Det kjente ukjente

Udefinerbare, kroppslige former med referanser til indre organer preger kunstnerskapene til Irene Nordli, Pia Antonsen Rognes, Anne Guro Larsmon og Moa Håkansson. Det abstrakte, kjøttfulle uttrykket gjør at arbeidene deres oppleves svært fysisk, til tross for at persepsjonen er styrt av instinktet.

Tekst av Cecilie Tyri Holt

Irene Nordli. Detalj fra Veggforbindelser vist på utstillingen Porselensrommet i Galleri Format, Oslo. Foto: Lars Myhren Holand

Irene Nordli. Detalj fra Veggforbindelser vist på utstillingen Porselensrommet i Galleri Format, Oslo. Foto: Lars Myhren Holand

Blålige og rosa fyldige former som både bretter seg utover og trekker seg sammen. Grønnlige hulrom i blank porselen. Neonrosa tarmlignende former som henger fra taket. Svart hår som presser seg gjennom en tynn, hudlignende overflate. Bløte, gjennomsiktige glassformer holdt oppe av metallklyper. En trio av figurer på to bein som lener seg lett henslengt inntil veggen.

Uttrykkene som befinner seg midt mellom det figurative og abstrakte, det vakre og groteske, det definerbare og udefinerbare, treffer ekstra hardt fordi det ligner på noe kjent, men er så langt fra gjenkjennelig.

Henvisninger til et kroppslig uttrykk som likevel er langt fra det klassisk figurative, skulpturelle uttrykket, kan fremme følelsen av kvalme, ubehag, forvirring og nysgjerrighet. Arbeidene fører tankene videre til utenomjordiske skapninger og noe ukjent, som likevel har noe kjent ved seg. Uttrykkene som befinner seg midt mellom det figurative og abstrakte, det vakre og groteske, det definerbare og udefinerbare, treffer ekstra hardt fordi det ligner på noe kjent, men er så langt fra gjenkjennelig. Som når porselensobjektene til Irene Nordli ser ut som menneskelig, blank og blålig hud. Når det stikker hår eller pels ut av det som minner om rosa hud i arbeidene til Pia Antonsen Rognes. Når et kjøttlignende keramisk objekt holdes oppe av en sirkulær metallrullestol i Moa Håkanssons arbeider. Eller når glassformene til Anne Guro Larsmon fører tankene til dekonstruerte bløte organer. En form som minner om noe kan både virke spennende – og ikke minst skremmende – og sette tankene i sving.

Jeg spør psykolog Kari Anne Hagen om det er en naturlig reaksjon for mennesker å prøve å finne ut hva noe ligner på eller minner om når de ser noe abstrakt.

– Menneskehjernen trenger å kode inn sensorisk informasjon gjennom å omdanne den til noe mer konkret. For at vi skal kunne oppfatte og filtrere den enorme mengden visuell informasjon vi har rundt oss til enhver tid, bruker vi hukommelsen til å gjenkjenne omgivelsene. Hvis noe er utydelig og ikke helt kan identifiseres, vil hjernen konstruere en oppfatning av det den ser, basert på noe personen selv har erfart og som da ligner. Så ja, hjernen har en naturlig tendens til å gjenkjenne objekter i omgivelsene. Det gjør at vi klarer å orientere oss, forklarer Hagen.

Å dra paralleller til menneskelig adferd

For Moa Håkansson er det ikke et mål at arbeidene hennes skal være figurative, men at de – naturlig nok – gir assosiasjoner til levende vesener. Leiren fungerer som en samtalepartner og tolk, den hjelper henne med å filosofere over eksistensielle spørsmål. Hun beskriver arbeidsprosessen sin som søkende ved at hun tester ut forskjellige typer leire, byggeteknikker, teknikker for overflatebehandling, glasurer og brenningsteknikker.

Moa Håkansson. Fra masterutstillingen ved KHiO. Foto: Moa Håkansson

Moa Håkansson. Fra masterutstillingen ved KHiO. Foto: Moa Håkansson

            – Når keramikkformene er brent, eksperimenterer jeg med å kombinere disse med andre materialer som for eksempel tre, bomullstråd, voks, lær, polyestertau eller funnede objekter. Jeg tester på hvilken måte jeg kan få de keramiske objektene til å kontrastere eller harmonere med andre materialer. Jeg forsøker også å se om jeg kan forsterke bevegelser i formen. Skulpturens bevegelse er viktig ettersom den i en romlig komposisjon kan fortelle om «karakterens» vilje og motstand.

Moa Håkansson. Fra masterutstillingen ved KHiO. Foto: Moa Håkansson

Moa Håkansson. Fra masterutstillingen ved KHiO. Foto: Moa Håkansson

Håkansson betegner arbeidene sine som karakterbeskrivelser – imaginære kasusstudier av liv – og tilfeldige indre portretter som ligner på en blanding av vekst, dyr og menneske. Hun arbeider med abstrahering av form. Samtidig fremhever hun objektenes menneskelige aspekter gjennom tekster hun skriver om figurene sine.

– Jeg er usikker på hvor viktig det er at arbeidene mine oppfattes som menneskelige og organiske, men med min interesse for psykologi er det naturlig for meg å dra paralleller til menneskelig adferd, sier hun.

Moa Håkansson, Överlevaren. Foto: Moa Håkansson

Moa Håkansson, Överlevaren. Foto: Moa Håkansson

Moa Håkansson. Fra masterutstillingen ved KHiO. Foto: Moa Håkansson

Moa Håkansson. Fra masterutstillingen ved KHiO. Foto: Moa Håkansson

            – Det er nok forskjellige faktorer som bidrar til at formene oppfattes som menneskelige og organiske. Dels kan min organiske arbeidsprosess spores i de fysiske resultatene. Leiren er veldig følsom for manipulasjon og endrede ytre omstendigheter. Ubevisst jobber jeg også med å få skulpturenes proporsjoner til å minne om menneskelige proporsjoner, noe jeg med tiden er blitt bevisst. Dessuten arbeider jeg med motsetninger i formspråket som jeg forlenger i mitt hode til menneskelig kroppsspråk, forteller Håkansson.

Ligner ikke lenger på noe vi vet hva er

Irene Nordli har arbeidet mye med et uttrykk som har nære forbindelser til kroppslige fremstillinger, gjennom referanser til historiske porselensfiguriner som «presenterer mennesker basert på 1700-tallets stereotyper og skjønnhetsidealer. Nordli presenterer isteden deformerte, abnormale og forvridde kropper som på ingen måte følger dagens skjønnhetsidealer. Tvert imot, utfordrer hun dem.» skriver Knut Astrup Bull i katalogen til utstillingen Porselensrommet, som ble vist på Galleri Format i Oslo høsten 2016.[1]

Irene Nordli. Utstillingen Porselensrommet i Galleri Format, Oslo. Foto: Thomas Tveter

Irene Nordli. Utstillingen Porselensrommet i Galleri Format, Oslo. Foto: Thomas Tveter

            Nordli har arbeidet mot utstillingen i en toårsperiode. I gallerirommet ønsket hun å lage omgivelser og et miljø som forsterket arbeidene, og møblerte galleriet slik at objektene hennes kunne, som hun sier, «flytte inn der». Hun ville skape en helhet som var større enn summen av delene.

            – Jeg skapte en organisk verden av keramiske skulpturer som ble arrangert og smeltet sammen med tepper, tapet, tekstiler, speil, hyller, sofabenk, stol, bord og røtter. Alt bygget, brent, knust og satt sammen. 

I utstillingen var det organiske og kroppslige sterkt til stede, ikke bare i det at noen av objektene hvilte i en stol og på en chaise lounge, men fordi de i sin abstrakte form refererte til kjøtt, blod og organer – innsiden av noe levende. Selv sier Nordli at hun opplever at leiren i arbeidsprosessen kan virke som en forlengelse av hennes egen kropp. 

Irene Nordli. Fra serien Sarkofag. Foto: Thomas Tveter

Irene Nordli. Fra serien Sarkofag. Foto: Thomas Tveter

– I det siste opplever jeg stor frihet i å oppløse den gjenkjennelige formen, og å slippe den direkte koblingen til noe helt konkret. Jeg undersøker kunstneriske problemstillinger i tilknytning til porselenets materialitet når fragmenterte og gjenkjennelige former beveger seg mot en større grad av abstraksjon og ikke lenger ligner på noe vi vet hva er. Porselensfiguren som jeg tidligere har arbeidet mye ut fra, oppløses og blir mer og mer oppslukt av seg selv. De gjenkjennelige kroppsdelene blir utydelige og blir til superorganiske og sammenflettede kroppslige former – som om jeg går inn i kroppens innside – og blir til arbeider som forholder seg til vår kropp, som om det er dratt ut av en kropp, sier hun.

En manifestasjon av indre monstre

Pia Antonsen Rognes lister opp to ting som driver uttrykket i arbeidene hennes. På én side er det ønsket om å kommentere en tematikk rundt menneskets mørke sider som driver henne. På den andre siden driver det mer materialbaserte aspektet henne, tanken om at objekter og materialer kan vekke sterke og spesifikke følelser hos betrakteren.

– Så at verkene mine vekker ord som organiske og kjøttfulle, er absolutt et mål. Jeg tenker alltid på verkene som vesen, en slags manifestasjon av indre monstre. Hvis man kunne ta tak i den kompliserte selvdestruktive følelsen, den indre og omfattende konflikten det er, og dra den ut av kroppen for å se på den – det er det jeg tenker at verkene er.

Pia Antonsen Rognes, As they believe my lying body. Foto: Magnús Elvar Jónsson

Pia Antonsen Rognes, As they believe my lying body. Foto: Magnús Elvar Jónsson

Antonsen Rognes forteller at hun omgir seg med mange ulike materialer, alt fra tekstiler og plastleker, som Barbie-dukker, til flytende lateks.

– Flytende lateks er et spennende materiale som både ligner plastikk, hud og tekstil. Det tåler lite og sprekker opp på en fin organisk måte som avslører det som måtte ligge under. Metall har også sneket seg inn som et materiale de siste årene. I kombinasjon med tekstil, spesielt kroppslig formet tekstil, blir metall en kontrast som fremhever sårbarheten og mykheten i materialet. Metallstengene jeg har jobbet med, har for meg blitt et skjelett som tekstilformene klamrer seg til og vokser på, sier hun.

Pia Antonsen Rognes, Traces of love and revulsion. Foto: Magnús Elvar Jónsson

Pia Antonsen Rognes, Traces of love and revulsion. Foto: Magnús Elvar Jónsson

Antonsen Rognes jobber med sammenstillingen av materialer med utelukkende positive konnotasjoner, som My Little Pony med sine snille øyne og regnbuefargede hale, og materialer med assosiasjoner til misdannede kroppslige former, innvoller, slim og marklignende dyr.

– Objekter kan være ekstremt positivt besjelte, men de kan også vekke avsky og negative følelser. Jeg leter etter en kombinasjon av dette i arbeidet mitt; form og materiale som ligner både det tiltrekkende og det avskyelige. Den konflikten som oppstår i dette møtet setter jeg i sammenheng med konflikten i en selvdestruktiv tilstand, drivet til å dyrke frem noe i seg selv som er til skade. En ømhet for vold. 

Mellom det abstrakte og det gjenkjennelige

Anne Guro Larsmon representerer en tydelig konseptuell tilnærming til det kunstneriske materielle arbeidet, hvor det er ideen som gir grobunn for videre utvikling. Utvelgelsen av materialene hun bruker, er derfor nøye planlagt.

Anne Guro Larsmon. Detalj av Sympatric Speciation. Foto: Bjarne Bare

Anne Guro Larsmon. Detalj av Sympatric Speciation. Foto: Bjarne Bare

– Ofte er det ideen som bestemmer materialet jeg arbeider med. Jeg har jobbet mye med stål og glass den siste tiden. Sveising og glassblåsing er begge prosesser som utføres raskt, spesielt glassblåsing. Prosessen er spennende fordi den er tidsbasert, og man har ikke mye tid før glasset krystalliserer seg. Dette gir en slags elastisitet som spenner mellom fortid og nåtid. Materialer har ofte universelle assosiasjoner, symbolikk og individuelle fysiske kvaliteter. De står for seg selv, har et eget språk og en egen sensibilitet. Det er derfor jeg elsker skulptur som kunstform. Ideen om at man setter sammen ulike materialer og komponenter og deretter kan ta dem fra hverandre, er også viktig. Jeg ser ikke på arbeidene mine som fikserte eller statiske.

På Høstutstillingen 2016 viste hun verket Sympatric Speciation, en sammenstilling av organiske glassformer festet til stålstenger med laboratorieklyper.

Anne Guro Larsmon. Detalj av Sympatric Speciation. Foto: Bjarne Bare

Anne Guro Larsmon. Detalj av Sympatric Speciation. Foto: Bjarne Bare

Sympatric Speciation tar utgangspunkt i fiksjonelle gynekologiske instrumenter. Tittelen spiller på en av evolusjonsteoriene om  planter og andre organismer. Kort fortalt omhandler teorien hvordan tilnærmet like arter formerer seg når de er isolert i et gitt geografisk område. Skulpturen som uttrykk eksisterer som et objekt i en verden, det er selve persepsjonen av dette objektet som interesserer meg. En skulptur må man forholde seg til kroppslig, og den vil alltid inneholde en dualitet mellom det abstrakte og det representative. Jeg er spesielt interessert i spenningen mellom det abstrakte og det gjenkjennelige satt opp mot tid og sted. Hvor langt kan man gå i abstraksjonen av et objekt, og likevel beholde det representative? spør Larsmon.

Jakten på menneskelige egenskaper

Arbeidene til Nordli, Larsmon, Håkansson og Antonsen Rognes er abstrakte, men vi opplever dem likevel som gjenkjennelige. De ligner på noe vi ikke vet hva er. Psykolog Hagen forklarer at det er naturlig – og ikke minst viktig – at vi er årvåkne for menneskelige elementer i omgivelsene.

– For å sikre artens overlevelse og videre utvikling, er vi kognitivt programmert til å detektere menneskelige egenskaper i omgivelsene. Oppmerksomheten vår trekker informasjon som har menneskelige elementer i forgrunnen av vår subjektive opplevelse; vår persepsjon, og dimmer ned elementer som ikke synes like viktige. Dette foregår helt automatisk, forklarer hun.

Moa Håkansson. Fra masterutstillingen ved KHiO. Foto: Moa Håkansson

Moa Håkansson. Fra masterutstillingen ved KHiO. Foto: Moa Håkansson

Hagen mener at grunnen til at vi oppfatter en skulptur eller et objekt som kroppslig, kan være at vi fra naturens side er svært motivert til å søke og oppfatte informasjon som på mange ulike måter er relevant for vår sameksistens med andre mennesker.

– Vi trenger hverandre som mennesker på alle nivåer av vår eksistens, på det biologiske, sosiale, psykologiske og det åndelige plan, sier hun.

I møte med arbeidene til Nordli, Larsmon, Håkansson og Antonsen Rognes slår det meg at min opplevelse av dem er todelt. På den ene siden kvier jeg meg for å se for lenge på dem fordi de noen ganger vekker ubehagelige kroppslige assosiasjoner. Samtidig opplever jeg overflatene, det taktile, som vakkert og tiltalende. Denne persepsjonsdualiteten forklarer Hagen med at vi til enhver tid motiveres parallellt av dyriske instinkter på den ene siden, og høyere, sofistikert tenkning og erfaring på den andre siden.

Pia Antonse Rognes, Fever of defiance. Foto: Magnús Elvar Jónssonn

Pia Antonse Rognes, Fever of defiance. Foto: Magnús Elvar Jónssonn

– Kan vår tendens til å se det groteske være nervesystemet som leter etter fare, mens oppfatningen om det vakre kan være mer drevet av en åndelig søken etter det som får oss til å spire og gro? spør hun.

            Videre forteller Hagen at ifølge gammel østlig visdom vil det sanne innholdet tre frem hvis vi fjerner oss fra tankens kategorier og hengir oss til opplevelsen her og nå.

– Det sanne innholdet vil alltid ha en non-dualistisk form. Da kunst kan ha en egen evne til å lede mennesker inn i en slik bevissthetstilstand, syns jeg det ville vært interessant å bruke litt tid foran en organisk, abstrakt skulptur. Nøytralt observere hvordan hjernen prøver å gjenkjenne den som noe den har sett før. Forsøkt å akseptere at dette er en abstrakt figur, og at hjernen aldri vil kunne komme frem til en konkret løsning. Jeg ville prøvd å se figuren med nye øyne, som noe jeg aldri har sett før, og som må undersøkes nøye med så mange sanser som mulig. Hvordan ville jeg oppfattet skulpturen da? Hva slags opplevelse ville den gitt?

[1] Knut Astrup Bull, «The Porcelain Room». Katalogtekst til utstillingen med samme navn, vist på Galleri Format fra 27. oktober til 27. november 2016.