Faglige forbindelser

I anledning den store museumssatsingen KUNST·HÅND·VERK, som for tiden vises i Nasjonalmuseet, har Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design utgitt debattboka «Farlige forbindelser. KUNST·HÅND·VERK». Redaktørene Knut Astrup Bull og Steffen W. Holden presenterer her en samling spissformulerte essays, skrevet av ulike bidragsytere, som drøfter kunsthåndverkets plassering i det interdisiplinære kunstlandskapet. To av tekstene legger frem påstander om Norske Kunsthåndverkeres ståsted og strategi som ikke er riktige. For å avverge misforståelser vil vi gjerne oppklare noe av dette. I samme vending gir det oss anledning til å formidle noe om hvor Norske Kunsthåndverkere står i dag, etter et halvt århundre som kunstnerorganisasjon. 

Tekstene det gjelder er skrevet av redaktørene Bull og Holden, som for øvrig også er to av kuratorene i utstillingen KUNST·HÅND·VERK. Deres oppfatning er at kunsthåndverk i dag har lav status og selvtillit, og at NK og andre aktører frir til billedkunsten i et forsøk på å legitimere kunsthåndverket og styrke feltets anseelse. At teknikker og materialer kjent fra kunsthåndverket er i vinden som aldri før, beskrives som del av et paradoks der kunsthåndverkets egen diskurs samtidig byttes ut med billedkunstens. Påstandene belegges først og fremst med at NK og andre aktører erstatter begrepet «kunsthåndverk» med «materialbasert kunst». 

At NK unngår å bruke begrepet kunsthåndverk, er beviselig feil. Vi er stolte av kunsthåndverksbegrepet og feltets egen stemme. NK heter fremdeles Norske Kunsthåndverkere, vårt tidsskrift heter fortsatt Kunsthåndverk, jubileumslogoen vår inneholder ordene KUNST HÅND VERK og «Se kunsthåndverk» troner øverst på NKs nettside, for å nevne noen konkrete eksempler. 

Det stemmer imidlertid at vi benytter begrepet materialbasert kunst. Det er lett å harselere med dette begrepet som vagt og altomfattende (det meste i verden består jo selvsagt av materialer), men begrepet har gjennom aktiv bruk i det visuelle feltet de siste årene blitt mer og mer synonymt med kunstpraksiser innen de fagområdene NK representerer: keramikk, glass, tekstil, metall, tre og lær/hud. Vår erfaring er at vi, ved å kombinere de to begrepene, setter det åpne begrepet materialbasert kunst i kontekst av kunsthåndverksbegrepet og at vi inviterer inn de som jobber med kunsthåndverk uten å ha et personlig forhold til kunsthåndverksbegrepet. Det er viktig for oss å ikke definere bort eller fremmedgjøre de som jobber i og bidrar til feltet vårt. Vi ønsker heller ikke å sitte fast i måten vi snakker om feltet vårt på, men være fleksible nok til å følge utviklingen blant kunsthåndverkere og publikum. Språkbruken må til enhver tid kunne revurderes ut fra feltets beste. Men det viktigste hensynet for oss i NK vil alltid være å forankre feltets identitet i kunsthåndverkets egenart. Hvis ikke risikerer vi i verste fall at vilkårene for egenarten forsvinner. Her ser vi at NK og artikkelforfatterne har samme holdning og ærend. 

Selve utstillingen – som er et samarbeid mellom Kode, Nasjonalmuseet og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, laget i anledning NKs 50-årsjubileum – presenterer et spørsmål om hvorvidt kunsthåndverk enten har en egenart eller i dag har blitt en del av samtidskunsten. Debattboken presenterer ulike innlegg om saken. For oss fremstår denne problemstillingen konstruert og fremmed. Vi ser ingen konflikt mellom å jobbe for kunsthåndverkets egenart og å samtidig anse kunsthåndverk som en selvstendig del av samtidskunsten. Da kunsthåndverkerne brøt med Norske Brukskunstnere og opprettet NK som en egen organisasjon i 1975, var det først og fremst fordi kunsthåndverkerne arbeidet med frie uttrykk som ikke kunne innordnes industriens og markedskreftenes premisser. Sammen med andre kunstnergrupper krevde kunsthåndverkerne visning, vederlag og garantert minsteinntekt som vilkår for å kunne jobbe fritt og utforskende med sine materialer. Det var en selvfølge for ildsjelene fra denne tiden at kunsthåndverk var et eget felt innen den visuelle samtidskunsten som ikke kunne tilrettelegges for, defineres eller formidles på billedkunstens premisser. 

Vi har bak oss en lang periode da kunsthåndverk ble ansett som en «underdog», på godt og vondt. I dag merker vi ikke like mye til denne hierarkitenkningen – selv om den tidvis kan dukke opp som et gufs fra fortiden. Det kunsthåndverksfeltet vi kjenner er sterkt og møter stor interesse fra omverdenen, mye på grunn av det som særpreger kunsthåndverk. Dette går hånd i hånd med viktige tema i tiden knyttet til miljø, nærhet og kroppens kunnskap. 

Som det understrekes i publikasjonen, har feltet sin egen diskurs. Denne diskursen handler blant annet om kulturarv, kunnskap og ferdigheter, hvordan man tilnærmer seg arbeidsprosesser, materialer og form, forholdet til gjenstandstradisjoner og kulturhistorie, forbindelsen til hverdagslivet og omgivelsene med mer. Når artikkelforfatterne Bull og Holden synes å se på denne diskursen som en motsats til samtidskunsten og ikke som en del av den, er det lett å snuble i gammeldags tankegods som skiller mellom hånd og ånd, form og mening, dekor og kommentar. Man må kunne se at kunsthåndverket har egne kvaliteter som beriker diskusjoner i samtiden, uten at det betyr at kunsthåndverk og billedkunst har blitt det samme. På verksnivå må vi også tåle at skillelinjene er flytende. Avhengig av om man tar utgangspunkt i teorier og tradisjoner innen kunsthåndverket eller innen billedkunsten, vil enkeltverk kunne leses ulikt. Derfor er det helt sentralt at det finnes kuratorer og kritikere med god kunsthåndverkskompetanse. Vi ser jevnlig eksempler på verk som misforstås av fagpersoner uten kompetanse på vårt fagfelt. 

Kunsthåndverkets egenart er noe museene har et viktig ansvar for å ivareta og representere gjennom sine samlinger, satsinger og ikke minst sitt fagpersonale. Vi mener at det også er vesentlig å forvalte feltets diskurs i kontakt med det frie feltet, der utviklingen foregår. Det frie feltet har også et stort ansvar. Hver gang en stipendkomité, utstillingsjury eller innkjøpskomité møtes for å vurdere kunsthåndverk, er de aktivt med på å forme diskursen og definere hva kunsthåndverk er og kan bli. Alle som har makt til å ta inn og velge ut, må være bevisst på hva valgene legger til rette for. 

Vi mener den beste forutsetningen for å styrke kunsthåndverket er et økosystem der utøverne og institusjonene jobber sammen for å styrke feltet og formidlingen. Det er essensielt for NK å hegne om egne institusjoner og ordninger for kunsthåndverket, både gjennom fagpolitisk arbeid i vår egen organisasjon, gjennom stipender forbeholdt kunsthåndverkere og ved å sikre at feltet har egne juryer, stipendkomiteer og innkjøpskomiteer. 

Vi verdsetter den storslagne museumssatsingen som KUNST·HÅND·VERK er. Vi kjenner feltet vårt igjen i verksutvalget, og håper at dette blir en anledning til interessant formidling og gode diskusjoner der publikum, kunstnere og fagfolk inviteres inn. Dette er en perfekt anledning til å erfare og ha fruktbare meningsutvekslinger om nettopp hva det er som ligger i kunsthåndverkets egenart som gjør det så viktig å anerkjenne det som et eget felt innenfor den visuelle samtidskunsten. Vi sier ja takk til å holde denne diskusjonen levende, og nei takk til å presenteres som stråmann for en polemisk argumentasjon der vi egentlig burde jobbe for samme sak. 

Vi håper alle benytter anledningen til å få med seg museumsutstillingen, og at mange stemmer vil bidra i en viktig diskurs om kunsthåndverksfeltet!

Denne teksten kan også leses i Kunsthåndverk, #3 2025.