Fragmenter av erkjennelse

Smykkekunsten deler seg mellom historiefortelling og abstraksjon: mellom narrative sekvenser i miniatyr eller ornamenter uten åpenbar historie. Mens de narrative smykkene åpner opp og skaper tid og rom i den som betrakter, er ornamentene orientert mot estetisk nytelse. I det minste i første omgang, for skjønnhet eller abstrakt fullendthet har en tendens til å absorbere vårt behov for å fortelle, som gjerne springer ut fra det som nettopp ikke er sammenført, fullendt eller sluttet. 

Konrad Mehus tilhører den narrative grenen av denne historien, for hans smykker kapsler som regel inn det vi kan kalle assosiasjonsskapende konfigurasjoner: elementer som sammenstilt beretter om en situasjon eller setter i gang en historie i oss som betrakter gjenstanden. Samtidig kunne vi betrakte disse verkene mer som narrative kolon enn som punktum, siden det aldri er snakk om noen endelig historie, men snarere om narrative grunnelementer som sammensatt skaper et behov i oss for å sette dem sammen til en historie. I et av arbeidene fra serien Kulefangere (2026), et triptykon, kan vi se en mannsfigur med hendene reist som i forsvar, mens vi på de to flankerende delene av smykket kan se to kvinnefigurer med ryggen mot den midtstilte mannen. Hva pågår her? Er mannen i midten truet? Har han en pistol rettet mot seg? Spenningen i arrangementet er slående, for siden de to kvinnene er ryggvendte når brosjen er åpnet, ser det ut til at de enten ikke vil eller kan bry seg om mannen i midten. Han er i fare, men det er ikke de. Samtidig er det en kognitiv sekvens bygget inn i selve smykkeformens konstruksjon, for det er først når den er åpnet at de snur ryggen til mannen i midten – og hverandre – men når man lukker smykket, når de to sidestykkene forenes, lukkes de over mannen som forsvarer seg. Med andre ord: De snur ikke lenger ryggen til hverandre, men ser hverandre midt i ansiktet. De står også rett foran mannen som i smykkets åpnede tilstand så ut til å forsvare seg, men, kan vi tenke oss, reiser begge hender kanskje for å berøre de to kvinnene som nå står – fjes mot fjes – rett foran ham. Men det kan vi ikke se. Eller, sagt på en annen måte: Denne scenen oppstår først når vi selv, i likhet med kvinnene, snur oss vekk ved å lukke smykket. Slik foreslår Mehus at det er når vi ser noe at vi forteller historier om det sette, mens når vi snur ryggen til vil verden lukkes, bli usynlig, uklar. 

Andre smykker på denne utstillingen gir form til helt andre forløp, kanskje best beskrevet som akkumulasjoner. Som Anabolt mesterskap (1995), der stiliserte skiløpere kan minne om OL-pinsene som var så populære under OL på Lillehammer i 1994. De samler seg oppå hverandre, som klynger av stiliserte sportsutøvere, som om man har sett det samme for mye eller for mange ganger, og selve mengden av gjensyn har fryst seg fast i blikket, eller minnet, og denne erfaringen har fossilisert seg som en slags gjentagelsesfigur i smykket. Eller som i smykket Handverk (2010), der en rekke ansikter har klynget seg sammen på en metallbit, også de stiliserte siden de er karakterisert ved enkelte gjenkjennelige trekk, som en bestemt lue eller et særlig smalt par briller: en type plagg som mennesker gjerne ikler seg for å bli gjenkjent som nettopp den personen og ingen annen. Slike gjenkjennelsesmarkører er vanlige blant kunstnere og forfattere, siden de gjerne bærer seg selv ut i offentligheten gjennom et bestemt plagg, for eksempel, eller en gest, eller en måte å snakke på som blir dem. Samtidig er denne fossiliseringen av et menneskes offentlige persona en forringelse av hva et menneske er. Slik sett sier smykket noe mer allment. Fortellingen om offentlige mennesker stivner i slike gester eller særegenheter, men slik henger også mennesker vi kjenner fast i enkelte minner eller hendelser som gjør at vi ikke lenger kan se dem klart. Virkeligheten krystalliseres og blir en serie av ornamenter. 

Ofte er det snakk om en kollektiv sedimenteringsprosess i smykkekunsten, hvor felles skjønnhetsinklinasjoner eller glimt av innsikt finner sammen i ornamenter eller små figurasjoner eller abstraksjoner. Til forskjell fra kunstverk, som gjerne blir igjen i museet eller galleriet når vi har sett det, er smykket på oss, med oss, videre. Å bære slike erkjennelsesfragmenter med seg – og på seg – er det som gjør Mehus’ verker, og annen smykkekunst, så appellerende: at vi kan ha med oss disse paradoksene og disse virkelighetsforsteiningene som en del av vår egen kropp. For uansett om et smykke er et ornament eller en historie, er det en krystallisering av livsprosesser, et kondensat av møter mellom et subjekt og den verden dette subjektet lever i. Kanskje drevet av en lengsel, en tanke, en idé, eller et ønske om å forme et materiale. Eller ha visse former, figurer eller substanser nær kroppen. Smykket er, i denne forstand, en etappe i en pågående sedimenteringsprosess, der det som betyr noe for oss samler seg opp i disse kondenseringsformene på våre kropper, og der de – på en finger eller i en halsgrop – hekter seg på våre egne historier, våre egne minner og tanker. Med Mehus’ avbrutte historier berikes vår egen historie.