Mangfoldsdilemmaet

Tittel: Årsutstillingen 2018

Kunstnere: 55 kunstnere / kunstnergrupper

Sted: Hydrogenfabrikken og Østfold kunstsenter, Fredrikstad

Tid: 29. september til 28. oktober 2018   


Om du måtte velje: Ei brei og mangfaldig årsutstilling med mange verk? Eller ei påståande utstilling med større slektskap mellom verka?

Erlend Hammer skreiv om Årsutstillinga 2014 (i dette tidsskriftet), skreiv han følgande parantes i andre avsnitt: (Det føles nødvendig å påpeke at jeg ikke kan noe som helst om kunsthåndverk, eller har noen innsikt overhodet hva angår diskurs innenfor feltet. Jeg nevner ikke dette for å kokettere, eller for å plassere meg i noen slags uangripelig posisjon, men simpelthen som en saksopplysning som kan være nødvendig for at leseren skal forstå hvorfor denne teksten (sannsynligvis) ikke berører så mange av de spørsmål som vanligvis drøftes mellom disse permene, i et tidsskrift jeg aldri i mitt liv har lest. Så er det selvsagt et åpent spørsmål hvorvidt dette utgjør en bevisst strategi fra redaksjonen, ettersom det å invitere meg til å skrive i seg selv kanskje kan sies å utgjøre en form for diskursutvikling? Jeg tror dog ikke det.)

Skulle eg ha gjeve lesaren tilsvarande grunnlag for min analyse av Årsutstillinga 2018, så hadde det blitt slik: (Det kjennes naturleg å påpeike at eg har jobba tett på kunsthandverket dei siste åra; eg har jobba i Norske Kunsthåndverkere og Norwegian Crafts, eg har som frilansar kuratert og skrive om kunsthandverk i inn- og utland, og eg jobbar til dagleg på avdeling Kunst og Håndverk ved Kunsthøgskolen i Oslo. Eg er altså godt orientert om både nye og etablerte kunstnarskap, faglege tendensar og interne diskusjonar. Eg meiner ikkje å høyrast ut som ein tørr betrevitar, ei heller meiner eg å drive ei slags bevisføring for at eg har greie på det eg skriv om. Men det kan vere klargjerande for at lesaren skal forstå kvifor denne teksten fokuserer på årsutstillinga som konsept meir enn enkeltverka, i eit tidsskrift eg har lest ofte og meint masse om, og der eg tør påstå at eg har god oversikt over kven som les denne teksten. Så er det sjølvsagt eit spørsmål om dette er ein bevisst strategi frå redaktøren – at ho ved å invitere meg til å skrive, inviterer til ein intern diskusjon om årsutstillinga? Eg trur det.)

 Katrine Ellefsen,  Tverrsnitt . Tekstil. Fri teknikk, tre, tekstil, skruer, garn, skinn, glidelås. Foto: Kjell S. Stenmarch

Katrine Ellefsen, Tverrsnitt. Tekstil. Fri teknikk, tre, tekstil, skruer, garn, skinn, glidelås. Foto: Kjell S. Stenmarch

Årsutstillinga er juryert og har open innsendingsrett, og i år har juryen vald ut 65 verk av 55 kunstnarar. Dei fleste av desse blir stilt ut i den gedigne utstillingshallen på Hydrogenfabrikken i Fredrikstad, medan nokre få visast på dei tre meir intime romma på Østfold kunstsenter. Norske Kunsthåndverkere skildrar årsutstillinga som «en av landets viktigste begivenheter innen materialbasert samtidskunst», noko Kulturrådsdirektør Kristin Danielsen stadfesta under årets opning. Tek du eit kjapt tilbakeblikk på pressemeldingar, forord og juryleiar sin tekst i utstillingskatalogane sidan 2010, kan du gjennomgåande lese at utstillinga tek pulsen på samtidskunsthandverket, samstundes som omgrepa breidde, mangfald, spennvidde og variasjon blir brukt for å seie noko om kunstnarisk kvalitet og tendens. Det gjeld også i år: I forordet kan vi lese frå arrangørane at: «Vi gleder oss til å vise publikum hva som rører seg i kunsthåndverksfeltet akkurat nå (...) Kunstnerne viser et stort mangfold og opererer i de minste formatene og opp til store, romlige installasjoner – alt med stor uttrykkskraft.»

Kjem eg til å bli overraska og engasjert, få opp pulsen – og oppleve utstillinga som toneangivande, som det viktigaste for samtidskunsthandverket?
 Ann Kristin Aas,  Leaves me, Leaves me not…  Serie naturobjekter. Foto: Kjell S. Stenmarch

Ann Kristin Aas, Leaves me, Leaves me not… Serie naturobjekter. Foto: Kjell S. Stenmarch

Utifrå dette, så melder det årlege spørsmålet seg allereie før eg har sett utstillinga: Kjem eg til å bli overraska og engasjert, få opp pulsen – og oppleve utstillinga som toneangivande, som det viktigaste for samtidskunsthandverket? Etter å ha sett utstilling, tenkjer eg dette:

Ja, årsutstillinga som prosjekt er viktig på fleire måtar: som nasjonal satsing er den eit sentralt samlingspunkt for kunstnarane – den samlar miljøet til visning og diskusjon. Den er ramma for utdeling av tre prisar, som er både anerkjenning av kunstnarskap og betydeleg økonomisk tilskot for prismottakarane, og som prisutdelingar flest bidreg det til ein kvalitetsdiskusjon. Utstillinga og tilhøyrande formidlingsprogram kommuniserer til eit bredt publikum, og eg vel å tru at den stadig rekrutterer nytt publikum til kunsthandverksscena.

 Berenice Janice Hernández Hernández,  Station . Dreid og håndbygd porselenspapir. Foto: Kjell S. Stenmarch

Berenice Janice Hernández Hernández, Station. Dreid og håndbygd porselenspapir. Foto: Kjell S. Stenmarch

Ja, utvalet viser også i år eit stort mangfald: Her er arbeid av dei gode gamle, dei unge nye, dei unge, men ikkje lenger så nye, dei godt etablerte ca. femtiåringane, og dei heilt nye i årsutstillingssamanheng. Menn, damer, norske, svenske, andre utland. Her fins smykke, objekt, skulptur, vasar, installasjonar, fat, performance. Lite, stort. Design, konsept, readymade, handverks- og materialutforskingar, bruk. Arbeida handlar om politikk, historie, psykologi, kropp, natur og kultur. Det kjennes eigentleg som å vere del av eit atelierbesøksprogram, der ein får ein sneak peek til kva dei 55 kunstnarane held på med akkurat no.  

 Elin Hedberg,  Relasjoner . Objekter. Korpus, bearbeidet fjellbjørk. Foto: Kjell S. Stenmarch

Elin Hedberg, Relasjoner. Objekter. Korpus, bearbeidet fjellbjørk. Foto: Kjell S. Stenmarch

Men nei, årsutstillinga som utstilling tek ikkje pulsen på det som skjer no. For denne gjentakande interessa for variasjonen gjer at Årsutstillinga 2018 kjennes for lik dei føregåande år. Til tross for at juryane dei siste åra har gjort forsiktige føringar for å skape identitet til si utgåve (som til dømes i 2014, då dei oppmoda til å søke med stadspesifikke verk på  KODE i Bergen) så kan juryen gå langt lenger i å fange opp aktuelle tendensar i det rike innsendte materialet. I år vurderte dei 995 verk. Berre tenk deg så gøy om juryen i 2014 følgde sin eigen tanke: «En klar trend innen de fleste materialgrupper er fascinasjonen for dyreriket. Vi kunne ha laget en zoologiutstilling om vi ville (!).» Men, som juryleiar John Raustein skriv vidare: «Men det har vi ikke gjort. I vårt utvalg av arbeider ønsker vi i steder å gjenspeile noe av bredden og mangfoldet i kunsthåndverket, men med hovedvekt på kvalitet og fornying.»

 Elisa Helland-Hansen,  Grønn galakse . Plateteknikk i steingodsleire, reduksjonsbrenning. Foto: Kjell S. Stenmarch

Elisa Helland-Hansen, Grønn galakse. Plateteknikk i steingodsleire, reduksjonsbrenning. Foto: Kjell S. Stenmarch

Det er for så vidt ingenting feil med verken dette valet eller årets utstilling, men det kjennes ikkje heilt rett heller. Når ein år etter år vel å poengtere mangfald, blir kvar enkelt årsutstilling rett og slett identitetslaus, og det blir vanskeleg å sette enkeltarbeida inn i ein samanheng. Utstillinga påstår ingenting om særskilte tema som speiler samtid og samfunn, og slik blir det lite puls av. Juryane må sjå på eit høgt og variert aktivitetsnivå hos kunstnarane som sjølvsagt, og ta seg tid til å påstå nokre spissa tendensar. Denne type variasjon vil naturleg nok vise eit mangfaldig og dynamisk kunsthandverkmiljø over litt fleire år.

Det er altså 65 verk med i denne utstillinga, så seier det seg sjølv at noko interesser meg, andre ting ikkje. Og til tross for mange fine bidrag, så er det to arbeid som gjer at eg får pulsen litt over kvilepuls:

 Ahmed Umar,  Would any of you love to eat the flesh of his dead brother?  Keramikk, glasert med mørkerød kobberoksid («okseblod»). 28 deler. Foto: Kjell S. Stenmarch

Ahmed Umar, Would any of you love to eat the flesh of his dead brother? Keramikk, glasert med mørkerød kobberoksid («okseblod»). 28 deler. Foto: Kjell S. Stenmarch

Umar er ei uhyre viktig stemme, og minner brutalt mitt kliss kvite privilegerte vestlandshovud om kunsten si rolle.

Ahmed Umar sitt verk. Det overraskar meg ikkje at eg blir overvelda av dette, for Umar har etablert seg som ei aldri så lita stjerne på norsk kunstscene – han er produktiv og modig, og tematiserer eigen seksualitet og det å vere ung politisk flyktning. Arbeidet Would any of you love to eat the flesh of his dead brother? er ein avstøyping av eigen kropp i keramikk, som er kutta opp (slakta) i 28 biter og henger frå taket. Det er eit sterkt uttrykk for hans oppleving av å kome ut som homofil i heimlandet Sudan. Som ung politisk flyktning, representerer nok ikkje Umar ei gruppe som pregar norsk kunst for tida. Men hans historie representerer så til de grader norsk verdidebatt om dagen, og Umar er ei uhyre viktig stemme, og minner brutalt mitt kliss kvite privilegerte vestlandshovud om kunsten si rolle.

 AvArt og Mona Hoel,  Blue Collar – White Collar . Rominstallasjon med dokumentarfilm og kunstobjekter. Foto: Stillbilde fra filmen

AvArt og Mona Hoel, Blue Collar – White Collar. Rominstallasjon med dokumentarfilm og kunstobjekter. Foto: Stillbilde fra filmen

Eg er nok meir overraska over at eg likte så godt AvArt og Mona Hoel sitt samarbeid i første etasje på Østfold Kunstsenter. Overraska fordi eg trudde eg visste kva Arild Berg, Linda Jansson Lothe, Mimi Swang og Elise Kielland (som utgjer verkstadfelleskapet AvArt) haldt på med kvar for seg, medan dei her har laga ei lita temautstilling i årsutstillinga, Blue Collar – White Collar. Dei fire keramikarane jobbar med ei felles interesse for samanhengen mellom kunsthandverket sin «tilbakekomst», og det faktum at eit robotisert arbeidsliv gjer at manuelt arbeid utraderast. Kunstnarane jobbar konkret med den tradisjonsrike blå og kvite keramikken for å trekke parallell mellom dagens diskusjon og den første industrielle revolusjonen, der Arts&Crafts-rørsla danna ei motkraft til industrialiseringa. Filmskapar Hoel har følgt Berg, Jansson Lothe, Swang og Kielland i over eitt år og laga ein kjempefin kortfilm, der vi får innblikk i tankar, refleksjonar om det å lage, samstundes som vi får sjå nettopp det – å lage. Det slår meg at AvArt si miniutstilling har ei form for tematisk overbygnad og formidling som kunne vore eit superinteressant utgangspunkt for ei heil årsutstilling åleine. 

 Helle Høeg Voldstad,  Byste I . Krukke/skulptur. Håndbygget steingods med begitning. Foto: Kjell S. Stenmarch

Helle Høeg Voldstad, Byste I. Krukke/skulptur. Håndbygget steingods med begitning. Foto: Kjell S. Stenmarch

Årsutstillinga har blitt arrangert sidan 1975, og den forma den no har, har den hatt sidan 2009. Då var det nok både riktig og viktig å samle kunsthandverk innunder ein og same utstillingsparaply, og gå bort frå det som var: materialspesifikke triennalar. Men no, etter eit tiår vi og publikum utanfor gjerne skildrar som kunsthandverksrenessansen, er det tid for endring. For ja, årsutstillinga er viktig, men den kan og bør våge å vere langt viktigare.

 

Gjertrud Steinsvåg