Kropp og landskap i Årsutstillingen 2025

Det er få mennesker i utstillingsrommet når jeg kommer inn i Årsutstillingen 2025, kort tid etter at Lillehammer Kunstmuseum har åpnet dørene. Det er både tid og plass til å betrakte verkene i stillhet og ro.  

Det første verket som møter meg i inngangen, er Regresjon (2021–2023) av Lina Meseke. På den mørke veggen henger det åtte rader med hvite «tau». Verket gir meg mange ulike assosiasjoner, men det er tau som ligger lengst fremme på tungen når jeg forsøker å beskrive deler av verket. Verket består av hylleknekter pakket inn i hvitt tekstil, med modellerte deler i porselen festet på lange snorer hengende over hylleknektene. Installasjonen strekker seg flere meter langs veggen med repeterende former. I det stille utstillingsrommet lurer jeg på hvilken lyd verket ville laget om jeg strakte ut hånden til et av tauene, trakk det mot meg og så slapp taket slik at porselensdelene traff hverandre? Ville det skapt en gjentakende bevegelse, som en Newtons vugge, eller ville det raskt falt til ro? Noen få minutter senere får jeg svar på spørsmålet mitt. En gruppe på tre personer har kommet inn i utstillingen og er ved Regresjon når en lyd som bare kan komme fra porselen som treffer porselen brer seg ut i rommet. Et lyst og lett «ding» blir hengende flere sekunder i utstillingsrommet. Verket er sterkt taktilt, og kroppslig, og setter stemmingen for utstillingen allerede fra start.  

 Årsutstillingen 2025 åpnet på Lillehammer Kunstmuseum helt på tampen av Norske Kunsthåndverkeres jubileumsår. At det ble akkurat Lillehammer var særdeles passende, siden den aller første utstillingen ble vist på Maihaugen i Lillehammer i 1975. Årsutstillingen 2025 inneholder stort sett verk fra de siste fire årene, der de fleste av verkene er fra 2023 til 2025. Verkene som er valgt ut av årets jury fremhever ulike tendenser og tematiske trekk. Velkomstteksten lover at flere av verkene viser til tema som miljø, menneskelighet, kropp og sanser, noe som stemmer godt med min opplevelse av verkene. Jeg merker meg spesielt hvordan flere av verkene fremstår som egne menneskelignende kropper, for eksempel skulpturgruppene Hvile (2024–2025) av Elin Hedberg og Phu! Stopp (2025) av Ina Kristine Hove. Materialene og teknikkene er forskjellige, men uttrykket og titlene har fellestrekk i de to skulpturgruppene. Hedbergs objekter i sølv hviler seg på steiner, mens Hoves objekter i glass liksom har sluppet ut pusten og lener seg over stativer i tre. Selv om ingen av objektene har hoder eller ansikter, er det noe levende og kroppslig ved disse objektene, som synes å ha stoppet opp for å hvile.  

 Skulpturgruppene til Hedberg og Hove er ikke plassert i nærheten av hverandre, og jeg tror opplevelsen hadde blitt rikere om de hadde vært det – og gjerne gruppevis med andre verk med samme kroppslige fremtoning. Det hadde fremhevet fellestrekk og kontraster i materialene til de ulike verkene, og kanskje synliggjort hvor viktig materialvalg er for verksopplevelsen.  

 Et annet tema som trer frem i utstillingen, og som også nevnes av juryen, er miljø. For meg er økologi et mer dekkende begrep. For eksempel opplever jeg at verk som Flyt (2024) av Linda Flø, Habitus (2025) av Trude Berg og Bioindicator#1 (2024) av Cristina Mariani peker mot noe som handler om mer enn menneskers forhold til miljøet og egne fysiske livsvilkår. Det handler også om samspillet mellom mennesker, dyr og planter og hvordan omgivelsene påvirkes av menneskers inngripende tilstedeværelse i økosystemet, noe som ofte krever at andre levende organismer tilpasser seg menneskene.  

 Særlig Flyt av Linda Flø er et veldig fint verk som tar opp denne tematikken på en visuelt spennende måte. Når jeg ser nærmere på verket, tegner det seg et landskap i fatet som minner meg om å fly over Norge og se ned på snødekte fjelltopper eller et oversiktsbilde av et gruvelandskap. Flø har brukt vrakstein fra gruvedrift for å skape et relieff i steingods, glasert med gruveavfall og titandioksid. Det norske bergverket Titania AS produserer ilmenitt, som er en av de viktigste råvarene i fremstilling av titandioksid (TiO₂). Titandioksid har vært brukt i både maling, kosmetikk og matvarer, i tillegg til i keramiske glasurer. Gruvelandskapet etter Titanias inngrep i naturen i Sokndal er særlig aktuelt i 2026, der det blant annet inngår i åpningsscenen til den norske dokumentarfilmen Vi som solgte landet (2025).¹ I en anmeldelse av dokumentarfilmen i Morgenbladet² ble gruvelandskapet antatt å være laget av KI. Flø har tidligere brukt gruveavfall nettopp fra gruvelandskapet i Sokndal i Rogaland, blant annet i verket Gestation of the sand (2024), som var en del av masterprosjektet Å forme fjell, å forme kropp ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun nevner ikke hvor gruveavfallet som er brukt til å glasere Flyt kommer fra, men det er kun gruvene i Sokndal som produserer ilmenitt i Norge, og etter over 100 år med gruvedrift er landskapet sterkt preget. Flyt er et vakkert verk som peker på den stygge konsekvensen av industriens innhugg i landskapet – en så sterk inngripen at det er lett å bli overbevist om at det ikke er ekte, selv med filmatiske bevis.  

 Naturinngrep tematiseres også i arbeidene til for eksempel William A Frjals Bentsens Skrott (2025) og Ansgar Ole Olsens Sieidi (2023), som begge tar i bruk ganske andre linser for å utforske en lignende tematikk som i Fløs verk. I verket Sieidi tar Olsen utgangspunkt i, og kombinerer, egen erfaring som industriarbeider og sine sjøsamiske røtter. Sieidi består av to objekter i stein – det ene bearbeidet med rustfritt stål, det andre med rustet stål. Jeg liker godt bearbeidingen av steinene med metall i ulike prosesser. Det rustede stålet skaper en vakker kontrast, og fremhever samtidig fargevariasjonene i den gulhvite steinen. Jeg opplever både det rustfrie og det rustede stålet som en forskjønnende forlengelse, eller til og med som en beskyttelse av steinene. Tittelen, Sieidi, viser til steder i naturen som anses som hellige ifølge samisk religion – som steiner, elver eller andre særegne naturformasjoner – og det virker for meg som om Olsen her ønsker å ære steinene. 

 Skrott av Bentsen er en hengende skulptur i fauskemarmor, et materiale hentet fra marmorbruddet i Fauske kommune i Nordland. Verket minner om ribbein, kanskje en dyreskrott hengt opp for foredling etter slakt. Det er ikke nødvendigvis enkelt å lese en kritikk av inngrep i naturen kun ved å se på verket. De dype sporene i marmorskulpturen sender tankene til samspillet mellom kropper – menneske- eller dyrekropper – mineralutvinning og menneskenes utnyttelse av naturens ressurser. Bentsen skriver selv i utstillingskatalogen at det også henviser til sårene som etterlates i landskapet etter uthenting av naturressurser. Marmorbruddet i Fauske er Norges største og viktigste marmorfelt, og Skrott er både et resultat av mineralutvinning i Norge og et bilde på hvordan mennesker griper inn i naturen og former den etter eget ønske.  

Det kunne vært interessant hvis temaene som juryen trekker frem i veggteksten i starten av utstillingen og i utstillingskatalogen hadde blitt brukt også til å plassere verkene i utstillingsrommet. Som publikummer under Årsutstillingen 2025 beveger jeg meg gjennom rom av ulike størrelser og farger og trange ganger som leder meg til nye utstillingsrom. Det er uklart hvorfor ulike kunstverk er plassert i samme rom og om plasseringen også er ment å være meningsbærende. Med tanke på at juryen har sett så tydelige tendenser i verkene de har valgt ut, ville det vært en fordel for formidlingen av utstillingen at de tematiske linjene også kom tydelig frem i utstillingsrommet. Da ville de besøkende lettere kunne oppfattet bredden i samtidskunsthåndverket, og samtidig fått en bedre forståelse av hvilke temaer som opptar disse kunsthåndverkerne.

Juryen for Årsutstillingen 2025 bestod av Cecilie Skeide, Putte H. Dal, Æsa Björk og Marsil Andjelov Al-Mahamid.

Deltakende kunstnere var: Anne Stabell, Ansgar Ole Olsen, Aron Irving Li, Camilla Luihn, Charlotte Nilsen, Cristina Mariani, Ebbe Arneberg, Elin Hedberg, Erle Saxegaard, Felicia Hjort Liedman, Fie von Krogh, Gabriel Johann Kvendseth, Gunvor Anita Tangrand, Hege Bratsberg, Hege Iren Aasdal, Heidi Bjørgan, Heidi Kristiansen, Hilde Frantzen, Ina Kristine Hove, Ingeborg Elieson, Julie Skarland, Julie Shirani Kausland, Karen Kviltu Lidal, Kari Mølstad, Kari Hjertholm, Kari Anne Helleberg Bahri, Kristine Fornes, Lina Meseke, Linda Flø, Liv Blåvarp, Margit Flaa, Mari Bjørge, Marianne Broch, Marianne Moe, Millie Behrens, Olaf Tønnesland Hodne, Peppe Pettersson, Philipp Spillmann, Pål Roland Janssen, Randi Liliequist, Reinhold Ziegler, Sara Inga Utsi Bongo, Sigurd Bronger, Sigurd Vatn Andersen, Sofia Karyofilis, Svein Nå, Thomas Iversen, Tonje Paus, Tori Dhunsi, Toril Redalen, Trude Berg, Ulla-Mari Brantenberg, William A Frjals Bentsen, Øystein Rolland Magnussen.