Tingen bak refleksjonen

Tittel: Soft Painting (U R NOT A BLANKET! )

Kunstner: Kiyoshi Yamamoto

Sted: Buskerud Kunstsenter, Drammen

Periode:  11. oktober til 12. november 2017


Foto: Øystein Haugerud

Foto: Øystein Haugerud

Kiyoshi Yamamoto leder oss mot tingene selv – og vekk fra vårt eget speilbilde.

Kiyoshi Yamamotos verker befinner seg ofte et sted mellom det vi vanligvis oppfatter som «verk» og verkets kontekst – dens rammer, dens kontekst, flyter over i verket – og omvendt. Det som fascinerer meg med ham er derfor ikke så mye det utstillingen, ifølge pressemeldingen, skal handle om – forskjeller og likheter mellom billedkunst og kunsthåndverk. Nei, det er det hybride, dette forunderlige mellom eller enten-eller, Yamamoto får frem for meg.

Vegg som ikke er vegg

Det største verket strekker seg langs hele sideveggen i galleriet som en slags ekstravegg, eller paneldekning, siden det vitterlig dekker veggen i sin helhet, fra gulv til tak, fra venstre mot høyre. «Veggen» ser jo også, ved første øyekast, ut om trepanel, men jeg skjønner ganske raskt at den ikke kan være dét: fargene og sjatteringene samsvarer ikke med noen form for tre jeg vet om, i hvert fall. Den er snarere formidlet gjennom et filter, kanskje et kjempemessig fotoprint?

Foto: Øystein Haugerud

Foto: Øystein Haugerud

Men, nei, når jeg konfererer med verkslisten ser jeg jo at det er hele tre arbeider som er i flukt med hverandre, langs hele veggen. Soft painting, hvor «panelet» bekles av et stoffknippe som er festet i veggen (tyll?), Set the cheetas on the loose, som består av en lang rekke materialer – pleksiglass, metall, kobberplate, kryssfiner, epletre – som jeg ikke ser før jeg går tett inn på veggen. Men også Sea of time, som består av papir, er føyd til i rekken av veggarbeider.

Foto: Øystein Haugerud

Foto: Øystein Haugerud

Foto: Øystein Haugerud

Foto: Øystein Haugerud

Det er nettopp denne flytsonen hvor det jeg ser og hva det er laget av sirkulerer rundt innenfor «samme» bilde, som fascinerer – og ærlig talt: forvirrer meg med Yamamatos modus operandi. Det jeg ser er liksom uberegnelig, i ferd med å transformeres til noe annet enn det jeg først fikk øye på. Det solide, eller det jeg trodde var solid, viser seg å være noe annet.

Gåtefull hevn

Dette mangfoldet av teknikker og lagdeling av billedmuligheter får mange uttrykk på utstillingen, deriblant i det snodige Frances Farmer Will Have Her Revenge on Seattle – et tekstilarbeid som henger i enden av galleriet. Men, nei, heller ikke dette er det jeg tror det er – det er ikke tøy, men skaistykker, fire stykker av dem, drapert over gulvet som om det er en kappe som skjuler den bebudede Frances Farmer.

Farmer (1913-1970) var en amerikansk skuespillerinne som hadde stor suksess i begynnelsen av sin karriere, men hadde et tiltagende aggresjonsproblem og rusmisbruk som, til sist, førte henne til tvangsinnleggelse – i Seattle – med hennes mor som verge. Her opplevde hun overgrep, rotter og isbad – og hun kom aldri til hektene igjen, til tross for flere forsøk på å komme seg inn på markedet som skuespiller igjen.

Foto: Øystein Haugerud

Foto: Øystein Haugerud

Slik frustreres tilskueren fordi vi så eksplisitt fratas den naturlige impulsen til å lappe sammen det fragmentariske i verden gjennom meningsgivende fortellinger.

Hva har Yamamotos verk med Farmer å gjøre? Ikke godt å si – kanskje er de mange flekkene et slags visuelt konsentrat av skuespillerinnens turbulente og tragiske livsløp? Det er ingen forankring mellom tittel og verk som gir åpenbar mening og det er vel akkurat det som gir verket tiltrekningskraft: at det oppstår en friksjon mellom letingen etter mening og sammenheng – som jo, uansett hvordan vi snur og vender på det – kjennetegner oss mennesker. Yamamoto åpner verket for en gåtefull bakhistorie som gjør det vi ser til noe langt mer enn et stykke kunstig skinn, men som heller ikke – i det minste ikke på noe innlysende vis – innfris. Slik frustreres tilskueren fordi vi så eksplisitt fratas den naturlige impulsen til å lappe sammen det fragmentariske i verden gjennom meningsgivende fortellinger.

Kanskje Yamamoto derfor, eller nettopp av den grunn, vil bryte mening og materiale fra hverandre, for at vi, i bruddet mellom ting og mening, skal kunne få øye på hvor fragmentarisk og tilfeldig verden tross alt er?

Treinstallasjon

Yamamoto er på sitt beste der han setter frem fragmenter av materialer, balanserer dem mot hverandre, som i All together now, hvor fliser og avbrekk av forskjellige typer tremateriale er plassert sammen på en liten hylle. Dette verket kan gjerne betraktes som en abstrakt komposisjon, men for meg er det nok en gang tvetydigheten, det flytende betydningsinnholdet, det uangripelige som blir definerende for hva jeg ser. Det ligger en tørrhet i sammenstillingen som demonstrerer en tillitt til trebitenes egenverdi som fragmentariske, estetisk, objekter. Men hvorfor blir det uangripelig, kunne man innvende?

Foto: Øystein Haugerud

Foto: Øystein Haugerud

Kunstneren selv har uttrykt skepsis til forventningen til meningsinnhold og dybde i kunsten (se omtale/intervju i KUNST, 26.6. 2017). «Det er patetisk å skape fine ting,» som han sier til magasinet. Denne motstanden mot fine ting, kommer til uttrykk også som en uvilje til å sette sammen materialer til ledende symbolske situasjoner. Det er som kunstneren vil dra oss inn mot tingene – eller bedre: materialet – selv, og på den måten avdekke glipen mellom verdens materialitet – det at ting er ting – og alt det innholdet og alle de fortolkningene vi mennesker har en tendens til å lasse dem ned med.

Lakkbollens dybde

Det slår meg, mens jeg står foran denne trecollagen, at Yamamotos tørrhet og tvetydighet munner ut i et ønske om å lede oss frem til et klarsyn, hvor vi legger fra oss trangen til å tolke og se tingene selv, også de beskadigede som ting og ikke som rekvisitter i et eller annet menneskelig drama. Noe som minner meg om en japansk sensibilitet – kunstneren har jo også japanske foreldre – hvor nettopp denne følsomheten for hverdagstingene er så viktig. Junichiro Tanizaki skriver i sin fantastiske bok In praise of shadows, nettopp om den fylden som finnes i materialer og ting som ikke må tolkes noe lenger enn det vi har fremfor oss rekker. Se for eksempel på en lakkbolle, skriver han. Den skinnende overflaten speiler i utgangspunktet oss, vårt ansikt og vår kropp – kanskje også vår forståelse av bollen – men når den slites vil overflaten etterhvert tilføres en matthet som gjør at refleksjonen forsvinner. Det er her meningen i materialet kommer best frem, mener han, det er her dybden i billen som bolle blir synlig for oss – når menneskets speilbilde forsvinner og lakkbollen får lov til å være er lakkbolle.

Kjetil Røed