Frykten for å glemme de små tingene

Gratulerer som debutant under årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere. Hva slags relasjon har du egentlig til denne utstillingen?

– Jo, takk! Hva slags relasjon, om jeg har en relasjon til årsutstillingen i det hele tatt – nei, det har jeg faktisk ikke. Dette er en helt ny arena for meg, og det er spennende. Jeg er delaktig i RAKE atelierfellesskap, og har derfor mange å utveksle erfaringer med i pausene. Flere av kollegene mine derfra har stilt ut på årsutstillingen, men det har aldri slått meg at mine arbeider kunne passe inn. Så var det en dag en kollega som sa: «Herregud, du må jo søke med Jærens Rev!» Jeg vet ikke om jeg hadde kommet på å søke selv, så der ser du jo verdien av å ha et atelierfellesskap.

Hvordan opplever du det å nå befinne deg i en kunsthåndverkssammenheng?

– Jeg føler at jeg er på tynn is hver gang jeg begynner å diskutere forskjellen på kunst og kunsthåndverk, som jeg ikke synes er så stor. Men jeg opplever kunsthåndverk som materialbasert og teknikkspesifikt, og det er en spennende og ny verden å gå inn i. Mange av mine verk kan gå inn under kunsthåndverk, men er de det? Jeg vil jo også si at grafikk er kunsthåndverk på mange måter, selv om det ikke er like objektfiksert. Selv ser jeg ikke noen begrensninger i hvilke materialer jeg skal jobbe med. Det er prosjektene som bestemmer hva slags medium jeg jobber i og hva jeg ønsker å utforske. Jeg kommer gjerne til et sted, finner noe og begynner å jobbe med det jeg finner, men det er jo ofte materialbasert. 

Kan du fortelle litt om verket ditt – Jærens Rev – som du skal vise på årsutstillingen? 

– Ja, det heter jo Jærens Rev, og er del av utstillingen ⅔ Himmel og en horisont som åpnet på Kongsberg Kunstforening i april i år. Utstillingen favner om savnet etter et landskap, og dette verket tar utgangspunkt i det ukontrollerte landskapet. Tidligere har jeg jobbet med store tegninger av havet, og min fascinasjon har vært å se på havet som et bevegelig landskap. Jeg liker det at du ikke kan feste blikket på det. Det er alltid i bevegelse. Her jeg bor i Trondheim savner jeg landskapet utenfor Stavanger som stadig er i endring, sanddynene som former seg etter havet og været og marehalmen som kryper seg innover. Utstillingen på Kongsberg Kunstforening handler om dette og hovedverket er Jærens Rev, som er et hav jeg har lagd selv og som nå skal på årsutstillingen.

Hvordan har prosessen bak dette verket vært?

– Først brukte jeg leire og lagde en rekke modeller. Jeg prøvde å modellere et hav, noe som var vanskelig fordi jeg jo ikke vet hvordan havet ser ut. Det er vanskelig nok å overføre det til en tredimensjonal form og få det til å se levende ut. Da jeg startet på det store verket, delte jeg det opp i fire moduler, og så delte jeg hver av disse modulene opp i 28 deler. Jeg brukte standard konstruksjonsvirke, og hver av de 28 delene representerte én lekt. Deretter skalerte jeg opp og sagde ut mønsteret i hver modul, og limte det slik at det ble en stor, grov skulptur. Til slutt brukte jeg en vinkelsliper med pusseskive til å forme overflaten.

En veldig grundig og praktisk forklaring.

– Ja, jeg har inntrykk av at mange har vært nysgjerrige på hvordan jeg lagde verket, sånn på et detaljnivå, så nå fikk dere det også!

Du har periodevis oppholdt deg i Bergen, Stockholm, Stavanger, Berlin, California og Minnesota. I både egne og kollektive prosjekter har du jobbet med å utforske landskap som er i endring og vår relasjon til både endringene, landskapene og minnene vi har om dem. Hvorfor står dette så sentralt i din praksis?

– De fleste arbeidene mine er stedsspesifikke, så jeg reiser mye rundt til forskjellige steder og jobber med landskap på ulike måter. Naturen er finest i seg selv, så når jeg rekonstruerer den prøver jeg å se på naturen og omgivelsene rundt meg som rom, form og skulpturer heller enn som landskap. Når jeg for eksempel jobber med havet, endrer havet seg veldig fra å være et hav til å bli en treskulptur. 

Kroppslige erfaringer og minner om sted og tid kan være utgangspunkt for dine arbeider. Har prosessen der du jobber skulpturelt med verktøy som motorsag og vinkelsliper åpnet opp for andre erfaringer i din skapende prosess?

– I arbeidet med Jærens Rev, og en stor utsmykning som var forgjengeren til Jærens Rev, har jeg jobbet sammen med en assistent. Vi jobber veldig godt sammen, og hun vet akkurat hvordan jeg vil ha det. Det er lagarbeid når vi jobber, og jeg har to kropper som jobber for meg. Jeg kommer med en modell, så sager vi det ut, limer det sammen og går over grovbehandlingen sammen. Det er utrolig behagelig å jobbe med vinkelsliper som rasp og høvel, treet blir som leire. Kanskje opplevelsen av å forme noe som er hardt til å bli mykt er et svar? Jeg har jo jobbet med å gjengi landskap på stedet tidligere. For eksempel har jeg banket ut former av landskapet i metall og satt det sammen til nye skulpturer. Da tar jeg en form, gjør om landskapet til en abstrakt form og tar det inn i gallerirommet. Men her konstruerer jeg, skaper formen selv. Det er en annen måte å jobbe med landskap på.

Hvordan opplever du å jobbe med tre som materiale?

– Det er kjempedeilig. Det er et godt materiale, godt å holde i, godt å forme, det er mykt, snilt og trygt. Jeg har jobbet mye med tresnitt tidligere, så jeg jobber også med tre på mange ulike måter. Jeg lagde en gang et lydverk med snakkende trær. Jeg ble invitert til å gjøre et prosjekt i en skog utenfor Stavanger, og inviterte syv eller åtte forfattere til å gi en stemme til hvert tre. Når du gikk forbi trærne, begynte de å snakke til deg. 

Kjøper du treverket du jobber med, eller feller du også trær selv?

– Faktisk så har jeg en drøm om å jobbe med egne trær, så jeg samler på stubber. Det blir ofte tidspress som gjør det vanskelig, men jeg har samlet på bøkestubber fra Stavanger, som til min mors store fortvilelse står hjemme i hagen hennes. Så har jeg et kastanjetre som ble felt i Trondheim og en bjørk fra bestemors sommersted som fyller opp boden på atelieret.

Jeg leste en tekst fra en utstilling du har hatt, der du beskrev arbeidene dine som stedssensitive. Jeg hengte meg opp i ordet stedssensitiv, det utstråler både omsorg og varsomhet, eller sensitivitet i relasjon til et sted. Kan du fortelle hva du legger i det? 

– Tidligere brukte jeg ordet stedsspesifikt, men så innså jeg at prosessen ikke alltid handlet så mye om stedet, men om at jeg blir påvirket av stedet eller plassen jeg jobber på. For meg er det en annen måte å skrive stedsspesifikt på, som handler om å forholde seg til plassen man er, mens stedssensitiv handler mer om min oppmerksomhet mot plassen, hvordan jeg blir påvirket av dette stedet. Det handler vel også om det sanselige, hva man kan ta og føle på og oppleve uten å egentlig sette ord på det. Mer tid til det man føler og opplever enn det man sier og forklarer, det som gjør det mer sensitivt. Men jeg husker faktisk ikke når jeg begynte å bruke dette ordet. 

Dette er spennende fordi det finnes så mange som arbeider stedsspesifikt, men ordet stedssensitivt oppleves som en mer spesifikk undergren som gir rom for å undersøke en motivasjon i deg. Hva tror du vi kan lære ved å ta inn over oss landskapene vi bor i – eller ikke bor i?

– Det å stoppe opp og se hva som faktisk er her. Det er mye skjerm og todimensjonale opplevelser i dag. Vi reiser til steder for å ta bilde, dokumentere at vi har vært et sted heller enn å være der, høre, lytte, lukte på det, ta på det. Jeg opplever at verden har blitt veldig todimensjonal, og at alt handler om å dokumentere heller enn å oppleve. Så det er vel det jeg forsøker å gjøre, å skape noe mer enn de todimensjonale opplevelsene.

Hvordan relaterer du til dette selv og i praksisen din?

– Jeg er en person som springer, hele tiden, men jeg har gjerne et ønske om selv å stoppe opp og tenke, rekke å ta inn over meg de små detaljene som ellers overses. Og det ønsker jeg kanskje at folk rundt meg også skal kunne. Vi glemmer gjerne å stoppe opp og se hvor vakker verden er, hva som foregår rundt oss. Det er kanskje derfor jeg rømmer vekk, bort fra der jeg føler meg distrahert, der dette nye stedet får være alt jeg tar inn. Alt er jo veldig hektisk, og jeg er ekstremt hektisk. Kanskje er det derfor jeg også er redd for å glemme de små tingene. Man vil gjerne oppleve så mye man kan på så kort tid som mulig, samtidig som man vil tilbringe mye tid i de opplevelsene man er i.

Du har blant annet vært i en ørken like ved Joshua Tree National Park i California over en lengre periode som del av residensprogrammet til Andrea Zittels A-Z West. Jeg vil tørre å påstå at mange andre er redde for å ta i temaer som eksotiserer det ukjente. Hva får deg til å ønske å gå inn i nettopp dette?

– Ørkendveling er et samarbeid med billedkunstner Christine Hansen, der vi tok utgangspunkt i feltarbeid. En underliggende idé i prosjektet er at ulike observasjonsmetoder gir forskjellig kunnskap og oppfatning av omgivelsene. Å dra ut i ørkenen for å finne seg selv er den største klisjeen man kan gå inn i – det var en frykt jeg hadde, ettersom jeg kommer fra den vestlige verden og ikke kjente dette landskapet. Hva hadde vi å tilføre? Så fant vi jo veldig raskt ut at dette var noe av det som var så spennende. På residensen bodde vi utendørs i tre uker på såkalte wagon stations. En liten pod som bare var en seng, den så ut som en liten brødboks. Ingen strøm. Da kjente jeg meg veldig i ett med stedet. Christine har vært mye i ørkenen før, men jeg hadde bare opplevd den todimensjonalt, som foto på en skjerm. Så da jeg kom til dette ørkenlandskapet, så jeg det med helt nye øyne. Blikket vårt ble påvirket av turisme, og vi ble med en gang tatt inn i politiske samtaler.

Hvorfor tror du så mange kunstnere markerer sine behov for å jobbe i, med og rundt ulike landskapstematikker i dag? 

– Folk snakker om at det er en trend å jobbe med landskap, men jeg tror jo bare det er en respons på samfunnet vi lever i. Det er naturlig når vi plutselig har blitt så bevisste på hvor lett ting kan endre seg og forsvinne, og det er nok noe de fleste kjenner på i dag. Så da er det ikke rart at det kommer til uttrykk i manges kunst. Jeg vil ikke få en angst over at det er en trend – vi er bare et resultat eller en reaksjon av det vi lever i.