Månestøv og mikrober

Mat og ny teknologi, økologi og psykologi – mat og måltidet har alltid hatt en viktig plass innen den visuelle kunsten. Marianne Zamecznik og Anders Smebye som sammen driver YTRE, et rehabiliteringssenter med fokus på kunstnerens helse, tegner i denne samtalen opp en bakgrunn for ulike kunstprosjekter som har mat som en hovedingrediens.

Tekst av Marianne Zamecznik og Anders Smebye

Stian Ådlandsvik og Lutz Rainer Müller, Copernicus. Foto: Lutz Rainer Müller

Stian Ådlandsvik og Lutz Rainer Müller, Copernicus. Foto: Lutz Rainer Müller

Marianne: Jeg husker første gangen jeg leste om Soylent i Dagens Næringsliv. Dette var i 2013 og jeg husker at det like mye fascinerte meg som skremte meg; på den ene siden ble super-smoothien presentert som et fremtidens løsning på vår tids kostholdsproblem, og på den andre side var den flytende massen som et vartegn på en dyster fremtid. Her er alt kroppen trenger av næringsstoffer blandet inn i en grå, men effektiv smoothie. Soylent skal, som slankeproduktet Nutrilett, kunne erstatte alle måltider, men målet er ikke lenger å slanke seg, men å være sunn. Ved å innta alle måltider som Soylent, ville kroppen få alt den trengte av nødvendige næringsstoffer og ikke noe annet. Inspirert av science fiction og ideen om astronautmat er nytelsen tatt ut av måltidet til fremtidens mennesker – og erstattet av et kosthold med kirurgisk presisjon og effektivitet, der det å lage og innta et måltid ikke vil ta mer enn noen få minutter av arbeidsdagen. Denne måten å tenke om måltidet er ikke bare forbeholdt dataprogrammerere som lever sine liv i såkalte «pods» i Googles hovedkvarter, men også helt vanlige folk som tilbringer mesteparten av arbeidstiden foran dataskjermen. Soylent hadde lange ventelister når det ble lansert, og jeg skjønte plutselig at det var mange mennesker som ikke bryr seg om mat, men som allikevel vil få dekket næringsbehovene sine. For meg er det også grunnen til at Soylents komplette måltid for fremtidens arbeider er så dyster – hvor effektiv skal fremtidens arbeider være? Hvor mange timer av døgnet kan et menneske makte å jobbe når det drives på et så effektivt drivstoff? Hva blir det igjen av tilværelsen når man kun jobber? På denne måten har Soylent også et interessant etisk aspekt.

Anders: Apple har nylig lansert og patentert en ny, rund pizzaeske, som tydeligvis overtreffer alle tidligere versjoner av pizzaesken. Grunnen er ikke at den er rund, men at den har luftehull i lokket, som gjør at pizzaen ikke skaper kondens, og blir slapp og fuktig inni esken – og hele poenget er at det skal være mulig å ta med seg pizzaen inn på kontoret – eller inn i «poden» uten å søle på tastaturet. Fremtidens arbeider skal med andre ord innta mat mens de jobber: pizza til middag. I 2008 viste Aipotu restauranten Sky High Pizza Grill på Bastard, galleriet jeg da drev, og som holdt til i Oslo. De samlet inn brukte ovner fra bak Elkjøp og laget en slags pop-up pizzarestaurant med take-away meny. Vi lagde pizzaesker med dobbeltsidig teip, uten luftehull! Alt dette var jo langt over kanten av regelverket. Kunstnerduoen Stian Ådlandsvik og Lutz Rainer Müller har forresten gjort en interessant greie på astronautmat og science fiction. De inviterte en gruppe selebre gjester til å delta i et eksklusivt måltid med tittelen Copernicus Krater som fant sted på Norsk Billedhoggerforening i forbindelse med måneformørkelsen 7. august 2017. Anledningen for måltidet var lanseringen av det seneste kunstverket til L+S, en porselenstallerken som gjør det mulig å spise fra et månekrater. Tallerkenen har tittelen Copernicus og er formet som en skalert eksakt kopi av Kopernikuskrateret på månen. Copernicus blir laget i porselen av Reichenbach Porzellanmanufaktur i Tyske Thüringen. Det eksklusive førsteopplaget på 100 tallerkene fra 2017 ble benyttet til middagen. Porselenstallerkenene bringer tradisjonelt kunsthåndverk, høyteknologi og matlaging sammen med utforskningen av det ukjente, i dette tilfellet månen – randsonen av det som til nå har vært mulig for mennesket å utforske utenfor vår egen planet. På menyen fantes flere referanser til astronautmat, som blant annet tørket reinsdyrkjøtt som et nikk til Christer Fuglesang som ikke fikk lov å ta med seg nettopp dette opp i verdensrommet på Discovery-ferden, en suppe inspirert av det Bulgarske romprogrammet på syttitallet eller helt enkelt geitost, under kredoet: «Månen er en ost – spis den».

Marianne: Det er vel ganske mange eksperimentelle matprosjekter innen kunsten som er utmerkede som estetiske uttrykk, men som kanskje ikke akkurat tåler dagens lys om det ble sett på som en kommersiell virksomhet. Det serveres jo store mengder mat og drikke i kunstens navn, og mange ganger er det både en del av den forventede bevertningen og kunsteriske prosjekter i seg selv. Rikrit Tirivanija er kanskje den som kan sies å være den som skapte grunnlaget for den relasjonelle estetikken med sine middager der han lagde og spiste mat i veldig uformelle former sammen med betrakteren eller publikum. Dette førte til at en mengde slike events fant sted i kunstens sammenhenger, der det å dele mat og opplevelsen av å være sammen rundt måltidet skapte en fin motvekt til kunstmarkedets mekanismer. Utallige såkalte potlach-events dukket opp for noen år siden, som på mange måter kan sies å være en slags spleiselag der alle tar med seg noe som nytes i fellesskap, som en måte å sette denne estetikken på spissen. Hadde disse måltidene vært regnet som servering i offentlig sammenheng hadde de nok ikke passert strenge regelverk, men fordi det ofte kalles lukkede selskaper og fordi alt er gratis, har det funnet et eget loophole.

Anders: Anders Dahl Monsen & co er et eksempel på noen som har lykkes med å kombinere næringsvirksomhet og eksperimentell kunstpraksis gjennom prosjektet Dronebrygg. Nå leverer de bl.a. tre sorter øl til Maaemo, samtidig som de holder en posisjon i kunstverden.

Anette Krogstad, Lyserød. Foto: Anette Krogstad

Anette Krogstad, Lyserød. Foto: Anette Krogstad

Marianne: Anette Krogstad er en annen kunstner som har gjort matinteresse til et kunstprosjekt som leverer fullt funksjonelle, men akk så sublimt vakre tallerkener til restauranter, blant annet Pjoltergeist i Oslo, der også du har levert kunst til veggene, Anders.

Anders: Ja, der kommer det stor kunst fra både bar og kjøkken!

Pjoltergeists sjøkreps med gressløk, majones og söl (Islandsk sjøgress), servert på Anette Krogstads keramikktallerken Steinlav. Foto: Anders Husa

Pjoltergeists sjøkreps med gressløk, majones og söl (Islandsk sjøgress), servert på Anette Krogstads keramikktallerken Steinlav. Foto: Anders Husa

Marianne: Men tilbake til et tema som er viktig for meg; mat har, ved siden av å være en kunstform i seg selv, mange etiske aspekter, blant annet behandling av dyr i matvareindustrien. Her er det altså teknologien som leverer interessante løsninger. Kjøtt dyrket frem på laboratoriet er en utvikling, som hvis det lykkes, kan det føre til at dyr i industriell matvareproduksjon forsvinner i fremtiden. Hampton Creek, et startup fra Silicon Valley, som er mest kjent for veganmajones, har som mål å levere laboratoriedyrket kjøtt innen 2018. Firmaet, som har klart å samle inn over 120 millioner dollar til dette prosjektet, er imidlertid kontroversielt, og er blant annet beskyldt for å slurve med tekniske data, overdrive vitenskapelige resultater og ikke minst ha dårlig arbeidsforhold – alt for å møte de ekstreme tidsfristene de har satt for seg selv i et tøft marked. Dr. Mark Post, en forsker basert i Maastricht, Nederland dyrket frem en burger på laboratoriet i 2013. Burgeren hadde en prislapp på 215,000 britiske pund – og det er grunnen til at kappløpet i dag ikke bare handler om å være i stand til å dyrke frem kjøtt, men også å kunne tilby det til konsumenten for en lav pris.

Anders: Jeg er opprinnelig fra Ås, som også huser Norges Landbrukshøgskole (nå NMBU | Norges miljø- og biovitenskapelige universitet). Mandatet deres siden etterkrigstiden har vært å reformere landbruket, industrialisere teknikker, sånn at vi som nasjon kunne utvikle oss inn i det 20. århundret. I nyere tid har dette antatt en ny og relativt kontroversiell form, hvor de største selskapene innen bioteknologi og genmanipulasjon er representert, vegg i vegg med universitetet. De sponser forskning på nye forbedrede arter som sørger for at u-land utvikler matproduksjon som kostnadseffektivt kan fø egen befolkning. En av bakdelene er at landene som forplikter seg til dette, som en del av et norsk bistandsprogram, raserer sitt eget biologiske mangfold, og utvikler monokulturer som ikke er bærekraftige over tid. Så en kvikk fix, etterfulgt av en sakte, men sikker ødeleggelse av artsrikdom og biotoper. Det er endel folk på universitetet i Ås som jobber halvt om halvt mellom akademia og for kommersielle genutviklingsselskaper. Dette arbeidet strekker seg også forbi planter og frø, og over på eksperimentering med dyregenetikk. Det minner meg om sagnet fra Valhall, hvor galten Særimne blir spist i etegilde hver dag. Om kvelden er den like levende igjen, og kan spises på nytt neste dag.

Marianne: He-he, norrøn mytologi reaktualisert som moderne landbruksambisjon! Den amerikanske kuratoren Jennifer Teets har forøvrig  gjort et spennende prosjekt omkring geitost, som blant annet ble presentert i forbindelse med utstillingen To Bee or Not to Be på Galleri F 15 i fjor høst. I dette prosjektet har hun søkt å mane frem traumatiske «spor» i form av ost laget av melken til franske melkegeiter som fikk psykosomatiske plager etter en voldsom storm i 2010. Stormen, som fikk navnet Xynthia, satte femti tusen hektar land under vann og tok livet av 47 mennesker. Geiter er følsomme vesener som påvirkes av ørsmå miljømessige forstyrrelser. Stormen, kombinert med helikopterene som overvåket katastrofeområdene etter at stormen hadde stilnet, utgjorde store stresspåkjenninger på de stakkars geitene. Det som feilaktig ble anslått var en bakterieinfeksjon hos geitene i ettertid viste seg å være Mykoplasma som har alvorlige helsemessige konsekvenser for dyra. Teets gjorde undersøkelser med geitene og bestemte seg for å utvikle et forskningsprosjekt knyttet til SciencesPo Experimentation in Arts and Politics, en forskningsgruppe ledet av Bruno Latour i Paris. Som et resultat av dette har hun skrevet og laget film, gjort performance og forelesninger rundt temaet bakteriologisk ubalanse fremkalt av katastrofer. Hun lærte også å lage geitost fra disse geitenes melk, som hun kaller Nervøs ost, og som hun ofte serverer i forbindelse med forelesningene sine.

Anders: Jeg har smakt den osten, og den er ikke katastrofal på smak ihvertfall!

Marianne: Jeg tror det moderne mennesket også er ganske følsomt og har utviklet permanent nervøs mage. Vi er så omgitt av teknologi at det er i ferd med å bli en del av oss. Det som for bare noen år siden hørtes helt fantastisk (dystopisk) ut er i dag i ferd med å bli en realitet for oss som konsumenter. Det høye tempoet innen den teknologiske utviklingen og (mis)informasjonsflommen i alle kanaler om alt fra glykemisk indeks til IBS, GMO og kjøtt dyrket i petriskåler gjør at den gamle gode måten å lage og spise mat på har fått en nyvunnet appell. Matinteressen slik den gir seg uttrykk gjennom den såkalte hipsterkulturen står i sterk kontrast til Soylent-brukerens kalde omgang med næringsstoffer. Det de har til felles er synet på mat som en kilde til god helse, men der «kropps-hackeren» har som mål å redusere matlagingsprosessen til et minimum og samtidig skape en slags ny type super-menneske, bygger hipsteren ut matlaging til en måte å leve på. Kortreist, ikke genmodifisert, økologisk, biodynamisk, selvdyrket og -sanket; listen over hva maten skal være og gjøre er lang. I tillegg skal oppskrifter og håndverk fra fortiden opp i dagen. Internettet er proppfullt av instruksjoner for den som vil lære å bake surdeigsbrød, bygge brødovner, røyke-ovner, fermentere, sylte, tørke, brygge. Igjen, listen er lang. Mattradisjoner, både nasjonale og regionale, løftes ut av glemselen. Mangfold og tradisjonelle håndverksteknikker blandet med kreativitet og kulinarisk eksperimentvilje er stikkord for dagens kunstnere og andre artisaner.

Anders Smebyes egne surdeigsbrød som stod til folding og heving under samtalen.

Anders Smebyes egne surdeigsbrød som stod til folding og heving under samtalen.

Anders: Jeg er skoleeksempelet på en hipster i så fall. Jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å egne all min tid til matlagning i ulike former i årene som kommer. Det gir meg så sykt mye glede. Mat sier så mye om hva det vil si å være menneske, om vår tid, i et historisk perspektiv, maten har sensoriske og materielle egenskaper, den har sosiale og relasjonelle aspekter, det vitenskaplige og esoteriske møtes i maten. Maten gir rom for kokkekunst og sjamanisme, science fiction og poesi – som det tar et helt liv å undersøke.