Elisabeth Haarr er ingen flink pike

Fra tradisjonelt vevde Vestlandskvitler i ull sydd på avispapir, til olabuksestoff, tyggis, bleieposer, bambus, plastikk, piggtråd eller tynn, hvit silke skutt istykker med maskingevær og kjørt over av tanks. Det finnes ingen begrensing eller hierarki for hvilke materialer eller tematikker Elisabeth Haarr velger til å skape sin banebrytende, politisk engasjerte billedkunst.  

Tekst av Edy Poppy 

Elisabeth Haarr er ikke «flink pike». Back in the days, fikk hun NG+ i håndarbeid. Hun skjønte ikke hvorfor man skulle sy usynlige sting med hvit tråd på hvit bakgrunn. Hvorfor ikke røde sånn at det syntes? Stingene var jo det fineste! Å følge regler passer ikke for Haarr, det ble tydelig allerede i barndommen. Å bryte dem er mer hennes stil. En tradisjon i Haarr familien? Bestemoren forsøkte seg som lærer, blant annet i håndarbeid, men det var ikke noe for henne, «på grunn av alle de dumme reglene og usynlige stingene». Isteden livnærte hun seg selv, mannen og de seks barna ved å skrive ungpikeromaner. I 1983, skapte Elisabeth Haarr verket Falmet Skjønnhet som en hyllest til bestemoren, det er hennes første broderi. Regner med at det ikke var noen usynlige sting der!  

I teksten hennes «Å sy» skriver Elisabeth Haarr: Tvilen. Tvilen: hvem har vel bruk for disse stingene? Kanskje du? 

Ved ikke å følge regler, men å følge sine egne innfall, etikk og politisk engasjement, har Elisabeth Haarr blitt en levende legende. Hun har virket som billedkunstner med utstillinger på anerkjente gallerier innlands og utlands siden 70-tallet. Tidligere i år var hun den utvalgte kunstneren til den prestisjefylte Festspillutstillingen i Bergen. Stoltest er hun likevel over å ha blitt plukket ut til boka Great Women Artist med verket Frustrasjonsteppe fra 1981. Der hun blant annet bruker bleieposer som materiale og har skrevet inn ordene: Hus. Mat. Barn. Rent. Alene. Alene.  

Boka ble publisert av Phaidon i 2019, og kåret til en av de ti beste bøkene av New York Times det samme året. Den ble bare slått av Marit Paasches bok om Hannah Ryggen, som var nummer 1. – Stilig, kommenterer Elisabeth Haarr, som mener det er på tide at norske tekstilkunstnere løftes opp og fram. Ja, at vi har en gullalder her i steinrøysa Norge, altså hennes generasjon, som er i ferd med å bli glemt. Hun frykter at viktige verk allerede har råtnet bort, blitt klippet opp eller kastet, siden de fleste ikke har blitt oppkjøpt av de store museene og siden kunstnere, som oftest kvinner, ikke har noe sted å lagre kunsten sin. Noen må gjøre noe før det er for sent! Haarr er en sjenerøs kunstner, hun kjemper ikke bare for seg selv. Hun er engasjert og politisk, og mener at man står sterkest sammen. Hennes store drøm før hun dør er å få på plass en ordentlig akademisk utdanning for billedkunstnere som bruker tekstil som materiale.  

Elisabeth Haarr er en spennende dame som interesserer meg. Så da redaktør for Kunsthåndverk, Cecilie Tyri Holt, spør om jeg kunne tenke meg å ha en samtale med henne live på Sørlandets Kunstmuseum og skrive om det etterpå, sier jeg med en gang ja. Jeg får telefonnummeret hennes for å bli litt kjent, forberede samtalen.  

Da jeg, noen uker senere, står utenfor Haarrs hus og atelieret i Kristiansand, som avtalt, er det første hun sier da hun åpner døra at hun er ferdigsnakka. Hun har ikke mer på hjertet, påstår hun og slipper meg inn. Og kanskje frigjør det henne å si det? For etter disse avskrekkende ordene, koker hun te til meg, snakker non-stop, er i godt humør og viser meg rundt i huset, som snart skal renoveres, sånn at hun får mer plass til å arbeide.  

Etter at vi har drukket opp teen, går vi ut i det kalde, regnfulle høstværet, til hagen, der mange av Haarrs overdimensjonerte kjoler, tepper og faner har blitt fotografert, blant annet av kunstnerkollega og venninne Eline Mugaas. Haarr er opptatt av at kunsten hennes ikke skal monteres på en vegg, men henge fritt, i lufta, slik at verkenes tredimensjonalitet kommer fram. Vær, og ikke minst vind, skaper en ekstra dimensjon. Med Grønn utefane (2021) ble silken klippet opp sånn at vinden fikk tak og kunne rive av lange, tynne silketråder og kaste dem på bakken. En tekstil-performance, må man nok kalle det!  

I utgangspunktet var det mangel på plass, som gjorde at verkene hennes måtte fotograferes utendørs, men nå har det blitt et av Haarrs varemerker. Vær og vind blir en del av verket, samarbeider, synligjør det. Som så mye annet i Haarrs liv «lærer nøden naken kvinne å spinne», for å sitere henne. 

Vi beveget oss fra hagen til uteatelieret, der Haarr har planer om å stå i hele vinter og jobbe. Hun ønsker å være et godt medmenneske, ta imot folk i nød, invitere dem hjem, gi dem et varmt teppe, en kopp kakao, dele et øyeblikk, snakke sammen. Hun er full av aksjonisme, anekdoter og engasjement. Hun hjelper folk, og de hjelper henne. 

Da hun stresset med å bli ferdig til Festspillutstillingen kom for eksempel hele Mugaas-familien ned fra Oslo til Kristiansand for å ta i et tak. Ella, datteren til Eline, stod ute i kulda, akkurat der jeg står nå, og limte avispapir på begge sidene av gamle dynetrekk til serien Flyktningetepper (2020). I Jeg tenker på Moria, ble den ene avisdynetrekksiden igjen halvveis dekket av en gammel kvitel, et tradisjonelt ullteppe fra Vestlandet fra tidlig 1900-tallet som Haarr har flere av inne i huset, mens det på den andre siden ble festet sølvfoliestripene fra et moderne overlevelsesteppe. Alle lagene skulle synes og sømmene skjultes selvsagt ikke. 

Etter en stund, blir vi kalde og går inn i varmen igjen for å bytte bøker. Jeg tar med meg alt fra Haarrs mange fanziner til den tjukke, imponerende Festspillutstillingskatalogen, mens hun får romanen min Anatomi. Monotoni og novellesamlingen Sammen.Brudd. Da jeg setter meg i taxien, på vei hjem, lurer jeg på hvordan hun kommer til å reagere på bøkenes tematikk. Vi er jo fra to helt forskjellige generasjoner. Hun kunne vært moren min. Spesielt debutboka mi, som blant annet handler om et par som utforsker fri kjærlighet, lurer jeg på om vil falle i smak. Knapt en halvtime senere, sender Haarr meg en SMS: «Jeg har begynt bok 1. Den starter bra. Her er det krutt, tror jeg, i boka.»  

Kanskje tiltaler den henne, fordi jeg jo heller ikke er så flink en pike. På norskeksamen på gymnaset strøyk jeg nesten. Likevel, eller kanskje derfor, ble jeg forfatter. Moren min derimot, er norsklærer og veldig god i grammatikk. Rett før debutromanen min skulle utgis av Gyldendal, ba jeg henne om å lese den. Hun tok fram den røde pennen og begynte å sette streker. Hun ble blekere og blekere for hver side. Dette var da et underlig språk, tenkte hun nok. Det var i alle fall ikke grammatisk riktig, komma og punktum var brukt musikalsk og ikke etter reglene. Mamma var forferdet. Jeg var hjemme på besøk. Hun gikk og la seg, men våknet mitt på natta og banket på døra mi. Hun sa: «Kjære datter, jeg holder på å ødelegge all poesi i romanen din med de røde strekene mine.»  

Stingenes fortelling  

 Et par uker etter mitt besøk hos Elisabeth Haarr, befinner vi oss på Sørlandets Kunstmuseum inne i Årsutstillingen 2021. Det er satt fram et bord og to stoler til oss oppe på et podium. For anledningen har jeg tatt på meg rosa leppestift og et rosa tyllskjørt, inspirert av ballerina-stilen til min fire år gamle datter. Jeg er redd Haarr skal synes at jeg ser fjollete feminin ut, men det motsatte er tilfelle.  

– Takk og lov for at du tok på deg litt oppmuntrende farger, sier hun idet hun ser meg, og fortsetter, – veggene her inne er så grå, lyset er grått, det skal visstnok være moderne, dette grå, men jeg skjønner meg ikke noe på det.  

Vi setter oss. En teknikker kommer og fester myggene. Vi bytter plass, sånn at Haarr skal høre meg bedre. Småprater. Stolene fylles opp foran oss. Stemningen endrer seg, blir høytidelig. Jeg rensker stemmen. Kaster meg uti det.  

Hvordan har det å ikke ha en mor påvirket ditt syn på kvinner, på feminisme og på håndarbeid? 

– Jeg husker at da jeg kom i puberteten, manglet jeg noen å sammenligne meg med. Jeg hadde problemer med å skjønne min egen femininitet. Som barn var jeg en guttejente. Jeg hadde, og har fremdeles, en veldig beundring for det kvinner gjør, og samtidig har jeg en stor forakt mot de «kvinnelige syslene» jenter fra min generasjon ble nødt til å lære seg. Selv ble jeg sendt på husmorskolen før jeg startet på Kunst- og håndverkskolen i Oslo. At kjønnet skal være en begrensende faktor i hvordan man får utvikle seg, har alltid opprørt meg. Man må være modig for å bryte en grense. Jeg vet ikke om du har opplevd et press til det å skulle være «pen pike», uten lyst til å oppfylle den forventningen? 

En av mine kampsaker er å frigjøre egenskaper som redd, omsorgsfull, sterk, følsom, søt, tøff osv. fra kjønn. Selv har jeg to små gutter og en jente, for meg er det viktig at alle tre tenker de har hele følelsesregisteret og alle farger til rådighet. Kategoriseringen av guttete og jentete begynner allerede i barnehagen, så man må være bevisst for å stå imot presset. Jeg har tenkt mye på Simone de Beauvoir som mener at man ofte, allerede når man ammer, snakker forskjellig til gutte- og jentebabyer, noe som igjen påvirker barnets utvikling. Judith Butler mener at kjønn er et oppdrag man får av samfunnet ved fødselen, at det neppe er naturlig, men snarere noe man må lære seg «å performe». Eller avlære seg å performe. Jeg er en ambisiøs kunstner og har ofte fått høre at det er en maskulin side. Men hvorfor maskulin? Det er jo bare en side. I dag synes jeg det er morsomt å leke med det feminine. Men føles det som tvang, tørker jeg bort leppestiften med det samme. I oppveksten min på 70-tallet i Bø i Telemark med Pippi Langstrømpe som forbilde, følte jeg meg fri.  

– 70-tallet var jo et spesielt tiår. Da var det nok mange jenter som ble oppdratt på en forhåpentligvis bedre måte enn de som kom før og etter?  

Det var nok en form for unntakstilstand. Moren min var både lærer, politiker og bondekone. Det var frigjørende å se henne innta så mange forskjellige roller. Men kunstnerollen manglet. Min litterære mor måtte jeg finne selv, det ble Marguerite Duras. Har du en kunstnerisk mor? 

– Jeg har stor beundring for en del kvinnelige tekstilkunstnere som dette landet har fostret, både Hannah Ryggen og Frida Hansen, men for meg er det to polske menn som har vært mine forbilder. Tadeusz Trepkowski lagde en rekke plakater i litografi rett etter andre verdenskrig som gjorde sterkt inntrykk på meg. Han jobbet emblematisk, tillot seg å være banal. Og eksplisitt politisk. En av plakatene hans består av en blå himmel og en stor rød fane. Der hvor det pleier å være sigd og hammer, er det en murerskje, og på den ser man et kart over Warszawa: en oppfordring om å bli med å bygget opp byen igjen etter krigen. Far nummer to er Wladyslaw Hasior. Han brukte overraskende materialer. Skulpturen Fallen engel, for eksempel, er satt sammen av slaktekniver.  

«Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better», sier Samuel Beckett. Det er ofte i feilene det skjer noe. Der ting endres. Skapes. Derfor har jeg også en kvinne, meg selv, som faller ned en trapp, på omslaget av Anatomi Monotoni. Faller man, kan man reise seg opp igjen, og da er man som regel et litt annet sted enn da man startet. Har du hatt noen sånne kunstneriske fall? Og hvordan kom du i så fall opp igjen? 

– Jeg vevde et naturalistisk teppe som het Forræderiet en gang på 70-tallet. Inne i et stort steinhus sitter det to menn og drikker champagne med et bilde av en naken dame på veggen bak seg, de skåler og har på seg fine dresser. Utenfor står det masse folk som protesterer med knyttnever og plastikkposer og barn. Islenderne de har på seg er også vevd helt naturalistisk. Teppet ble til og med vist på Høstutstillingen. Men litt senere, da jeg så det igjen, tenkte jeg – Fytti rakkern, hva er det jeg holder på med? Et helt år med bortkasta arbeid. Senere ga jeg det i presang til Jan Lauritz Opstad, som da var direktør på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, på den betingelse at han ikke fikk vise det fram, annet enn i pedagogiske sammenhenger. Samtidig som jeg holdt på å skjønne at dette var helt på ville veier, skrev jeg på et foredrag til AKPs kvinnekonferanse i Oslo om det tekstile språket og hva det egentlig var. Jeg fikk meg selv rett i trynet. Jeg mener: Du kan ikke veve en islender i ull, det blir ynkelig mimesis! Du må stole på det du selv holder på med, du må stole på det materialet forteller deg, på teknikkene det inspirerer deg til å ta i bruk. Du må ikke gå inn og late som om du er naturalistisk maler. Det er feil! Og jeg skammet og skammet meg. Men man lærer jo av sånne slag.  

Den siste tiden har jeg nærmest levd med deg på øret. Jeg har hørt YouTube-foredag mens jeg har satt inn i oppvaskmaskinen, sopet gulvet, brettet sammen barneklær og gått tur. Jeg er nysgjerrig på hva et sting gjort for hånd representerer for deg versus et sting sydd på maskin?   

– Hvis du forestiller deg et stoff sydd med symaskin, vil du nesten ikke kunne se stingene, som repeterer seg selv nøyaktig i det uendelige. Det maskinelle språket har en klar, forutsigbar rytme. Mens når du syr for hånd, vil det alltid være en svak skjelving, en falsk tone. Komponisten György Ligiti komponerte en konsert for kor med bare én tone. Mens koret synger, forandrer den seg likevel og det menneskelige kommer inn. Personlig elsker jeg det u-perfekte, ujevne i stingene som forteller meg at her har det vært en hånd tilstedte og den hånden den tar på meg. Det er en hilsen fra deg til meg. Eller omvendt.  

Du har dedikert et verk til silkespinnerskene i Bangladesh, hvorfor det? 

– Elisabet Helsing, som var med på å starte ammehjelpen, hvor jeg var et ivrig medlem, dro etter hvert til Bangladesh for å lære enslige mødre om riktig ernæring. Det var vanskelig, for de hadde ingen penger, de fleste var utstøtt av samfunnet etter å ha hatt affærer med feil menn, for eksempel herren eller sønnene i husene de hadde vært tjenestepiker i. For at kvinnene skulle tjene penger, startet Elisabet et silkespinneri i bakgården sin der nede. Når man skal lage silke, slipper man vanligvis silkelarvene ned i kokene vann og trekker opp to tusen meter med silketråd fra kokongen. Disse kvinnene derimot ventet heller til larven hadde brutt gjennom kokongen selv, det gjorde ikke noe at de fikk kortere fibre, så lenge larven levde. Da Elisabet reiste hjem igjen fra Bangladesh fikk jeg en diger haug med bittesmå silkehesper på den betingelsen at jeg skulle ta et bilde av det teppet jeg vede med denne silken og sende det til damene i Bangladesh. Teppet ble halvferdig. Det viser at jeg sitter inni veven med vevegaffelen min, på den ene siden ser man silkesommerfugler. Jeg kastet silkehespene oppå og la et pleksiglass over. Det var min Hilsen til silkespinnerskene i Bangladesh/ Svanesang (1977-83), og mitt farvel til billedveven. På det tidspunktet hadde senebetennelsen tatt fullstendig over. 

Henri Matisse sluttet å male og begynte å klippe sine mest berømte verk da han ble syk. Av og til er et hinder en mulighet i forkledning. Har det at du har hatt forskjellige fysiske plager vært bra for kunsten din, gitt deg nye innfallsvinkler? 

– På dette tidspunktet var jeg først i total krise. Jeg skulle ha en stor utstilling i Bergen Kunstforening og hadde ikke tid til å ikke veve. Jeg drev på og tulla rundt, laget materialarbeider med piggtråd og svære furuplanker ... Jeg var medlem av Solidaritet Norge-Polen den gangen og vevde hilsener til Polen med piggtråd og tauverk i en hvit og rød knyttneve som jeg vevde inn i piggtrådene. Så lurte jeg på om jeg skulle bli maler, men jeg var ikke god nok til å male ... Hva i all verden skulle jeg finne på? Jeg var nokså hysterisk, samtidig som jeg skulle ha utstilling i tre store saler som jeg kunne fylle med hva jeg ville. Og pling, så fant jeg plutselig ut at jeg skulle lage et bilde om bestemora mi, Falmet skjønnhet. Jeg farget blå silke i en Isabella, som betyr at du med hensikt får fargen til å bli skjoldete og slitt. Jeg rev opp stoffet og lot det være opprevet, for første gang. Så sydde jeg med mørke silketråder oppå. Broderiet synes først når du kommer tett innpå. Det overrasket meg hvor gøy jeg syntes det var å sy. Jeg forbandt broderi med kjedelige, pene damer som sitter inne i salonger med små broderirammer og holder på med noe sånt søtt og smått med korssting. Det er faktisk overraskende frigjørende å kunne tegne med hjelp av tråder, og det kan jo godt være vilt og rått med korssting, for å si det sånn. Jeg elsket det, og liker det fortsatt. Men jeg har pådratt meg to sorter reumatiske sykdommer som ligger oppå hverandre og har måtte begynne å jobbe med tredimensjonale ting isteden. Når du har færre muligheter til å ytre deg, åpner det seg samtidig opp flere og flere, det er merkelig, det tar aldri slutt, det er bare å leke seg fram!  

Det kule med begrensinger er at man er nødt til å bli veldig kreativ. What if, er et viktig kunstnerisk prinsipp. Nysgjerrighet! Barn har masse av det og tester ut en hel del uvante ting, smører klistersmøring, f.eks., på sin bestemors pelskåpe, sånn en kunstkollega av meg gjorde som barn. Ettersom man blir eldre, gjør de fleste av oss mindre og mindre av det. Det kalles kanskje oppdragelse? Som kunstner må man prøve å glemme denne oppdragelsen. Og friheten ligger merkelig nok ofte i begrensingen. Dirt, is matter out of place, sa sosialantropologen Mary Douglas. Mens kunst er et noe, kanskje til og med søppel, som plasseres i et galleri? Den franske kunstnere Marcel Duchamps skapte konseptkunsten ved å plasserte et pissoar på et galleri i 1917 og skape skandale. Eller var det egentlig den eksentriske venninnen hans: Baronesse Elsa von Freytag-Loringhoven som sto bak? Dette strides kunsthistorikerne om i dag. Elisabeth Haarr, du har gjort noe lignende som Duchamp, eller baronessen, ved å ta parolen fra gata og plassere den inn i galleriet. Hva skjer da? Vil du si noe om denne parolen som er plassert ved siden av oss her? Den er nokså ny, fra Festspillutstillingen din i 2021.  

– På parolen står det: «Offentlige museer må speile kunstens historie, ikke de rikes tilfeldige smak. Staten betal!» Med andre ord, det nytter ikke å bygge masse flotte museer, staten må også betale for innholdet. Den norske staten må kjøpe inn den norske kunsthistorien. Dette ansvaret tar de ikke på alvor. Jeg har lurt på om jeg skulle skrevet et brev til vår nye kulturminister, og sende et fotografi av parolen i samme slengen, men jeg har ikke turt enda. Dette er en parole som er laget for å være på en utstilling. Så det er jo egentlig en forestilling. Det er ikke en ekte parole, den har ikke gått i et demonstrasjonstog, kommet inn i et gallerirom og blitt satt ifra seg. Og det er noe jeg egentlig ikke liker. Jeg skulle ønske at den hadde vært ute og gått i tog først.  

Dette tar jeg som en appell fra Elisabeth Haarr til folket. Bryt dere inn i galleriet, stjel Elisabeths Haarrs politiske parole, gi den det demonstrasjonstoget den fortjener, og så, når saken er kjempet, sett den tilbake i museet og la den bli (kunst)historie.  

Edy Poppys intervju er tidligere publisert i tidsskriftet Kunsthåndverk 3/2021.

Du kan høre Haarr i samtale med Poppy på Sørlandets Kunstmuseum i podkasten Kunstpoddens episode her.

Abonner gjerne gratis på Kunstpodden der du hører på podkaster!