It’s corn!

Brann er den syvende utstillingen i serien Invitert på Kraft, der en kunstner bosatt i Norge inviteres til å samarbeide med en selvvalgt kunstner med base i utlandet. I dette tilfellet var det keramikeren Irene Nordli som inviterte med seg den svenske arkitekten Jenny Mäki, med utgangspunkt i deres felles fascinasjon for ild som del av den kunstneriske prosessen. Resultatet av samarbeidet er et finurlig økosystem som i tillegg til å undersøke de tekniske mulighetene innenfor Nordli og Mäkis respektive medier, sier noe om relasjonen mellom ildens og hendenes iboende skaperkraft og dessuten utfordrer blikket på hverdagslige objekter som mais.

Det første som slår meg idet jeg går inn i gallerirommet på Kraft, er den distinkte lukten av linolje, som til tross for å være noe spesiell kjennes behagelig og inviterende. Lukten kommer fra Mäkis installasjoner, der hun har brukt den tradisjonelle japanske trebehandlingsteknikken yakisugi til å brenne planker av ulike tresorter. Ved å forkulle treets overflate blir treet mer holdbart, i tillegg til at det beskyttes mot insekter, sopp og mugg. Prosessen gjør dessuten treet mindre antennelig, noe som er en klar fordel når man bygger hus. Tre og tre sortbrente planker er knyttet sammen til trestammelignende søyler som henger ned fra taket i klynger. Jeg får følelsen av å være i en skog.

De nærmeste «trærne» (Gran #1, 2024) er ordnet i ryddige rader. Disse er laget av industrielt dyrket gran, og opphenget speiler materialets industrielle røtter. Formen på plankene bærer også preg av masseproduksjon, ettersom de er helt plane, med nøyaktig like dimensjoner. Dermed står de i kontrast til de mer løst organiserte Lärk #1 og Lärk #2 (2024), der plankene er tynnere og dessuten mer ujevne i kantene. Det er rart å tenke på at selv om også lerketrær stort sett er plantet i Norge – og dermed ikke fri for menneskelig påvirkning – er forskjellene mellom plank av to typer bartre likevel umiddelbart synlige selv når de er behandlet på så dramatisk vis som her. Samtidig fremhever ildbehandlingen treverkets naturlige struktur og oppbygging slik at plankene ved nærmere ettersyn er langt mindre ensformige enn det de på avstand kan gi inntrykk av å være. Tar man seg tid til å betrakte den enkelte stamme, blir det klart at hver av dem har et helt unikt mønster, likt fingeravtrykk hos mennesker. Paradoksalt nok er det brannen – som ellers forbindes med ødeleggelse – som fremhever trærnes individuelle og ikke minst organiske karakter.

På gulvet finner vi syv store, organiske former i steingods og ulike former for leire og porselen. Disse er også spredt på en tilsynelatende tilfeldig måte, som om de skulle være naturlige vekster på skogbunnen. Til tross for at skulpturene åpenbart er formet av menneskehender, gir de inntrykk av at de vel så godt kunne vært modellert etter noe man fant naturlig på skog- eller havbunnen. Eksempelvis minner skulpturen Constance (2023) om et forsteinet koralldyr, med klumpete grener og tuber. Men den kunne vel så godt vært modellert etter den type soppvekst man gjerne finner på trestammer. Nordlis skulpturer komplementerer Mäkis trær, som også balanserer mellom det menneskeskapte og naturlig tilvirkede. Samtidig inviterer formene til en gøyal assosiasjonslek som jeg morer meg med mens jeg beveger meg videre. Jeg finner både en gris og en krabbe, i tillegg til flere utvekster som kan minne om menneskelige organer.

Plutselig legger jeg merke til noen overraskende elementer i en av skulpturene som vokser oppover rommets enslige bæresøyle, som for anledningen er malt slik at den ligner en (ubrent) trestamme. Den tarmaktige figuren Fungi (2024) har en rekke maiskolbeformede utvekster som får meg til å stoppe opp. Det er uventet å se noe så konkret blant de ellers så mangetydige formene, og ved første øyekast oppleves verket ganske corny (no pun intended). Men jeg lar meg fascinere av å se noe så forgjengelig som en grønnsak «forsteinet» i keramisk form gjennom brenning. Sett mot Mäkis verk slår det meg at det er tydelige likheter mellom mønstrene i maiskornene og i treplankene. Sammenstillingen får meg til å tenke at ilden har avdekket noen interessante fellestrekk for hvordan organisk materiale forgrener seg i ulike former. Nå legger jeg dessuten merke til spor etter maiskolber også i noen av de andre skulpturene, som jeg ikke tidligere gjenkjente som mais. Det sier noe om betydningen av kontekst for hva man leser inn i verkene, som kanskje ikke var så abstrakte likevel.