Ved materialenes yttergrenser?

Tittel: Årsutstillingen 2021

Kunstnere: 45 materialbaserte kunstnere

Sted: Sørlandets Kunstmuseum

Tid: 2. oktober – 28. november 2021

Det finnes ting vi bare MÅ gjøre. En av dem er å ta alvorlig fatt i miljøspørsmålene. Jeg vet ikke om det stemmer, eller om det bare er fordi det i skrivende stund pågår et viktig møte i Glasgow, men jeg har en følelse av at Årsutstillingen 2021 handler om miljøsak. Ikke på en politisert eller høylytt måte. Men på et dypere plan, et plan der mennesket og natur slutter å være to adskilte deler i et spaltet akademisk univers, men fremstår som en helhet. Mennesket er ikke lenger naturens herre, men som en lytter, søker, en som finner – en stein her, en tråd der. Og en som forbinder mening med følelser og gjenstander med mening.

I utstillingskatalogen står det noe om å tøye materialenes yttergrenser. Jeg lurer på om det også kan oppleves motsatt? Altså at noen av verkene tøyer materialet mot sine innergrenser. For meg betyr det: hvor mye budskap kan en ting ha og hvor mange historiske referanser og hvor mye intimitet må jeg tåle for å komme frem til tingen, til verket? Jeg velger å holde fast ved sammenhengen «menneske og natur», og hvis jeg skulle forsøke å oppsummere inntrykkene fra Årsutstillingen 2021 med miljøperspektivet som bakteppe, måtte det bli noe sånt som at: Det er ikke bare slik at mennesket er en del av naturen. Naturen er også en del av mennesket, så når vi skader, kveler og utbytter naturen, ødelegger vi samtidig oss selv. Men det finnes håp! Kanskje.

Utopiens eller dystopiens arkeologi?

I en uttalelse fra juryen heter det at de har vektlagt samlerperspektivet. Ting som er kommet fra naturen. Kvist (Ann Kristin Aas), hjorteskinn (Siri Skjerve), pinner som sauen har gnagd på (Gerd Wevling Matre). Mens jeg går rundt og ser på disse arbeidene begynner jeg å lure på om det intellektuelle mennesket er en slags naturens motpol? Eller kan det være at den betraktende bevisstheten jeg utgjør denne formiddagen på Sørlandets Kunstmuseum er en del av naturen på lik linje med materialene som verkene består av?  At min tankestrøm kan formes eller stivne som stein, tre, leire eller glass …?

En av kunsthåndverkets egenskaper er å være et sansbart uttrykk for materialenes motstand mot menneskets vilje. Og det som frembringes som resultat av denne kampen mellom motstand og vilje er tingen, eller verket. Årets jury har valgt å ta med seg en professor i arkeologi som rådgiver. Et spennende valg, for utstillingen kan ha preg av noe som er gravet frem. Ikke fra fortiden, men fra utopienes eller også dystopienes verden.

Putte Helene Dals utsøkte lille verk Hemmelighetens spiral eksemplifiserer utopiperspektivet som en talisman fra en enda ikke oppdaget kultur. Dystopiens ytterpunkt i utstillingen opplever jeg i Trine Hovdens verk Vekst som består av oppkuttede leiresylindre med den «vakre» siden inn, det er som det står i katalogen: «på randen av kollaps».

Trude Westby Nordmarks Kähleraktige og intense keramiske skulptur Hold On bærer bud om en fremtid med skjønnmalt overflate, men som er lukket om seg selv og uten åpning mot lyset.

Den hvite kubens tid er forbi

Nå er det forsiktig avdempede veggfarger som gjelder. Ifølge katalogen er fargevalget basert på sørlandsnaturens milde palett. Det skarpest avgrensede rommet er sortmalt og på de svarte veggene er det montert glasshoder, eller glassknopper. Det ser ut som om noe vil ut og frem, men blir holdt tilbake av en netting av metalltråd. Som en knopp som aldri får briste til blomst, eller en vilje som aldri får komme til uttrykk. Det er noe klaustrofobisk ved dette verket av Beate Einen, som med litt fantasi kan minne om Mark Rothkos kirkebygg i Houston i Texas. Nå du har sittet der en stund og deppa over alt det mørke og tilbakeholdte og smertelige, oppstår det merkelig nok en følelse av… håp.

Det snakkes mye om at ytringsfriheten er truet for tiden. Men for meg virker det ikke ut som vi trenger flere ytringer, men heller større evne til å lytte. For ytringsfriheten har liten verdi hvis ingen hører. For ytring er den andre. Ytring er du. Hvor mye DU kan vi holde ut?  Vi ender opp med å skrike for å komme til orde. Til ingen nytte. Det blir som å ringe og ringe til et nummer som ikke er i bruk. Først når noen svarer kan det oppstå en forbindelse. Og etter min mening er forbindelse og stillferdig dialog Årsutstillingens sterkeste uttrykk og egentligste budskap. Utstillingen skaper stillhet og lytterom, og juryen har valgt verk som taler forsiktig: Om forholdet mellom menneske og natur. Om forholdet mennesker imellom. En hånd i natten. En forsiktig berøring. Slik jeg ser det understreker valget av farger på utstillingsrommenes vegger denne nesten hermetisk stillfarende tendensen og oppmuntrer de besøkendes evne til å lytte til uuttalte og skjulte budskap.

Verket, et sted mellom DU og jeg

Kunstverket er. Det er vel det viktigste som kan sies. Hvilken væren verket har er et annet spørsmål, for jeg tror at Kunstverket alltid er omgitt av grøftekantene kitsch, konvensjon eller klisjé. Det som redder verket fra å falle hodestups i en av disse kategoriene er graden av alvor eller humor verket kan fremkalle. Og det er mye alvor i Årsutstillingen 2021. Mindre humor. Men den finnes! Både humor og alvor kan uttrykkes i materialet, det kan være tegn eller farge på en overflate, eller det kan være en idé – noe helt immaterielt. Hovedsaken er at det på en eller annen måte kan sanses som andre sansbare eller tenkbare sider av et verk. Men kunstverket forblir – som ytring – alltid DU – det er alltid en annens verk.

Selv er jeg betrakter, den som sanser, den som opplever. Og på den måten blir verket realitet. Det får sin betydning, det gjenoppstår som en del av et integrert selv. Og denne prosessen svarer til det grunnleggende erkjennelsesmessige i forholdet mellom menneske og natur: Er jeg fordi naturen finnes? Er naturen fordi den eksisterer i den bevisstheten jeg opplever som meg? Det er noe rituelt over dette. Når jeg kommer inn døren til Årsutstillingen er det første som møter meg The door of no Return av Ingunn Milly Hansen. Det er antagelig et villet grep, og konfronterer meg som besøker øyeblikkelig med et valg. Vike – eller fortsette rett frem? Jeg viker. (Verket er ifølge katalogen inspirert av en dør på øya Goree i Senegal hvor de som skulle sendes til Amerika som slaver holdt til før den lange og grusomme reisen over Atlanterhavet. De hadde ikke noe valg.)

Men jeg velger. Jeg går til venstre. Rommet som møter meg inneholder både humor og visjon, Felieke van der Leests verk Imagine there’s no Lemon er en morsom parafrase over sitronenes evne til å lede eller skape elektriske spenninger og kan kytte an til elektroniske duppeditter og John Lennons sang som ifølge katalogen spilles i sitronen hvis den sveives opp som en spilledåse. I hjørnet står Lorie Ballages keramiske skulptur Twins/Fountain#4 og drypper. Her aner jeg også konnotasjoner til tematikken i den pågående miljøkonferansen. Vannet drypper og drypper. Fra to kraner. Og minner oss om at rent vann er en knapp ressurs, som bokstavelig talt renner ut, og det samme med tiden. Den silder – som vannet, gjennom alt levende, og skaper aldring, oppløsning og død.

Dypt symbolsk i samme retning opplever jeg Takumi Morozumis verk Henka 1. En gigantisk krukke på hodet. Med bunnen opp. Skal det bety at alt som var i den er tømt ut? At virkeligheten er uttømt? At naturen er uttømt? At det ikke finnes mer å forstå? Hvor langt skal jeg trekke det? Hvor mye kan jeg tolke inn i et verk uten at fortolkningene blir stående mellom meg og verket, som en slags påminnelse om at kravet om fortolkning i seg selv er en konvensjonell ide – på lik linje med kravet om at det må finnes en forklaring. Men det finnes ingen forklaring, for virkeligheten er som verket. Den bare er, i all sin ubegripelighet.

Den problematiske estetikken

Slik jeg ser det er utstillingens mest sublimt estetiske verk Tulla Eliesons store keramiske plater med bærehåndtak: 4 handles, rabbithandle, donuthandle, scouthandle – lovehandle. Det handler om å ta grep. Om å gripe. Om å holde. Verket utstråler autoritet, dyp materialkunnskap og bildeskapende evne. Som om kunstneren gir oss et tilbud om et sted der det går an å ta tak. Å løfte og bære. Kanskje bære sammen?

En stemme fra de plagede og utnyttede, men kjære og uendelig viktige husdyrene er Ingrid Berges tekstilintarsia Alces alces. Det forestiller et opphengt slakt, men det er så følsomt og kjærlig utført at jeg får følelsen av at hvis jeg skulle ta på det, ville kjøttet fremdeles være varmt, som om dyret nettopp var slaktet og hengt opp. Imponerende er også Ida-Christel Siebkes glasskulptur Avkall. Den står på en måte i opposisjon til inngangsteppets motto Doors of no return. Her er vi på den andre siden av døren som ikke tillater noen å gå tilbake. Nå finnes det bare en vei fremover, og den går utover kanten. Den går ut av det forutsigbare og siger ut over plinten. Kanskje den faller? Som nevnt så står det noe i katalogen om å tøye materialet til det ytterste. Og Sibkes skulptur tøyer både materialet og tanken ganske langt. Til og med veldig langt.

Hvis jeg skulle ha en innvending mot denne utsøkt vakre og gjennomførte utstillingen måtte det være at den kanskje er litt for vakker. Litt for stillferdig og litt for estetisk. Jeg er så gammel at jeg husker 1970-tallet. Den gangen var kunsthåndverkere radikale folk med sterke meninger som ikke tok fem øre for å si ting rett ut. Det hadde noe veldig befriende over seg. Kanskje jeg savner det litt? Litt høylytt kritikk? Litt usaklighet? Noen selvmotsigelser og noen ytringer i politisk overmot? Kanskje det.

Dag Blakkisrud