Meninger: Kva skal bornet heitte?

Poenget mitt er ikkje standhaftig å forsvare bruken av kunsthandverk. Poenget mitt er heller at så lenge vi fyller kunsthandverk med innhald, så er det ikkje namn og omgrep som er sentralt for feltets utvikling
— Gjertrud Steinsvåg

Eg har alltid tenkt at dersom eg får ei lita jente, så skal ho heitte Paula. Noko av det kjekkaste eg veit, er å snakke om namn på ungar som kjem til verda. Eg kan snakke i timesvis med vener om fine namn, og korleis assosiasjonar og minner påverkar vår oppleving av «estetikken» i eit namn.

Mi oldemor (mora til mora til mora mi) heitte Paula. Då ho var gravid med sin femte unge, mi bestemor Amanda, i 1911, valde min oldefar Henrik å forlate henne og familien. Vi har aldri hatt eit heilt klart bilete av kor Henrik tok vegen, og det heile har blitt ei myteomspunne forteljing om generasjonane før oss. Paula reiste frå Vik i Sogn til Bergen, og på eit bitte lite loft i Stølegaten 11, oppdrog ho ungane sine. Ho gjekk på jobb i fabrikken, og hadde dei minste ungane på barneasyl. Heime hos oss hang det eit bilete av Paula i trappeoppgangen, og det litle eg veit om henne har alltid fascinert meg. Hennar liv kjennes så merkeleg fjernt og likevel så enda merkelegare nært

Det er eit uunngåeleg band mellom døtrer og mødrer, i generasjon etter generasjon. Paula må ha hatt det beintøft i Bergens fattige smau, og den diffuse – og positivt lada – historia eg er blitt fortald, stadfestar mi beundring for henne. Difor er Paula eit av verdas finaste namn. Hadde eg kalla mi dotter Paula, så hadde det vore med tru på at namnet skal gje henne dei beste føresetnader i livet. At ved å få med seg denne arva, skulle ho kunne møte all verdas motgang med den same styrka som hennar tippoldermor må ha hatt.

Eit av dei styggaste namna eg veit er Samantha. Orsak til alle som heiter Samantha. Grunnen er openberr: Samantha Fox. 80-talets vulgærestetikk på sitt verste. Samantha Fox sin fyrste hit Touch me (I want your body) kom i 1986. «Puppedamene» og songtekstane (Like a tramp in the night, I was begging for you, to treat my body like you wanted) i eit kjønnspolitisk perspektiv var sjølvsagt altfor komplisert for ein åtteåring å forstå. Likevel har gedigne pupper, små bikiniar og svoltne blikk ved bassengkanten, satt nokre ubehagelege spor. Men det hadde jo vore utruleg gøy – som eit eksperiment – å kalle ei dotter for Samantha. Eg hadde vel blitt like glad i ei Samantha som i ei Paula?

Eg syns det er superkult å jobbe med kunsthandverk. Det syns eg ikkje for ti år sidan, då eg var hovudsfagstudent på Kunstfag, eller Kunst- og handverksskulen som vi kalla det. Mastodonten i Ullevålsveien 5 hadde ei blytung inngangsdør, og representerte fastlåste rammer og avgrensa forståingar for kunstprosjekta eg strevde med å lage. Eg hadde smykkekunst, materialitet, taktilitet, prosess, organiske former – og ikkje minst kunsthandverk langt oppi halsen. Enda verre kjentes den totale mangelen på sjølvtillit, optimisme og ambisjonar blant studentar og tilsette. Kanskje har det skjedd ei endring, kanskje er eg blitt ti år eldre. Mest sannsynleg handlar det om ein kombinasjon av dei to.

Kunsthandverksfeltet er (sjølvsagt) i stadig utvikling, og vi er fleire som snakkar om ei ny merksemd for kunsthandverket sin historiske og samtidige verdi. I dag opplever eg ein fagleg sjølvtillit, som gjev positive assosiasjonar til kunsthandverk som omgrep. Nokon vil hevde at faget sine tradisjonelle kvalitetskriterier som materialitet, handverkskunnskap, det handlagde, det unike, har ein tilbakekomst – ikkje berre i ein intern diskusjon, men også i eit breitt kunst- og designfelt. Andre vil seie at det heller handlar det om ei overleving. At dei tradisjonelle kvalitetskriteria stadig er – og har alltid vore - gjeldande, både på grunn av, og til tross for at ei intens teknologisk og digital utvikling har påverka kunstnariske praksisar.

Etter kvart som både feltet og eg utviklar oss, har det lada kunsthandverk blitt lettare å leve med. Omgrepet er etter mitt syn slett ikkje verst. Det eit ord satt saman av to: kunst og handverk. To ord som rommar mykje mellom den funksjonelle keramikk koppen, den forskingsbaserte installasjonen av rå leire, og dei takhengte tekstilskulpturane. Sjølvsagt er det kunstverk som glir rett inn i både ordet og vår forståing av det, medan andre krev ei djupare gjennomgang  for å forståast som kunsthandverk. «Materialbasert praksis» har dei siste åra blitt mykje brukt. Slett ikkje verst det heller, og eg syns ofte det er relevant for å forklare kunstnarisk praksis tufta på material eller disiplin. «Mediespesifikt» er eit liknande ord. Men når eg har behov for å forklare det spesifikke, er det ofte nyttig å vere enda meir konkret, nemleg å faktisk bruke materialet / mediet: til dømes «keramisk kunst» og «smykkekunst», slik vi brukar det om «fotokunst», «maleri» og «performancekunst». Konkrete nemningar let seg enkelt omsetje i ein internasjonal samanheng, kor det er større grad av materialbaserte institusjonar, som tekstilbiennalar, smykkegalleri og keramikkmuseum.  

Eg skjønar poenget med «verkstadbasert praksis», men syns sjeldan det er relevant å bruke. Så har eg høyrt «interdisiplinær praksis». Fiffig. Seier meg veldig lite. Eg registrerer at «brukskunst» er på veg tilbake, og med tanke på den historiske utskjellinga det har vore gjennom, så innrømmer eg at eg let meg more. Ei annan gøy greie: Om ikkje lenge, så skal Avdeling Kunstfag på Kunsthøgskolen i Oslo (som famnar om fagfelta metall- og smykkekunst, keramisk kunst, grafisk kunst og tekstilkunst) lansere nytt studieprogram og nytt namn på avdelinga. Det heitaste tipset når dette bladet går i trykken, er at avdelinga blir heitande «Kunst og handverk». Det hadde neppe gått gjennom for ti år sidan. Pendelen svingar. Stay tuned.

Poenget mitt er ikkje standhaftig å forsvare bruken av kunsthandverk. Poenget mitt er heller at så lenge vi fyller kunsthandverk med innhald, så er det ikkje namn og omgrep som er sentralt for feltets utvikling. Då kunstmusea i Bergen lanserte sitt nye namn «KODE» i april 2013, var det mange kritiske røyster, mellom anna journalisten Jan H. Landro, som syns at namnet var «totalt intetsigende» og «den nakne keiseren nok en gang»[i]. Eit meir positivt og nyansert innlegg i debatten kom frå NRKs Agnes Moxness. Ho gratulerte museet med namneval, og påpeikte at KODE som namn på sett og vis er meiningslaust som må fylles med innhald, slik musea som TATE, ARoS, DogA og MoMA har gjort. [ii]

Kunsthandverkarane, kuratorane, kritikarane, skribentane, institusjonsleiarane bidreg til utvikling. Nytenking og gode kunstverk utviklar feltet. Og vips! så påstår NRKs kunstkritikar Mona Pahle Bjerke at «Kunsthåndverk er rett og slett «in»; det er det alle de kule unge kunstnerne vil jobbe med akkurat nå»[iii]. Kunsthandverk er etablert, det har ein historie og eit referanseapparat, som er sentrale premiss for å forstå progresjon. Det fascinerer meg at kunsthandverk lever med denne nye merksemda, og eg har tenkt å ri på den bølgja. Ved å legge til rette for enda betre prosjekt og breiare nedslagsfelt, skal eg vere med å utvikle kunsthandverksfeltet. Men eg blir ikkje med på namneendringar.

Om det bornet blir heitande Paula eller Samantha, vil namnet følgje henne og ho vil møte folk som har sine assosiasjonar til namnet. Men ho skal få dei aller beste føresetnader til å utvikle seg heile livet, og hjelp til å vere både ein unge, ei jente og ei vaksen dame som gjev og får kjærleik og merksemd. Dei som blir kjend med henne skal oppleve positive assosiasjonar til namnet grunna den ho er og det ho står får.  

GJERTRUD STEINSVÅG

Denne kronikken ble publisert i tidsskriftet Kunsthåndverk nr.2/2014.

[i] http://www.landro.bergen.no/2013/04/tusseskapen-lenge-leve.html

[ii] http://www.nrk.no/ytring/a-knekke-koden-1.10989816

[iii] http://www.nrk.no/kultur/tendens-i-tiden-1.11680116