Å pakke diamanter i gråpapir

Fotnoter nederst på siden. 

– Jeg liker følelsen av å knytte forbindelser til folk jeg ikke kjenner fra før og som jeg ikke vet hva vil bidra med til samtalen om samisk arkitektur, sier Joar Nango.

Jeg møter ham i atelieret hans på Kysten – Troms fylkeskultursenter i Romsa/Tromsø. Det er ikke lenge siden han flyttet inn i atelieret, men det store rommet med fem meter til taket er allerede fylt opp av materialer og gjenstander. Selv om det umiddelbart kan se nokså kaotisk ut, er det en tydelig orden i skinn, trevirke, transportstropper og verktøy. Rett innenfor døra møter jeg en av Nangos faste samarbeidspartnere, kunstner og tradisjonshåndverker Tobias Aputsiaq Prytz. Han holder på med å bygge en overdimensjonert radnostuolo/grenevev som når helt opp til taket. [1] Prytz har vært med på store deler av Girjegumpis reise de siste årene, fra Nasjonalmuseet i Oslo til Arkitekturbiennalen i Venezia, og nå sist til Bådåddjo/Buvvda Musea 2024 i forbindelse med at Bådåddjo/Bodø er europeisk kulturhovedstad. Da Nango ble tildelt Kurt Schwitters preis 2024 tidligere i høst, åpnet han en soloutstilling på Sprengel Museum i Hannover der elementer fra Girjegumpi inngikk. Videre går Girejgumpis reise til Tāmaki-makau-rau/Auckland i Aotearoa/New Zealand, og de neste årene står forhåpentligvis grønlandske Nuuk [2], australske Melbourne og finske Oulu for tur. 

Sprengte rammer

For Nango er reiseruta et godt utgangspunkt for å snakke om Girjegumpi, fordi det er i møtet med de ulike stedene, institusjonene og menneskene at prosjektet blir til. Han beskriver det som å «lande på stedet og å la den nye geografien føre samtalen». Det var under Festspillene i Nord-Norge i Hárstták/Harstad i 2018 at reisen startet. På det tidspunktet var teaterviter og kunst- og kulturarbeider Maria Utsi direktør for festspillene. Hun er en av de som det siste tiåret har arbeidet strategisk for å skape plass for samiske kunst- og kulturarbeidere innenfor det norske kunst- og kulturfeltet, blant annet i jobben som festspilldirektør (2015–2019) og som nestleder av Kulturrådet (2020–2023). For Nango er Utsis arbeid eksemplarisk. 

– Vi samer må ha en bevissthet for hvordan vi kan bygge hverandre opp. Jeg vil helst slippe å sitte i Kulturrådet, men gjennom mine kunst- og arkitekturprosjekter skaper jeg bevisst et rom der uventede stemmer kan slippe til. I arbeidet med Girjegumpi har jeg av og til hoppet bukk over en del navn som det nok var forventet at jeg skulle invitert inn. Jeg har eksempelvis vært opptatt av å lage fellesskap blant samiske arkitekter, det vil si de som ser seg selv som samer og som har arkitektutdannelse, forklarer Nango nærmere. 

I Hárstták/Harstad fant Girjegumpi sted i en rivningsklar lagerhall i havna der Nango og samarbeidspartnerne hans hadde skapt en romlig struktur bestående av europaller. Bak en scene med tilhørende amfi (der det blant annet ble arrangert et heldags symposium om samisk arkitektur) befant det seg et produksjonsrom hvor duojár Katarina Spik Skum i hele arbeidsperioden satt og sydde dipmaduodji/tekstiler til Girjegumpis interiør. Nango trekker spesielt frem en slags kollagemetode som oppsto under arbeidet, der Skum tok i bruk alle mulige materialer han hadde med seg fra tidligere prosjekter eller som han fant på stedet, enten det var stoff- og skinnrester eller andre materialer. 

– Det hele var spontant, men mulig fordi hun er så sykt rask og effektiv, spesielt når det gjelder det som gjøres for hånd med suotna/senetråd (laget av sener fra rein) og nål, som jo er den gamle samiske way, konstaterer han. [3]

Parallelt med at Skum blant annet tryllet frem en sovepose og et trekk til et spesiallaget campingbord i sisti (håndgarvet reinskinn), vokste gumpien som har gitt navn til prosjektet frem utendørs. [4] En gumpi er en transportabel struktur på meier som gir husly når man for eksempel er ute og gjeter rein eller fisker på isen. Girje betyr bok på nordsamisk. Satt sammen sikter ordet til arkitekturbibliotekets bevegelighet. Opprinnelig utgjorde samlingen et personlig arkiv fra Nangos den gang 15 år lange undersøkelse av samisk arkitektur. Mye av materialet var kopier fra bøker eller skrevet ut fra internett. I dag består samlingen av over 600 publikasjoner fordelt på 23 kategorier som ifølge Nango selv sier noe om retningen prosjektet har, rent ideologisk. 

– Samlingen er ganske eklektisk. Den har en del titler som er spesifikke og smale, for eksempel tematisk knyttet til samisk kultur eller skrevet på samiske språk. Andre titler er internasjonale og mer samtidsorienterte fordi jeg er opptatt av arkitektur i møte med store samtidsspørsmål som dekolonialisering og klima- og naturkrise, utdyper han. 

Den innredede gumpien har to nedfellbare vegger som kan bli til et scenegulv. Samtidig fungerer den som en oppbevaringsenhet for boksamlingen den huser og alt annet som følger med. Selv om Nangos gumpi er i største laget, går det fortsatt fint å dra den etter en snøscooter så lenge alt som hører prosjektet til ikke er lagret i gumpien. 

– Jeg elsker at gumpien er hjertet i prosjektet, selv om interiøret fullstendig sprenger rammene. Meningen er jo nettopp at Girjegumpi hele tiden skal endre karakter – at man kan slite og dra i den. Det reflekterer også foranderligheten i samisk arkitektur, konkluderer Nango.

Taket, deler av veggene og vinduene i gumpien er overmalt av kunstneren Andres Sunna. Ifølge Nango gjør denne maleriske behandlingen, og all kunsten som tilhører prosjektet, Girjegumpi særlig verdifull. 

– Det er som å pakke diamanter inn i gråpapir, fortsetter han og viser til vernacular architeture (lokal arkitektur). Begrepet blir brukt til å beskrive bygde strukturer som ikke forholder seg til en akademisk tradisjon, og som tar i bruk tradisjonelle teknikker og materialer fra stedet der de er bygget. Parallelt trekker han frem den skulpturelle siden ved Girjegumpi. 

– Det er en motivasjon for prosjektet å ha en eksperimentell tilnærming hvor forseggjort håndverk og funnet materiale plasseres inn i rommet, ikke som kunst eller ferdige objekter, men mer som underordnede deler i en estetisk enhet som betjener den overordnede funksjonen og den helhetlige estetikken. 

Autonomi 

Det var rundt 2005, mens Nango bodde i Berlin og studerte på skulpturlinjen ved kunsthøyskolen Berlin-Weissensee, at han startet arbeidet med å løfte problemstillinger knyttet til samisk arkitektur i arkitekturfeltet, eller snarere fraværet av denne tematikken. Nango er opptatt av at arkitektur er tett sammenvevd med politikk, men han mener at bevisstheten om den tette relasjonen er liten. 

– Arkitekter er så jævlig apolitiske av seg. Det er lite selvrefleksjon å spore. De som jobber med de politiske aspektene ved arkitektur, er veldig abstrakte fordi de tilnærmer seg arkitektur på en mer teoretisk måte. Jeg savner arkitektonisk design med idealisme i grunnmuren, sier Nango, som til tross for at han er opptatt av det romlige og skulpturelle mener prosjektene hans gjerne sklir ut og blir mer observerende og fotografiske.

– Jeg elsket Christiania og Svartlamoen som tenåring. Allerede før jeg begynte å studere arkitektur, mens jeg gikk på forberedende kunstskoler (1999–2002), fotograferte jeg built environments (bygde miljøer). Etter hvert startet jeg å dokumentere nomadiske strukturer og utenfor-arkitektur uten at jeg kategoriserte det som samisk eller knyttet det til etnisitet. Da jeg ble bevisst de kulturelle aspekter ved de bygde miljøene, fikk jeg et mer antropologisk blikk. Jeg fotograferte for eksempel hundehus i Kalaallit Nunaat/Grønland eller roadside gardens (hager langs veier) i Newfoundland. Som student fotograferte jeg gateboder i Colombia og selvbygde hytteløsninger i Kenya uten at jeg gjorde så mye ut av disse dokumentasjonene fordi jeg var bevisst på å ikke bli favelaarkitekturpornograf eller lage slumfetisjistiske prosjekter. 

I tillegg til arkitektur ligger duodji Nangos hjerte nært. 

– I min 20 år lange undersøkelse av samisk arkitektur, har duodji hele tiden vært et ledebilde. Duodji er uoversettelig. Begrepet er blitt til gjennom det samiske, og man må derfor kjenne samisk kultur og historie for å forstå det, forklarer Nango. Han mener at uoversetteligheten skaper et autonomt rom som gjør at det er mulig for samer å definere ting selv. 

– Det er noe med den tilhørigheten, autentisiteten og autonomien som duodji skaper som gir meg inspirasjon og retning. Noen av de samiske kunstnerne jeg ser opp til, sånn som Aage Gaup (1943–2021) og Iver Jåks (1932–2007), var for eksempel eksperter på skalering. Jåks’ monumentale utendørsskulptur i furu som fremstiller hammeren til en goavddis/samisk tromme, Runebomme-hammeren (1983), plassert utenfor den videregående skolen i Kárášjohka/Karasjok, er slik jeg ser det både en gárbbis/nordlandsbåt og en bealljegoahti-konstruksjon/en form for gammekonstruksjon. Ved å oppskalere duodji viser Jåks på denne måten både til samiske byggetradisjoner og til materialenes egenskaper og muligheter. Vi kan snakke om samisk arkitektur, men vi trenger også et rom for å kunne definere ting selv, og det gir duodji oss, fastslår Nango. 

Han fremhever også at han gjennom å jobbe tett med duojárer og håndverkere er i en pågående læringsprosess. Det betyr likevel ikke at Nango mener at han må kunne alle ting selv. 

– Samarbeidet med Katarina Spik Skum har vært sinnssykt lærerikt. Vi har sammen arbeidet med å løse ting gjennom tekstil. I forbindelse med Veneziabiennalen sydde vi en invertert duk av sisti som fungerte som et trekk til en stein jeg hadde funnet nedgravd bak paviljongen. Det viste seg at steinen opprinnelig var en del av de svarte granittblokkene som arkitekt Sverre Fehn hadde designet til gulvet i paviljongen (det lyse marmorgulvet kom senere). Vi vasket og fraktet steinen inn i bygget og fikk laget trekket som en kjærlighetsfull gest til historien. Trekket hadde et stort, rundt hull i midten og rammet inn den mørke steinen som ble et kosmologisk midtpunkt i rommet. I situasjonen var materialene, håndverkskunnskapen og designet til stede i en intim skala. Prinsipielt er det sånn en arkitekt bør jobbe, i tett dialog med de som utfører arbeidet. Jeg er så heldig at jeg jobber med folk som har et høyt kunnskapsnivå, sånn som Katarina og båtbygger Arne-Terje Sæther. De kan ta de kontekstbaserte utfordringene som til enhver tid oppstår, tilføyer Nango ettertenksomt.

Kunnskapsbank

Selv om Nango egentlig er litt overrasket over hvor raskt reisen fra Hárstták/Harstad til arkitekturbiennalen i Venezia gikk, mener han det skyldes at verden vil ha Girjegumpi. 

– På samme måte som på 1970-tallet, tror jeg folk i dag er opptatt av læring og ønsker å styrke hverandres perspektiver. Jeg vil jo at Girjegumpi skal være en kunnskapsbank som folk kan bruke til hva de vil. 

Som et eksempel på at noe Girjegumpi har satt i gang tas opp av andre, trekker Nango frem boken som Nasjonalmuseet tok initiativ til, Huksendáidda - Arkitektuvra Sámis/Arkitektur i Sápmi/Architecture in Sápmi (2022), redigert av museets kurator, Bente Aass Solbakken. Solbakken var også pådriver for et seminar som ble avholdt da Girjegumpi besøkte Bådåddjo/Bodø tidligere i år. Nå jobber hun videre med nasjonalmuseene for arkitektur i Finland og Sverige om en samnordisk produksjon som diskuterer samisk arkitektur i en nordisk kontekst. For Nango er det i denne sammenhengen viktig å påpeke at den læringen som foregår i institusjonene han samarbeider med, er avhengig av enkeltpersoner. 

– Institusjoner er mennesker. Snakker man om dekolonialisering, så forventes det at man tar ansvar. Det skjer likevel ikke alltid, konkluderer han ettertenksomt, og trekker frem utfordringene som kommer med at Girjegumpi nærmest har blitt en uhåndterlig størrelse – en fulltidsjobb. 

– Jeg trenger å etablere noen rammer som muliggjør drift og produksjon av prosjektet. For eksempel undersøker jeg muligheten for å ansette en produsent på permanent basis, sier han. 

Andre løsninger er det også mulig å finne. 

– Mye av Girjegumpi ligger jo egentlig i dialogen og nettverksbyggingen. Så lenge diskusjonen er ekte og bidrar til autonomi for samisk arkitektur, kan prosjektet leve videre i andre former, mener han. TV-serieformatet som han utarbeidet sammen Ken Are Bongo i Post-Capitalist Architecture-TV er et eksempel på det. 

– Å splitte Girgjegumpi opp i mindre og mer mobile enheter er noe jeg for tiden undersøker. Når jeg skal til Aotearoa/New Zealand i november, tar jeg med meg utvalgte tekstile elementer og ting som finnes digitalt. Jeg kommer til å bygge en helt enkel struktur med lokale naturmaterialer, og så blir det en samling med søkelys på maoriarkitektur innenfor denne strukturen, forklarer Nango. 

På mitt avsluttende spørsmål om han mener hans 20-årige arbeid med samisk arkitektur har bidratt til større bevissthet om tematikken i arkitekturfeltet, må han tenke seg litt om. Etter en kort tenkepause trekker Nango frem samarbeidet han har hatt med Snøhetta og Gisle Løkken i arkitektkontoret 70ºN arkitektur om bygget som huser det samiske nasjonalteateret Beaivváš og Sámi joatkkaskuvla ja boazodoalloskuvla/Samisk videregående skole og reindriftsskole i Guovdageaidnu/Kautokeino, som ble åpnet med brask og bram tidligere i høst. 

– Det er klart at bevisstheten om samisk arkitektur og samisk forankring har vokst de siste årene. Gisle, som er basert i Romsa/Tromsø, har vært til stede i mange av diskusjonene som har funnet sted. Han var også en pådriver for å sikre samisk forankring når dette svært viktige bygget skulle realiseres. Hadde bygget blitt realisert for 20 år siden, er jeg ikke sikker på at en samisk arkitekt hadde vært med i teamet, avslutter Nango overbevisende. 

Noter: 

1: Veven, som også kjennes under navnet oppstadvev, er en bestilling fra en annen Romsa-/Tromsø-kunstner, Marita Isobel Solberg. 

2: Når Girjegumpi planlegger å reise til Nuuk i 2025 er det som en del av forskningsprosjektet Urbant Transformation in a Warming Arctic (UrbTrans), ledet av Tone Huse ved UiT Norges arktiske universitet. Som forsker og kurator i UrbTrans er jeg involvert arbeidet med å realisere Girjegumpis reise til Nuuk.

3: I dag fremstilles suotna også syntetisk.

4: Skum sydde i tillegg puter, gardiner og et sengetrekk til en spesiallaget seng sammensatt av en gammel lenestol og et snøscooterbelte.