En samtidsfortelling om SKOG

Tittel: SKOG

Sted: Telemark Kunstsenter og Spriten Kunsthall

Tid: 16. september – 31. oktober 2021         

Trær som står tett i tett flyr forbi utenfor vinduet. Jeg sitter på toget fra Oslo til Skien, og i morgenlyset tenker jeg på hvordan denne tilsynelatende ugjennomtrengelige skogen lenge var hjem for mytologiske figurer som Huldra, Nøkken, nisser og troll. Denne levendegjøringen av naturen i form av konkrete karakterer med gode og dårlige sider, sier noe om hvor tett man en gang levde på naturen. Hvordan folkefortellinger og tro utgjorde en form for iscenesatt livserfaring, som veiledet og formidlet overordnede do´s and dont´s.

Norske Kunsthåndverkeres Temautstilling er i år satt til Telemark fylke og har temaet SKOG. Jeg tenker på at valg av tema nesten må ha vært en selvfølge, med tanke Vestfold og Telemarks naturområder og lange tradisjoner med skogsindustri. I år er Greenlightdistrict vertskap for temautstillingen som er todelt og utfolder seg mellom Telemark Kunstsenter og Spriten Kunsthall.

Det er et ærverdig gammelt bankbygg som huser Telemark Kunstsenter. Jeg ser for meg hvordan fabrikkeiere i flosshatt, spankulerte inn med den største selvfølgelighet på slutten av 1800-tallet. Denne forbindelsen mellom natur og industri blir behandlet av flere verk, en av dem er Amanuelabiy Abraham Gemedas In Between. Verket er en kanarigul skulptur som bæres av tre ben på hver sin side, i midten er det plassert et stykke tre med avhuggede grener. Den ene siden av skulpturen har runde og myke former, mens den andre siden har strenge rette linjer og tydelige rettvinklede linjer. Trebiten utgjør møtepunktet mellom disse formmessige motsetningene og verket kan derfor virke som en formal-estetisk refleksjon omkring foreningen mellom natur og kultur. Det er også interessant at gulfargen har smittet av fra metallet og krøpet oppover treet. Sett i sammenheng med det faktum at treets grener også har blitt kappet av, kan man tolke verket som et bilde på hvordan relasjonen mellom natur og kultur ofte blir til fordel for menneske og til skade for naturen.

Et annet verk i utstillingen, som presenterer et helt annet formmessig uttrykk er Bendik Syversætre Johannessens Father, This is Our Tree. Fotografiet viser et skoglandskap, hvor en person står med armer og ben pent plantet på mosebunnen, men med sin nakne rompe i været, klemt inn mot et tre. Det er ikke mulig å se et ansikt, bare denne litt dyriske posisjonen, ikledd joggesko, høye sokker og neongul treningsjakke. Bildets seksualiserte undertoner, denne gnisningen av rompe mot tre i det nyeste treningsutstyret, kan virke som et litt komisk bilde på hvordan markedsføringen av sportsutstyr og friluftsliv ofte fetisjerer naturen. Med storslåtte fjell og fjorder i bakgrunnen, stråler unge, rødkinnede mennesker kledd fra topp til tå i turklær, alle med godt synlige logoer. Vår samtidige bildekultur består av reklamer og sosiale medier som viser «sunn norsk ungdom» i uberørt natur, etterfulgt av bilder av skogbranner, flom, orkaner og grafer, som alle peker nedover. Dette motsetningsfulle bildelandskapet, skaper en nesten pervers naturforståelse, som Syversætre Johannessen behandler i sitt verk.

Et mye mindre eksplisitt verk er Jannik Abels Gjenforenere. Verket består av mange små runde treformer, som ligger utover gulvet, organisert i en firkant. Det er på en side beskjedent, men det ligger likevel en form for energi i verket som får meg til å tenke på Jane Bennetts bok Vibrant Matter (2010). Bennetts argumentasjon for ikke-menneskelige objekters agens, resonnerer her, både i treverkets iboende liv, som vitner om prosessen fra frø til tre, trærnes fall mot skogbunnen, deres møte med Abels hender, øks og kniv, til organiseringen av treformene på utstillingsgulvet.

Trebitenes former kan minne om egg eller frø, noe som jeg tenker understreker denne forventningen om videre liv. Verket legger dermed til rette for en form for animisme, en tanke om at de kunne vært del av de underjordiskes skogsritualer. Verkets konsept er likevel tett knyttet opp til relasjonen mellom menneske og natur. Abel skriver at mennesket er den eneste arten som ødelegger sitt eget habitat – fordi vi har mistet kontakten med oss selv og våre omgivelser. Trebitene skal derfor gis til mennesker, for på den måten å gjenforene mennesker med trær og trær med mennesker.

Siri Berqvam sitt verk Fungus bærer også med seg en form for liv, men her er det soppen som agerer. Tekstilverket har helt konkret slått sporer i bankbyggets trapp og buler ut av den ene veggen, for så å bre sine blonde-hyfer utover rekkverket. Denne scenografiske effekten hvor vi som tilskuere trer inn i verket, understrekes ved at en av hyfene har sneket seg ut av et vindu og kan sees på fasaden utenfor. Soppens overtagelse av Telemark kunstsenter skaper assosiasjoner til forlatte hus eller byer, hvor katastrofer eller mangel på arbeidsplasser etterlater spøkelseslignende ruiner, som overtas og bebos av dyr og natur. Den grunnleggende melankolien som ligger i verket forsterkes også av den sterke rødfargen og detaljrikdommen i blondene, som gjør verket estetisk vakkert.

Spriten Kunsthall huser den andre delen av temautstillingen, og er et lokale med en annen historie enn Telemark Kunstsenter. I fabrikkbygget, som er fra 1917, ble det produsert tresprit frem til andre verdenskrig, før det deretter ble omgjort til et mekanisk verksted, laboratorier og slipeverksted. Det er interessant at temautstillingen er fordelt over nettopp et tidligere bankbygg og en tidligere spritfabrikk, og at man dermed forankrer utstillingen i områdets sosioøkonomiske ytterpunkter, her i form av fabrikkeierne og fabrikkarbeidernes historie.

På Spriten Kunsthall er det nettopp fabrikkarbeiderens historie som behandles i verkene Konteiner og avsug, Sponavsug, Fliskutter og Avsug. Arbeidene er del av kunstprosjektet Hjemløse gjenstander og er laget av kunstnergruppen Moderne Ruiner, bestående av Astrid Findreng, Grethe Britt Fredriksen og Elisabeth Engen. Skulpturene er industrielle objekter og maskiner, tidligere brukt innenfor treindustrien. De fleste av arbeidene er utstilte objekter, men Konteiner og Avsug ligner et relieff, da man her har forent et bilde av et skur mot en tett granskog, med elementer i tre og metall som står ut av veggen. Det skjer noe interessant når denne type industriobjekter blir utstilt i en kunstnerisk kontekst, da objektenes form og farge kommer i fokus og det her avsløres en litt slitt, minimalistisk estetikk. Jeg tenker at dette blikket på industriobjekter som kunst, står i en interessant kontrast til objektenes historie som grunnleggende bruksgjenstander. Det slår meg at verkene ser overaskende gamle ut og jeg tenker at i en tid hvor digitalisering og gig-økonomi er de store voksende tendensene innen arbeidslivet, så blir disse industriobjektene nesten til små minnesmerker over en svunnet tid.

Et annet verk som arbeider med minner er Hør nå synger ospa av Eyvind Solli Andreassen. Her ser man et høyt ospetre som har blitt installert i kunsthallens tårnrom, hvor den bades i dagslys fra de høye vinduene. På ospas grener har det blitt festet små håndlagde blader i porselen som rasler når de blir truffet av luften fra de to installerte viftene. Lyden av raslende løv satt sammen med porselenets glassaktige lyd skaper en nesten eterisk, kirkelignende stemning. Verkes sanselige, melankolske kvaliteter forsterkes av verkets fortelling. Solli Andreassens akkrediterer nemlig tittelen til sin mormor, som pleide å si, «Hør nå synger ospa», når det raslet i ospetrærne. I dag er det likevel usikkert om mormoren hans husker uttrykket, da hun ikke alltid husker barnebarnet sitt lenger. Solli Andreassens skriver at han likevel ser for seg ansiktet hennes, hver gang han hører ospa synge. Jeg tenker at det er noe grunnleggende menneskelig ved å la et minne om en relasjon eller person leve videre gjennom naturen, som for eksempel når man risser inn et hjerte med to navn i et bjørketre, eller som når man planter et tre ved en persons bortgang. Trær er jo en form for levende minnebanker, hvor bladene registrerer årstidene, årringene registrerer årene og barken samler spor fra omkringliggende natur og menneskelig virke.

Knutepoesi av Bente Knudsen Sanden tar også utgangspunkt i treet og hun bruker blant annet grener og pinner som verkets base. Assosiasjonene går likevel videre til det som ligger dypere under jorden, til nettverk av røtter, soppens mangegrenede vener og maurtuenes underjordiske ganger. Verket utgjør helt konkret en ansamling av pinner, for det meste uten bark, som er knyttet sammen med andre pinner. Flere av dem henger fra vannrette metallknagger i veggen, men de henger også fra hverandre og fra lange tynne nett. Knutene pinnene er bundet sammen med, har blitt gitt form som hvite ovale baller. Flere av dem har også blitt samlet i små nett som henger fra krokene. Det er noe i de hvite knutene som får meg til å tenke på kokongene som edderkoppen lager, som enten kan skjule døende innsekter eller en myriade av edderkoppegg. Jeg kan ikke sette fingeren på hvorfor jeg synes dette er så spennende, det er noe med de lyse fargene, det organiserte kaoset – og den lille fornemmelsen av ubehag.

Utstillingens skogperspektiv tar ikke utgangspunkt i skogen kun som en ressurs som kan utnyttes, men fremhever skogen som en autonom entitet, med en egenverdi i seg selv. Det er derfor relevant å se utstillingen i relasjon til samtidige tankeretninger som nymaterialisme, en ansamling av teorier som tar utgangspunkt i at man skal flytte fokuset vekk fra mennesker som eneveldig agent i verden, for også å forstå natur og ikke-menneskelige objekter som likeverdige handlende entiteter.

Tilbake på toget tenker jeg at det er spennende å sammenligne «troll» og «kunst». Folkefortellingenes mytologiske vesener var med på å gi en «stemme» til skogen som var med på å skape en fornemmelse av nærhet, men også respekt for naturen. Jeg tenker derfor at man kan forstå temautstillingen som samtidsskogsfortelling. Den romantiserer ikke skogen, men prøver å nærme seg den, på dets egne premisser ved å utforske dets mange mulige «stemmer», ikke gjennom karakterer som Nøkken eller Huldra, men blant annet gjennom elementer som metall, nakne rumper, biter av tre, sopp, maskiner, ospetreets sang og edderkoppens kokonger.

Stephanie Serrano Sundby