Kunsten å brodere

Mange enes om at pornoindustrien er synonymt med både kvinneundertrykkelse og anti-feminisme. I lys av dette reflekterer Mette-Line Pedersen over hvorfor Erlend Helling-Larsen likevel ønsker å anvende nettopp pornoblader som utgangspunkt for å brodere små sirlige sting på nakenmodeller.

Erlend Helling-Larsen, Embroidery on page 101 (Playboy Januar 2009) prod 2014 a4.

Erlend Helling-Larsen, Embroidery on page 101 (Playboy Januar 2009) prod 2014 a4.

En rød tråd i Helling-Larsens produksjon er ulike uttrykk av pornomodeller som poserer nakne i diverse absurde unaturlige settinger, alt fra nakenposering i snølandskap til på biler. Fototeknikken er softy stills som viser til en pornoestetikk, men gjennom å sy «broderiklær» på modellene, omformes scenene til å bli mer ikke-pornofiserte.

Kontrasten mellom det broderte utrykket på glossy papir, gjør at man som betrakter ikke lenger er en voyeur, en kikker, men en betrakter som kan se på utrykket som en iscenesettelse med nye konnotasjoner. Det pirrer betrakterens nysgjerrighet; hva har skjedd før scenen, hva vil skje etterpå? Vi ser en identitetstematikk som også tar for seg maktstrukturer i pornoindustrien og hvordan kvinneroller inngår i nye maktstrukturer, via å omforme de visuelle formale kodene som omhandler å representere en kropp.

Erling Helling-Larseb, Broderi på ukjent side (Playboy prod 2016).

Erling Helling-Larseb, Broderi på ukjent side (Playboy prod 2016).

Representasjonen av den menneskelige kroppen i historien har siden antikken utviklet seg. Den menneskelige kroppen har blitt tegnet, malt og ikke minst fotografert. De erotiske og pornografiske fotografiene ser man allerede i 1800-tallets daguerreotypier. Fotografiets dokumentariske sannhet appellerte og globale magasiner brukte gjerne prostituerte til modeller. Vi er i dag fremdeles preget av det konseptuelle skillet mellom kropp og sinn, og av den metaforiske forståelsen av kroppen som en maskin. I moderne forstand er det ofte den franske filosofen René Descartes (1596–1650) som får æren og skylden for det mekanistiske, dualistiske kroppssynet. Hans analogier mellom kropper og maskiner var med på å styrke argumentasjonen for det moralsk forsvarlige i å dissekere menneskekropper, i å foreta systematiske undersøkelser av hvordan de faktisk fungerer. Denne prosessen tiltok imidlertid gjennom hele den tidligmoderne perioden i Europa. Den udødelige sjel fantes fremdeles, men ettersom den var atskilt fra legemet, kunne man undersøke legemets anatomi etter døden.

Vi er fremdeles sterkt preget av det konseptuelle skillet mellom kropp og sinn, og av den metaforiske forståelsen av kroppen som en maskin. Vi omtaler trening som om det var vedlikeholdsarbeid, som om det handler om å sjekke kilometeravstanden og kutte energiinntaket. Ettersom den medisinske teknologien har blitt forbedret, har vi fått muligheten til å sette inn reservedeler når hofter, nyrer og hjerte svikter.

Erling Helling-Larsen, Broderi på ukjent side prod 2016.

Erling Helling-Larsen, Broderi på ukjent side prod 2016.

Den maskinelle metaforen er bare én måte å forstå kroppen på. Vi kan også tenke på kroppen som et tempel eller som en beholder. Hvorfor er slike uttrykk så vanlige? Kanskje er det fordi vi ofte tenker metaforisk om det som er vanskelig å forstå direkte. Kroppen er, som fenomenologen Maurice Merleau-Ponty (1908-1961) sier, det som gjør det mulig for oss å sanse andre gjenstander. Vi har ikke noe ståsted der det lar seg gjøre å sanse vår egen kropp. Vi har et uavklart forhold til relasjonen mellom kropp og sinn med en påfølgende spenning mellom å være en kropp og å ha en kropp. Vi vet ikke nøyaktig hva det vil si å være et annet menneske, vi vet bare hva det er å være oss selv. Samtidig er vi empatiske vesener; vi blir påvirket av andres glede og sorg. Det fenomenologiske prosjektet gjør det ikke umulig å forestille seg hvordan det ville vært å ha en annen kropp, men påpeker hvor vanskelig det er å forsere disse barrierene.

Erlend Helling-Larsen, Broderi på side 95 prod 2016.

Erlend Helling-Larsen, Broderi på side 95 prod 2016.

Erlend Helling-Larsen tar opp temaer som er ubehagelig og politisk ukorrekt, men fremstillingen hans gir nye fortolkningsmuligheter som overordnet kan tolkes som en kritikk mot kvinnefremstillingen i pornoindustrien.

 

Mette-Line Pedersen, seniorrådgiver/kunsthistoriker for Universitetet i Agders kunstsamling