Det personlige er politisk

Hvis jeg skulle bli bedt om å kåre dronningen av norsk samtidig tekstilkunst, er jeg ikke i tvil om at svaret må bli Inger Johanne Rasmussen. Det tenker jeg selv om hun – i motsetning til Hannah Ryggen og andre av hennes forkvinner i faget – ikke har vist nevneverdig kunstnerisk interesse for brennbare spørsmål og politiske utfordringer. Bakgrunnen for dette kan vi finne i det at hun tok sin utdannelse rundt 1980, da motreaksjonen mot 1970-tallets politiske kunst slo inn med full tyngde. Men det er som om utsikten til å få stille ut i Kunstsilo, barndomsbyens nye stolthet, har gjort noe med henne.

Utstillingen har tatt tittelen Mitt eget rom fra et teppe hun laget i 2023. Det dypblå teppet fremstiller et villnis av hvite blomster med grå og blå stilker. De fyller flaten der de strekker seg opp mot og bryter teppets toppkant. Det er bare vakkert, og det kunne stoppet der. Men teppet er fylt med flere referanser, ikke minst det at tittelen peker på den britiske forfatteren Virginia Woolfs essay A room of one’s own (1929). Den er en sentral feministisk referanse fordi Woolf skrev et kampskrift som argumenterte for kvinners rett til økonomisk frihet, til å bestemme over sin egen tid og – ikke minst – behovet for et eget rom til å skape.

Henvisningen til Woolf får bokstavelig talt dobbel bunn gjennom et mørkt bånd nederst i teppet. Blomstene kan ses som en metafor for den ubendige skaperviljen, mens båndets innhold utvider referanserammene. Rasmussen har applisert bilder av hverdagsgjenstander, som en bøtte, et strykejern, to bord, en saks og en PC. Flesteparten av de ni gjenstandene har dobbel betydning ved at de både kan representere den tradisjonelle husmorrollen og brukes i skapende arbeid. Rekken avsluttes med en gyngestol, et møbel for hvile og avslapping, men også for lesing og arbeid med tekstiler.

Over hovedbildet ligger et broderi med tynne, hvite tråder som tegner omrisset av to hender som jobber med nål og tråd. Det peker direkte til kunstnerens egen arbeidsprosess. I utstillingens montre med informativt materiale sier hun et sted at «Jeg passer på at nålen er tynn, slik at jeg unngår senebetennelse». Summen av alle disse elementene er en estetisk åpenbaring, samtidig som de omdanner teppet til en politisk hyllest til feminismen og en personlig beretning om de vilkårene kunstnere jobber under.

Jeg skal ikke påstå at utstillingen er full av slike dobbeltbunnede kunstverk, men som vi skal se senere peker Mitt eget rom på en grunnleggende forandring i kunstnerskapet. Det synes hverken i estetikken eller i det konkret motivmessige innholdet, men den politiske dreiningen finnes i historiefortellingene som oppstår i møtet mellom motiv og tittel. Det virker som om hun tar det feministiske slagordet «det personlige er politisk» og omsetter det i vakre kunstverk.

Utstillingen Mitt eget rom er variert og estetisk tiltalende. Kunstsilo har satt av to rom og gangen utenfor. Det er ikke stort, og denne utstillingen kan ikke måle seg mot utstillingen i Kunstsilos forløper, Sørlandets kunstmuseum, i 2007. Rasmussen har likevel fått plass til 14 store verk. Med Skogen fra 2012 som det eldste teppet er det et visst historisk spenn, men noen retrospektiv utstilling kan ikke dette regnes som. I tillegg til de store teppene viser hun inspirasjonsmateriale i to montre og en rekke små medaljonger innimellom teppene på veggene. Medaljongene er estetiske øvelser, vakre form- og fargemessige utforskninger.

Teppene spenner fra rent ornamentale arbeider, som Rødt mønster gjennom tårer (2025) og det langstrakte Hvilken veg? (2018), til store, symmetrisk oppbygde naturkomposisjoner. Det største arbeidet, Under (2020), bygger optiske illusjoner med en «trompe-l'oeil»-effekt (fransk for «å lure øyet»). I Gjest (2025) fremheves den fantasieggende, geometriske menneskefiguren ved at den går utenfor teppets rektangulære avgrensning. Uregelmessige kanter er et særtrekk i flere andre tepper. Utstillingen gir også mulighet til å studere hennes særpregede applikasjonsteknikk på nært hold. Man kan også studere hvordan innfargingen av det tekstile materialet lar fargene blø over i hverandre.

I likhet med tidligere arbeider av Rasmussen, er heller ikke utstillingen Mitt eget rom preget av slagord og politiske ytringer. Men det er noen tegn, og de har vært der en stund. Vi så det så smått på utstillingen i Hovedøya Kunstsal sommeren 2022. Da var hun blitt så forferdet over Russlands angrepskrig i Ukraina at hun på bare noen måneder hadde laget det sterkt symbolske arbeidet Ukrainsk brudekrone. I et hus med militær historie fikk teppet ekstra effekt. Teppet var en parafrase over den fargesterke og blomsterglade ukrainske folkekunsten. Når vi kombinerer det med kunstnerens bruk av utrangerte fotkluter fra militære overskuddslagre, ja da blir det et uttalt, politisk uttrykk. Det er riktignok subtilt, ja, men like fullt politisk. Det vil bli spennende å se om dette er et sidespor, eller om hun tar det videre i årene som kommer.