Fåmælt femtiåring

Under den kronglete tittelen Skudd. Fangst og u(Ro) er 12 verk av like mange kunstnere spredt over fire etasjer i Deichmans hovedbibliotek i Bjørvika. Med tanke på potensielt publikum kunne knapt bedre lokale finnes. På en hvilken som helst hverdags formiddag må dette stedet være landets mest folksomme kulturlokale – fem etasjer med yrende, overveldende ungt liv: avlukker og sittegrupper overalt; folkeverksted, systue og 3D-printere; spillrom, podcaststudio, kinotek og restaurant, og mer til. Oppi dette mylderet, og blant endeløse hyllemeter med bøker, leter man seg fram til kunsten, som med noen unntak er montert inne i åpne nisjer blant bokreolene.

Valget av sted gir mye – og koster noe. På sitt vis er det spennende nok å søke oppover i etasjene og finne sitt favorittverk, samtidig som man kan nyte den etter hvert spektakulære utsikten mot Operaen og indre Oslofjord. Om man derimot inntar den mer konvensjonelle og litt introspektive betrakterrollen, blir alle slike, ellers gode, ting for støy å regne, og noe som skygger for kunsten og kunsterfaringen.

Hus som ideologi, håndverk som ideal

Verkene som klarer seg best i sammenhengen, og for så vidt uavhengig av den kunstneriske kvaliteten, er logisk nok de som inntar rommet utenfor nisjene og derfor blir mer synlige. Men også her kan det være utfordrende å se forskjell på kunstutstilling og det som ellers måtte finnes av interiørkunstneriske innslag. Aurora Passeros lerretsbinding Fan Their Hearts, Inflame Them More (2010) henger for eksempel fra like under takvinduene, over de prosaiske rulletrappene som stuper nedover betongslusene i det spektakulært åpne Deichman-atriet. Her skulle man tro at det meste måtte gi tapt for omgivelsene. Men Passeros sju meter lange bindingstråder velter med majestetisk visuell kraft som et hvitrosa fossefall inn og ned i rommet.

Langt der nede, på bakkenivå, er det første verket man møter idet man entrer hovedinngangen et bemerkelsesverdig snekkerarbeid signert Per Kristian Nygård. Tilpasning (2021) er et lite hus, eller et digert dukkehus, alt etter som man ser det. Stilen og formen er gjenkjennelig for alle som har tilbragt mer enn et par timer på norske byggefelt: lav, rektangulær planløsning, sokkeletasje, svakt skrånende pulttak, brede vindusflater. Det er et kostnadseffektivt og nøkternt hus, så praktisk og fornuftig at det nærmest står fram som en ideologi i seg selv, som om det var bygget på referatet fra de tusen kommunestyremøter. Dette er vel «det norske hus» fremfor noe. 

Først og fremst er Tilpasning en tro kopi av Nygårds barndomshjem, gjenskapt i nedskalert versjon, komplett med vindskier, presist lagt bordkledning og smått absurde 2000 håndlagde takstein som beskytter mot det metaforiske duskregnet fra Passero høyt der oppe. Jeg vil tro at mange av brukerne av biblioteket haster forbi i tanken om at huset kan hende er en slags promo-gig for OBOS Block Watne. Husets sjarmerende framtoning får likevel flere til å stoppe opp – kanskje i kontemplasjon over motsetningen mellom det opprinnelige husets rasjonelle, masseproduserte byggesettkonstruksjon og Nygårds investerte, langsomme håndverk.

Utstillingens tråder

Nygård er ellers ikke alene om å dedikere seg til treghet i produksjonen. Av verkene som byr seg særlig fram i helheten, er Thomas Iversens @makingapencil (2019). Ved første øyekast framstår det riktignok overveldende beskjedent. En puslete blyant er på ironisk høytidelig, kronjuvelvis lagt på en pute – tilsynelatende fløyelsmyk, men laget av betong, viser det seg – i en glassmonter. I et avlukke viser en video den oppsiktsvekkende prosessen med å samle materialene som trengs for å produsere blyanten. Iversen har funnet og foredlet hvert enkelt element som inngår i produksjonen av noe så tilsynelatende simpelt som et stykke blyant – fra grafitt, leire og bivoks til å fiske en fisk. Avfallet fra fisken foredles til lim som brukes til å lime sammen treet i blyanten, som selvfølgelig også er hentet fra skogen, kappet og slipt til i en møysommelig prosess som tok Iversen halvannet år.

Det er mulig å følge slike tråder i utstillingen, der materialer og prosesser får folde seg ut i estetiske sammenhenger og tvetydige meninger. Også mindre arbeidskrevende innslag, som Tonje Paus’ artige Enhjørning (2024) – en kjemiskrosa trofélaks i porselen på veggen, med en mutert langfinger i panna som horn (gir den oppdrettsnæringen finger’n?) – og Marte Lill Sombys u(Ro) (2023), med sine hengende knokler i uroformasjon over hodene til kravlende babyer i førsteetasjens «lekehjørne», resonnerer til tittelformuleringens antydning om naturens tilfang, forråd og potensielle sårbarhet. 

«Kunsthåndverkets muligheter videre»

Den bisarre uroen til Somby dingler galgenhumoristisk over foreldre og uskyldsrene barn, som et svevende memento mori. Ikke at akkurat det lot til å forstyrre den tilsynelatende idyllen som utspant seg på gulvet under verket; verken mammaer eller pappaer syntes nevneverdig preget av det tungsindige arrangementet som truet der oven. 

Det er ellers en skjebne kunsten kan lide under, selv der den får utfolde seg i relativ isolasjon på museum: at publikums oppmerksomhet og interesse i beste fall er sånn passe. I en sammenheng som denne, i Deichmans livlig kaotiske mangfold, skal det følgelig mye til å kjempe seg ut av rollen som dekorasjon for bibliotekbesøket og mer eller mindre tilfeldig, etnografisk artefakt. Det er kanskje derfor savnet av en sterkere tenkende helhet fra det kuratoriske laget blir så akutt. Kanskje er denne mangelen i seg selv et signal om at man har overgitt seg til premisset og omgivelsene – «katalogen» er et tynt hefte på 14 sider, med et kuratorstatement på seks setninger. Få av de tilfeldig forbipasserende brukerne av huset ville nok brydd seg med å finlese et mer utdypende skriv, men likevel – selv den mest diskurstrøtte, men kunstfaglig investerte betrakter må vel oppleve at dette bokstavelig talt er i tynneste laget. 

«Helheten peker på kunsthåndverkets muligheter videre», proklamerer kuratorteksten selvsikkert, uten at det egentlig på noe sted i utstillingen slår meg at dette skulle være en mulig slutning å trekke. Et såpass stort og rundt jubileum som det femtiåringen Norske Kunsthåndverkere kan skilte med, kunne gjerne vist en mer selvrefleksiv og selvkritisk betenkning om nettopp fagfeltets status og framtid. Yngre, og mange eldre, kunsthåndverkere identifiserer seg som først og fremst kunstnere, og søker sin naturlige plass i samtidskunstens rom og diskurser. I en slik situasjon – hva er det da som legitimerer å ha et eget institusjonelt kunstliv for kunsthåndverkere? Det burde være et minst like presserende tema å legge på disseksjonsbordet som premiss for diskusjonen om de neste femti. 

Det skal rett nok kunstnerne i denne utstillingen slippe å svare for. Videre rundt i etasjene treffes på Philipp Spillmanns Skudd (2017), et slags kombinasjonsarbeid laget av patronhylser og reingevir funnet på Finnmarksvidda, og Benjamin Slotterøys Fangst (2023), en fiskehjellkonstruksjon som tjener som oppheng for glassobjekter knyttet inn i tauverk. Den oppmerksomme leser vil vel med det endelig kunne dekode fullt ut den kryptiske ordlyden i utstillingstittelen. 

I en nisje treffer vi Theere (2024), en maske laget av Damselfrau/Magnhild Kennedy; i en annen ligger Ella Honeyman-Novotnys melankolske Coach (2018), en over fire meter lang marionettdukke. Morten Jensen Vågens stabel av håndlagde hverdagsobjekter står som en slags trivialitetens søyler i Pillars of Society (2021). Sofie Alm Nordsveens arrangement av tekstiler og organiske keramikkformer henger som slakt fra kjettinger og kroker og ligner dekonstruerte kropper i Ingenting er lenger mitt / Kjøttet minnes alt jeg ikke vil huske (2022/2023). Like på nippet til oppløsning og dekonstruksjon synes motivet i Amale Larsens tuftede veggteppe Morgenrutine (2023) å være: et baderomsinteriør som smelter uhellsvangert til blaut gelé. 

Det kan godt være at slike kunstneriske innspill og innfall kan leses i lys av et argument om kunsthåndverkets ambisjoner og muligheter i en ny tid. Slike vide, overgripende utsyn over et felt krever da at argumentet får mulighet til å utfolde seg også i et tekstlig og mer diskursivt motivert format – det er, som sagt, ikke noe en samling enkeltverker alene kan løfte fram og holde oppe. Men det får vi altså ikke i denne omgangen. 

Kurator: Smykkekunstner Nanna Melland, Erik Kaspartu fra Deichman og kunstnerduoen USIKKERKUNSTJENTE (Iben Isabell Krogsgaard og Alexandra Jegerstedt). 

Kunstnere: Damselfrau (Magnhild Kennedy), Ella Honeyman-Novotny, Thomas Iversen, Amale Larsen, Sofie Alm Nordsveen, Per Kristian Nygård, Aurora Passero, Tonje Paus, Benjamin Slotterøy, Marte Lill Somby, Philipp Spillmann og Morten Jensen Vågen.