Kanskje kommer Tommy

Kunstkritikere og kunstanmeldere: Vi vet hvem dere er. Men hvor er dere?

Tekst av Hilde Marstrander

Jeg sitter på kafé med to venninner som ble uteksaminert fra akademiet samtidig med meg. Vi ble ferdige i fjor sommer. Ett år har gått. Siden den gang har vi alle brukt X antall kroner på nedbetaling av studielån, studioleie, materialer, produksjon, forsikring, frakt, teknikere – og til og med leie av utstillingsplasser. Vi måtte kjøpe inn vin for egne penger til vernissagene. Trykke egne flyers. Og vi har brukt tid. Svært mye tid. Selvsagt har vi gått heidundranes underskudd, alle tre.

Ikke det at vi hadde forventet noe annet. Vi utdanner rekordmange kunstnere i Norge om dagen. Av disse er det rundt 10 % som kommer til å fortsette med kunst på fulltid. Og av disse igjen er det kun 5 % som kan leve av kunsten sin, ifølge min professor i Tromsø.

– Det er hobbykunstnerne som tjener mest, sa han med et ondt smil, og manet frem bilder av akvareller av søvnige sørlandsbyer, lubne keramikkdamer og artige collager med blonder, antikk-look-knapper og gullspray. – Det selger som faen, mente han.

Men vi begår ikke kunst for å bli rike. Selv om det selvsagt hadde vært en morsom vri. Og vi gjør det heller ikke for å bli kjendiser, selv om Lars Eltons artikkel om kjendishysteriet i kunstverdenen i september sikkert burde penset oss inn på riktig spor. Jeg vil overhodet ikke være Pushwagner. Ikke Marianne Aulie. Ikke Sonja, engang. Ikke for alle penga i hele verden.

Men jeg vil gjerne at kunsten min skal bli sett. Og det vil også mine kollegaer. Så hvor er det blitt av alle kunstkritikerne og -anmelderne? Hva holder de egentlig på med?

Men jeg vil gjerne at kunsten min skal bli sett. Og det vil også mine kollegaer. Så hvor er det blitt av alle kunstkritikerne og -anmelderne? Hva holder de egentlig på med? Går de i det hele tatt ut og ser arbeider av kunstnere som ikke enda «har et navn»? Er de supergluet fast til champagneglass og barkrakker på The Thief, eller holdes de mot formodning som gisler i kjeller´n på Fineart? Jeg begynner å bli engstelig.

Vi vet jo hvem dere er. Men hvor er dere? Og går det bra med dere?

Kanskje har jeg tatt feil. Kanskje har de fremdeles sin frihet. Jeg håper det.

På overskuddsdager skriver de hyggelige og personlige hilsener til totalt ukjente kunstnere med usynlig blekk. Så ler de rått.

Trolig har de et hemmelig selskap. Der man lounger i små sittegrupper og siterer Carl Jung, Merleau Ponty, og diskuterer Hannah Ryggens bindingsteknikker. De har et eget stempel, og passord med tunge kunstreferanser. Møtelokalets «stille rom» har vegger dekket av gamle avisutklipp om Piero Manzoni, Snøballmannen, og luftfotoer av Spiral Jetty. De sitter på kjøkkenstoler med puter av fett, har flygel trukket med vadmel og drikker pappvin designet av Magne Furuholmen. På overskuddsdager skriver de hyggelige og personlige hilsener til totalt ukjente kunstnere med usynlig blekk. Så ler de rått. Noen ganger fyller de små olivenglass med rotter som de setter rundt i hyllene på Rema og Rimi, bare for å se om folk catcher linken. I stedet for quiz på nabopuben, samles de til autotekstkvelder. Og i stedet for tacofredag, spiser de quinoa og dumpsterfood. De nyrekrutterte damene i tidlig 30-åra med bolleklipp og interessante brilleinnfatninger sitter i et hjørne og klør hverandre på ryggen til blodet sildrer ut over Larvik-parketten.

Men jeg gjetter bare. For jeg har aldri sett dem. Bare på et bilde i et magasin. For de kommer jo aldri på utstillingene mine. Og ikke «Kristin»s heller, selv om hun er helt rå på materielle verker. Og heller ikke «Maja», som er en mester i videokunst. De er selvsagt anonymiserte, for ikke å bli utsatt fra reprimander i fremtidige anmeldelser, dersom dette på mirakuløst vis skulle materialisere seg.

Å lage kunst som bare refererer til andres verk gjennom kunsthistorien, er litt som å komme på slektsstevne og gå rundt og skrike: «Jeg er datteren til Lisbeth, han der borte heter Morten, som jeg lekte med på barneskolen!

Hvis de noen gang skulle komme på besøk, så gjelder det å ha referansene i orden. Helst 2–3 i ethvert verk. De fleste anmeldelser er jo skrevet av teoretikere, kunsthistorikere eller den litt mer ulne faggruppen «kunstkritikere», som for eksempel kan skjule en universitetsgrad i filosofi. Men husk å ikke dra det for langt. Å lage kunst som bare refererer til andres verk gjennom kunsthistorien, er litt som å komme på slektsstevne og gå rundt og skrike: «Jeg er datteren til Lisbeth, han der borte heter Morten, som jeg lekte med på barneskolen. Se, der borte er fetter´n min, som heter Karsten!», uten å sette seg ned og la folk bli kjent med deg. Det er bare jævlig irriterende for alle. Men er du smart og litt diskret, kan det gi deg den anmeldelsen du har ventet på mens kredittkortet gikk i rødt.

Og da kan det hende det skjer! Holy smokes! En omtale!

Den kan komme i mange slags former: En frimerkestor notis, en saklig og innsiktsfull artikkel, en Hunter S. Thompson-aktig fortelling om anmelderens egen road trip i kunstens verden, eller en lang og oppkonstruert tekst med mange flotte språkblomster og fremmedord, omtrent som en teknisk perfekt, men utrolig enerverende, gitarsolo. I det siste tilfellet er det som oftest avsender som har størst glede av oppvisningen. Frodig or(d)namentikk, høy referansetetthet og akademiske ordvendinger er en oppskrift som gir kred i kunstverdenen, til tross for at det er de færreste som skjønner hva de skriver eller snakker om. De snakker tross alt ikke til oss kunstnere, men til andre teoretikere, litterati og filosofer. Og i hvert fall ikke til «folk flest». Med mindre du går for tabloidene, som gjerne dekker kunst som omhandler stive peniser og kvinnerumper. Og det er jo noe de fleste forstår, selv om de ikke har kunstutdannelse.

Sånt synes mediene er gøy. Og det selger som hakka møkk.

Museene og parkene er fulle av store fallossymboler: en 17 meter høy granittkuk, en ås full av dekonstruerte kvinnekropper. En oppblåsbar mangajente med høyeksplosive bryster. Voksfigurer med hårete kjønnsorganer. Collagemalerier og videoer med nærbilder av sodomi og sæd. Pillemisbruk og pedofili. Sånt synes mediene er gøy. Og det selger som hakka møkk. Og da blir det «rockekonsert» med limo og champagne. Se, der var anmelderne. Men hvor var jeg?

Jeg skrev sak, trykket bilder, lagde noen rare skulpturer, jobba i studio, planla neste utstilling, rigget ned den forrige. Forsøkte å følge opp hun som mailet meg, som skrev at verkene mine «traff henne rett i hjertet» – og faktisk kjøpte ett. Skrev pressemelding til mediene. Lagde Facebook-event. Kjøpte vin til vernissagen. Fraktet bilder. Hengte opp. Pynta meg. Sto klar! På utstillingen – som ingen anmeldere kom for å se. Den femte på et år. Men en dag ... en dag ... så kanskje kommer Kongen. Og da kommer kanskje dere også?

Teksten er publisert i Kunsthåndverk 4/2015.