Kjølig iscenesatt tekstil

Tittel: Løpere

Kunstner: Ann Cathrin November Høibo

Sted: Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand

Tid: 2. februar – 28. april 2019


Ann Cathrin November Høibo, Løpere, Sørlandets Kunstmuseum, 2019. Foto: Christina Leithe Hansen. Courtesy of Standard Oslo.

Ann Cathrin November Høibo, Løpere, Sørlandets Kunstmuseum, 2019. Foto: Christina Leithe Hansen. Courtesy of Standard Oslo.

Opplevelsen av å komme inn i Ann Cathrin November Høibos separatutstilling Løpere er iskald, nesten så det iser i tennene. Verkene er montert stringent i Sørlandets Kunstmuseums sal 1 som er museets største hvite kube. De hvite veggene, takhøyden og størrelsen på salen er med på å skape en kjølig ramme for November Høibos verk, og måten hun iscenesetter tekstilarbeidene med utvalgte gjenstander understreker denne kulden. Et stort nettinggjerde møter betrakteren ved inngangen til utstillingen og står som et stengsel i rommet som må forseres. To lamper er montert nært gulvet med lange hvite ledninger, de kaster et skarpt grønt lys. En underlig hvitmalt skulptur dingler fra en krok på gjerdet.

Uventede visuelle sammenstillinger

At stringens og kjølig presisjon er en estetisk dimensjon i November Høibos kunstnerskap så vi også tydelig i utstillingsseriene hun kuraterte i 2018 med Cecilie Nissen og Linn Pedersen ved Kristiansand Kunsthall. I serien på fire deler fungerte ordene Garderoben, Gjenvinningen, Hverdagen og Slutten som assosiasjonsskapende begreper de ulike kunstnere sparret mot, og verkene var satt sammen med en lignende type kjølig presisjon som vi nå ser i utstillingen Løpere. Den kuraterte serien på Kunsthallen var inspirert av den surrealistiske selskapsleken «cadavre exquis» der hver enkelt deltaker kun skal forholde seg til siste del av en tekst eller tegning, og hvor helheten alltid er skjult for dem som deltar. I dette spillet vil ulike tilfeldig sammensatte komponenter til sist sammen danne uventede visuelle sammenstillinger. En lignende type estetikk virker å være i spill også i separatutstillingen Løpere.

Ann Cathrin November Høibo, Løpere, Sørlandets Kunstmuseum, 2019. Foto: Christina Leithe Hansen. Courtesy of Standard Oslo.

Ann Cathrin November Høibo, Løpere, Sørlandets Kunstmuseum, 2019. Foto: Christina Leithe Hansen. Courtesy of Standard Oslo.

Ann Cathrin November Høibo iscenesetter tekstilarbeidene sine med kjølig presisjon, og det er i sammenstillingen mellom verk, rommet og de ulike gjenstandene at nye visuelle sammenhenger oppstår. Når jeg har forsert det kjølige, menneskefiendtlige nettinggjerdet, og befinner meg foran tekstilen, så opplever jeg en intens varme. I kontrasten mellom det kjølige metallet og ulltrådenes organiske, buktende bevegelser opptrår det en type magi.

En type kunstens mindfullness

November Høibo er en av våre ledende tekstilkunstnere. Hun er en av de førende kunstnerne i det vi kaller kunsthåndverkets materielle vending de siste årene; kunstnere som er opptatt av at materialene selv skal formidle et sanselig nærvær. En type kunstens mindfullness. Og i denne utstillingen ser vi tydelig hvordan November Høibo virkelig lytter seg inn til materialene, og hvordan hun ved å iscenesette opplevelsen av materialene tydeliggjør deres sanselige kvaliteter. For hva er det som skjer på overflaten i November Høibos arbeider?

Ann Cathrin November Høibo, Løpere, Sørlandets Kunstmuseum, 2019. Foto: Christina Leithe Hansen. Courtesy of Standard Oslo.

Ann Cathrin November Høibo, Løpere, Sørlandets Kunstmuseum, 2019. Foto: Christina Leithe Hansen. Courtesy of Standard Oslo.

Når vi nærleser tekstilarbeidene hennes ser vi at det er en type sanselig studie som utspiller seg: lodne, doble ulltråder i okergult, etterfølges av tykke industriproduserte nylontråder, eller enkle mer sarte, naturfargede tråder. Så midt inni et mørk, ensartet fargefelt kan det plutselig åpenbare seg et deilig innslag av gjennomskinnelig tyll. Noen steder kan vi se rett inn til renningen, og i avslutningen på arbeidene henger det gjerne en løs tråd uavklart og dingler. Tekstilarbeidene er montert tradisjonelt som vegghengte tepper, men utførelsen synes spontan, leken og åpen, som om det ikke finnes noen oppskrift eller regler på hvordan «løperen» lenger trenger å se ut. Det essensielle for November Høibo synes å være å la trådene til de ulike materialene arbeide rytmisk og sanselig sammen.

Kontinuitet og brudd

Kontrastene mellom materialer som inngir konnotasjoner til varme og kulde finnes innad i enkeltverkene, og også tydelig mellom de ulike verkene. På lignende sett som det store nettinggjerdet danner en kjølig barriere vi må gjennom for å nå frem til det sanselige tekstilarbeidet nærmest inngangen, lar hun et industriprodusert skjermbrett fungere som kontrast til to andre verk innerst i salen.  Det industriproduserte skjermbrettet har en ramme av glatt stål med spor av rust og hakk, det står på små hjul (en snusboks!) og er trukket med et finmasket nettingforheng i lyst grått . Det inngir en eim av sanatoriesykehus fra forrige århundre, men får en dæsj av poesi når det settes sammen med November Høibos varme tekstiler. Det er som om sykehuseimen forsvinner og stoffet får en florlett kvalitet. Veven bak har igjen dette lette porøse preget der felt avløser felt og ulike trådkvaliteter avløser trådkvaliteter.

Denne høyst ekspressive måten å la materialet leve et eget ukontrollert liv minner om den type uortodokse eksperimenter tekstilkunstnere som Magdalena Abakanowicz og Brit Fuglevaag foretok på 60- og 70-tallet.

Interessant er også det dueblå mindre arbeidet som henger nært skjermbrettet. Det er vevet løst med flere tynne tråder og noen steder floker trådene seg til, de tyter ut av veven og lager sine egne abstrakte former. Denne høyst ekspressive måten å la materialet leve et eget ukontrollert liv minner om den type uortodokse eksperimenter tekstilkunstnere som Magdalena Abakanowicz og Brit Fuglevaag foretok på 60- og 70-tallet. Vever som ble spennet ut mellom trestammer, og som var laget av uortodokse materialer som hamp, bast og nylon. Det er klare spor av inspirasjon fra disse og andre tekstilpionérer som Hannah Ryggen og Else Marie Jacobsen i verkene til November Høibo, men bruddene med tradisjonen er kanskje klarest.

Ann Cathrin November Høibo, Løpere, Sørlandets Kunstmuseum, 2019. Foto: Christina Leithe Hansen. Courtesy of Standard Oslo.

Ann Cathrin November Høibo, Løpere, Sørlandets Kunstmuseum, 2019. Foto: Christina Leithe Hansen. Courtesy of Standard Oslo.

I utstillingens tittel tydeliggjør hun dialogen med fortidens kunsthåndverk, men også bruddet. En løper kan være den smale duken på bordet, eller et helt annet stykke vevd tøy som November Høibo synes å ville vise. Og særlig er det spenningene som oppstår når disse løperne settes sammen med gjenstandene som gjerdet, skjermbrettet og lampene som tydeliggjør bruddet med tradisjonell tekstilkunst. Der Else Maria Jacobsen lot verket være sin egen billedverden, inviterer November Høibo også assosiative gjenstander inn i verksopplevelsen. De masseproduserte gjenstandene med sine ulike materielle kvaliteter fra metall, stoff og lyset fra de irrgrønne lampeskjermene, gjør at varmen og sanseligheten i det vevde materialet liksom trer ekstra tydelig frem. Og det er her November Høibos kjølige, stringente estetikk virker sanselig skjerpende: kanskje er det først stilt opp mot denne veggen av innledende kulde og stengsel, at vi virkelig kan legge merke til det fascinerende, lekne spillet som rører seg mellom trådene i de vevde arbeidene. I så måte oppleves utstillingen som en kald oppklarende dusj, den skjerper sansene og lar detaljer i materialene tre sylskarpt frem.

Frida Forsgren