Porøs historie, stivnet form

«Er det for eksempel umulig å tenke seg at Finnmark |i dag] kunne ha hatt en båtbyggingsindustri basert på hundreårige tradisjoner fra den sjøsamiske båtbyggerkunst? Ville man kunne hatt en husflidindustri basert på de samme tradisjoner?» Spørsmålene stilles av Reidar Nielsen i den nå snart 40 år gamle intervjuboken Folk uten fortid (1986), som handler om sjøsamisk historie. 

Hvordan livet i nord kunne ha sett ut uten fornorskningen, har nok også kunstner Christin Løkke gjort seg sine tanker om. Løkke har sjøsamiske røtter, men fikk ikke innsikt i denne delen av familiehistorien før som voksen. Fornorskning og kystkultur er kjernepunkter i hennes praksis, som hun utforsker gjennom skulpturer og installasjoner der kulturarv, familieminner og tapte tradisjoner får fysisk form. I Løkkes arbeider omformes leire til beholdere for historien, ofte gjennom flere runder med brenning for å oppnå tekstur og dybde. Keramikk blir i hennes praksis et materiale som gjør det fysisk mulig å gjenopplive kulturarven. 

Som en av tre utstillinger på Format Oslo i november og desember presenteres Birget, en utstilling med fem ulike arbeider. På et lite podium står U(be)rørt, en rektangulær, glasert skulptur i steingodsleire. Den kuledekkede overflaten gir assosiasjoner til bær og rogn, men jeg får det ikke til å stemme med den horisontale formen; i følgeteksten leser jeg at arbeidet er en fortolkning av truede risengrynskoraller. Spredt på gulvet står tittelverket, Birget – Å berges, to meterhøye flasker i glasert leire med et mønster av små, regelmessige hull. De sender tankene til fiskegarn, og skaper en lek med lys og skygge som minner om både materialets og historiens porøsitet. I verkbeskrivelsen får vi vite at kunstnerens bestemor fikk en flaske melk og en fisk som dagslønn da hun på trettitallet arbeidet som hushjelp. Verket Flyt, en kule med det samme hullmønsteret, er snarlik en overdimensjonert garnblåse. Løkkes glasurbruk fascinerer med sine jordfarger og subtile blåtoner, som gir verkene tidsfølelse og naturnærhet. Flere av arbeidene peker dessuten mot bærekraft, både i form av fiskerettigheter og mer generelt, som i U(be)rørt.

Jeg ergrer meg litt over utstillingstittelen – har ikke «birget» nærmest blitt et buzzord i den samiske kunsten? Vi kjenner det fra danseoppsetning Birget; ways to deal, ways to heal (2023) av Elle Sofe Sara og Joar Nango, og jeg synes jeg støter på det stadig oftere i kunstsammenhenger. Det er ikke noe galt i at et samisk uttrykk blir mer allment kjent, men idet det brukes for lettvint, blir det like fullt generisk. 

Løkke tar ofte utgangspunkt i fortellinger og hendelser fra hennes egen familiehistorie, slik også verkbeskrivelsene i denne utstillingen vitner om. Men i motsetning til et verk som Naust i nord (2020) – blant annet utstilt på Nordnorsken i 2020 – opplever jeg arbeidene i Birget som litt for låst til kunstnerens intensjon. Det lille husskjelettet i leire med tittelen Naust i nord var i seg selv et fascinerende objekt, som kunne vekke et vell av ulike assosiasjoner hos publikum. De to flaskene i Birget er til sammenligning mye sterkere knyttet til informasjonen om bestemorens lønn. Uten den ser jeg bare nokså kjedelig samtidskeramikk, selv om fargebruken, glasurens miming av tid og slitasje, har noe ved seg. 

På Format setter jeg størst pris på et par støvler, også i glasert leire, som står plassert nært veggen, liksom på vei inn i utstillingen – eller inn i historien. Også disse har en bestemmende tittel, Kvinnefrigjøring, og skal fortelle oss om friheten som kom med gummistøvlene, da kvinnene ikke lenger trengte å sy skinnsko og kommager. Støvlene er fine som et ikon for praktisk, hverdagslig frigjøring, men de fanger meg også som materiale – tøyelig gummi er blitt stivnet leire. Akkurat her er kombinasjonen engasjerende, men som helhet stivner Løkkes utstilling i gode intensjoner.