Med lukkede øyne og tungen på veggen

Tittel: with eyes closed, call me – Masterutstillingen i kunst 2019, Kunstakademiet, Fakultet for kunst, musikk og design (UiB)

Kunstnere: Agnete Ilona Tangrand, Alexandra Jegerstedt, Anthony Morton, Audrey Hurd, Ben Connell, Dimitri Thomas-Komissarov, Éléonore Griveau, Gentian Rhosa Meikleham, Ingrid Skåland Eriksen, Kim Hankyul, Kristen Keegan, Linda Marie Westgaard, Linda Morell, Marianne Løvvik, Sandra Blichert, Sidsel Bonde, Søren Krag, Tanya Varbanova, Timothy Eklund, Tine Adler, Tine Gunvaldsen, Tone Andersen, Victor Guzman og Yu Zhu

Kurator: Eva Rowson

Sted: Bergen Kunsthall

Tid: 12. april – 5. mai 2019


Installasjonsbilde av utstillingen  with eyes closed, call me  i Bergen Kunsthall. Foto: Jane Sverdrupsen

Installasjonsbilde av utstillingen with eyes closed, call me i Bergen Kunsthall. Foto: Jane Sverdrupsen

Kunstakademiets masterutstilling fylte nylig Bergen Kunsthalls innside og utside med papirskulpturer som steg opp av gulvet, «porselensnips» i menneskestørrelse med utskiftbare hoder, selvdestruerende verk og performancer.

Gjennom en kollektiv skriveøvelse lagde studentene og kurator utstillingstittelen sammen ved å skrive et ord hver på en lapp og sende den videre. De endte opp med en liste over ord, glemte hvem som skrev hva, og satte det sammen til With eyes closed, call me, som begynte å fungere som et mantra for at de nå forlater de skolen og går fra å være en klasse med studenter, til å bli kunstnere på egenhånd.

Møtet mellom betrakterens kropp og materialet

Hvert rom i kunsthallen har et tema som Ritualer i formasjon, Støttestrukturer, Intim kunnskap. I Andre verdener har kunstnerne reflektert rundt menneskets evne til å skape narrativ og verdener; hva gjøres synlig og hva holdes hemmelig?

Linda Morell,  Eucalyptus, Asclepius, Hygieia, Cleanse  og  Eucrasia . Foto: Jane Sverdrupsen

Linda Morell, Eucalyptus, Asclepius, Hygieia, Cleanse og Eucrasia. Foto: Jane Sverdrupsen

Fem keramiske skulpturer og stålkonstruksjoner med titler som tar oss tilbake til antikken; Eucalyptus, Asclepius, Hygieia, Cleanse og Eucrasia er Linda Morells undersøkelser av kroppen. Arbeidene gir assosiasjoner både til oldtidens statuer og fremtidige roboter. Titlene står i kontrast til det cyberaktige formspråket, og skulpturene kan minne om sykehusrekvisitter. Mens stålet fremstår sterilt, viser stengodset spor etter håndens bearbeiding.

Morell tiltrekkes av leirens kompleksitet og dens evne til å fremstå som et kroppslig materiale, og samtidig hygienisk og steril. Hun utdyper i utstillingskatalogen at «Materialet endrer seg og går fra å la seg forme og bearbeides av hendene, til å bli hardt og avvisende.»

Linda Morell,  Eucalyptus, Asclepius, Hygieia, Cleanse  og  Eucrasia . Foto: Jane Sverdrupsen

Linda Morell, Eucalyptus, Asclepius, Hygieia, Cleanse og Eucrasia. Foto: Jane Sverdrupsen

Asclepius, en stav i keramikk og stål støtter seg mot veggen og henviser til den greske guden for legekunst, Asklepios, hvis stav symboliserer evig ungdom. De ulike møtene mellom materialene tilfredsstiller. Keramikken og stålet som er skrudd sammen, men også metallspissen mot gulvet.

Stålskulpturen, Eucalyptus, minner om en brystkasse med svevende, sylskarpe ribbein, og i likhet med flere av de andre skulpturene, gir skulpturen meg en trang til å ta den på min egen kropp, som et korsett, selv om den vil stikke hull på huden. Morells harde, presise objekter gir assosiasjoner til det levende, myke og kjøttfulle, og jeg forestiller meg et par lunger som utvider og trekker seg sammen bak ribbeina. Arbeidenes tekniske gjennomførelse og eleganse er nydelig.

Til Kunsthåndverk forklarer Morell hvordan hun arbeider med materialenes utvikling mot ekte kropper, både i størrelse og tyngde: «Under arbeidsprosessen forholder jeg meg til dem med min egen kropp og det er det møtet, mellom kroppen og materialet som fascinerer meg.»

Tine Adler,  Together with Two Oceans . Foto: Jane Sverdrupsen

Tine Adler, Together with Two Oceans. Foto: Jane Sverdrupsen

Tine Adler,  Together with Two Oceans . Foto: Jane Sverdrupsen

Tine Adler, Together with Two Oceans. Foto: Jane Sverdrupsen

I motsatt hjørne kommer Tine Adlers tunge ut av veggen og fra en sokkel nærmest renner rød lateks utover gulvet. Adlers saftige materialisering av en tragisk kjærlighetshistorie er som kjøttet til Morells skjeletter og de to kontrasterende fremstillingene av kroppen mot hverandre fungerer. Jeg får dog en trang til å rydde det noe kaotiske rommet kun til dem.

Keramiske spenninger og silkens besluttsomhet

Neste rom domineres av Kim Hankyuls nesten fem meter høye husstruktur av brent tre som selv igangsetter en pisk som straffer gulvet og tydeliggjør rommets tema Støttestrukturer.

Kim Hankyul,  The Temple of the Golden Pavilion.  Foto: Jane Sverdrupsen

Kim Hankyul, The Temple of the Golden Pavilion. Foto: Jane Sverdrupsen

Motstående Hankyuls sadistiske hus henger Kristen Keegans silkemaleri Bluff fra en langt mindre synlig struktur. Som en forlengelse av tekstilets delikate estetikk, har Keegan laget fester i porselen som nå holder maleriets oppheng i spenn. Porselenskrokene kan misforstås som skjøre, men holder mye spenning og skaper en fin dynamikk.

Kristen Keegan,  Bluff . Foto: Jane Sverdrupsen

Kristen Keegan, Bluff. Foto: Jane Sverdrupsen

Kristen Keegan,  Juicing . Foto: Jane Sverdrupsen

Kristen Keegan, Juicing. Foto: Jane Sverdrupsen

Keegans tekstilbehandling er en forlengelse av hennes bakgrunn innenfor maleriet og hun bruker teknikker fra dette mediet når hun maler silken. Å skifte medium fra maleri til tekstil gir nye muligheter, samtidig som det setter nye begrensninger. «Jeg er interessert i å arbeide med porøse materialer som crepe de chine-silken du ser i Bergen Kunsthall på grunn av måten det bærer spor av hele prosessen, helt til det ‘endelige’ verket. Å farge dette tekstilet kan ikke lett dekkes over eller reverseres, så det er ikke rom for å nøling,» forteller Keegan til Kunsthåndverk.

De følsomme maleriene og den levende silken er drops i munnen.

Bluff består av flere silkepartier som er konstruert on-site av flere malerier. Keegan anser denne arbeidsmetoden som en metode for å holde arbeidet i en tilstand av kontinuerlig utfoldelse og en mulighet til å la verket tilpasse seg omgivelsene. Fargene blør mykt over i hverandre, og i partiene hvor overgangene møtes, lager sømmene skiller som igjen gir nye fargekombinasjoner. Silkesammenføyningenes uperfeksjon og løse tråder, sammen med de naive, barnlige, lokkende fargene strammes opp av det sofistikerte opphenget. De følsomme maleriene og den levende silken er drops i munnen.

Keegans andre verk, Juicing, tar oss med videre inn til Kunsthallens største rom, titulert Ritualer i formasjon. Undersøkelser av materialers egenskaper og prosesser, og hvordan egne ritualer oppstår når man legger til, trekker fra og eksperimenterer er fellesnevnere for rommet. Rommet presenterer ti kunstnerskap og det er som å gå inn i en jungel av materialutforskninger.

Digital, vevd kunst

Mens Keegan ønsker det umiddelbare og til dels ukontrollerbare, har Søren Krag en annen tilnærming i behandlingen av tekstil. Som en motsats til Keegans myke, organiske lerret i silke, skaper opphenget av Krags tunge tekstiler rene, skarpe linjer. Enûma Eliš (I), (II) og (III), henger fra sykkelstrikker over et gult kvadrat innerst i lokalet og utgjør en firesidet kube. Enûma Eliš, innledningsordene i det babylonske skapelseseposet, forteller om kampen mellom de første gudene og deres etterkommere og kan oversettes til noe som ‘den gang der oppe’. Verket står ut i rommet og overbeviser med sin nøyaktighet.

Søren Krag,  Enûma Eliš (I) ,  (II)  og  (III) . Foto: Jane Sverdrupsen

Søren Krag, Enûma Eliš (I), (II) og (III). Foto: Jane Sverdrupsen

Kubeformen er både lukket og åpen, og mellomrommet mellom hvert arbeid gjør den inviterende. Ved hjelp av teknikken Jaquardvev har Krag lagd intrikate mønstre, hvorav det ene bildet, med organiske mønstre uttrykker kaos, og de to resterende gradvis blir mer strukturerte i uttrykket.

Jaquardvevnad, oppfunnet av franskmann Joseph Marie Jaquard på begynnelsen av 1800-tallet, forenklet måten å lage komplekse tekstiler på, som brokade og damask. Mens tidligere vevstoler likevel begrenset veven til geometriske, faste mønstre, muliggjør digitalvev i dag organiske mønster, med nye typer materiale.

Søren Krag,  Enûma Eliš (I) ,  (II)  og  (III) . Detalj. Foto: Jane Sverdrupsen

Søren Krag, Enûma Eliš (I), (II) og (III). Detalj. Foto: Jane Sverdrupsen

Et stort fokus i Krags arbeid er oversettelsen av «digitalt maleri» til en vevd struktur. Den digitale prosessen starter i Microsoft Paint, og ender opp som en ekstern produksjon utført på en fabrikk med hel-automatisk digital industrivev.

Til venstre for Krags geometriske installasjon henger Sidsel Bondes digitale print, geometria, géométrie, geometridae. Tekstverket forklarer tre historiske perspektiv om geometri og hvordan det påvirker vårt forhold til naturlandskap. Sammensetningen mellom Krag og Bonde er et godt eksempel på vellykket kuratering midt i en kaotisk jungel.

idsel Bonde,  geometria, géométrie, geometridae . Foto: Jane Sverdrupsen

idsel Bonde, geometria, géométrie, geometridae. Foto: Jane Sverdrupsen

For avgangsutstillingen er som en lapskaus av kunst med nye stemmer og kunstneriske synspunkt. KMD viser flere interessante stemmer, hvorav noen demonstrerer et allerede selvstendig kunstnerskap med eget uttrykk, mens andre glir mer over i hverandre. Mangfoldet gjør det vanskelig å se en gjennomgående helhet, og begrenset plass skaper smått kaos i noen rom. Og det er ok. Det ligger i denne visningens natur og konklusjonen er at det gjelder å ha øynene åpne.

  

Åsa Osmundsen Opedal