Generasjon kropp, natur og sinn

Det er en ganske så alminnelig ullgenser, men likevel gaper den mot meg med et par lange oransje hender som dingler ut av munnvikene. Ved siden av henger en annen ullgenser og gliser mot meg. De to freidige ullgenserne som henger fra taket i Risør Kunstpark er laget av islandske Ýr Jóhannsdóttir og representerer på mange måter attityden jeg finner i flere av arbeidene som utgjør Generation Why – et stort nordisk utstillingsprosjekt, kuratert av Vidar Koksvik fra Norge, Marcia Harvey Isaksson fra Sverige og Charlotte Jul fra Danmark.

Seksualitet og sårbarhet 

Sammen har altså kuratorteamet invitert 34 kunsthåndverkere – født mellom 1977 og 1994 og fra Sverige, Danmark, Island og Norge – for å undersøke formspråket til kunsthåndverkere fra det de selv kaller generasjon Y. Ser man på fødselsår, samler man her både det som omtales som generasjon X og som millenials. Generasjon Y er dessuten et ordspill med referanse til utstillingstittelen Generation Why, som jo hinter om at det er snakk om en spørrende generasjon. I utstillingsteksten får vi forklart at dette er en generasjon «som tar livet, praksisen sin og kloden alvorlig og personlig».

 Det er tydelig at spørsmål omkring kropp og identitet opptar flere av kunstnerne som er representert. Ta for eksempel Milja Morseths Sheltered (2021). Bildeveven viser en ung, blond kvinne. Hun drikker rett av melkekartongen, med en hånd stukket ned i trusen og en fot bestemt plassert på en krakk. Det er noe privat og sårbart med motivet, samtidig som det også er en tydelig styrke i den komfortable kvinnefiguren som tar sin plass i rommet og i hverdagen.

 Snur jeg meg blir jeg stående og se på bakenden til tekstilskulpturen Floral Queer Bear: Sir-Love-A-Lot (2020) av Håvard Kranstad. Det blomstermønstrede vesenet har det jeg vil beskrive som et ikke-kjønnet kjønnsorgan plassert på en slags udefinerbar dyrekropp. Det er en unektelig humor i verket, spesielt siden hodet får bamsen til å ligne en forførerisk, luksuriøs E.T. Jeg tenker at Sir-Love-A-Lot har en like selvfølgelig plass i et samtidig hjem på Frogner i Oslo som i et middelalderslott i Provence i Frankrike.

 Om enn veldig ulike, så peker begge disse plasskrevende verkene på temaene kropp, identitet og seksualitet. Et mer beskjedent arbeid er Ask Bjørlos Gjemt alv (2023), hvor jeg nærmest føler at jeg forstyrrer den lille bevingede skikkelsen som balanserer på tærne oppå noen grønne og myke plantevekster. Alven som figur refererer til myter og historiefortelling. Gjennom kulturer har den vært en måte å skape slektskap mellom mennesker og vår umiddelbare natur – jeg tenker at Bjørlos verk viser til det sårbare individet, men også til naturens unike og magiske små elementer og bindeledd.

 Det er flere av verkene i det første utstillingsrommet som undersøker kropp og ser menneskekroppen i relasjon til natur og materialitet. Carl Emil Jacobsens minimalistiske struktur Pink Powder Variation #11 (2021) henger langs en søyle i rommet og får meg til å tenke på knokler eller en ryggmarg. Den har også en tydelig taktilitet ved seg, noe som kommer frem i dets komplekse materialitet; den består av både akryl, fiberbetong, pigmenter fra knust tegl, marmormel, kalk, polystyren og stål.

 Mens Jacobsens verk skaper assosiasjoner til kroppens indre, er Anne Brandhøjs You are not perfect either (2019) et arbeid der den ytre naturens – i dette tilfellet treverkets – naturlige «feil», som revner og fargeforskjeller, fremheves som skjønnhet og verdi. Måten tittelen sidestiller treets «skavanker» med mine egne skavanker får meg til å føle et slags slektskap til treet. 

Fremtidstro og fremtidsuro 

Jeg har tatt meg god tid i dette første utstillingsrommet, før jeg så beveger meg inn i det største. Mange av verkene her er plassert på et langt og svart bord, men det er også flere arbeider rundt bordet og langs veggene. Jeg trekkes mot to skjermer som står på hver sin skulptur, de ligner begge små pidestaller. Det er Digital Indulgence I & II (2023) av Anny Wang & Tim Söderström. Skulpturene, som er i sand og PLA (biopolymer), har en myk, sci-fi-kvalitet over seg. Google forteller meg at PLA er bioplast laget av sukker. Det søte, men ikke-spiselige er også et tema på skjermene, hvor man ser animasjoner av utflytende, pulserende og foranderlige former som ligner kaker og desserter. Det får meg til å tenke på de hypnotiske pauseskjermene fra 2000-tallets Windows-maskiner – en tid der generasjon Y var unge og de fleste omfavnet den digitale virkelighetens muligheter, i stor grad uten dagens bekymringer for innsamling av persondata, cookies eller kunstig intelligens.

 Ida Siebkes Oppstandelse, Somnolens og Fønix (2021) utgjør glassbeholdere i ulike størrelser og i nyanser av rosa. Det nærmest renner over med fugeskum som tyter ut av hull i glassene. Det harde glasset prøver å holde på plass det fleksible og tykke fugeskummet. I dette møtet mellom de to materialene skapes et bilde på menneskelig følelsesliv, en kamp mellom streng kontroll og utflytende kaos.

 Representanter fra generasjon Y, som jeg selv er en del av, har i stor grad åpnet opp for at det har blitt mer sosialt akseptert å snakke om et indre følelsesliv og psykiske lidelser i det offentlige ordskiftet. Jeg tenker at dette delvis skyldes selvtilliten fra en barndom i en periode som heiet frem enkeltindividet, men kanskje skyldes det også en dyp bekymring for fremtiden?

 For et par år siden så jeg BBC-serien Years and Years (2019), som følger en familie i et Storbritannia som er i ferd med å kollapse. Karakteren Stephen Lyons, født på 80-tallet, spør seg selv om barndommen og oppveksten hans faktisk kanskje bare var en unik periode i historien bestående av fred og overflod, men at vi er på vei tilbake til en nådeløs og brutal virkelighet. Utsagnet er med på å markere et skifte i serien, der karakterene reflekterer omkring en bekymringsløs oppvekst og hvordan de nå møter en mørk fremtid. Denne uroen er noe mange beskjeftiger seg med, deriblant den danske forfatteren Christian Bennike, også fra generasjon Y, som i sin bok Engang troede vi på fremtiden (2023) skriver: 

 «[I] den tilsyneladende lykkelige og trygge tid; tiden efter Murens fald, globaliseringens tid, nyliberalismens tid, åbenhedens tid; tiden, der føltes som en tiltrængt pause fra historien, som en doven og hed solferie ved kysten; tiden, man i dag ville råbe an, hvis man mødte den på gaden, rette en anklagende pegefinger mod og vredt udbryde: “Dig! Det er dig, der har skabt alt det her kaos!” Den tid er forbi.» [Text Wrapping Break](Bennike 2023, 9) 

Bennike peker her på hvordan 1980-, 1990- og 2000-tallets avslappede forhold til politikk, klima og økonomi ofte beskyldes for å ha forårsaket samtidens kriser, som voksende sosiale ulikheter, en nylig overstått global pandemi, krig i Europa, høy inflasjon og en akselererende klimakrise.

 Det er nok likevel ikke alle som er bekymret. Det å skulle si noe konkret om en hel generasjon, vil alltid være en forenklende øvelse. Både når det kommer til å samle generasjonen i en utstilling og når det kommer til å skrive om nevnte utstilling. Kanskje er også det grunnen til at kuratorene har valgt å definere prosjektet ved å se på de tre hovedsporene psykiske utfordringer, kroppen og klodens velbefinnende. Selv synes jeg flere av arbeidene som vises synliggjør et kulturelt skifte fra fremtidstro til alvor. Heldigvis er ikke dette alvoret preget av total håpløshet. Referansene til klima og kloden uttrykkes mer som en omsorg for det ikke-menneskelige, eksempelvis i hvordan allerede nevnte Ask Bjørlos verk maner frem en omsorg for alven og den skjøre naturen. Et annet verk som bør nevnes i denne sammenhengen er Maria Viftrups Alting Aflejres (2023), der mikropartikler som ordinært anses som søppel eller skitt – støv, sagmugg, jord, mikroplast osv. – er møysommelig organisert til et abstrakt motiv som strekker seg over fire veggmonterte materialbilder. Serien synliggjør den enorme mengden mikroskopisk materiale som ligger, faller og virvler rundt oss. Men i Viftrups varsomme behandling av disse ligger det også en omsorgsfull forståelse for materialene og prosessene de inngår i. 

 Den alvorlige tematikken til tross – kunstnerne i Generation Why feirer også muligheten til å uttrykke meninger, identitet, kropp og legning gjennom kunsten. Kategoriene flyter gjerne inn i hverandre, og sporene kuratorene har lagt opp er derfor vanskelig å skille. Resultatet blir et møte med en generasjon nordiske kunstnere som både bærer med seg et alvor for fremtiden, men også har en overstrømmende skaperglede, som både uttrykker en forkjærlighet for natur og mangfold, men også med fullt alvor undersøker kropp, materialiteter og den ikke-menneskelige verden.

 Det er veldig mange interessante og gode verk i Generation Why, men utstillingen bærer også preg av at det er mange stemmer som gjerne vil snakke samtidig. Jeg skulle ønske at flere av verkene hadde mer luft rundt seg, slik at jeg kunne observert deres ulike volum og tonefall uten overlapp. Spesielt føler jeg at det forsvinner mange verk på det lange svarte bordet i det store utstillingsrommet. Det kan være fargen som får rommet til å virke mindre, men jeg skulle eksempelvis ønske at Stine Mikkelsens The Art of Sitting (2018) ikke var plassert på bordet, men var et verk man kunne gå rundt for å få en følelse av stolen i forhold til egen kropp, eller at smykkene til Karin Roy Andersson eller Lotta Snijder kunne fått plass på egne bord.

Bemerkningene mine må likevel ses i sammenheng med at dette er en vandreutstilling. Etter Risør Kunstpark skal utstillingen videre til Rundetårn i København i 2024 og Rian designmuseum i Sverige i 2025. Utstillingens utforming vil derfor nødvendigvis endre seg fra land til land. Dette nordiske samarbeidet er for øvrig også et interessant aspekt ved utstillingen, ettersom det legger til rette for nye relasjoner og verdifulle samtaler omkring det nordiske kunsthåndverksfeltet.

Kilder 

Bennike, Christian (2023). Engang troede vi på fremtiden – Hvordan vi gik fra optimisme til sortsyn. Og hvorfor det kan være vores redning. København: Gyldendal.

Years and Years (2019). Miniserie, skapt og skrevet av Russell T. Davies. BBC One.