Hånden som handler og munnen som snakker

Tittel: Are we human

Kunstnere: Leif Stangebye-Nielsen, Jorge Manilla, Helene Duckert, Kiyoshi Yamamoto, Kåre Grundvåg, Tanya Busse, Sigrid Espelien, Annike Flo og Jakob Oredsson

Sted: Galleri Format, Oslo

Tid: 30. september – 31. oktober 2021

En gjensidig og lavmælt respekt skaper miljøet på Are we human Galleri Formats 30-års jubileum. Utstillingen består av ni kunstnere: Leif Stangebye-Nielsens myteomspunnede verktøysamling, Jorge Manilla som tester grensene for hva man kan bære av smykker, Helene Duckert med et virvar av funnet materiale og collager, Kiyoshi Yamamoto med en imponerende mengde glasskulpturer, smykker og en digital vev som henger over resepsjonen, Kåre Grundvågs undersøkelse av tidligere aktivisme, Tanya Busses to kilter, et forskningsbasert arbeid av Sigrid Espelien, biokunst fra Annike Flo og en stedsspesifikk installasjon fra Jakob Oredsson.

Utstillingens tittel Are we human er en tendensiøs referanse, uten å gå dypere inn på diskurser som har pågått lenge nå. Hva vi er som mennesker kan i denne omgang reduseres til det å «være sammen». Kuratorduoen Ida Bringedal og Ida Olesdatter Barland inviterte først tre kunstnere som igjen har invitert tre som igjen inviterte tre. Kunsthåndverkerne har fått frie tøyler i forhold til hvem de ønsket å ha med inn i gallerirommene. Til tross for hviskelek, har ikke utstillingen på noe sted blitt komisk. Kunstnere viser omtanke i sine valg som i to av tre ledd kunne blitt kuppet av for eksempel unødvendig institusjonskritikk. Det er ikke noe gjennomgående tematikk i utstillingen, heller behandles annerledeshet som legitimerende verktøy. Med unntak av Kåre Grundvågs relasjonelle og aktivistiske prosjekt Nedre Håpet og Sigrid Espeli Underjordisk. Respekt og anerkjennelse av hverandres praksiser er i stor grad å forstå hverandres sårbarhet og hvordan de håndterer de metodene og språket de bærer. Det er også klart den uunngåelige koronakunsten dukker opp i flere arbeider rundt om i galleriet.

Verket Your Everyday Exuberance av Annike Flo er det første som møter oss ved resepsjonsområdet til Galleri Format. Flo har bygget en vitrine der glasset på innsiden er hvitt av dugg. Flo har bakgrunn i kunst og teater, og en spesiell interesse for «Microbial art» – eller såkalt bakteriekunst. En hoodie som hode er knyttet sammen med andre stoffer og utgjør en menneskelig tilstedeværelse fanget inne i det forseglete skapet der bakteriene utvikles uten forstyrrelse fra luften fra de besøkende. Flo skriver i jubileumsboken at arbeidet er «manipulated by me». Meg-et er følgelig som en slags Mary Shelleys Frankensteins monster blir satt sammen av kroppsdeler og sener fra fremmede lemmer, lagvis knyttet sammen av tøyfiller. Tekstilene består av secondhand klær produsert i bomull, smurt inn med forskjellige typer agar – en gelelignende væske som blir brukt for dyrking av bakterier og sopp i petriglass. Vi kjenner ikke den bakenforliggende historien til eierne av disse klærne utover at de kastet dem på et tidspunkt. Sigrid Espelien inviterte Flo uten å personlig kjenne henne, men var fascinert av måten mikrober også finnes i leire. Kunstnerne har til felles at de maner fram noe som ligger latent inne i materialene.

På en hylle i samme rom som Jorge Manillas arbeider, ligger to arbeider fra Sigrid Espeliens forskningsbasert undersøkelser. Byggeplassen rundt et kravellbygd skipsvrak fra 1600-tallet utenfor Oslo S er utgangspunktet i Underjordisk – en 3D-print brent med blåleire fra Bjørvika. Det andre verket er Høydepunkt fra en arbeidsprosess som er VR-briller med 360° bilde av utgravingsfeltet. VR-brillene gir et panorama av utgravningen av Bjørvika og jeg forsvinner en stund fra galleriet, ned til et fanget øyeblikk som aktiviserer min forestillingsevne. Espeliens verk mister noe av sin integritet som kunstobjekt når skulpturene oppleves som overskuddsmateriale på vei inn til kontoret, uten å mene at verket blir redusert av den grunn.

Kiyoshi Yamamoto har et idiosynkratiske forhold til materialet han jobber med, og er et modig eksempel på eksponeringsterapi i forhold til traume. Broken hearts are for assholes er en referanse til en Frank Zappa-låt. Istedenfor å benytte benektelses kraft bruker Yamamoto metodisk og utforskende lekenhet med materialer, der hans egen psykiske og fysiske helse manifesteres i fargesterke glassarbeider. I 2019 fikk Yamamoto knust glass i kroppen etter en bilulykke. Han har tilbragt mye tid hos leger for å få ut glasset, bit for bit, som i mange år ga ham smerte og traumer. Glassene er også brukskunst. De kan drikkes av, spises av og puttes blomster i. Mens andre av Yamamotos objekter snur fokus vekk fra muligheten til å kjøpe gjennom mer konseptuelle rammer. Flere av hyllene har en glassgirlander som gir en eksotifisert vibe, dette ser vi videre i store smykker der det står «Exotic», og han spør hvem, hva og når som definerer hva som er eksotisk.

Leif Stangebye-Nielsen er professor og læremesteren på Kunsthøgskolen i Oslo. Han er kanskje mest kjent for korpusteknikken som han i en ny åpen form tar med seg til Galleri Format. Her har han stilt ut arbeidet I am a Maker 1982-2019 som består av hans famøse verktøysamling. De forskjellige redskapene har blitt komponert på veggen i et tilsynelatende kaotisk system for oss som ikke kjenner til verktøyene for diverse materialer og teknikker. På et bord ved siden av samlingen ligger provisoriske redskaper laget av bohusgranitt, tre og sølv. Et eksempel på en ferdigsluttet skulptur som viser hvordan et resultat pleier å se ut.

Jorge Manilla er lik Leif Stangebye-Nielsen professor i metall- og smykkekunst på KHiO. Konseptet døden blør inn Manillas åtte arbeider som ser ut som inntørket svart koagulert blod balsamert om til smykker. Tekstil og lær fungerer som beholdere for forskjellige naturmaterialer, og har en slags bruksfunksjon i noe som kunne vært en pisk – og mest gjenkjennelig, en tornekrans. Det svarte fargen som følger Manillas kunstnerskap utfordrer hvilken forstand i tilfellet Jesus, også er håp i pinsler og lengsel. Det er de religiøse konnotasjonene og de dødskultlignende effektene som minner oss om at vi selv er levende.

Helene Duckerts installasjon Kommer hjem til udekka behov og Vi brenner er begge produsert i 2020. Duckert tar oss med på en reise i sitt psykosomatiske forhold til sine egne og verdens omgivelser på den tiden. Et ark er hurtig påført teksten: DET GAAR OG GAAR OG GAAR IKKE. Vi må akseptere at framtiden går i loop. For hva skal vi gjøre bortsett fra å stå sammen i det? Motkamp og det erfaringsbaserte fortsetter å være fanebæreren i hennes kunstnerskap.

Likt som Duckerts kontemplasjon over hverdagen under pandemien har Tanya Busse produsert to tekstiler High Rise I og II. De er sendt fram og tilbake mellom moren og tanten i Canada, en klassisk familietradisjon knyttet til quilting, Verket har følgelig blitt sendt fram og tilbake i posten og skaper et taktilt og biologisk materiale som legger seg i stoffet, om vi skal prøve å trekke linjer til utstillingen ellers.

Kåre Grundvåg presenterer et pågående prosjekt i fire forskjellige medier. Med bruk av tradisjonskunnskap består verket Nedre Håpet av 3D-printet jord fra stedet med samme navn, et prosjekt som ga midlertidig bolig til mennesker i nød, og stod der i tre tiår, før tomten ble solgt.

Jakob Oredsson har laget det stedspesifikke verket Between being. Verket er en led-screen som er plassert på gulvet. En geometrisk stjerne lik et snøfnugg har samme form som stukkaturen i galleritaket som er presis over. Det er tilstedeværelse som mangler i midten, som en rest av en scene, eller en forventning om at et hologram skal dukke opp, eller en pop up-performance.

PLUR – Peace Love Unity Respect – er en filosofi og en retningslinje på ravefester på 1990-tallet. På dansegulvet erfarte man følelsen av det kollektive mennesket og alles unike væremåter. Ikke at galleriet er et rave, men utstillingen viser også viktigheten av å føle seg som en del av sin scene. De kuratoriske grepene er heller en innoverrettet undersøkelse av hva Galleri Format har vært, er og kan bli i fremtiden. Og, på den andre siden, en lavrisiko-utstilling som kunne bydd på wildcards om kunstnerne ønsket forslag til en ny tvist.

Hedda Grevle Ottesen