Ville tilstander

Tittel: Kunsthåndverk 2017

Kunstnere: Admir Batlak, Ahmed Umar, Andre Normann, Anne Léger, Astrid Sleire, Camilla Luihn, Dorthe Herup, Elin Melberg, Elisa Helland-Hansen, Ellen Grieg, Emil Gustafsson, Eric M. Kelly, Erlend Leirdal, Frantzsen&Mjanger, Harriet Normann, Heidi Bjørgan, Ida Disen, Ingeborg Elieson, Ingrid Becker, Irene Nordli, Jim Darbu, Kari Mølstad, Kiyoshi Yamamoto, Klara Pousette, Kristin Opem, Kristine Fornes, Liilian Saksi, Lillan Eliassen, Lillian Tørlen, Line Solberg Dolmen, Linnéa Blakéus Calder, Marianne Tjønn, Matilde Westavik Gaustad, Moa Håkansson, Morten Allan Egstad, Nanna Melland, Nils Martin, Nina Malterud, Ronja Elvenes, Sigurd Bronger, Sofia Karyofilis, Svein Ove Kirkhorn, Toril Redalen, Trine Hovden, Trude Johansen, Trude Westby Nordmark og Åse Ljones.

Sted: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim

Periode:  14. oktober til 3. desember 2017


Moa Håkansson, Väsen II, 2014. Skulpturgruppe – keramikk. Foto: Lykt AS

Moa Håkansson, Väsen II, 2014. Skulpturgruppe – keramikk. Foto: Lykt AS

Det er et visst momentum over kunstfeltet i Trondheim denne høsten. I Trondheim Kunstmuseums hovedavdeling i Bispegata vises de fire nominerte samtidskunstnerne til Lorck Schive Kunstpris, landets desidert største kunstpris. Rundt svingen noen hundre meter ned i Munkegata, på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, står årsutstillingen Kunsthåndverk 2017, et annet evenement som er å regne blant de viktigste på den nasjonale kunstkalenderen.

Det er ni år siden årsutstillingen gjestet Trondheim sist, og denne gang markeres den 40-ende i rekken. Nærmere femti kunstnernavn er juryert inn i den lyse førsteetasjen. Det ellers så rettlinjede rommet – med firkantete søyler og jevne vindusåpninger fra gulv til tak – er karaktermessig endret litt for anledningen. Trevirke bukter seg noen steder langs gulvet og dekker til søylene som nå fungerer som bærestokker for visningshyller. Grepet bryter opp rommet, og hyllene flyter liksom over i hverandre og gir luft til monteringen. For det må innrømmes at med en såpass omfattende kunstnerliste – der attpåtil enkelte kunstnere stiller med et tosifret verksutvalg i serie – var det vanskelig helt å se for seg hvordan dette kunne få plass, uten å fremstå som et tett vareutvalg som knuffer hverandre i siden.

Erlend Leirdal, Hemmelighet, 2016. Skulptur – diverse tre. Foto: Lykt AS

Erlend Leirdal, Hemmelighet, 2016. Skulptur – diverse tre. Foto: Lykt AS

Erlend Leirdal, Danse, 2016. Skulptur – sammenføyde selvvokste furuemner. Foto: Lykt AS

Erlend Leirdal, Danse, 2016. Skulptur – sammenføyde selvvokste furuemner. Foto: Lykt AS

Å ramse opp alle teknikker og materialer som her er benyttet, blir for plasskrevende til at det lar seg forene med en leservennlig tekst som denne intenderer å være, men det kan trygt sies at her er mangfoldet verdsatt og løftet frem. Og det er et verksutvalg som peker bort fra de statiske objektenes verden og inn mot noe levende og overskridende: I ett hjørne sender Moa Håkanssons skulpturinstallasjon, hovedsakelig i keramikk og tre, tankene i retning noe mystisk og antropomorft. Erlend Leirdals to skulpturer i tre – den ene åpen og dansende, den andre tett og innesluttet – får meg til å glemme at de er laget, all den tid de fremstår som så selvsagt suverene i sin egen tilstedeværelse. Som om de bare alltid har funnes. Ingrid Beckers flettverksarbeider inviterer til somatisk utforskning siden noe ligger gjemt inne i dem, noe man så vidt kan skimte gjennom åpningene. Det samme gjelder Morten Allan Egstads treskulptur Inn i granskogen, som river ned skillelinjene mellom møbel, skulptur og figur. Her kan man også skimte noe innimellom hakkene i overflaten, som om noen har villet trenge inn i den og avdekke noe. Utstillingen viser et overraskende høyt antall verk som byr på denne nøkkelhullsfølelsen; et hint som vekker nysgjerrigheten og trekker en til seg, uten at man får komme tett nok på til å få vite alt.

Ingrid Becker, Hidden Stone VI, 2017. Flettverk. Foto: Lykt AS

Ingrid Becker, Hidden Stone VI, 2017. Flettverk. Foto: Lykt AS

Morten Allan Egstad, Inn i granskogen, 2017. Treskulptur – skåret gran. Foto: Lykt AS

Morten Allan Egstad, Inn i granskogen, 2017. Treskulptur – skåret gran. Foto: Lykt AS

Et grep denne gang, der museet formodentlig må berømmes for frisk samarbeidsvilje, er at kunstnere har kunnet søke om å delta med en type interaksjonskunst. Nærmere bestemt – museet har åpnet opp for at verk kan inkorporeres eller spille på lag med de to permanente rominteriørene av henholdsvis Henry van de Velde og Finn Juhl – to rom som er å regne som små institusjoner i institusjonen. I tilfellet Finn Juhl domineres rommet av et tykt svart stoff som brer seg som en tjæreaktig tåke over gulvet og opp over møblene.

Matilde Westavik Gaustad, The Upgrade – Decoy, Breaking the ICE, Outside, Mist-mode, Hope tracker, Umami wasteland, Soup space, Gel-up!, Void slip, 2017. Tekstil installasjon. Foto: Lykt AS

Matilde Westavik Gaustad, The Upgrade – Decoy, Breaking the ICE, Outside, Mist-mode, Hope tracker, Umami wasteland, Soup space, Gel-up!, Void slip, 2017. Tekstil installasjon. Foto: Lykt AS

Trine Hovden, Dialog, 2017. Stedsspesifikk skulptur/installasjon – silketrykk på leirgods. Foto: Lykt AS

Trine Hovden, Dialog, 2017. Stedsspesifikk skulptur/installasjon – silketrykk på leirgods. Foto: Lykt AS

Denne slukende undergangsinstallasjonen i tekstil er laget av Matilde Westavik Gaustad og spiller godt på lag med Trine Hovdens kubiske statement på bordet i samme rom. Det som først ser ut som en stabel gummiringer, er i virkeligheten en tett og tung firkant av ringer i leirgods, og fortsetter liksom som en forlengelse av formen på bordet, samtidig som den fremstår som bordets rake motsetning.

Om en polysemisk mystikk danner én fasett av verksutvalgets evne til å frembringe liv i materialene, så danner en politisk ladet historikk en annen. De tilsynelatende pyntelige capsene til Klara Pousette med håndbroderte plantemotiver tenderer mot det dystert gjennomgripende etter hvert som man leser om de fremstilte plantenes historie som abortfremkallende midler, som ofte førte til den gravide kvinnens død snarere enn fosterets. En politisk undertone ligger også ladet i Dorthe Herups billedvev Fyrstikkarbeiderne i ull og bomull. Dette bildet viser noen av de streikende kvinnene som i 1889 protesterte mot umenneskelige eksistensvilkår og arbeidsforhold. Den stille standhaftigheten påminner om den færøyske maleren Sámal Joensen-Mikines’ dystre, værharde motivflater, som framstiller ansikter på vei fra begravelse. Stilt overfor denne billedveven er det er vel heller ikke til å unngå at man kjenner vekten fra Hannah Ryggen-salen i etasjen over.

Klara Pousette, Det väkser, 2017. Caps – håndbroderi. Foto: Lykt AS

Klara Pousette, Det väkser, 2017. Caps – håndbroderi. Foto: Lykt AS

Dorthe Herup, Fyrstikkarbeiderne, 2016. Billedvev – ull og bomull. Foto: Lykt AS

Dorthe Herup, Fyrstikkarbeiderne, 2016. Billedvev – ull og bomull. Foto: Lykt AS

Med en poetisk fin beskrivelse vipper arbeidet fordommer overende gjennom en slags materialisert etymologi – foruten å være et slående visuelt verk!

Den politiske tonen blir kanskje mest eksplisitt i Camilla Luihns emaljebrosjer, som fremstiller barneøyne fra fotografier fra Aleppo og i Ahmed Umars installasjon Hijab. Det sistnevnte verket består av 365 ulike objekter hengt opp i flere snorer. Med en poetisk fin beskrivelse vipper arbeidet fordommer overende gjennom en slags materialisert etymologi – foruten å være et slående visuelt verk!

Camilla Luihn, The Aleppo Piece, 2016. Emaljebrosjer – foto overført til emalje på kobber. Foto: Lykt AS

Camilla Luihn, The Aleppo Piece, 2016. Emaljebrosjer – foto overført til emalje på kobber. Foto: Lykt AS

Ahmed Umar, Hijab (annual protection), 2017. Detalj. Installasjon – 365 objekter i lær og diverse materialer. Foto: Lykt

Ahmed Umar, Hijab (annual protection), 2017. Detalj. Installasjon – 365 objekter i lær og diverse materialer. Foto: Lykt

Så kan man stille seg spørsmålet om det er pyntelig plassering og en velkjent «kunsthåndverksobjekt på utstilling»-montering kunsthåndverket trenger i publikumsformidlingen i 2017.

Det finnes riktignok visse faktorer her som visuelt sett kunne ha blitt løst bedre. Astrid Sleires i seg selv tankevekkende, innbydende og nydelig småskjeve Syv stabler er sirlig dandert på en hylle og er tilsynelatende plassert i rytmisk selskap med Nanna Mellands Koffertringer, også disse satt sammen av kubiske former. Sistnevnte verk relaterer seg også til den overnevnte politiske tematikken omkring flyktninger og fremmedfrykt på utmerket vis, men måten disse verkene her er plassert på, understreker snarere en åpenbar formlikhet og innbyr til en sammenlesning som snarere lukker og definerer arbeidene enn å åpne dem.

Nanna Melland, Koffertring, 2016. Ring – støpt bronse. Foto: Lykt AS

Nanna Melland, Koffertring, 2016. Ring – støpt bronse. Foto: Lykt AS

Så kan man stille seg spørsmålet om det er pyntelig plassering og en velkjent «kunsthåndverksobjekt på utstilling»-montering kunsthåndverket trenger i publikumsformidlingen i 2017. Samtlige arbeider er tross alt tuftet på kunnskap, evne, eksperimentering og kraft! På forhåndsvisningen jeg overvar, sto til og med Lillian Tørlens vaser – med sine karakteristiske «knekk i siden», som tilsynelatende er spor av overflaten skulpturene står lent mot – plassert rett på en flat hylle, noe som avstedkommer et formalistisk karakterdrap på arbeidene.

Lillian Tørlen, Fra serien Levels of Attachment and Belonging, 2016. Vaser/skulpturer – modellert keramikk. Foto: Lykt AS

Lillian Tørlen, Fra serien Levels of Attachment and Belonging, 2016. Vaser/skulpturer – modellert keramikk. Foto: Lykt AS

Å levere inn et nærmest mikroskopisk verk, som umulig kan veie mange grammene, som sitt bidrag til årsutstillingen, vitner om en suveren selvtillit – som kunstneren har bygget opp over lang tid, vel vitende om at han er en kunsthåndverker med årelang erfaring og kunnskap.
Sigurd Bronger, Stift, 2017. Brosje – hode skrudd på stift som er herdet og slipt. Foto: Lykst AS

Sigurd Bronger, Stift, 2017. Brosje – hode skrudd på stift som er herdet og slipt. Foto: Lykst AS

Da kan man heller sette pris på det sirlige og klare i presentasjonen av arbeider som Sigurd Brongers Stift. Denne brosjen måler 1 x 36 millimeter og ligger i en liten størrelsestilpasset sort eske. Å levere inn et nærmest mikroskopisk verk, som umulig kan veie mange grammene, som sitt bidrag til årsutstillingen, vitner om en suveren selvtillit – som kunstneren har bygget opp over lang tid, vel vitende om at han er en kunsthåndverker med årelang erfaring og kunnskap. Det samme kan sies om Kari Mølstads nitide, solide og slående vakre, sorte vaseobjekt i glass, som vokser ved hvert gjensyn.

Kari Mølstad, Peak, 2017. Vaseobjekt – blåst i glass, slipt, sandblåst og børstepolert. Foto: Lykt AS

Kari Mølstad, Peak, 2017. Vaseobjekt – blåst i glass, slipt, sandblåst og børstepolert. Foto: Lykt AS

Men når det gjelder evnen til å kombinere kunnskap og håndverk med en suveren selvtillit og en fullkommen vilje til eksperimentering, kan man i år ikke komme utenom det andre rommet som Nordenfjeldske kunstindustrimuseum har stilt til disposisjon. Irene Nordlis stedsspesifikke installasjon Rotfylling inntar Henry van de Velde-rommet på en måte som simpelthen tar pusten fra en kritiker på vei fra verk-til-verk i en kollektivutstilling som dette. Innerst i lokalet åpenbarer det seg en hel verden. Nordli har inkorporert flere keramiske objekter – som i seg selv er fengslende nok til å skille seg ut i denne utstillingssammenhengen – og noe så prosaisk som rekved på en måte som danner byggesteiner i en egen kunsthåndverksfabel.

Irene Nordli, Rotfylling, 2017. Stedsspesifikk installasjon – funnet og bearbeidet tre og modellert keramikk. Foto: Lykt AS

Irene Nordli, Rotfylling, 2017. Stedsspesifikk installasjon – funnet og bearbeidet tre og modellert keramikk. Foto: Lykt AS

Men man kan snu på det og si: Skaper ikke dette enda større fallhøyde, øker ikke dette risikoen for dissens enda mer?

Å la former og overflater i rekveden kommentere buer, linjer og karaktertrekk ved det lovpriste interiøret fra tidlig 1900-tall er én ting. Å la sammensetningen av trestumpene smyge seg under den ene av de elegante stolene, slik at den destabliseres i sitt eget interiør, vitner om en sjeldent inspirert frekkhet. Lukten av (det jeg vil anta at er) linolje brer seg som en usynlig, men virksom modalitet i rommet, rykker det opp i en egen atmosfære og den slår sansemessig fulltreffer på meg der jeg står midt oppi det. Måten et vilt uttrykk kombineres med et stilisert interiør på, løser opp kategoriske utsagn om verdifulle og verdiløse materialer på samme tid som det samlet sett utgjør et material- og objektsnarrativ man bare får lyst til å komme tilbake til gang-på-gang. Man kan si at Nordli her har en fordel, ved å ha fått et helt interiør for seg selv. Men man kan snu på det og si: Skaper ikke dette enda større fallhøyde, øker ikke dette risikoen for dissens enda mer?

Det er mye som skiller Kunsthåndverk 2017 fra Lorck Schive Kunstprisutstilling 2017, men de bærer det soleklare fellestrekk at begge utstillinger gir besøkende i Trondheim en mulighet til å se ypperlig samtidskunst på øverste hylle denne høsten, enten det er en idé- og konseptbasert kunst eller et mer materialbasert kunstuttrykk man er på utkikk etter.


Gustav Svihus Borgersen