Å bygge morgendagens monstre av gårsdagens ruiner

Å trekke transformasjon frem som et fellestrekk i avgangsutstillingen til masterstudentene fra KHiO avdeling Kunst og håndverk, burde kanskje være overflødig. Hele utdannelsen deres har da gått ut på å omforme materialer! Kan jeg ikke komme på en mindre klisjéfull ramme? Men jeg kommer ikke bort fra at det faktisk er viljen til å lirke på virkeligheten, forskyve og utvide som slår meg når jeg vandrer rundt i de slitne, men samtidig storslåtte lokalene på Unge Kunstneres Samfund (UKS). Mønstringen presenterer verk av hele 18 studenter. Samtlige er representerte på UKS, mens to også viser verk på henholdsvis KhiOs Black Box og i Norsk Billedhoggerforenings skulpturpark. 

Det første som slår meg inne i hovedsalen, er dimensjonene: Flere verk gjør bruk av rommets takhøyde og mesaninen i andre etasje. Helene Skuteruds skulptur Holder du meg? (2026) er en abstrakt, men samtidig kroppslig formasjon laget i keramikk. Ut fra en bulende, bulket «rot» strekker lange armer eller tentakler seg, hvorav én rekker over rekkverket i andre etasje. Formen gir assosiasjoner til enkelte av Per Inge Bjørlos verk, for eksempel Larger body (2003), som står utenfor Henie Onstad Kunstsenter, eller Alexis (1998), serien som huserer på Gardermoen og ved Oslo S. Også Skuterud bruker den boblete formen, med folder, til å mime noe kroppslig. Men Skuteruds «kropp» er mindre polert, glatt og varig enn Bjørlos. Keramikken virker skjørere enn stål, og den flekkete glasuren forsterker inntrykket av en skeiv størrelse. I tillegg er leddene på skulpturen bundet opp. Blå strenger er festet rundt de ulike delene, som en slags støtte. Jeg tenker på proteser; de blå båndene fungerer som visuelle kontraster til den varme glasuren, samtidig som de påminner om kroppens sårbarhet og vår avhengighet av teknologiske eller materielle forlengelser. Skuteruds skeive formspråk nekter å underkaste seg en ryddig, funksjonell logikk. Det ligger mye kraft i skjæringspunktet mellom det konstruerte og det organiske, og jeg er spent på å se hvordan Skuterud vil la disse «kroppene» mutere videre i senere arbeider.

De tre skulpturene til Jens Thygesen – fra serien Techno-Plants (2026) – som er plassert mer midt i rommet, beveger seg på et vis i samme landskap. Her er optikken mindre uttalt queer, og mer rettet mot sci-fi-sjangerens fremtidsvisjoner. Thygesen benytter blant annet murstein funnet i urbane omgivelser, og med materiale som trerøtter og steintøy har han satt dem sammen til flerbeinte alien-lignende vesener. En fascinerende friksjon oppstår: Samtidig som figurene minner om fremmede livsformer, har de også noe arkitektonisk over seg. Det er som om ideen om å bygge en ny fremtid ligger nedfelt i selve materialiteten – vi bygger morgendagens monstre av gårsdagens ruiner. Den nesten skjellete glasuren vitner dessuten om et tidkrevende og nitid håndverk.

Bak sirkelen med Thygesens skulpturer henger et arbeid som har enkelte tematiske likhetstrekk med de tidligere nevnte. Marie Pernille Rogneruds Oldemor i solnedgang (2026) kombinerer flere medier; et maleri viser to store, rosamalte griser plassert inne i det som ser ut til å være en krysning mellom en fornem stue og et fjøs, komplett med klaver og lysekrone. På høyre side ser vi tre eldre portretter av en og samme kvinne – antagelig kunstnerens oldemor? Rammen rundt verket består av små 3D-printede grisefigurer i neonrosa. Fra den nedre siden av rammen går det to kjettinger mot to hunde- eller griseroboter som rører seg på gulvet. Rogneruds verk skiller seg ut som utstillingens mest teknologiske; det kombinerer humor med en underliggende uro. Verket tar opp kvinnesak og domestisert kontroll. Det er som om de rosa, sukkersøte grisene og robotene på gulvet fungerer som en mekanisk forlengelse av vår egen fremmedgjøring. 

Fanny Möllers hesteorienterte skulpturserie, med verk som Gallop (2026) og Straddle (2026), synes tematisk beslektet; Möller bruker gyngehesten som et utgangspunkt for å undersøke det kroppslige. Det som umiddelbart fremstår som en gjenkjennelig barndomsgjenstand, blir gjennom hennes bearbeidelse forvandlet til noe fremmed og urovekkende. Ved å kombinere stivt stål med organiske, stive hestehår og klissete silikon, oppstår et møte mellom det mekaniske og det dyriske. Möller utforsker hvordan kjønn og kropp er noe vi hele tiden balanserer i, og hun insisterer på en rebelsk feminisme som nekter å sitte stille i de trygge rammene vi har tildelt den.

I den andre ytterkanten av utstillingen – både konkret og i overført betydning – finner vi verkene til Marius Engan Johansen, Storm Anchor (2026). En del av serien består av bønnehjul der fabelaktige scener er risset inn i leiren. Det er noe arkaisk og eventyrlig over de keramiske arbeidene, som om kunstneren arbeider med en form for magisk realisme. Rent håndverksmessig er det ikke alltid like presist utført, men den rituelle viljen og interessen for eldre tradisjoner gjør at verkene likevel vibrerer.

Arbeidene til Mitra Shamloo og Tove Starfelt fremstår som to trygge ankre i utstillingen. Starfelts Dear old babe, Get hold of me (2026) er et eksempel på hvordan det tilsynelatende umulige kan balanseres; her komplementeres – ja, faktisk løftes! – tunge marmorrelieffer av lette spindelvevstekstiler i en komposisjon som både utfordrer og jorder tilskueren. Det er et renskåret og gåtefullt verk, en skjør konstellasjon som bærer i seg en stillhet. Shamloo presenterer på sin side vindusformasjonen Looking Through Memories (2026), som utstråler en tilsvarende kontroll. Skulpturen er bygget opp av tynne stålstenger som først ligner spikre, montert tett i tett. Materialet skaper en nesten uhyggelig barriere. Over og rundt verket er det strødd salt, et materiale som ikke bare understreker følelsen av noe fortidig, men også tilfører en taktil sårbarhet til det ellers harde stålet. Verket blir en påminnelse om hvordan minner og erfaringer setter fysiske spor i rommet; er dette et vindu som inviterer oss inn eller et gitter som holder oss ute? Shamloo og Starfelt er ikke nødvendigvis utstillingens mest eksperimentelle, og skulle man si noe kritisk om dem, måtte det være at de svarer til heller enn å utfordre samtidskunstens standarder per i dag. Kanskje er de for «riktige» i møte med et felt som ofte hyller det uferdige? Arbeidene viser like fullt at de to kunstnerne har funnet sitt materielle fotfeste. Dét er en sjelden egenskap i en utstilling som, i likhet med avgangsutstillinger flest, bærer preg av søken. 

Når jeg blar i min indre katalog over avgangsutstillinger, der de seneste årene nok er mest presente, slås jeg av at naturtematikker ikke er voldsomt fremtredende i The present has an afterlife. Det kan kanskje lyde som en anklage – og utstillingen rommer også verk som behandler den økologiske krisen – men det er ikke ment slik. Snarere virker det som om flere studenter har vendt blikket innover mot materialenes egenart eller utover mot det teknologiske og menneskeskapte. Det er en lettelse å se at avgangsstudentene ikke føler seg bundet til å la kunsten fungere som en politisk eller miljømessig redningsplanke. Kanskje er det nettopp denne frigjøringen fra de mest påtrengende samtidstemaene som gjør at utstillingen føles såpass helhetlig, til tross for det store spennet i uttrykk.

Utstillingstitler har ofte begrenset verdi. Selv kom jeg til kunsten fra litteraturfeltet, og jeg må innrømme at jeg iblant synes jakten på en megetsigende tittel tipper over i det komiske. Sammenlignet med mye annet fremstår The present has an afterlife faktisk lite pretensiøs. Det er lett å verdsette det like deler håpefulle og dystopiske i årets tittel, som understøttes av verkene. Der utstillingsbeskrivelsen legger vekt på behovet for tempo og fokus i en hektisk verden, leser jeg tittelen mer som en erkjennelse av at vi alltid bygger fremtiden på restene av det som var. 

Samtidig som jeg så utstillingen, foregikk en kuratoromvisning der usedvanlig mange ungdommer i russedress deltok. Foran de ulike verkene assosierte de fritt og åpent, fra orwellske dystopier til romvesenestetikk. Synet av dem, i kontrast til de sjanglende ungdommene jeg hadde observert i russebusser langs Oslos gater bare en time tidligere, føltes som den ultimate innkapslingen av utstillingens fremtidstematikk.

Kurator:  Jessica Williams

Deltakende kunstnere: Piotr Paweł Chrzanowski, Louise Evensen Herreira, Jomi Evers, Taran Helene Graff, Martine Aadne Gulliksen, Anja Hallek, Marius Engan Johansen, Cristina Mariani, Gina Mastrianni, Frida Ødegård Moen, Fanny Möller, Marie Pernille Rognerud, Mitra Shamloo, Helene Skuterud, Tove Starfelt, Jens Thygesen, Stella Vallik, Marea Lazzára Vigesaa