvarer en flylast med bomber hvert åttende minutt i ni år. Det er en enormt tung arv disse tilsynelatende unnselige aluminiumringene bærer på.

Lisa Walker,  Halssmykke , 2007. Ferskvannsperler, lim, garn. Foto: Guri Dahl

Lisa Walker, Halssmykke, 2007. Ferskvannsperler, lim, garn. Foto: Guri Dahl

Smykker blir fremdeles ofte forbundet med edle materialer. Utstillingen spiller på denne forventningen, ikke bare gjennom det å vise smykker laget av billige og moderne materialer som smeltet gjenbruksplast, brukt blikkboks, glassperler og papir, men også ved å la gjenstandene fremtre som noe annet enn de er. For eksempel ser Kajsa Lindbergs Every Day – Binoculars (2008) ut som to tomme toalettruller festet med tekstilanheng. Umiddelbart tenker jeg at ja, det er snedig å lage smykker av noe så trivielt og verdiløst som doruller. Så enkelt er det imidlertid ikke, for dorullene er ikke egentlig doruller – de er laget i metall. Moniek Schrijer gjør noe lignende med sitt gullbarre-smykke Gold bar (2014) som viser seg å bestå av betong, gips og sand. En kunstner som tar denne materialbevisstheten hakket videre, er Otto Künzli. Hans armring har nærmest et vulgært preg, som ei tjukk, svart pølse i syntetisk gummi. Gold macht blind (gull gjør blind), er imidlertid oppført i verksoversikten som et smykke bestående av 18 karat gull, i tillegg til gummien. Her er det altså kun den innvidde som kjenner til smykkets egentlige verdi og karakter, det som – formodentlig – er å finne under gummioverflaten.

David Bielander,  Bølgepapp , 2015, armbånd, malt sølv, hvitt gull. Foto: Guri Dahl

David Bielander, Bølgepapp, 2015, armbånd, malt sølv, hvitt gull. Foto: Guri Dahl

Flere av smykkene har et selvrefleksivt, ironisk eller mismodig uttrykk, som aktivt utfordrer de festlige omstendighetene vi gjerne assosierer med smykker og annen finstas. Hilde Dramstad belyser ekteskapets potensielle skyggeside med sitt halskjede White Wedding (2001), som blant annet består av vaskenett med magesyretabletter samt påskriften «My mommy always washes with ivory snow» og «happy home». Konrad Mehus er representert med en forsølvet brosje formet nøyaktig som en valium-pillepakning, komplettert med varseltrekant og kunstnerens eget navn på etiketten.

Konrad Mehus,  Temporær brosje , 1991. Brosje, malt pastilleske, malte ølkapsler, tre, sikkerhetsnål. Foto: Guri Dahl

Konrad Mehus, Temporær brosje, 1991. Brosje, malt pastilleske, malte ølkapsler, tre, sikkerhetsnål. Foto: Guri Dahl

Det konseptuelle når imidlertid nye høyder med noen verk i papir og tre. Her vises blant annet et stykke papir med påskriften og verkstittelen Everything you don’t understand can be contemporary jewellery (2013) av kunstnerkollektivet Moving On Collective. Utstilt er også noen små kort i tre og papir hvor diamantsmykker er tegnet inn. Det ser ut som meningen er å brekke, klippe eller skjære disse ut fra den omkringliggende flaten, slik at man faktisk skal kunne ha smykkene/tegningene på seg. Denne sjangerblandingen, om man kan kalle den det, blir ytterligere underbygget av Lin Cheungs verk kalt Reasons (for wearing jewellery) – en eske som inneholder flere papirkort med påskrevne grunner for nettopp det å ikle seg smykker. Siden lokket på boksen er av, kan man lese kortet med oppfordring nummer én: «Necklaces are beautiful drawings». Den type kreativ utforskertrang som kunstnerne her demonstrerer, utfordrer på et lekent vis grensene for hva vi forventer oss av en smykkeutstilling.

Pentti Sarpaneva (design, produsert av Turun Hopea),  Blonde , 1967. Armbånd, bronse. Foto: Guri Dahl

Pentti Sarpaneva (design, produsert av Turun Hopea), Blonde, 1967. Armbånd, bronse. Foto: Guri Dahl

Jing Yang,  I Am Not a Vase , 2015. Foto: Guri Dahl

Jing Yang, I Am Not a Vase, 2015. Foto: Guri Dahl

Nå er det imidlertid ikke sånn at hele denne utstillingen kun består av konseptuelle eller politisk ladede smykker. De av publikum som etterlyser estetisk, formmessig interessante verk kommer ikke til å bli skuffet; her er flere gode smykker, laget av anerkjente kunstnere som for eksempel Liv Blåvarp og Tone Vigeland. Det er imidlertid meta-perspektivet som etter min oppfatning gjør These are a few of her favourite things så unik og vellykket. Dette er en utstilling som ikke bare våger å stille spørsmålstegn ved seg selv – nettopp dét har i tillegg blitt dens aller største styrke.

Eline Bjerkan

Teksten er publisert i samarbeid med ArtSceneTrondheim.

Bortom bruket – Samtida nordisk konst på ett utvidgat fält av lera

Tittel:  Beyond the Object

Kunstnere: Hedvig Winge (NO), Martin Woll Godal (NO), Ane Fabricius Christiansen (DK), Christin Johansson (SE/DK), Ivana Králíková (CZ/SE), Matilda Haritz Svenson (SE), Hanne Mago Wiklund (SE), Pauliina Pöllänen (FI/UK), Erna E Skúladóttir (IS/NO)

Sted: Uppsala konstmuseum

Periode:  2. juni til 16. september 2018


Hedvig Winge,  Leaning , 2018. Installation. Flytande porslinsmassa, textil, papper, stålstänger, rep m.m. Foto: Pär Fredin

Hedvig Winge, Leaning, 2018. Installation. Flytande porslinsmassa, textil, papper, stålstänger, rep m.m. Foto: Pär Fredin

I boken Civilizing Rituals (1995) beskriver Carol Duncan hur besökare på museer rituellt tillägnar sig konst på museer. I denna ritual skapar besökarna sig själva som kulturella subjekt – om de har de sociokulturella förutsättningarna för det vid inträdet i kulturens katedraler. Kuratorerna och konstnärerna bakom utställningen Beyond the Object använder sig av kongeniala konstpedagogiska metoder för att sätta en del av de hemliga ritualerna i fokus och för att leda oss besökare genom sommarens utställning på Uppsala konstmuseum.

Kuratorisk vision

S L A M curatorsgrupp (Annika Enqvist, Henny Linn Kjellberg, Moa Lönn) och Uppsala konstmuseum presenterar «samtida konstnärer från fem nordiska länder som arbetar konceptbaserat i gränslandet mellan rå lera, keramik och andra material». Verken i utställningen kompletteras med videointervjuer. På kuratorernas hemsida (www.slamworks.se) finns videopresentationer och intervjuer med konstnärerna publicerade. I utställningen möter oss dessa lagom långa videointervjuer redan i entréhallen. De är en bra ingång där konstnärerna presenterar sin process och inklippt ser vi tidigare verk som refererar till det de säger. Intervjuerna fokuserar på hur konstnärerna uppfyller kuratorernas vision om att i den konstnärliga gärningen sikta bortom tingen.

Ane Fabricius Christiansen,  After Rain - Vibrant Matter of Geoanatomic Lab , 2018. Installation. Blandade tekniker, stengods och porslin. Foto: Pär Fredin

Ane Fabricius Christiansen, After Rain - Vibrant Matter of Geoanatomic Lab, 2018. Installation. Blandade tekniker, stengods och porslin. Foto: Pär Fredin

Ane Fabricius Christiansen,  After Rain - Vibrant Matter of Geoanatomic Lab , 2018. Installation. Blandade tekniker, stengods och porslin. Foto: Pär Fredin

Ane Fabricius Christiansen, After Rain - Vibrant Matter of Geoanatomic Lab, 2018. Installation. Blandade tekniker, stengods och porslin. Foto: Pär Fredin

Ane Fabricius Christiansens arbete verkar exempelvis otroligt objektbaserat och det går att ifrågasätta hur detta skulle kunna bidra till något bortom vilket objekt hennes arbete siktar. Det befinner sig absolut bortom det keramiska bruksföremålet och är istället bejakande materialutforskande. Men hon fokuserar i den filmade intervjun även på att beskriva processen och installationen av de färdiga objekten. Processen att experimentera och tillåta sig att misslyckas. Och utforskandet, sorterandet, kategoriseringen på väg till den frysta samverkande tillstånd mellan ting som installationen är, framstår som avgörande i skapandet av det konstnärliga verk som möter betraktaren.

Inte bara en utställning

Att utställningen siktar bortom objekten betyder alltså på intet sätt att den är immateriell till sin karaktär. Snarare är det tydligt att lerans taktila och performativa kvalitéer lyfts fram. Men Beyond the Object är inte bara en utställning. Det är också en indikator på det utvidgade keramiska konstens fälts utbredning i de nordiska länderna. Det har därutöver varit en mötesplats för likasinnade, professionellt verkande i och med seminariet med samma namn.

Christin Johansson,  Her Porcelain Chapel , 2018. Iscensättning, rumslig installation 2/6-16/9 och performance 2-7/6. Videodokumentation i utställningen. Foto: Pär Fredin

Christin Johansson, Her Porcelain Chapel, 2018. Iscensättning, rumslig installation 2/6-16/9 och performance 2-7/6. Videodokumentation i utställningen. Foto: Pär Fredin

Som brukligt är i performanceinriktad verksamhet är det resterna, kvarlämnade fragment eller dokumentärt visuellt material som möter de besökare som inte är där just då föreställningarna fysiskt äger rum. Som exempelvis i videon som dokumenterar Christin Johanssons verk Her Porcelain Chapel. Där ser besökaren fragmenterade delar av konstnärens tvådagars performance i en dokumenterande video. Konstnären iklädd vitt i ett vitt källarrum på museet. I rummet finns olika material och objekt som konstnären rituellt närmar sig och interagerar med på olika sätt. Christin Johansson beskriver hur hon gått från att skapa keramiska objekt till att skapa rum för görande av lera och kommunikationen mellan kroppar. I den kommunikationen känner jag som besökare som en åskådare snarare än deltagare.

Ivana Králíkova,  Energizer , 2018.  Installation.  Lera, återanvänd koppar, zink, jordmaterial, havssalt. Foto: Pär Fredin

Ivana Králíkova, Energizer, 2018. Installation. Lera, återanvänd koppar, zink, jordmaterial, havssalt. Foto: Pär Fredin

Ivana Králíkova,  Energizer , 2018. Installation. Lera, återanvänd koppar, zink, jordmaterial, havssalt. Foto: Pär Fredin

Ivana Králíkova, Energizer, 2018. Installation. Lera, återanvänd koppar, zink, jordmaterial, havssalt. Foto: Pär Fredin

Ivana Králíkovás verk fungerar som en metafor för skillnaden mellan att se verken då de just skapas och att se lämningarna, spåren, de materiella framställandeformer som möter besökaren i utställningen. Králíková undersöker hur ledande den lokala leran är. Verket ligger där som ett uppförstorat och rustikt kretskort bestående av funnen lera och kopparledningar. Jag tänker på förmågan att isolera snarare än leda. Det keramiska materialets förmåga att inte leda ström har gjort att det använts till isolatorer och är en av anledningarna till att kärl och muggar i lera leder lagom mycket värme ut i våra händer när vi fyller dem med varm dryck. Och när tiden går och leran torkar är det just det som händer: Den leder inte längre och andra aspekter framträder.

Materiellt grundade – processuellt inriktade

Inte bara i filmer och performance är rörelse och omvandlingar över tid i fokus. Hedvig Winges stora installationer är scenografiliknande och tillfälliga. Stora tygsjok har doppats i lerutblandat vatten och spänts upp med rep och tiljor. Men lika mycket möda lägger hon i detaljerna och spänningen mellan materialen, de fina sprickorna som för att leta efter verkets temperament. Filmen slutar precis när Hedvig Winge ska spänna upp sin duk. Resultatet finns ju att se i utställningen.

Hedvig Winge.  Leaning , 2018. Installation. Flytande porslinsmassa, textil, papper, stålstänger, rep m.m. Foto: Pär Fredin

Hedvig Winge. Leaning, 2018. Installation. Flytande porslinsmassa, textil, papper, stålstänger, rep m.m. Foto: Pär Fredin

Geotermiska rörelser är det som intresserar Erna Elsa Skúladóttir. Keramik är som jordens yta menar hon. Islands rörliga berggrund har inspirerat men för varje ny utställning vill hon använda platsspecifik lera. Till utställningen har hon producerat två verk. Ett om färg i silikonform som porträtterar hur lera rört sig. En topologisk landskapsmålning. Och ett mer laboratorieinspirerat återskapande av sedimenteringen av leran i gigantiska provrör – i samarbete med en uppsalageolog.

Erna E Skúladóttir,  Skin & Bones , 2018. Relief, pigment av lokal lera, färgmedium, lim. Foto: Pär Fredin

Erna E Skúladóttir, Skin & Bones, 2018. Relief, pigment av lokal lera, färgmedium, lim. Foto: Pär Fredin

Erna E. Skúladóttir,  Horizons , 2018. Vägghängd installation. Plexiglas och terra sigillata av lokal Uppsalalera. Foto: Pär Fredin

Erna E. Skúladóttir, Horizons, 2018. Vägghängd installation. Plexiglas och terra sigillata av lokal Uppsalalera. Foto: Pär Fredin

Men mest iögonfallande performativt och möjligt att agera med är Matilda Haritz Svensons verk som dels består av en installation och dels en video. Installationen är den form som objekten söker efter hennes lustfyllda och idoga experimenterande i verkstaden och med den vedeldade ugnen. I videoverket får vi se akrobater göra det deras kroppar är tränade för: Att relatera till andra kroppar, i detta fall keramiska. Först försöker akrobaterna efterlikna de keramiska föremålen. Sedan blir rollerna ombytta. Haritz Svenson beskriver hur hon lär sig mer om sina verk genom denna process och hon visar exempel på hur hon och andra kan interagera med föremålen i installationen på Uppsala Konstmuseum. Ingen av de besökare jag ser under mitt besök prövar dock. Kanske faller det utanför de civiliserande ritualerna.   

Matilda Haritz Svenson,  Paviljongen , 2018. Installation, vedbränd stengodslera. Koreografi för föremål, video, 2018. Foto: Pär Fredin

Matilda Haritz Svenson, Paviljongen, 2018. Installation, vedbränd stengodslera. Koreografi för föremål, video, 2018. Foto: Pär Fredin

Representationer

Martin Woll Godals verk tar plats i mellanrummet i trappen upp till Konstmuseets andra våning. I videointervjun får vi se honom stapla sina keramiska rör på varandra som en genomsiktlig mur mellan honom och intervjuaren/betraktaren. De låter så där poröst och sprött och gnissligt som bara bränd oglaserad keramik kan. Hans cylindrar blir arkitektoniska tillägg i den utställningsmiljö han är inbjuden till. De framstår föga interaktiva. Men han berättar att han uppskattar hur barn utvecklar hans verk i offentlig miljö eller i workshop genom på överraskande sätt interagera med verken. Även här menar jag att det konstpedagogiska greppet att berätta mer om verken i videon, än vad som möter ögat i utställningen, laddar objekten med en förförståelse som jag inte hade och i förlängningen kan utjämna de skillnader att tillägna sig konst som finns i samhället.

Martin Woll Godal,  Utan titel , 2018. Stengods. Foto: Martin Woll Godal

Martin Woll Godal, Utan titel, 2018. Stengods. Foto: Martin Woll Godal

Martin Woll Godal,  Steps , 2018. Installation, drejad stengodslera. Foto: Pär Fredin

Martin Woll Godal, Steps, 2018. Installation, drejad stengodslera. Foto: Pär Fredin

Hanne Mago Wiklund har en mission. Hon har, menar hon, ett öga för att dokumentera sin samtids alla förfördelade material. Den keramiska processen är som en fotografisk framkallningsprocess. Att dela med sig av sina praktiska konsthantverkliga kunskaper – som i sin tur bygger på tidigare praktikers erfarenheter och kunskaper – är viktigt för Hanne Mago Wiklund. Hon använder sig av sina erfarenheter av material, som exempelvis papp och kartong som hon hade fri tillgång till genom pappersfabriken på orten där hon växte upp. Hon gör efemära material beständiga objekt genom materialförvandlingar där papperspåsens eller kartongbitens visuella framträdandeformer minutiöst överförs till keramiska föremål.

Hanne Mago Wiklund,  Ting som inte finns och tingen utan namn , 2018. Avgjutna wellpapplådor och påsar, gjutna i infärgad stengodslera. Foto: Therese Asplund

Hanne Mago Wiklund, Ting som inte finns och tingen utan namn, 2018. Avgjutna wellpapplådor och påsar, gjutna i infärgad stengodslera. Foto: Therese Asplund

Pauliina Pöllänen, From the series  Standing Company , 2014. Arkitektoniska element, pelare i kakel, installation. Glaserat porslin, mixed media. Foto: Pär Fredin

Pauliina Pöllänen, From the series Standing Company, 2014. Arkitektoniska element, pelare i kakel, installation. Glaserat porslin, mixed media. Foto: Pär Fredin

Pauliina Pöllänen,  Cat Figurines, Black Man Drowning on a Plate, Ashtrays , 2018. Kakelrelief, serie, handbyggd, glaserad stengodslerae. Foto:  Pär Fredin

Pauliina Pöllänen, Cat Figurines, Black Man Drowning on a Plate, Ashtrays, 2018. Kakelrelief, serie, handbyggd, glaserad stengodslerae. Foto: Pär Fredin

Pauliina Pöllänen kopplar sitt verk som porträtterar en del av Upsala Ekebys produktion till metoo-rörelsen. Det handlar om såväl objektifiering av kvinnokroppen – Askfat! Med nakna kvinnokroppar! – som hur representationen av konstnärers arbete på museer, villkorade av genre och genus. När det gäller genre handlar det framförallt om den koppling till den privata sfären (vilket drabbar keramiska såväl som textila material). När det gäller genus handlar det bland annat om att konstnärer som är män är bättre representerade och dokumenterade i museisamlingar. Hennes keramiska målningar förföriskt vackra och innehållsmässigt aktuella. De är påfallande objektbaserade verk.

Johanna Rosenqvist