Et stikkende ubehag

Tittel: Skjæringspunkter – Aslaug M. Juliussen  

Kunstnere: Aslaug M. Juliussen, Iver Jåks, Synnøve Anker Aurdal, Nicola Costantino, Louise Bourgeois, Sonya Kelliher-Combs, Rose-Marie Huuva

Sted: Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø 

Tid: 20. oktober 2018 – 31. mars 2019   

I foajeen på Nordnorsk Kunstmuseum står tre skulpturer formet som store kuler i rosa, hvitt og sort. Alle har de reingevir i forskjellige former stikkende ut av de runde overflatene som er dekket helt eller delvis med reinhår eller stykker av lin og hudlim. Utformet i forskjellige materialer og teknikker, og med en sterk tilknytning til reinsdyret, danner de en svært passende inngang til presentasjonen av Aslaug M. Juliussens kunstnerskap.

Utforskende

Aslaug M. Juliussen er født og oppvokst i Lødingen, utdannet på Statens Kunsthøgskole i Oslo hvor hun senere jobbet som assistent for Synnøve Anker Aurdal. På 1980-tallet flyttet hun til Karasjok hvor reindrift ble en viktig del av hennes hverdag. Etter ca. 20 år i Finnmark flyttet hun til Tromsø hvor hun i dag bor og arbeider. Materialene hun benytter er hentet fra hennes egen hverdag slik den er i dag eller har vært i de forskjellige områdene hun har bodd. 

Med gevir, hår, tenner og bein fra reinsdyr som dominerende materialer, synliggjøres særlig kunstnerens tilknytning til det nordlige og det samiske. Men hun tar også i bruk materialer fra plante- og dyreriket, samt glass, metall eller andre syntetiske materialer. Den eksperimentelle materialsammenstillingen som stadig viser seg i verkene hennes, danner et bilde av en kunstner som gang på gang på gang finner nye veier inn til materialene som utgjør hverdagen hennes. 

Samtidig som skulpturene er svært teknikk- og materialbaserteer de også poetiske, mytologiske og symbolske i karakter. Det kommer kanskje best frem i Mangfoldige sting – Syn i sying IV. Med si blomsterlignende form – laget av laminert tekstil og broderi, og en hale av reinsdyrsbein og hestehår, legger skulpturen opp til en eventyrstund, samtidig som den avslører at det i Juliussens hender ligger lagret dyrebar kunnskap om naturmaterialene og ulike måter å bearbeide dem på. 

 Nøye planlagt 

Både skulpturene og billedvevene til Juliussen krever stor plass å stille ut. Det har Nordnorsk Kunstmuseum løst ved å la de 20 verkene – hvorav seks er laget av andre nasjonale og internasjonale kunstnere – strekke seg over alle utstillingsrommene i første etasje og inn i den faste samlingen i tredje etasje. Det er et valg jeg er usikker på hvor godt fungerer.På den ene siden er det interessant å se hvordan plasseringen av Juliussens verk bidrar til å gi «nytt liv» til Nordnorsk Kunstmuseums faste utstilling Samlingen, men det oppleves likevel noe forvirrende å skulle navigere seg gjennom hele museet. Denne forvirringen kan også virke inn på bekjentskapet med hovedkarakteren Juliussen.

Når det er sagt fungerer sammensetningen med de andre kunstnerene godt for å sette Juliussens kunstnerskap i en større kontekst. På samisk side avsløres for eksempel likhetstrekk med Iver Jåks’ poetiske uttrykk i verket Dråpene, mens verket Gule gnister av Synnøve Anker Aurdal viser hvordan tiden i lære har satt sine spor særlig i Juliussens billedvev. Louise Bourgeios’ bidrag forankrer Juliussen i den vestlige kunsthistorien, mens verket Vottesnor IV av Sonya Kelliher-Combs strekker den internasjonale konteksten til Alaska. I Tromsø har Juliussen inspirert mange av dagens yngre kunstnere. To av disse er Trond Ansten og Marita Isobel Solberg. Ansten har vært samarbeidspartneren til Juliussen gjennom kulturrådets kunstnerassistentordning og har vært sentral i arbeidet med utstillingen. Han har blant annet – med litt hjelp fra Solberg – laget filmen For en neve tråd som vises i utstillingen. Filmen dokumenterer Juliussens arbeidsprosess og gir blant annet et innblikk i hvor viktig arbeidet med hendene er for kunstneren. Utvalget av kunstnere og verk fremstår i det hele tatt som nøye planlagt. Sammenstillingen fremstår først og fremst som et forsøk på å bevise at Aslaug Juliussen på ingen måte er en ensidig kunstner, men en kunstner med røtter som strekker seg i mange retninger. Det er uansett verkene til Juliussen selv som er de viktigste og mest interessante å fordype seg i. 

Taktilt ubehag

Det som særpreger skulpturene som kommer ut av Juliussens hender er deres taktile kvaliteter. Dette karakteristiske trekket kommer særlig godt frem når hun i billedvev og skulpturer lar de myke flatene, som hun får frem gjennom pels, silke, ull og andre tekstiler, brytes av et stikkende element – det være seg horn, metalltråder eller andre harde materialer. Til tross for trangen til å kjenne på hvordan skulpturene føles mot huden, er det kun VY II det er lov til å ta på. Verket som har fått et rom helt for seg selv, og som forøvrig også vises for første gang, er formet som en stor rye som henger dobbelt slik at det også danner en sjallignende form. Det består av silke, tekstil, metalltråder og tre, og har en sprakende og flerfarget fremtoning. En fryd for øyet som brytes umiddelbart når man kjenner ståltrådene treffe hendene som stikkende nåler. 

At man ikke får lov til å ta på de andre skulpturene i utstillingen oppfordrer meg til å konsentrert involvere andre sanser enn synssansen i møte med verkene. Slik åpnes det for refleksjon angående det å se og hvordan det optiske synet henger sammen med resten av sanseregisteret vårt. Gående rundt i resten av utstillingen bærer jeg med meg følelsen av å ta på VY II mens jeg forestiller meg hvordan de andre delikate verkene også må ha noe av denne samme ubehagelige stikkende overflaten. 

Økologisk forankret ubehag

Men det er ikke bare på overflaten at ubehaget sitter. For i de forskjellige teknikkene og materialene som utfolder seg i utstillingsrom etter utstillingsrom avsløres også en nærhet til dyre- og plantelivet som i alle fall er fjernt fra min hverdag. Dette utløser den etter hvert velkjente følelsen av at noe står på spill. For hvilke konsekvenser får det om denne nærheten til materialene vi omgir oss med forsvinner helt? Det er et spørsmål som stikker dypt i aktuelle problemstillinger knyttet til miljø- og klimapolitikk, og som Juliussen på sitt poetiske vis kommenterer blant annet ved bruk av restavfall fra slakteprosesser. Ved å gjøre et poeng av å bruke dette avfallet viderefører hun nemlig også et verdisyn med sterke røtter i samisk kultur hvor det å ta i bruk alle deler, og ikke la noe gå til spille, står sentralt. Det er dessverre et verdisyn med usikre fremtidsutsikter. Det moderne samfunnet truerfra mange hold og det er kanskje særlig synlig i samisk kultur hvor statlige reguleringer stadig påvirker hverdagen, for eksempel i reindriftsnæringen. 

Materialbasert kunst på fremmarsj

Den siste tiden har jeg ved flere anledninger lest om hvordan den materialbaserte kunsten er på fremmarsj. Det er gledelig, men dette er også et område hvor Nordnorsk Kunstmuseum – mye takket være kurator Charis Gullickson, vil jeg påstå – i lang tid har markert seg. I en rekke utstillinger har museet fokusert på den materialbaserte kunsten. Særlig har de gjort en nødvendig jobb med å løfte fram kvinner og samiske kunstnere. Skjæringspunkter føyer seg inn i denne rekken og posisjonerer både kunstneren Aslaug Juliussen og Nordnorsk Kunstmuseum som aktuelle og klare stemmer på det nasjonale og internasjonale kunstfeltet. 

Hilde Sørstrøm