Mørkets letthet

Husvarm slentrer Jorge Manilla gjennom gangene på Kunsthøyskolen i Oslo. Han er ikledd svarte bukser, svart skjorte og svarte sko, og i ørene har han svarte expansions. Noe av det første han forteller er at han nå har bodd 22 år i Europa. Det er akkurat som han selv blir litt overrasket når han slipper det ut av munnen, som om han først da innser at han nå har levd halve livet sitt utenfor sitt fødeland Mexico. Like lenge begge steder. Han lar det henge litt i lufta. Hva har det å si for ham? 

– Jeg kjenner meg delt, sier Manilla og svinger inn i verkstedet til metall- og smykkekunst.

Siden Manilla fikk jobben å undervise i metall- og smykkekunst på KHiO i 2017, har tilværelsen hans vært delt mellom Oslo og Gent i Belgia. Og han er vant til bevegelse, forflytning og – som en konsekvens – tilpasning. Hjem er der han jobber, sier han. Og å jobbe kan han gjøre hvor som helst. På et fly, et hotellrom, på KHiO, i verkstedet han deler med en kompis i Mexico by eller i leiligheten i Gent. Så lenge han har en skisseblokk, kan han falle til ro.

Dagen har mange timer – natta få

I 2002 forlot Manilla Mexico med en drøm om å studere i Tyskland. Før han reiste hadde han lært seg tysk og fordypet seg i tysk filosofi. Men drømmen om Tyskland lot seg ikke gjennomføre, han kom ikke inn på den skolen han ville. Alternativet ble Gent. Der tok han en bachelorgrad i skulptur ved Royal Academy of Fine Arts (KASK), etterfulgt av en bachelorgrad og senere en mastergrad i smykkekunst fra St. Lucas University College of Art and Design i Antwerpen. Fra 2014 til 2018 tok han en doktorgrad ved Royal Academy of Fine Arts, også i Antwerpen, med prosjektet Other Bodies - Fragments Are Not Just Small Parts – et litt makabert kunstprosjekt hvor veilederne hans var leger som jobbet med plastinering og disseksjon av menneskekropper. Et litt utradisjonelt valg, kanskje?

– De var de eneste som kunne forstå hva jeg snakket om, sier Manilla.

Som en del av arbeidet deltok han i flere anatomiske økter. Der forsto han at den døde kroppen foran ham ikke ble behandlet som et menneske, men som et forskningsmateriale. 

– Du må forholde deg nøytralt til det, dette er forskningsfragmenter, fikk jeg beskjed om. Dette ga mening for meg i det forskningsprosjektet jeg holdt på med. Religiøse, emosjonelle, psykologiske og filosofiske perspektiver falt bort, fordi kroppen i dette øyeblikket kun var et materiale. Det fikk meg til å forstå hvordan materialitet tilhører et annet sted, døden tilhører et annet sted, selve delene tilhører et annet sted. Fra da av begynte jeg å jobbe mye med det perspektivet.

Og døden er et slags gjennomgangstema hos Manilla. 

Mellom utstillinger og doktorgrad begynte Manilla å undervise kunststudenter fra Oslo til São Paulo i Brasil. Han er en arbeidsom type. Han liker å jobbe. Mye. Og sove? Det gjør han knapt. 

– For mange er søvn viktig, men for meg er det ikke det. Jeg sover tre, kanskje fire timer hver natt, men fire er mye, da. 

Sånn har han vært siden han var liten, forteller Manilla. Men insomnia gir ham utrolig nok en slags oppdrift. Lite tid til søvn betyr mer tid til å undervise og å skape. For å skape er helt grunnleggende for ham. Det vil han ikke slutte med, selv om han bruker mye tid på å undervise.

– Jeg har en veldig klar forståelse av min kunstneriske praksis. Jeg jobber og stiller ut mye, mye, mye. Det er en prioritet. Mange professorer reduserer produksjonsnivået sitt fordi de snakker om tidsbegrensninger. Og kanskje, som meksikaner, har jeg ikke det problemet – jeg har aldri hatt det.

Det Manilla sikter til, er ikke nødvendigvis våkenettene han har vent seg til, men arbeidsrytmen livet har krevd av ham. 

Å bli forsvunnet

– Jeg kommer fra en familie av gullsmeder, forteller han. 

I oppveksten tilbrakte faren hans store deler av dagen i verkstedet hvor han arbeidet som gullsmed, og som barn var Manilla ofte der. Han kjente lukta, hørte lydene, men faren var fraværende. Han jobbet alltid. Og bestefaren hans, som han aldri fikk møte, var grafiker. Ingen i familien anså dette som kunst på den tiden. Det var mer et håndverk, et arbeid for avisene, forteller Manilla.

– Du vet hvem Posada er? spør Manilla plutselig. 

Alle som har litt kjennskap til kultur og tradisjon i Mexico, har garantert hørt om José Guadalupe Posada (1852–1913), eller i hvert fall sett kunsten han lagde. Posada er en av de mest innflytelsesrike kunstnerne i meksikansk kultur, og er spesielt kjent for satiriske og politiske trykk og de ikoniske «calaveras» (hodeskaller). Men færre vet nok hvem Manuel Manilla var, bestefaren til Jorge Manilla. 

– Posada var en av elevene til min bestefar. Og flere av trykkene til Posada var egentlig laget av min bestefar. Han visket ut navnet og satte på sitt eget, forteller Manilla.

Først i nyere tid har kunsthistorikere anerkjent bestefaren hans som en viktig forgjenger for Posada og en sentral skikkelse i meksikansk grafisk kunst. I årtier har han vært glemt, og historien om hvordan han døde er også svøpt i et mørke. 

– Det er en merkelig historie. Man sier han døde av tuberkulose, men det er ikke sant. Han ble forsvunnet av den meksikanske hæren.

«Å bli forsvunnet» er et begrep som synes fremmed på norsk, men i Mexico, og i Latin-Amerika, har begrepet oppstått fordi folk forsvinner. Ikke av seg selv, men ved tvang. Det som skjedde med Manillas bestefar for over hundre år siden, går som en rød tråd gjennom Mexicos historie. Folk blir forsvunnet fordi de havner i konflikt med narkokartell, fordi de er i opposisjon, protesterer eller fordi de blir rekruttert inn i prostitusjon eller tvangsarbeid. Hvorfor bestefaren hans ble forsvunnet, vet ikke Manilla. 

– Da jeg var 14 år, døde faren min. Jeg ville studere kunst, men moren min var helt imot det. Samtidig hadde jeg et snevert syn på kunst. Jeg mente kunst bare var skulptur og maleri, og jeg ville i hvert fall ikke gå i min fars fotspor. 

Det endte med at Manilla flyttet hjemmefra. Han fant seg et sted å bo i sentrum av Mexico by. For å tjene penger til studiene, begynte han å bokse på profesjonelt nivå. 

Skjebnen

Planen var å studere metallskulptur, men da Manilla kom på skolen, gikk han rett og slett inn i feil verksted. 

– Metallverkstedet var på den ene siden, smykkeverkstedet på den andre. Jeg tok feil dør, og gikk til smykkeverkstedet. Det som skjedde var nesten magisk, egentlig absurd, for da jeg åpnet døra, så jeg noen bruke ild for å smelte metall. Plutselig strømmet mange minner tilbake, minner om faren min, om da jeg så ham i verkstedet sitt. Jeg husker bare at noen kom bort til meg og spurte om jeg ville prøve, og jeg sa ja. Så smeltet jeg metall.

Da han gikk derfra, hadde Manilla skrevet seg inn på smykkekunst, den ene kunstformen han ville holde seg langt unna. 

Tror du på skjebnen? At det kanskje var meningen hele tiden at du skulle følge i familiens fotspor?

– Jo, kanskje er noen ting allerede bestemt for oss. For meg var det i hvert fall utrolig lett å lære smykkekunst.

Døden – og det imellom

Det mørke og det som beveger seg mellom liv og død, eller døden selv, tiltrekker Manilla. Og det er noe meksikansk ved det. Mexico har historisk, kulturelt og spirituelt et nært forhold til døden. I dag kan denne nærheten komme til uttrykk i den årlige feiringen av De dødes dag. Da møtes folk på kirkegården, finner frem bilder av de avdøde de ønsker velkommen gjennom å sette ut mat, blomster og drikke. I et kjærkomment vindu kan de døde og de som lever møtes.

– Relasjonen med døden i Mexico har referanser til aztekernes tid, men også til kriminaliteten i landet i dag. Begge deler sier noe om forholdet mellom liv og død. Jeg har opplevd mange dødsfall rundt meg, virkelig mange. Det har også skapt et annerledes forhold til døden. Det handler ikke om å normalisere den, men om å akseptere den på en annen måte.

Navnet til Manillas datter sier også noe om den nære relasjonen til døden. Hun har et gammelt meksikansk navn, et som stammer fra aztekerne og språket nahuatl. 

– Datteren min heter Ōllin, som betyr bevegelse og syklusen mellom livet og døden. Men det betyr også å peke mot eller be til de fire himmelretningene, fordi det er de retningene som skaper bevegelse: vinden, vannet, ilden og jorda. 

I det siste har Manilla begynt å forberede seg selv til døden. Den kan komme når som helst, sier han.

– Det er en overflod av døde i Mexico. Det finnes ikke lenger plass til dem, så de blir fjernet. Derfor leier man gravplasser, og på en måte er det normalt – men samtidig er det ikke helt normalt i dødsprosessen.

Han hadde selv en vond erfaring med dette da broren hans døde. De hadde ingen steder å begrave ham, og måtte leie et sted for sju år. Etter sju år måtte de grave ham opp, men forråtnelsesprosessen var ikke ferdig. 

– Jeg unner ingen dette. Selv om du forholder deg til døden, er den aldri behagelig. 

Manilla vil at alt skal være klart før han dør. Det innebærer at han organiserer alt det praktiske, og at han alltid har det ryddig når han forlater leiligheten i Gent.

– Jeg har tenkt at hvis det en dag skjer noe med meg, vil jeg at det å rydde ut etter meg skal være så enkelt som mulig. Og at det alltid skal være rent. Vel, det er alltid rent hos meg, sier Manilla og ler. 

Human Waste / Organic Waste

Manilla er ikke opptatt av at smykkekunst skal se pent ut, at det skal henge på en kropp og kun være dekor.

– Når folk banaliserer smykkekunst, er det fordi de ser det bare som pynt eller en luksus. Men det er akkurat det jeg jobber mye med – å vise at smykkekunst er et medium du som kunstner kan uttrykke deg gjennom. Det handler ikke bare om dekorasjon, og selv om det har en forbindelse til kroppen, har kroppen også en forbindelse til et fysisk, geografisk og mentalt rom.

Rett før jul hadde Jorge Manilla utstilling på galleri Format Oslo. I presentasjonen av utstillingen står det blant annet: 

«(…) Jorge Manillas verk er en samling av tanker, følelser og minner, som han beskriver som ‘et komplekst nettverk av symboler’. Som en nomade, som migrerer både fysisk og mentalt, samler Jorge fragmenter og rekonstruerer virkeligheten og minnene fra sitt hjemland. (…) Lær, fuglereder, frø – disse organiske elementene er uløselig knyttet til kunstige materialer og teknikker. Denne sammenvevingen av det levende og det døde, kontrasten mellom naturens rå essens og kunstnerens delikate håndverk, samt objekter vi ofte betrakter som avfall kombinert med intrikat støpte metallfragmenter, gir opphav til nye kimeriske skapninger.»

Tittelen på utstillingen, Human Waste / Organic Waste, er knyttet til materialene han har brukt for å lage verkene. 

– Jeg finner materialer når jeg er rundt på reise, og jeg hadde ikke innsett at det jeg egentlig gjør – det er ikke smugling, men jeg frakter materialer over grenser, nesten ulovlig, fordi det finnes mange restriksjoner på organiske materialer. Så for meg ble denne handlingen, det å ha transportert materialer i årevis uten å være bevisst på det, også en refleksjon av migrasjon.

Dette er igjen knyttet til hvordan et materiale har en verdi og en funksjon i sitt opprinnelsessted, men i det øyeblikket det krysser en grense, blir det umiddelbart noe ukjent.

– Folk forsøker å gi det en ny betydning basert på lokal kunnskap. Noen sier «Dette minner meg om …» – og kobler det til noe fra sitt eget sted. Men samtidig ser de på det med lavere verdi, fordi det ikke er derfra. Det igjen skaper nysgjerrighet fordi de ikke vet hva det er, og noen ganger fører det til en reaksjon der de ikke vil røre det, nettopp fordi det er ukjent.

Hvordan folk har tatt imot – og reagert på – utstillingen hos Format er interessant, forteller Manilla.

– Utstillingen er nesten en form for selvportrett – uten at det var et selvportrett i tradisjonell forstand. Mer som et selvportrett av en migrant, hvor materialene migrerer og får en verdi ut fra hvordan folk tolker dem. De kan ha rett, eller de kan ta feil, men materialet må tilpasse seg. Og denne tilpasningen handler om en visuell aksept.

– Mine prosesser, min materialitet, er svært nært knyttet til noe som nesten kan sammenlignes med ofringer eller skarifiseringer.

Mange var litt sjokkerte første dag da utstillingen åpnet.

– De sa: «Dette ser ut som mye smerte.» 

Flere av objektene har torner, et materiale Manilla bruker flittig. 

– «Men hva er dette materialet?» spurte folk meg. Noen av tornene er fra magueyplanten, andre fra forskjellige typer kaktus, men jeg støpte dem i bronse og jeg lagde dem i metall, noe som gjorde dem enda mer aggressive.

I noen av verkene stikker tornene ut, i andre peker de innover.

– For meg symboliserte det måten vi fungerer på. Noen ganger er vi mer defensive, andre ganger mer innadvendte.

Hvordan velger du materialene du jobber med?

– Jeg trenger et materiale med sin essens, et materiale som nesten føles levende. Organiske materialer. Hvis jeg skulle forklare det mer pragmatisk, vil jeg si at berøring, temperatur og vekt er viktig for meg. Når jeg tar på et materiale, må det ha en temperatur som enten tilpasser seg eller allerede skaper noe gjennom sin tekstur. Jeg ser på disse materialene nesten som menneskekropper – som hud, bein, kjøtt – og deres naturlige prosess: aldring, forråtnelse, skjørhet, det å kunne kuttes, sårbarhet, men samtidig også styrke. Jeg ønsker at det visuelt skal ha denne dobbeltheten – en balanse mellom tiltrekning og frastøtning. Arbeidet mitt er veldig mørkt, veldig, veldig mørkt, og det skaper en viss avstand i seg selv.

Og Manilla selv kan også virke litt skremmende. 

– Ofte får jeg høre fra folk: «Når vi ser deg på bilder, eller når vi har sett deg, virker du litt skremmende, du gir oss frykt.» Det er alltid den første reaksjonen, og så skjer det noe – noen blir værende, andre ikke, og det er også greit. Jeg mener, det finnes folk som aldri blir kvitt frykten.

Skal du bli kvitt den, frykten altså, må du bli værende. For det samme skjer med Manilla som med kunsten. 

– Det mørke skaper en visuell tyngde, men verkene mine er veldig lette. Når folk løfter dem, holder dem i hendene sine, berører dem og blir interessert, får verkene et annet uttrykk. Noen kan til og med forelske seg i dem. 

ANNONSE: