Franz Petter Schmidt – DET FULLENDTE OBJEKTET

Tidsskriftet Kunsthåndverk gratulerer Franz Petter Schmidt med Scheiblers kunsthåndverkspris 2015 – og gjengir i den anledning Gjertrud Steinsvågs intervju med prisvinneren, tidligere publisert i Kunsthåndverk 2/2015. 

 

Tekst av Gjertrud Steinsvåg.

Foto: Cecilie Tyri Holt / Christina Hansen.

Weaving Fabrics for Suits blei vist i Oslo Kunstforening tidligare i år. Utstillinga, som synte installasjonar med arkivmateriale, tekstilar, dressar, fotografiar, arbeidsnotat og tekstar, er avsluttinga på Franz Petter Schmidt sitt stipendiatprosjekt. Utstillinga markerar dermed slutten på fleire år med utforsking, engasjement, redigering og val. Utgangspunktet har vore Franz sitt arbeid på både Sjølingstad Uldvarefabrik, nær Mandal, og Gudbrandsdalen Uldfabrikk på Lillehammer. Gjertrud Steinsvåg har snakka med Schmidt om det fullendte objektet – den ultimate blå dressen som berar av verdiar, lengsel og verdigheit.

Dei tre romma i Oslo Kunstforening handsama tre hovudaspekt i prosjektet: fabrikken, herredressen, prosessen. I det fyrste rommet såg ein Franz sitt utval av objekt frå Sellgren på Tingvoll og Sjølingstad Uldvarefabrik. Fabrikkane får sine historier fortald gjennom fargeprøver, arbeidsstolar, fargeboksar, reiskap, fagbøker og fotodokumentasjon. Objekta står fram som både museale – og som søppel. Dette fyrste rommet, fabrikken, er eit ganske umiddelbart møte med spørsmål om vår verdivurdering av materiell og immateriell arv. I det neste rommet presenterast to herredressar saman med eit fotografi av elva som har vore av avgjerande tyding for drifta av Sjølingstad Uldvarefabrik, som i dag fungerer som eit levande museum. Den eine dressen, den grøne, er laga av Siv Støldal i designkollektivet HAiK, medan den andre, den blå, er skreddarsydd av Liv Guri Østrem. Til Franz sin eigen kropp. I det siste rommet trer vi inn i Franz sitt arbeidsrom, og inviterast inn i prosess og produksjon. Her er det fri flyt av rullar med tekstilar frå Gudbrandsdalen Uldvarefabrik og Sjølingstad, fargeprøvar, permar med notat, oppskrifter, gamle tekstilhistoriebøker.

I Weaving Fabrics for Suits har jeg turt å selv være mer til stede i arbeidet, og koblingen mellom min personlige historie og det dokumentariske materialet trer bedre frem.
— Franz Petter Schmidt

 

Denne dramaturgien skapar ei kompleks utstilling. Den står fram som grundig gjennomarbeida, og lada med noko som eg ikkje heilt forstår kva er. Men det tiltrekkjer og fascinerer meg – og oppmodar til nyfikent å gå ned i laga og inn i ladningen av kvart enkelt element. Det slår meg at det er personen Franz som fascinerer meg. At like mykje som at Weaving Fabrics for Suits er ei nær, nesten romantisk, forteljing om materiale og kollektiv arv, så er utstillinga ei forteljing om Franz sjølv. Kanskje har det å gjera med dette grundige. At utstillinga står fram som grundig og sympatisk, fordi Franz er det. Det siste vil dei tilsette på Sjølingstad Uldvarefabrik stadfeste. Eller kanskje er det at eg lar meg trigge av å oppleve både distanse og openheit. Korleis Franz – og utstillinga – utstrålar både imøtekommande varme, samstundes som det er noko tilbakehaldent der. I dette motsetnadsforholdet søkjer eg ein identitet. Og kanskje gjer Franz det same. Visste de at Franz er døypt Lars Petter? Men at han som 11-åring ba foreldra om å få heitte Franz, det same som faren sin? Kanskje er det denne evige jakta på ein eller annan identitet, som gjer at den skreddarsydde blå dressen opptrer som det fullendte objekt. Eller som Franz sjølv har sagt: at den skreddarsydde dressen er den ultimate metoden for å kommunisere med offentligheita.

Endeleg ser vi stipendiatutstillinga di. Letta?

– Ja, uten tvil. Først og fremst fordi jeg er utrolig stolt av prosjektet, og har en kroppslig ro over hvordan resultatet har blitt. Det sitter. I Weaving Fabrics for Suits har jeg turt å selv være mer til stede i arbeidet, og koblingen mellom min personlige historie og det dokumentariske materialet trer bedre frem.

Det er eit komplekst prosjekt som visast i Oslo Kunstforening. Eg tek meg i å søkje ei kjerne i prosjektet, og kvar gong eg trur eg har funne den, dukkar det opp andre ting som tek merksemda mi. Handlar det om utrydningstrua norsk tekstilproduksjon? Er det et sosial/politisk prosjekt? Handlar det om å vidareføre tradisjonar og kunnskap – er det et proteksjonistisk prosjekt? Innovativt design og blytunge skreddartradisjonar kjem tydeleg fram gjennom dei to dressane og samarbeidet med HAiK og Liv Guri Østrem – kva for rolle spelar dette? Kva handlar Weaving Fabrics for Suits til sjuande og sist om?             

– Det handler om alt du nevner. Jeg er grunnleggende opptatt av søke sammenhenger og forstå hvordan denne verdenen henger sammen, og hvordan vi som mennesker forholder oss til den og tingene rundt oss. Arbeidet jeg gjør og det jeg undersøker reflekterer nødvendigheten av å se nærmere på sammenhengene: objektenes betydning, hvordan de er markører, det sansemessige, det sensuelle. I Weaving Fabrics for Suits var første fase å ta utgangspunkt i min opplevelse, kunnskap og erfaring fra Sjølingstad, for siden å orientere meg bredere, i norsk tekstilindustri generelt. Men så viste det seg etter hvert at det nok en gang ble Sjølingstad, og arbeidet jeg gjorde der, som ble ryggraden i prosjektet. Kjernen. Og de andre undersøkelsene ble mer som eksperiementer. Som satelitter. Jeg har ikke et instrumentelt forhold til hvordan jeg skal bruke informasjonen, men slår heller leir i alle elementene, og hviler i min egen kunnskapshunger. Informasjonen danner et rammeverk hvor jeg kan eksperimentere og abstrahere når jeg skal fortelle min historie om disse fabrikkene, og alt hva det representerer. Den første fasen i prosjektet er orienteringen, observasjonen, hvor jeg registerer min tiltrekning og fascinasjon – om det er noe der i det hele tatt. Så tar jeg en rekke valg, på mange måter etter instinkt, eller intuisjon, og forblir lenge i en åpen produksjonsfase, en undersøkelse, en orientering i materialet, som inkluderer det å arbeide i verksted. Veving, farging etc. Denne undersøkelsen er fantastisk, krevende og åpen. Da glemmer jeg meg selv og jobber døgnet rundt. Men det er alltid et sluttpunkt, når det er nødvendig å komme til overflaten med en disposisjon av dette materialet som viser min lesning av det, og som det er mulig å forholde seg til for andre. Da starter den smertefulle og krevende redigeringen. Mange valg og mange fravalg. Jeg må være til stede fullt og helt i denne prosessen for å holde materialet i live, for å fremkalle historiene, og samtidig vise at det er jeg som står bak bearbeidelsene. Alle disse valgene – sortere betydningen av alle elementene, forstå materialet, begrense, tilpasse formater, se for seg hvem som skal få historien – det gjør jævlig vondt. Det krever jo så masse mot! Og så stiller man alle disse spørsmålene til seg selv, om hva i all verden man holder på med, og om det i det hele tatt er en interessant historie for andre enn en selv.

Og då representerar desse fasane, systema og objekta ei slags verdsforståing?

– Ja, det kan du si. De ulike aspektene er nødt til å sees i sammenheng med hverandre, slik som med alt i livet. Det historiske og dokumentariske materialet fra fabrikkene, tekstilens oppbygging, det harde arbeidet, tekstilen som blir et plagg i samarbeid med andre. Alle disse tingene er viktige bestanddeler i min personlige søken.

Kva er det du søkjer?

– Briljans.

Kvifor er briljans viktig?

– Det er her lidenskapen min ligger. I det å oppnå det fullendte. Det handler dypest sett om å finne ens selvrespekt og verdighet.

Men det må vere noko meir her. For eg opplever nok at briljans – som eigenskap – ofte kan verke distansert og nesten kjølig. Med di tette kopling til fabrikkane og det dokumentariske har eg dessutan høyrt fleire snakke om ditt prosjekt som eit reinare politisk standpunkt om tekstilindustri og moteindustri. Men for meg, så slår det inn ei anna kjensle av varme inn. I Weaving Fabrics for Suits slår dette systematiske og gjennomarbeidde uttrykket gjennom med ei intens kjærleik. Kjærleik til materiala, historia, ikkje minst folka på fabrikkane, dressane. Kva er denne emosjonelle erklæringa?

– Sorgbearbeidelse.

Sorg?

– Ja. Stipendiatperioden har vært utløsende for å komme til en kjerne som jeg nok intuitivt har visst at har vært der, men som jeg ikke tidligere har fått grepet på. Å jobbe med dette historiske materialet representerer en måte å forstå hvordan materielle ting kan få verdifull betydning og definere oss som mennesker på. Det har minnet meg på, og hjulpet meg til å håndtere en berøringsangst for min egen arv.

Kva for arv er det snakk om?

– Det dreier seg om flere ting. Men viktige hendelser har preget meg, som at huset vårt brant ned da jeg var tolv år. Jeg har utrolig sterke minner av tingene som forsvant, og jeg husker det som et dramatisk tap for hele familien. Det er et minne om hvordan materielle verdier var av altfor stor betydning for mine foreldre, og hvordan de bygget opp fasade og identitet gjennom fysiske manifestasjoner. For faren min var dessuten det å ha hytte viktig, og noe han virkelig fikk til. Han døde da jeg var 23, og kort tid etter solgte mor den – uten å forstå det emosjonelle aspektet av hva den hytta representerte for vår familie. Det er nettopp det som er det personlige ståstedet her. Å finne ut av hvordan slike materielle tap er så definerende i det verdigrunnlaget jeg har vokst opp med.

Har du sett Jon Fosse sitt stykke Og aldri meir skal vi skiljast?

– Nei.

Det er eit fantasisk stykke om tap, der den kvinnelege hovudrolla er blitt forlate. Ho ankrar seg fast i heimen sin, og med Fosse sine karakteristiske repeterande setningar, er det ei sterk oppleving av korleis ho tviheld på fysiske ting for å takle tapet. «Eg har jo tinga mine!» Ting erstattar relasjonar. Når du snakkar om foreldra dine sitt forhold til ting, så er det med den same type kritikk om at ting ikkje er viktige nok. Men når eg tenkjer på denne sorghandsaminga gjennom Weaving Fabrics for Suits, så er det med større ambivalens. For utstillinga uttrykkjer jo også kjærleik til ting? Ein slags påstand om verdimessig innhald i objekta? Og at briljansen i å lage dei har verdi?

– Ja, ambivalens er et godt ord. Jeg har jaktet på mitt eget verdigrunnlag så lenge jeg kan huske. Å være briljant eller gjøre noe briljant har blitt del av den jakten. Da jeg kom ut som homofil som 20-åring, var den umiddelbare reaksjonen fra mine foreldre en avvisning, og jeg har måttet jobbe steinhardt for å få aksept for, og akseptere, den jeg er. Søken etter verdighet har definitivt vært et tema. Jeg har jaktet på det fullendte objektet som representerer denne verdigheten, og har på mange måter kommet til et veldig viktig stoppested i Weaving Fabrics for Suits.

Den blå dressen?

– Ja. Til tross for usikkerheten, har jeg alltid stolt på min egen kropp, og de plaggene jeg tar på meg. Klær forteller alltid en historie om hvem man er, eller hvem man vil være. Men den blå dressen bærer med seg en helt annen kompleksitet. Den er en naturlig konsekvens av mitt arbeid med å veve, farge og etterbehandle dette stoffet på Sjølingstad. Materialet forteller den komplekse historien om fabrikken. Om alt disse historiene kan bety eller symbolisere. Den er sydd til min kropp, og viser mine lengder og vinkler og skjevheter, og den omslutter meg. Den blå dressen er et bilde av meg, en manifestasjon av hvem jeg er, eller den jeg drømmer om å være.

Du verkar tømt? Det er jo ikkje berre ein stipendiatperiode som er ferdig, men du skildrar ei sorg som kommunisert og plassert?

– Stipendiatperioden har gjort meg tryggere. Stipendiatperioden handler om både tid og økonomi som legger til rette for intensivering av tanker som gjør at man knekker sine egne koder. Særlig viktig har det vært å møte kritiske samtalepartnere i mine veiledere og kollegaer, som også kommer fra musikkfeltet, design og billedkunst.. Disse krysskoblingene har vært utrolig lærerike og intense erfaringer, hvor jeg har måttet åpne opp. Det har styrket min egen intuitive anelse av hva jeg driver med, og gjort at jeg forstår meg selv bedre.

Og no?

– Ja, si det. Gi meg litt tid. 

Det skal eg. Men eg veit at du har fått ansvaret for det gamle veveriet i Prindsen i bydelen Grünerløkka i Oslo, som har stått stille sidan 1990-åra, og blei freda for fire år sidan. Sett utanfrå, så tenker eg at dette må vere ei leikegrind for deg? Nye ultimate framgangsmåtar for å møte offentlegheita med dine historier?

– En lekegrind ladet med stort alvor og respekt, i så tilfelle. Prindsen har et utrolig potensiale til å bli et møtepunkt for mange parter og samarbeidsformer, men jeg vet ikke enda hva det er. Samtidig er jeg blitt så klar over nye sider i meg selv. Vi snakker jo nærmest om et hamskifte her. Derfor blir det ikke aktuelt å gjenta den type prosess som har vært førende for Sjølingstad og Gudbrandsdalen, hvor jeg skal søke nok en fabrikkhistorie, nok et stykke tekstil. Men det er noe med Prindsen som kaller på meg. Det kan godt hende at jeg fremdeles går rundt der som 75-åring. En engasjert og oppdatert 75-åring. Ikledd rommet. 

Intervjuet er tidligere publisert i tidsskriftet Kunsthåndverk 2/2015.