om å sanke planter og senke tempoet

En solfylt februardag, en ukes tid før dette intervjuet finner sted, ramler en bok med tittelen Anne Stabell - Den langsomme veien ned i postkassa mi på Vålerenga. Boka ble utgitt i forbindelse med Stabells retrospektive utstilling som åpnet i januar på Telemark Kunstsenter. Min venstre langfinger stryker forsiktig over det foldbare bokomslaget, som har en innbydende overflate av grov tekstil. Når jeg blar om, forsvinner jeg inn i fotografier og essayistiske tekster om Stabell og hennes kunstneriske praksis. De inviterer meg med inn i en magisk verden av innhøsting og plantekokende prosesser, i kunstnerens egen hage. 

Tekstbidragene kommer blant annet fra kunstneren selv, som berørende beskriver eget arbeid. Også redaktør Hilde Tørdal og forfatterduoen Nina Mauno Schjønsby og Halvor Haugen bidrar med innsiktsfulle tekster. For eksempel har Schjønsby og Haugen skrevet en lengre tekst etter å ha besøkt, intervjuet og fulgt Stabell over tid. De går inn i vevens tråder med lupe, samtidig som de tar et steg tilbake og skaper overblikk og oversikt. Boka byr med andre ord på en poetisk sammenbinding av anekdoter, arbeidsbilder og ferdige verk, vevd sammen som en taktil reise i Stabells kunstneriske liv og virke. 

Når jeg ringer Stabell, sitter hun i Tyskland, der hun holder til deler av året. På hver vår side av røret sitter vi med hver vår åpne bok i fanget, og slik flyter samtalen ut av, og inn i, ulike arbeider, deres tidkrevende prosesser og andre erindringer om livet.

Lever du et langsomt liv, Anne?

– Jeg tar meg tid, særlig de siste årene har jeg prøvd å gjøre det. Nå har jeg begynt med yoga, og det er helt fantastisk, det anbefaler jeg til alle. Da jeg var i 20-årene, jobbet jeg veldig mye og ville rekke alt. Nå prøver jeg på det motsatte, og forsøker å være til stede i øyeblikket. 

Veven styrer veien og tiden

Veving i seg selv er en langsom arbeidsform. Likevel er det ikke nødvendigvis det å sitte med veven Stabell bruker mest tid på, men tilstedeværelsen i prosessene som omkranser det enkelte teppet. 

– Det kan være turer i skogen, arbeid i hagen, sanking, tørking og eksperimentering med innhøstede vekster, farging og bearbeiding av garn. Og ikke minst, det å være i verden generelt!

Tittelen på utstillingen i Skien er hentet fra et pågående prosjekt som du startet på i 2016, Den langsomme veien gjennom skogen og hjem. Hva handler denne langsomheten om for deg?

– Jeg tenker både rent fysisk på det å bevege seg langsomt i verden, men også på den lange veien gjennom livet, helt fra barndommen av, med alle omveiene vi tar som fører oss videre. Det handler om å ikke jage etter et eller annet mål, men å være ærlig med seg selv, stå for det man tror på og stole på at veien tar deg dit du skal. Jeg forsøker å fylle arbeidene mine med så mye liv og opplevelser som mulig. Jeg innbiller meg at det skaper et rikere uttrykk enn hvis man tar snarveier. Jeg har ikke noen stor produksjon i den forstand, fordi jeg synes det er viktigere å lage noen få ting som tar den tiden de krever enn mange raske vevnader som ligner på hverandre. 

Bortsett fra noen serier med arbeider, som eksempelvis Variasjoner over Rothko (2012–2015), Land der Horizonte (2013–2015) eller Farge Farge (2014–2015), der Stabell har hatt en systematisk undersøkende fremgangsmetode, er det ofte det enkelte teppet hun vever på som styrer veien og tiden.

– Hver gang jeg begynner på et nytt arbeid, tror jeg at det skal bygge på det forrige, inntil det kommer et øyeblikk der verket begynner å bestemme selv hva det skal bli. Det tar tid før det punktet kommer, det krever tålmodighet, litt som i hagen, der du må vente på modningen.

Pigmentenes magi

Et av teppene som ble vist i utstillingen på Telemark Kunstsenter er Indigo (2025). Arbeidet er resultat av en årelang dedikasjon til plantefarging og Stabells søken etter blåfargen fra en spesiell vekst som spirer seg opp gjennom jordskorpa hver vår. Den japanske indigoen plantet hun først ut i hagen i Tyskland, der den reiste seg og ga frø som hun høstet, fraktet og sådde i hagen i Eidanger. 

– Det er en slags forskertrang, å finne ut av ting, eksperimentere og stadig komme nærmere noe. Jeg har ikke laget et stort verk med blått før jeg begynte på Indigo. Det er fordi det har tatt lang, lang tid å finne frem til blåfargen. Å ha indigoplanten både i Tyskland og Norge gjorde at jeg virkelig kunne gå grundig til verks og arbeide begge steder.

Stabell har undersøkt hva slags ulike fargepigmenter som finnes i den japanske indigoplanten. Flere runder med både kaldfarging, kypefarging og varmfarging med blader fra planten har brakt frem ulike nyanser av ikke bare blått, men også gult. En dag oppdaget hun et helt nytt fargeskjær i restevannet etter at hun hadde brukt indigoplanten til å blande en blå fargegryte. 

– Det er en magisk prosess å plukke planter, legge dem i en gryte og observere at fargene på garnet kommer til syne. Det som var så utrolig denne dagen, var at akkurat denne planten ikke bare inneholdt blått, men det dukket opp pigmenter av rosa. Det rosa pigmentet heter indirubin, og finnes kun i noen indigoplanter. Jeg har ikke helt forstått hvordan jeg klarte å utvinne det, derfor vet jeg ikke om jeg kommer til å klare å hente det frem igjen. Alt garnet i verket Indigo er farget med denne ene planten. At det går an, det synes jeg er helt fantastisk!

Arbeidstittelen på teppet, før det ble hetende Indigo, var An die Blaue Freude, som kan oversettes med «til den blå gleden», inspirert av diktet An die Freude (1785) av den tyske poeten Friedrich Schiller, som også ble brukt som tekst til den kjente melodien i Beethovens 9. symfoni – en slags ode til gleden over alt hva en liten plante kan romme.

– Jeg får lyst til å dele denne kunnskapen, ja magien, med andre. Dele prosessene bak en farge, men også – ved å vise frem et teppe – la andre se hva som er mulig og hva som finnes her i verden. Samtidig som vi lever i denne vanvittige teknologiske verdenen, opplever jeg at det er et behov og en interesse for nærheten til natur og omgivelser, men også til de nære tingene. Og håndverket, det vi kan ta på, holde i og oppleve.

For Stabell er det dessuten viktig å ikke bruke syntetiske farger. 

– Pigmentene jeg farger med, henter jeg ut fra planter jeg sanker, men selv med plantefarging må man noen ganger benytte kjemikalier i fargeprosessen. Målet mitt er å klare meg så langt som mulig uten kjemikalier, så nå driver jeg og undersøker alternativer. 

Du sanker og høster farger, blander farger, materialiserer farger og kombinerer farger. Hvordan forholder du deg egentlig til farger, og har det endret seg over tid?

– Jeg har jo en fargelære i bunn, på kunst- og håndverksskolen lærte vi mye om farge, fargeblanding og fargevirkninger. Når jeg sier jeg jobber intuitivt, er det basert på denne faglige kunnskapen som ligger til grunn. Hvis du har lært mye, så kan du improvisere, som musikere. Uten kunnskapen får du ikke improvisasjonen. Så det er sånn jeg jobber med farge nå. Intuitivt. Det ligger en kunnskap i kroppen. 

«Når jeg vever, faller jeg på plass i meg selv»

Livet som tekstilkunstner har på ingen måte vært en lineær vei for Stabell. Følsomheten for veven og ulla oppsto i barndommen gjennom å observere og lære av sin mor og bestemor, som begge drev med ulike former for vevnader. Det var først da hun hadde vevundervisning med Nini Anker Dessen da hun gikk på Steinerskolen i Oslo at hun forsto at det faktisk var mulig å leve av å veve. Hun søkte seg til tekstillinja på Statens håndverks- og kunstindustriskole to ganger uten å komme inn, før hun ble tatt opp på klær- og kostymeutdanningen ved skolen året etter. Tiden etter studiene var hektisk, og Stabell sjonglerte dag- og kveldsjobber ved en rekke teatre i Oslo.

– Etter hvert som jeg arbeidet på teatrene, hendte det at jeg også arbeidet med scenografi. Jeg ble mer og mer opptatt av rommene, mer enn kostymene, det var noe spesielt med å gi folk et rom å være i, et sted å oppleve noe. 

I 1987 bosatte hun seg i Skien da hun fikk fast jobb som kostymesjef ved Telemark Teater, i dag kjent som Teater Ibsen. Med en litt roligere hverdag i Skien fant Stabell frem sin gamle oppstadvev, og mens hun vevde seg ut og inn av renningene, begynte hun å reflektere over hva hun egentlig ønsket å bruke tiden sin på.

– Slik jeg husker det, var det særlig denne følelsen av å ha en fast jobb og en forutsigbar fremtid som presset på. Hvor skulle jeg være som pensjonist? Hva hadde jeg valgt å prioritere?

Et sted i boka skriver du «Når jeg vever, faller jeg på plass i meg selv» – en nøktern setning som likevel rommer en lang historie om din avstand og nærhet til veven opp gjennom livet. Kan du ta oss med tilbake til valget du tok da du sa opp jobben på teateret i Skien?

– Jeg tror kanskje alle mennesker opplever å være på et sted i livet der det skjer noe som tvinger deg til å stoppe opp og ta et valg. Jeg hadde gått gjennom noe personlig som gjorde at jeg turte å slutte på teateret. Det er noe av det lureste jeg har gjort! 

Stabell hadde ikke lenger den sikre fremtiden som hun hadde hatt, men hun hadde friheten til å gjøre det hun hadde savnet: å leve med veven. 

– Det å eie sin egen tid er ubetalelig. Jeg tok meg mer tid, og jeg kunne gå dypere inn i arbeidene. Andre ville kanskje kalt det å prokrastinere, men for meg handlet det om å ikke bruke tid på å løse andre oppgaver enn akkurat det som jeg ville og trengte for å holde på med det jeg ønsket. Jeg var mye ute i skogen, og plukket alt jeg kom over. Det her var tidlig på 90-tallet, og da var farging med planter så far out som det gikk an. Det var ikke noe å løfte seg selv frem med, så jeg sa det ikke til noen, det var bare noe jeg gjorde fordi jeg hadde lyst og fordi jeg syntes det var spennende. 

En retrospektiv reise

Den retrospektive utstillingen på Telemark Kunstsenter favner et spekter av metoder og tilnærminger gjennom Stabells virke. Her kan publikum oppleve både store og transparente arbeider med motiver som vokser ut av åpne renninger i teppene, som Betula Pendula (2023) eller Livet under overflaten (Røtter) (2019), men også tettvevde billedvever som verket Her bor vi (1989) fra Stabells tidlige periode.

Prosjektet Herbarium Tinctorum viser nøysommeligheten i Stabells praksis, og er en serie med små innrammede vevnader farget med én spesifikk plantesort fra ett bestemt sted. Loggført med dato, koordinatorer og detaljerte beskrivelser, utgjør de i sin helhet et arkiv over Stabells utforskende plantefargingsprosesser. 

Utstillingen og boka gir et innblikk i en langstrakt utforskning av metoder, tempo, materialer, steder og tilstander. Når du titter på dette retrospektive prosjektet i sin helhet, hva ser du?

– Jeg ser sammenhenger! Prosessen med boka har vært mye lengre enn utstillingen. Boka har gravd ordentlig dypt i det jeg holder på med. Nina Schjønsby og Halvor Haugen har fulgt meg over tid, og måten de har sett sammenhenger på i praksisen min, det jeg har fortalt og vist, har gitt meg et nytt blikk på det jeg gjør. Da jeg begynte å finne frem gamle foto i forbindelse med boka, oppdaget jeg særlig likheter i visse motivkretser. Eksempelvis slo det meg hvor opptatt jeg har vært av trær hele livet, og hvor mange trær og landskap som har vært motiver i vevnadene jeg har laget. Jeg har derimot veldig få avbildninger av mennesker, det har jeg ikke vært så opptatt av, sier Stabell og legger til: 

– Det er også veldig tydelig for meg at materialet og teknikken alltid har vært styrende for hva slags uttrykk jeg lager. Jeg tvinger aldri et uttrykk på materialene som hindrer prosessen i å være organisk. Materialene jeg har er medspillere, og får være det de er. 

Det ene rommet på Telemark Kunstsenter viser verket Syklus (1999–2003), som består av fire tepper som henger i en sirkel, der hvert av dem representerer hver sin årstid: Gjennom midtsommernatten, I den åttende måned, Vinter og Før alt begynner. 

– Jeg har lenge ønsket å stille dem ut på den måten, der tiden blir et rom og ikke en linje. Det er fire årstider som er portrettert på et vis som omhandler menneskelivets sykluser og naturens sesonger. Ingen av årstidene kommer først eller sist, men de går i en sirkel uten en begynnelse eller slutt.

Hvordan forholder du deg til rommene du skaper og rommene du fyller når vevnadene henges opp og publikum går inn i utstillingene dine?

– Jeg opplever at det rommet jeg er i, det vi omgir oss med, er essensielt i måten jeg tenker og arbeider mot et publikum på. Hvordan jeg opplever verden og ulike steder i verden. De objektene jeg lager er noe som man skal forholde seg til. Og jeg ser på en utstilling i seg selv som et slags nytt verk, der sammenhenger oppstår og opplevelser finner sted. 

Fra utstillingsrommet og arbeidet med Den langsomme veien, tilbake til hverdagen og praksisen – hvordan ser veien videre ut? 

– For noen år siden begynte jeg å dyrke en vekst som heter krapp, hvor røttene gir rødfarge. Jeg har akkurat høstet den første runden, som skal ligge og tørke i et helt år før den er klar for første fargegryte. Så den langsomme prosessen fortsetter!