Protestkunst med kjetting og ull

Tre stoffstykker i svart og naturhvitt vadmel henger vertikalt i Galleri Hans på Brekstad i Ørland kommune på Fosen, der Márjá Karlsen i sommer viser utstillingen Gákkis mu ráhkis (Beloved wool). Midt i rommet står en godt brukt flatvev med det fjerde teppet som Karlsen har arbeidet med de to siste ukene på kunstneropphold i regi av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Ørland Kunstforening. Ulltrådene er strukket ut fra veven og holdes nede av fire tunge kjettinger. På det uferdige vadmelsstykket i veven står det i liten, nærmest skjult skrift: «Baajh vaeride årrodh!»

Kjærlighet for duodji og sinne mot kolonimakten

For den som ikke forstår sørsamisk eller kjenner til den politiske brodden i Karlsens kunstnerskap, er kanskje ikke budskapet i verket selvsagt. Slagordet «Baajh vaeride årrodh!», som betyr «La fjella leve!», er likevel kjent for mange etter Fosen-saken og de sivile ulydighetsaksjonene som fant sted i Oslo i 2023. Kjettingene ble brukt til å lenke sammen aktivister som blokkerte inngangen til flere departementer samt hovedkvarteret til Statkraft. Karlsen var en av de som startet aksjonene, 500 dager etter at Høyesterett ga reindriftssamene medhold i at vindkraftverkene på Fosen er i strid med retten til samisk kulturutøvelse. Utstyrt med reinskinn, bannere og vrengte kofter marsjerte de fredelig, men bestemt inn i Olje- og energidepartementet (OED). De nektet å forlate bygget før den ansvarlige ministeren tok menneskerettighetsbruddet mot Fosen-samene på alvor. 

I sekken hadde Karlsen med seg en liten grindvev med fargerikt garn. Inne på OED ble ventetiden lengre enn planlagt. Den slo hun i hjel med å veve skobånd, som i praksis også fungerte som sperrebånd for inngangspartiet til departementet. Karlsen fortsatte aksjonen fra utsiden. Hun ville ikke at en av medaksjonistene skulle arresteres uten beskyttelse av det sterkeste symbolet på samisk tilhørighet og fellesskap. Derfor hentet hun symaskinen og rigget den ironisk nok opp med OEDs egen strømforsyning. Mens andre ropte slagord, sydde hun ferdig en gákti som ble «smuglet» inn til medaksjonisten, som fikk kle seg i kofte for første gang – på vranga i protest.

Fosen-aksjonene ble definerende for Karlsens videre arbeid. 

– Det tok over livet mitt fullstendig, forteller hun når vi møtes en uke før utstillingsåpning. Siden da har kunst, duodji og aktivisme gått hånd i hånd. 

Fra Riddu Riđđu til Hannah Ryggen Triennale

I 2022 ble Karlsen utnevnt til «Årets unge kunstner» under festivalen Riddu Riđđu. Deretter gikk det slag i slag. Etter at hun ble ferdig med en bachelor i tekstil på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), jobbet hun med prestisjetunge institusjoner som Det Norske Teatret og Nasjonalmuseet. For sistnevnte bidro hun med å forme utstillingsprosjektet Skakke folkedrakter, som utfordret stereotype normer rundt kunsthåndverk og de som bærer det. Parallelt har hun skolert seg som duojár gjennom utallige kurs og benyttet enhver anledning til å lære fra samiske tradisjonsbærere. 

I år er hun gjestekunstner på Hannah Ryggen Triennale, som vises i ulike gallerier i og i nærheten av Trondheim. Hannah Ryggen (1894–1970) var kjent for sin politiske kunst, også hun med veven som sitt sterkeste redskap. For Karlsen er veven uunnværlig. Ulltråden skal helst komme fra lokal sau, og garnet farger hun selv. Selv om hun er opptatt av at den gamle kunnskapen skal leve videre, bruker hun duodji på en nyskapende måte. Hun ser ingen motsetning i å forene det tradisjonelle og det moderne. 

– Jeg tenker at det er i duodji sin natur å eksperimentere. 

Karlsen er også opptatt av duodji som historiefortelling. 

Hvilke historier ønsker du å fortelle? 

– Alle historiene vi bærer med oss fra våre formødre, svarer hun. 

For henne henger prosessen med å bli en bedre duojár tett sammen med å styrke sin samiske identitet. Noen av Karlsens formødre var reindriftssamer fra Karesuando-området i Nord-Sverige, men slo seg ned i Storfjord på norsk side av Sápmi før 1900. Som bofaste sjøsamer ble de sårbare for fornorskningspolitikkens fremste formål: å gjøre samer til nordmenn. Derfor syr og bærer Karlsen gáktier fra begge områder. Med veven fletter hun formødrenes liv og fortellinger sammen med sine.

I utstillingen på Brekstad blir løse tråder til et fast stykke vadmel. På et av de ferdigstilte vadmelsstykkene står det «du historjjá lea mu avvnas Ávnnas, du muitalus lea mu ávnnas» (din historie er mitt materiale, din fortelling er mitt materiale). Skrivefeilen som snek seg inn i veven har hun latt stå. Den forteller nemlig historien om å ta tilbake språket hun ble frarøvet.

Som gjestekunstner på Fosen bare måtte hun snakke til den uretten som skjer akkurat der – akkurat nå. Det ble fortellingen om en kamp som langt fra er over.

– Mens jeg har vært her, har det kommet fram at de vil bygge ut mer vindkraft på Fosen, og Stortinget har stemt over Melkøya. Jeg har et sinne i meg – og da er det bare Baajh vaeride årrodh! som gjelder.

Når det røyner på, er veven god å ha. 

– Det har nærmest blitt en intern spøk i aksjonsstyret at mitt svar på alle problemer er å holde et vevekurs.

På jobb for sitt folk

Selv om aktivismen preger Karlsens arbeid, vil hun aller helst slippe å bruke krefter på å protestere. Hun vil vende blikket innover mot Sápmi og styrke det hun kjemper for å bevare. 

– Etter Fosen-aksjonene har jeg kjent at jeg egentlig bare har lyst til å jobbe med tradisjonell duodji og for at duodji skal ha så gode vilkår som overhodet mulig.

Karlsen understreker at duodji er en kollektiv kunnskap og praksis som bare kan læres i fellesskap med andre. Hun har vært grundig og kreativ i søken etter det hun ikke lærte hjemme eller fant på biblioteket på KHiO. I begynnelsen var en Facebook-gruppe hennes viktigste kilde til kunnskap, men også til meningsbrytninger om hva duodji er og bør være. Nå har hun selv blitt en læremester. 

Hvor har kunnskapen ledet deg? 

– Jeg blir så stolt og glad hver gang noen sender meg en melding og spør: Skal det være sånn eller sånn? Hvilket garn bruker du? Det er skikkelig stas, og da føler jeg at jeg har lyktes. Det er et fint sted å være. 

Karlsen er ydmyk når hun beskriver egen læringsprosess og søken etter en plass i det samiske samfunnet. Hun beskriver duodji som en livslang og utømmelig praksis som hun er privilegert til å ta del i. Det viktigste er å fortsette å lære i et fellesskap og bidra til at kunnskapen lever videre. 

– Når jeg holder på med duodji, føler jeg at jeg går på jobb for folket mitt.

Karlsens kunst får kraft i skjæringspunktene. Med både glede og sinne holder hun kurs i sivil ulydighet og veving. Når kjetting møter ull, blir kanskje det harde litt mykere? Den lavmælte, men samtidig kraftige motstanden i tekstene hun vever, kommer til syne for den som tar seg tid til å lete og forstå. 

«Gákkis mu ráhkis» er bokstavelig talt en kjærlighetserklæring til vadmelet og naturen det kommer fra. Kunstprosjektet er mulig å oppleve hos Galleri Hans ut august 2025. De som er opptatt av protestkunst og kunsten å protestere, bør ta turen dit.