Kunstnerisk intelligens

Et kunstnerisk arbeid får en egen overbevisningskraft når det synes at kunstneren har lagt ned årelang innsats for å oppøve ferdigheter i et håndverk. Kunstnerisk interessant blir det derimot først når vedkommende kunstner samtidig evner å formulere et logisk premiss, en motivasjon, for utførelsen av dette håndverket som favner om både visuelle kvaliteter og en mer konseptuell begrunnelse for arbeidet. 

Kristina Austis utstilling, Hybrid I, på SOFT galleri i Oslo er av den typen prosjekt som gir seg til kjenne i etapper og lagvis, der blikket og tenkningen bytter på og kappes om å prosessere informasjon og koder. Fire større vevnader, opp mot tre meter høye, er montert mot hverandre på vegger og i vinduet. Sistnevnte, med den poetiske tittelen Prinsessens tårer, er hengt med bildeflaten ut mot gata slik at man innenfra ser vevens materielle «arbeidsstruktur», om det går an å formulere det slik. Løse tråder henger ut fra renningen som overskudd fra innslagene, som et kobberfarget fossefall eller som dryppende maling – eller gylne prinsessetårer – mot gulvet. 

Triviell teknologi, monstrøs ikonografi

Langs veggene avløses de øvrige tre vevnadene av en serie veggmonterte objekter, enkeltvis og i grupper, stående i brysthøyde på skrå ut i rommet som informasjonsplaketter. På sitt abstrakte vis skal det vise seg at det er nettopp hva de er. Objektene er formet som kvadratiske tavler der ulike geometriske mønstre og formasjoner er bygget tredimensjonalt opp i materialet. Ved første blikk ser de ut til å være modellert etter en blanding av elektroniske kretskort og en byplan fra dataspillet Minecraft, eventuelt en Sol LeWitt-skulptur i miniatyr eller som arkitektmodeller av tettbygde favelaer – alt etter hvor man har sitt estetiske referansemateriale. 

Objektene har samletittelen Binding, noe som setter også de av oss som er uten fingerspisskompetanse i tekstile teknikker på sporet av hva disse intrikate formene egentlig prøver å si oss. «Binding» i denne sammenhengen er mønsteret, manualen – et «system som viser hvordan renningstråder og innslagstråder bindes sammen eller flettes i hverandre», ifølge Store norske leksikon. Skulpturserien er altså forstørrede og 3D-printete kvadratcentimeter-detaljer fra vevnadene. Den er bildebyggingens modell omgjort til motiv og mening.

At denne foredlingen av vevingens og håndens instruks går via 3D-printeren, åpner naturligvis for refleksjoner omkring håndverk versus teknologi, menneske versus maskin, tradisjon versus modernitet. Den tankerekken er like relevant som den er triviell. Styrken i Austis tilnærming er generøsiteten i det estetiske utkommet, i hvordan resonnementet utfolder seg på et kunstnerisk premiss. 

Binding-seriens «funksjon» i utstillingen, utover å være design-delikate skulpturelle utsagn i seg selv, er å peke til vevnadenes produksjon. Ikonografien i vevnadene er eventyrlig og organisk, i motsetning til den maskinelt-kjølige utformingen av Binding-objektene. Ulveskapninger og drager i fantastiske landskaper ornamenterer flaten i Det forheksede slottet, utstillingens mest fantasieggende motiv. Ser man nærmere etter, er den ene skapningen åpenbart en mutasjon, slik den kommer kravlende ut av bølgene med to hoder og to overkropper.

At teknologien har en kreativ finger med i spillet også her, er ikke overraskende. Monstrøse (feil)tolkninger av den sette så vel som den usette verden har man vent seg til er typisk kunstig intelligens, et redskap Austi her benytter med hell. Utgangspunktet for vevnadene skal være eventyrfortellinger fra Austis hjemland, Litauen. Bilder av tidligere arbeider er så servert algoritmene med ordre om å imitere gobelenger fra 1500-tallet, der til slutt den digitale veven utfører mesteparten av det fysiske arbeidet.

Abstrakt vevnad

Som man kan forvente er resultatet like visuelt dekorativt, materielt presist og ikonografisk fantasirikt som det er absurd. Å lage korny bilder med KI har ellers blitt en folkesport på sosiale medier. Overlater man til algoritmene å faktisk lage kunsten helt på egen hånd, blir resultatet enda mer korka. Men verktøy er uansett bare verktøy og må dømmes på bruken, enten det gjelder malernes bruk av camera obscura og andre fotografiske projeksjoner opp gjennom århundrene eller det siste innen digitale hjelpemidler.

Austis prosjekt beveger seg med lett eleganse mellom kunstarbeidets ulike diskursive lag, fra den stofflig-materielle og mekanisk-tekniske utførelsen til det konseptuelt betingede i å se teknologiens kreative interaksjon med tradisjonelt håndverk som en slags abstrakt «vevnad» i seg selv. Spørsmål om kunstnerisk autentisitet melder seg naturligvis i kjølvannet av slike resonnementer. Det er likevel på det mer klassiske billedbyggende nivået, i vevnadenes rike detaljering og både kraftfulle og avstemte fargebruk, at utstillingen står fram med overbevisende styrke.