KNUT ASTRUP BULL: Mener kunsthåndverkerne bør ta stoltheten tilbake

Knut Astrup Bull har siden 2011 vært ansatt som seniorkurator og kunsthistoriker ved Nasjonalmuseet i Oslo – institusjonen som er utpekt til Årets museum 2025 for sin gjennomslagskraft og evne til å nå ut til brede publikumsgrupper. 

Det er her Bull legger sitt dedikerte fokus på å løfte og formidle samlingen av blant annet kunsthåndverk – et begrep kuratoren gjerne vil beholde i en tid da både kunsthåndverkere og kunstfeltet i stor grad har gått over til å bare snakke om materialbasert kunst.

– Begrepshistorikken innen dette feltet er komplisert, men også viktig for å forstå betydningen av denne utviklingen. Selv skrev jeg min hovedfagsoppgave i kunsthistorie i 1997 om posisjonen til kunsthåndverket i møte med kunstfeltet. Dette var i starten av brytningstiden, som i stor grad har formet denne delen av kunstfeltet i dag.

To kunstprofesjoner smelter sammen

Dette med brytning skal vi komme tilbake til. Men først skal vi dvele litt mer ved kompetansen til Bull som kurator, fordi den er ganske spesiell. Og kanskje bekymringsfullt sjelden. 

Selv beskriver han at interessen for kunsthåndverket kom litt tilfeldig. Temaet i hovedfagsoppgaven åpnet dører til stillinger der formidling av kunsthåndverk og kunstindustri var sentral. Blant annet jobbet han flere år ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. 

Samtidig skulle endringene som startet på 1990-tallet prege både kunsthåndverkerne, utdanningene, museene samt kurator- og kritikerkompetansen. Det handlet om at kunsthåndverket og billedkunsten nærmet seg hverandre. De to profesjonene med ganske ulik historisk forankring og tradisjon gled mer og mer over i hverandre. På en måte ble de sauset sammen, men ikke på likeverdige premisser. Det kan mer beskrives som om kunsthåndverket ble slukt av samtidskunsten, mener Bull.

– For å forstå hva som egentlig skjedde, er det nyttig å se på begrepsbruken bakover i tid. På 1800-tallet lå kunsthåndverk under begrepet dekorativ kunst. Dette innbefattet alt fra håndlagede unikagjenstander til industrigjenstander, for eksempel porselensserviser. Rundt år 1900 ble begrepet brukskunst en mer vanlig betegnelse på denne typen gjenstander i Norge. Begrepet innbefattet både industrigjenstander og kunsthåndverk. En brukskunstner var gjerne en designer med håndverksbakgrunn, altså kompetente formgivere med god håndverks- og materialkunnskap. 

På 1960- og 1970-tallet ble begrepet brukskunst mindre vanlig. Foreningen Norske Brukskunstnere sto for holdninger til kunsthåndverkets rolle og uttrykk som opplevdes begrensende for flere utøvere, der mange jobbet både med brukskunst og verk fritatt for bruk. Kunsthåndverkerne ville utarbeide verdiene og forutsetningene for faget selv, og engasjerte seg derfor i politiske vilkår, utdanning og formidling. Kunstneraksjonen i 1974 ble et politisk opprør som lyktes i å etablere rettigheter, lønns- og stipendordninger for kunsthåndverkerne.

NK etableres

I forbindelse med kunstneraksjonen ble organisasjonen Norske Kunsthåndverkere (NK) etablert i 1975 for å ivareta kunsthåndverkernes interesser og rettigheter. Opp gjennom årene har NK vært med på å kjempe frem bedre arbeidsvilkår for sine medlemmer og landet viktige avtaler. Blant de mest sentrale er avtalen om utstillingsvederlag, opprettelsen av det statlige utsmykkingsfondet som var forløperen til KORO samt stipendpolitikken som ble etablert på 1970-tallet. I nyere tid har moderniseringen av de langvarige stipendordningene vært viktige seiere i tillegg til lønnsreformer for stipender. Blant mye annet jobber organisasjonen fremdeles med reformer for utstillingsøkonomi. 

I dag har Norske Kunsthåndverkere om lag 1050 medlemmer fordelt på sju regioner. Gjennom å samle kunsthåndverkerne under én paraply, markerte NK faget som en selvstendig, fri og egenartet kunstprofesjon. NK feirer som kjent sitt 50-årsjubileum i 2025. Samtidig brukes begrepet kunsthåndverk sjeldnere.

Brytningstiden

På 1990-tallet ble de tidligere adskilte skolene for kunsthåndverk og billedkunst i stor grad innlemmet i kunsthøgskolene. En ny generasjon inntok nå kunstutdanningene. Studentene var åpne for og nysgjerrige på å kombinere uttrykk fra ulike kunstsjangre og tradisjoner. Den nye generasjonen arbeidet friere med materialer, teknikker og verksformer. Konseptuelle verk, video og installasjoner ble like vanlig som krukker og billedvev. 

Utover på 2000-tallet skjedde det igjen endringer innen samtidskunsten som har fått særlig betydning for kunsthåndverket. Da ble blant annet leire og tekstil interessante områder å jobbe med over hele kunstfeltet, og etter hvert ble materialbasert kunst den rådende betegnelsen. Bull mener dette har ført til at kunsthåndverket blir definert av billedkunstens begreper. På godt og vondt.

– Problemet for kunsthåndverkere har alltid vært lav status, hvilket igjen resulterer i lav inntekt, dårlige muligheter for visning og eksponering samt lite omtale. Man kan rett og slett si at kunsthåndverk er en dårlig merkevare. Når feltet så ble tatt inn i varmen som billedkunst, eller materialbasert kunst, åpnet dørene seg for mange kunsthåndverkere. Samtidig som kunsthåndverket i større grad beveget seg fra bruksgjenstander til mer eksperimenterende, kommenterende og utforskende objekter, steg inntjeningen. Dørene til galleriene og kunstmuseene åpnet seg. 

Denne brytningstiden kom også med en bakside? 

– Ja, selve kunsthåndverket har til dels blitt lidende. Det handler om den dyptgående kunnskapen om og kjennskapen til materialet. Når en kunststudent hospiterer i tre uker på keramikk- eller tekstilavdelingen, kan inspirasjon og spennende kombinasjoner oppstå i arbeidet. Men ekspertens erfaring og kyndige hender med for eksempel leira er ikke der, sammen med dybdeforståelsen for materialets historie og potensial. Gjennom kunsthåndverks «blikk» eller estetiske tradisjoner kan ofte keramikkarbeidet fremstå som lite relevant og genuint. På samme vis kan dybden i et stykke kunsthåndverk bli borte gjennom samtidskunstens «blikk». 

På en måte blir de fargerike edelstenene knust og rørt sammen til en litt gråere masse?

– Ja, de ulike kunstformenes særegne kontekster og tolkningstradisjoner viskes litt ut. Det er synd, siden norsk kunsthåndverk over tid har holdt et virkelig høyt nivå, med varierte, kompetente og spennende uttrykk. Det er tydelig interesse for norsk kunsthåndverk også i utlandet. Fra et kunstteoretisk ståsted ville det vært langt mer interessant å holde fast på forskjellen mellom kunsthåndverk og billedkunst, slik at de ulike fagene, tradisjonene og materialkunnskapen kan bevares og utvikle seg videre på egne premisser. Da vil heller ikke kunsthåndverket defineres ut fra billedkunstens kunstbegreper. 

Kvinnearbeid og selvdestruktivitet

En faktor som kan bidra til å forklare statusforskjellen mellom kunsthåndverk og billedkunst, handler om kjønnskamp. Mens billedkunsten tradisjonelt har vært en mannsdominert manesje, har kunsthåndverket vært assosiert med håndarbeid – hjemlige «kvinnesysler» som først og fremst skulle bidra til å få hverdagen til å gå rundt. Billedkunsten har i motsetning tradisjonelt appellert til intellektet, det åndelige og filosofiske. 

Bull forklarer at de tidligere rene utdanningene innen kunsthåndverk hadde en kvinnedominert studentmasse. Holdningene blant lærerne på skolen var at det var en passende syssel for ugifte kvinner, noe de senere kunne dra nytte av som husmødre eller bedrive som en hobby. Siden har denne «nedgraderingen» bidratt til kunstformens lave status. 

Tror du kunsthåndverkerne som faggruppe har latt seg blende litt av å få komme inn i den «kule» kunstgjengen, og med det gitt opp sin egenart og identitet?

– Det er vanskelig å svare bastant på det, fordi det fra utøverens ståsted er kjempeviktig å få visningsmuligheter, oppmerksomhet og å bli tatt på alvor som kunstner. Kunstmarkedet har i liten grad vært interessert i kunsthåndverket eller åpnet dørene til prestisjetunge visningsarenaer. Kunsthåndverkere kan legge til en null på prisen når de kan assosieres med samtidskunsten. I det lange løp er jeg usikker på om det å viske ut kunsthåndverksbegrepet til fordel for benevnelsen materialbasert kunst vil gagne kunstformen eller kunstfeltet i sin helhet. 

Bull stiller også spørsmål ved hva som vil skje om dagens store interesse for kunst av tekstil og keramikk avtar. Hvor stødig står kunsthåndverket når materialbasert kunst ikke fenger samtidskunstfeltet lenger? 

– Det kan hende det er en pris å betale. Kanskje kan det bli vanskelig i fremtiden å argumentere for egne ordninger for kunsthåndverk hvis alt bare blir samtidskunst. 

Kjemper interne kamper

Hvilke begrep man benytter, påvirker også utviklingen i museenes samlinger og utstillinger. Vil kunsthåndverk bli prioritert innkjøpt når så mange forskjellige uttrykk defineres som materialbasert kunst? 

– Allerede i dag er vi ganske få akademikere innen kunstfeltet som har særskilt kompetanse på kunsthåndverk. Vi kjemper interne kamper for å få rom, ressurser og forståelse for hvorfor det er viktig og interessant å formidle kunsthåndverk. Slike utstillinger krever ofte mer arbeid, utstillingsmontre og mer ressurser en billedkunstutstillinger. Jeg står stadig på barrikadene for kunsthåndverkets egenart i en billedkunstdominert verden. 

Er det for lav kompetanse på kunsthåndverk i museene, generelt sett? 

– Vi blir stadig færre kompetente folk, i alle fall. Selv om noen kunsthistorikere fordyper seg i feltet under studiene, er det få eller ingen jobber som venter på dem. Også flere av de tidligere dedikerte museene for kunsthåndverk er nå innlemmet i større kunstmuseer. Brytningstiden har preget alle felt i kunstsektoren. Det er heller ikke mange anmeldere som har det som spesialområde å vurdere utstillinger av kunsthåndverk. Det er ofte slik i dag at kunsthåndverk formidles av fagfolk med billedkunstbakgrunn. Slik blir kunsthåndverkets «blikk» og «språk» mer og mer borte fra den offentlige kunstdebatten. Summen av dette tydeliggjør hvor viktig det er at kunsthåndverkerne kjemper for sin egenart og ikke bare blir formidlet i et fremmed språk. 

Det er kanskje et ledende spørsmål, men ønsker du at kunsthåndverkerne skal bli mer stolte av egen profesjon? 

– Ja! Helt klart, og de har god grunn til å verne om egen integritet. Kunsthåndverket representerer en egen estetisk tradisjon. Gjenstander, materialer, teknikker og fagtradisjoner er ladet med mening. Kunsthåndverket forteller historier og formidler ideer gjennom andre kunstneriske grep enn for eksempel billedkunst. Jeg tror kunstfeltet blir fattigere om kunsthåndverkets vokabular forsvinner. 

Også med tanke på samisk duodji ser man store kunnskapshull i fagfeltet. På et avsluttende spørsmål om hvordan Nasjonalmuseet arbeider med innsamling og formidling av samisk duodji, svarer Bull følgende: 

– Vi ønsker å fange opp samiske utøvere og innlemme dem i vår samling, men har ikke utarbeidet en egen strategi for dette arbeidet. Duodji favner vidt og dekker all form for menneskelig arbeid, så langt jeg forstår begrepet. Det inneholder ikke bare det mange betegner som tradisjonshåndverk, men også i dag kunstneriske praksiser. Det er den sistnevnte kategorien av duodji vi møter mest i vårt arbeid. Når vi kjøper inn duodji, gjør vi det med «kunsthåndverkets blikk». Vi sitter ikke med kunnskap til å forstå alle åndelige og symbolske betydninger som ligger i arbeidene vi erverver. Når det nå endelig skal satses på et nybygget samisk museum i Karasjok, håper jeg virkelig at staten legger nok midler på bordet til at det kan bygges opp et større fagmiljø der. Det vil være det naturlige og riktige. Det bør være det samiske miljøet som sitter i førersetet når det gjelder kompetanse og formidling av duodji. Et sterkt samisk museum vil være en viktig samarbeidspartner for oss og være med på å styrke vår forståelse av duodji. Jeg håper virkelig det skjer!

Knut Astrup Bull er i høst aktuell som én av fem kuratorer av utstillingen Kunst. Hånd. Verk som åpner på Nasjonalmuseet 18. september. Der vil nesten 100 verk av forskjellige utøvere, presentere bredden og dybden av samtidens kunsthåndverk. Utstillingen er et samarbeidsprosjekt med Kode og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum som senere skal vise utstillingen.