Hvem skal kjempe for norske designere?

– Prisutdelinger må være dynamiske og følge utviklingen, sa administrerende direktør Patrick Tepfers i Norsk design- og arkitektursenter da han introduserte utmerkelsen Merket for god design på Designdagen 15. april. Men verken design- og arkitektursenteret eller Merket for god design har vært særlig dynamiske de siste årene. Hvem er de til for? Hva er fremtiden for Norsk design- og arkitektursenter? Og hvordan skal Merket for god design være aktuelt for formgivere så vel som for store designbyråer og bedrifter?

 

Hvorfor er Merket så viktig?
I 2013 jobbet jeg en periode med Merket for god design for det som da var Norsk Designråd. Gjennom de ni månedene jeg var der, var jeg nysgjerrig på å finne ut mer om hvordan organisasjonen arbeidet, hvordan den ble styrt, ikke minst for å forstå mer av verdien og kriteriene bak Merket for god design.

 For det er ikke tvil om at Merket for god design har vært, og er, den største designprisen i landet. Det er et viktig symbol for næringslivet på at de har gjort suksessfulle endringer ved hjelp av designmetodikk, det er et hederssymbol til designerne som har utført et utmerket arbeidet og det er også Norsk design- og arkitektursenters ansikt utad for hvordan de jobber med design.

Jeg vil likevel anta at mange av leserne av Kunsthåndverk vil føle seg fremmedgjort overfor Merket, fordi de faller utenom kriteriene, og kanskje også overfor design- og arkitektursenteret på grunn av manglende støtte. Dette har en ganske naturlig forklaring, og for å forstå dette må vi se litt på det hvordan Norsk design- og arkitektursenter er bygd opp.

Norsk Designråd + Norsk Form = DOGA
Det som i dag er Norsk design- og arkitektursenter var frem til januar 2014 to stiftelser: Norsk Designråd og Norsk Form. Norsk Form fikk sine bevilginger fra Kulturrådet. Stiftelsen hadde som formål å øke forståelsen for arkitektur og design i et bredt samfunnsmessig perspektiv, arbeide for kvalitet og nytenkning i utviklingen av omgivelser og produkter, og styrke faglig og tverrfaglig samarbeid.

Norsk Designråd derimot var som en motpol til Norsk Form, med penger fra Nærings- og fiskeridepartementet, øremerket til å bygge opp kunnskap om bruk av design som strategisk virkemiddel for næringslivet. Navnet Norsk Designråd er noe misvisende – deres mandat var ikke å rådgi designere, men heller næringslivet. Merket for god design, som frem til i år har blitt delt ut av Norsk Designråd, er et av de tydeligste eksemplene på dette: Til denne prisen er det de norske bedriftene som søker i samarbeid med designerne, og ikke motsatt.

Hva er norsk design?
At det er bedriftene (produsentene) som søker på Merket for god design vil med andre ord si at dette har vært en pris som kun tildeles norskproduserte prosjekter, mens prosjekter fra norske formgivere og designere som har internasjonale produsenter har blitt avslått. At en norsk produsent derimot kan søke prisen dersom de har brukt en utenlandsk designer, gjør at spørsmålet om hva man definere som norsk design aktualiseres. Er det produsentene eller designerne som definerer nasjonaliteten til et design?

Stadig flere norske designere og formgivere får sine produkter satt i produksjon av utenlandske selskaper. Det er disse prosjektene som ofte er synlige på designmesser i utlandet, blir omtalt i internasjonal presse, som er laget av unge, norske designere og som skaper grunnlaget for en mer formgivningsbasert design – eksempelvis Hunting and Naarud, Andreas Engesvik, Daniel Rybakken og Hallgeir Homstvedt. Felles for disse er at de alle har et eller flere produkter satt i produksjon hos utenlandske selskaper. Dessverre har de av den grunn falt utenom kriteriene til Merket for god design, og har derfor ikke kunnet bli hedret her hjemme for sine produkter – som jo faktisk er med på å fronte norsk design på det internasjonale markedet.

Det var derfor en svært gledelig nyhet at Patrick Tepfers på Designdagen annonserte nyheten om at det fra neste år vil bli lansert en ny kategori i Merket for god design, nemlig internasjonal design. Med dette viser Norsk design- og arkitektursenter at de følger med på utviklingen, anerkjenner designernes rolle – og at de ikke kun er til for det norske næringslivet.

Rask vekst i designfaget
De siste årene har det vært et tydelig fokus på design som verktøy og strategisk virkemiddel overfor næringslivet. Designfaget har blitt synliggjort gjennom en rekke store og vellykkede prosjekter innenfor spesielt industri- og tjenestedesign, mye takket være tidligere Norsk Designråd og Norsk Form sine mange satsningsområder gjennom DIP-prosjekter (Designdrevet innovasjonsprogram), Statens Designkonkurranse og Merket for god design. Designfagfeltet har også utviklet seg i raskt tempo, og selv om det er stort fokus på hvordan tjeneste- og industridesign kan hjelpe næringslivet, blir andre undergrupper av designere lett bortglemt. Dette gjelder spesielt designere som ikke jobber i de store byråene.

Siden sammenslåingen av Norsk Form og Norsk Designråd i januar 2014 har det vært nokså stille fra Norsk design- og arkitektursenter. Hva vil de? Hvem er de til for? Vil de ta med seg verdiene fra både Norsk Form og Norsk Designråd fremover, eller vil det kun være design for næringslivet som gjelder?
           

Vi er foreløpig så uavklarte når det gjelder strategi, så jeg tror at det er smart å vente til neste mulighet for å uttale seg om dette, når Norsk design- og arkitektursenter har formål og visjoner på plass, var svaret jeg fikk fra kommunikasjonsavdelingen da jeg henvendte meg til Norsk design- og arkitektursenter for et intervju til denne artikkelen. At de et og et halvt år etter sammenslåingen fortsatt ikke har avklart sine egen formål og visjoner er bekymringsverdig i seg selv, men jeg kan da bare håpe at de rekker å lese denne artikkelen og ta den med seg som et innspill i videre satsning.

For selv om den nye stiftelsen i utgangspunktet skulle være en sammenslåing av de to tidligere stiftelsene, fremstår det i tilskuddsbrevet for statsbudsjettet 2015 som om det er Norsk Designråds verdier som sitter i førersetet. Norsk design- og arkitektursenter mottar sine bevilginger fra Nærings- og fiskeridepartementet, og i deres målsetninger står det at de skal fremme forståelse, kunnskap og bruk av design og arkitektur fra et næringsmessig og samfunnsmessig perspektiv.

Men er det ikke på tide å flytte fokuset vekk fra næringslivet? Er ikke design allerede tydelig etablert der? Bør ikke designfaget i Norge ha en felles organisasjon i ryggen som først og fremst jobber for designernes interesser? En organisasjon som kan se helhetlig på design, som et komplekst fagfelt, se de ulike rollene i designfagfeltet – og godta og jobbe for at en grafisk designer eller formgiver har en helt annen, men like viktig rolle som en tjenestedesigner.

 Hvem skal kjempe for norske designere?
– Mine beste venner er billedkunstnere og har i perioder hatt mye bedre råd enn det jeg har hatt  – og samtidig mindre suksess. Grunnen til det er at det finnes stipender og et helt annet løp for investering for kunstnere enn designere, uttalte Andreas Engesvik under debatten Verdi på Norwegian Designs i oktober 2014. Engesvik er en av landets mest suksessfulle designere og formgivere. Han har sitt eget studio med flere ansatte, og har vunnet internasjonale priser for sine møbler og produkter. De store internasjonale firmaene Iittala, Muuto, FontanaArte, Ligne Roset og Asplund er blant dem som produserer hans design.

På samme måte som Statens kunstnerstipend gir tilskudd til kunstnere for å jobbe med uavhengige prosjekter, savner jeg en organisasjon med økonomiske midler som kan gjøre det samme for designere. Flere formgivere jobber på mange måter likt som kunstnere – de kan stå side om side på et verksted og lage en vase. Ulikheten kommer til visjonen for produktet – om vasen skal produseres i småskala eller forsøkes å selges inn til masseproduksjon. Den kreative fasen for å utvikle produktet er den samme, og bør i så måte også kunne lønnes likt.

 Slik jeg ser det trenger vi designere og formgivere noen i ryggen som uavhengig av designdisipliner fungerer som samlende, motiverende og støttende, både med økonomi i form av stipender og prosjektmidler, men også med veiledning, rådgivning – og ikke minst som politisk talerør for designfagfeltet. At denne organisasjonen også ser på designere som en næring og fremmer gründervirksomhet blant designere, tror jeg vil være av stor betydning for å få frem design som et satsningsområde og skape arbeidsplasser for fremtiden.

Vi trenger noen som kjemper for norsk design både politisk og økonomisk, og som premierer de store vellykkede designprosjektene så vel som de små. En organisasjon som støtter opp om og hjelper frem morgensdagens designere. Jeg håper at Norsk design- og arkitektursenter vil kunne ta på seg dette ansvaret, og venter spent på at deres visjoner og strategier skal bli avklart.

Tekst av Julia Døhlen Edin