– JEG ER HVA DU IKKE ER

Kunstakademistudenter imellom pleide å spøke med at vi kun trengte å kunne lese for å bli kunstnere; kunstteori og filosofi var ’våre’ områder, og alt som luktet av håndverk ble sett på som utdatert.

Tekst av Ane Graff. Tidligere publisert i tidsskriftet Kunsthåndverk 3/2014.

Verden er full av kategorier, definisjoner og hierarkier. Kunstfeltet er fullt av det samme. Vi vet hvor vi plasserer oss selv, hvor vi plasserer andre og hvor andre plasserer oss. Vi har en bevissthet om rammene rundt oss og om kategoriene vi blir definert av. Diskusjoner rundt kunst og kunsthåndverk springer ofte ut av disse problemstillingene. Fagområder har definert og definerer seg gjensidig i forhold til hverandre: – Jeg er hva du ikke er. Men er det riktig? Og hvordan påvirkes det kollektive kunstfeltet, og hver enkelt av oss, av en slik tankegang?

Selv er jeg billedkunster og arbeider innen mange forskjellige medier, som for eksempel tegning og tekstil. Utdannelsen min har jeg fra kunstakademiet i Bergen, der jeg gikk ut i 2004. Der lå vekten på ideene og ikke på utføringen. Kunst-Norge har hatt, og har delvis fremdeles, to utdanninger som gjensidig definerer seg selv i forhold til hverandre. Mens studentene på kunstfag begynte med materialene, tok vi for oss konseptene. Kunstakademistudenter imellom pleide å spøke med at vi kun trengte å kunne lese for å bli kunstnere; kunstteori og filosofi var ’våre’ områder, og alt som luktet av håndverk ble sett på som utdatert.

Og inntoget av det materialbaserte, det håndlagde, av tekstilkunst, keramikk, av kvinnekamp, av Hannah Ryggen og kunstnerskap som Britt Fuglevaag, Elisabeth Haarr, Aase Texmon Rygh, osv., har gitt oss bredde.

Underveis i dette utdanningsforløpet var det et faktum at jeg kjente meg begrenset, at rammene ble for trange, at jeg ikke fikk spilt ut hele mitt register. Dette gjaldt også senere, da jeg arbeidet med et galleri som hadde en spesifikk visuell og teoretisk profil. Det har blitt klart at mange på samtidskunstscenen kjente det som meg, både studenter og utøvere. Vi syntes den norske samtidskunstens interessefelt i en lang periode var for smalt, og vi mislikte skillelinjene mellom ulike felt. Vi savnet bredden. Og inntoget av det materialbaserte, det håndlagde, av tekstilkunst, keramikk, av kvinnekamp, av Hannah Ryggen og kunstnerskap som Britt Fuglevaag, Elisabeth Haarr, Aase Texmon Rygh, osv., har gitt oss bredde.

I det ytre er begreper som materialitet, taktilitet, det håndlagde og det prosessuelle tilbake. Selv vet jeg at det nå kjennes som om jeg kan puste, som om hode og kropp henger sammen, og som mulighetene for å lage et personlig og poetisk prosjekt endelig er fullstendig til stede. Kombinasjonen av tanken og håndens kunnskap utgjør et hele som for meg som kunster er uvurderlig. Som utøver vet jeg at jeg aldri har vært bedre, og interessen jeg har blitt møtt med viser meg det samme.

Så hvorfor var inntoget av det materielle så viktig? I min praksis har poetiske og personlige spor fulgt det materialbaserte i produksjonen.

Så hvorfor var inntoget av det materielle så viktig? I min praksis har poetiske og personlige spor fulgt det materialbaserte i produksjonen. Det er som det subjektive som allerede ligger i det at det er min hånd som bearbeider materialene, gjør at egne erkjennelser, indre bilder og min personlige historie trer seg frem. Kroppen tvinger seg frem, og er plutselig voldsomt til stede, med all sin kunnskap og erfaringer.

Skillet, og hierarkiet, mellom hode og kropp har eksistert i uminnelige tider, og har plaget menneskeheten gjennom kristendommens historie. Jeg er overbevist om at de forskjellige formene for kunnskap, og måtene å tilegne seg kunnskap på, er likeverdige. Videre tror jeg at kombinasjonen er det som får hjernen til utvikle seg, hjernens plastisitet og evne utfordres. Jeg tror kombinasjonen av hånd og tanke, av materialitet og teori, danner ny kunnskap. Jeg tror på å arbeide fram det ypperste av begge, jeg tror på å aldri være ferdig, men alltid strekke seg videre, og aldri underkjenne det ene framfor det andre.

Et bredt felt er et sted alle kan puste. Så hvordan kan vi som utøvere bidra til å beholde et bredt kunstfelt?

Vi trenger et kunstfelt hvor håndverk og teoretisk tenkning kan sameksistere uten at de utdefinerer hverandre. Men dette er en større problemstilling, det handler om å se seg selv i «den andre», om å åpne opp for det som defineres utenfor. Et felt som er inkluderende og har bredde er uvurderlig. Et bredt felt er et sted alle kan puste. Så hvordan kan vi som utøvere bidra til å beholde et bredt kunstfelt? Etter min mening ved å alltid håndheve kvalitet, særegenhet og originalitet. Ved å legge vekt på integritet. Ved å arbeide aktivt med likestilling både mellom kjønn og ulike faggrupper. Ved å stille spørsmål ved vedtatte sannheter, ved konservative holdninger og ved etablerte maktstrukturer som opptrer begrensende. Kommersielt sett betyr det at det må gjøres et arbeid for å få frem nye samlere. Mange gallerier har gått dukken de siste årene, og de få norske samlerne som kjøpte norsk, har vendt seg mot det internasjonale feltet. Statlig støtte er én ting, men en reell oppblomstring av feltet betinger kjøpere som ønsker å eie det vi produserer. Vi trenger samlere fra alle samfunnslag, fra begge kjønn, vi trenger mennesker som kjøper ett verk, og vi trenger de som kjøper mange. Det er nødvendig å gjøre et rekrutteringsarbeid. Hvem er med? Hvem tar opp hansken?

Det er så lett å akseptere strukturer opprettet av andre. Hvis boksen blir for liten, og vi faller utenfor, hva skjer da? Hvor er vi?

Et snevert felt er et felt med skarpere skillelinjer og et klarere hierarki. Det er et sted hvor man blir definert og lar seg definere. Og om andre definerer oss, er det da slik at vi skal føye oss etter det? Er vi enige? Det er så lett å akseptere strukturer opprettet av andre. Hvis boksen blir for liten, og vi faller utenfor, hva skjer da? Hvor er vi? For øvrig kan fastlåste rammer og avgrensede forståelser også komme innenfra, både fra en selv og fra ens eget felt. Tekstilkunstner Elisabeth Haarr uttalte i Billedkunst nr. 3/2014, I øyeblikket: «Jeg har nok blitt mer ambivalent til dette med håndverket… det er som om reglene fra håndarbeidstimene henger igjen og hindrer unge mennesker i å ta den helt ut.» Selvsensur, at utøvere holder seg tilbake, eller for godt innenfor rammene, gjør det kollektive feltet intet tjenester. Frihet gjør.

Jeg håper at i møtet med egne eller andres rammer og definisjoner, på forsøk på å plassere eller begrense oss, at vi som utøvere kan si, som Edith Sødergran: «Min självsäkerhet beror på att/ jag upptäckt mina dimensioner/ det anstår mig icke at göra mig/ mindre enn jag är.»