På søken etter gravitasjon og balanse med Silje Figenschou Thoresen

Vel overstått! Hvordan var det å være med på Luleåbiennalen? 

– Tusen takk, det funka veldig bra, altså. Ofte når jeg reiser på biennaler og gruppeutstillinger så tenker jeg at jeg skal få sett masse kunst, men man gjør jo ikke det. Man jobber seg i hjel, og så ser man mange av verkene ligge på gulvet eller stå demontert langs veggen. Så jeg kan ikke påstå at jeg har sett hele Luleåbiennalen, men det jeg så var bra. Havremagasinet i Boden, der jeg også stilte ut, synes jeg ble en veldig fin utstilling. Det er ikke ofte at en nording kjenner på en følelse av å tilhøre majoriteten, men på Havremagasinet gjorde jeg det. Jeg kjente meg ikke som noe eksotisk, og det har jeg ikke opplevd før, så det var kjempefint. 

 Hvordan var prosessen opp mot biennalen?

– Om man ser biennalen i lys av denne greia de siste årene, der det samiske har blitt så stort, men da også valgt utenfra, så er mange av oss vant til å bli valgt ut for å passe inn i en historie. Men her var føringa mildere. Det kan være slitsomt å være et verktøy i en kamp eller en trend. Kuratorene bak Luleåbiennalen er fortsatt kuratorer utenfra, men helt fra de presenterte planene sa de at de ikke hadde valgt et tema fordi de ikke ville presse noe på stedet. Vi hadde mange fine samtaler med kuratorene lang tid i forveien, og som kunstner i gokk er det fint at folk tar seg tid til å prate og bli kjent. 

 Jeg var på Luleåbiennalen, fikk se nesten alle de 17 verkene du stilte ut. Både skulpturer og tegninger. Kan du fortelle om verkene?

– Det ballet på seg! Det begynte med et par skulpturer, men endte med at jeg hadde 17 verk der. Så jeg følte meg godt representert, kan du si. Jeg improviserer veldig ofte i lokalet, det er jo på en måte landskapet til kunstneren, man kan ikke ignorere det som er der. På Havremagasinet er det en skog av søyler. Jeg begynte der med to frittstående verk på størrelse med meg selv. Det ble ulogisk å sette opp enda to søyler i lokalet, og jeg følte at rommet krevde noe annet enn det vi hadde planlagt. Da demonterte jeg det ene stående verket, gjorde det om og koblet det på en av søylene som allerede sto i rommet. For å få til dette måtte jeg forsyne meg litt fra noen andre verk, faktisk litt greier fra verkene som skulle til Luleå. Da oppdaget jeg også at den ene greina på et av verkene som skulle til Luleå hadde tørka inn, og når den tørker mister verket tyngde og vil ikke stå. Det her er jo gravitasjon og balanse, så da måtte jeg gå på snekkerverkstedet der, låne litt deler til den også og fikse. Så det endelige utvalget var jo egentlig de verkene som kuratorene og jeg valgte ut, men sånn rent praktisk må jeg vite at verkene kan stå oppreist, og da skjer det endringer.

 Hva slags rom som oppstår i tegningene du lager i serien Vandret Linje?

– Det er avtegninger av arkeologisk materiale som arkeologer og antropologer i dette området lagde for å undersøke den samiske historien her. Linjene og formene er egentlig koder for torv, sand, kystlinjer og så videre. Tegningene oppleves kanskje som abstrakte, men de er egentlig ekstremt konkrete, ting som viser til samisk steinalder. Så har jo ikke jeg egentlig gjort dette som et innlegg i debatten om vann og land, men sånn leses det alltid. Det er jo supernaivt at det skal kunne leses på en annen måte, men opprinnelig ville jeg bare tegne.

 Om du bare ville tegne – hva var det som dro deg mot å tegne med utgangspunkt i nettopp denne typen materiale?

– Det var bare en del av min estetiske bank, som jeg kaller det. En bok som sto på hylla. Jeg hadde en tegnemaskin stående, en som du kan bruke til å få den linja du vil ha. Når du lager store skulpturer står du gjerne med armene høyt til værs og holder på, mens jeg kjente at jeg godt kunne sitte litt rolig og holde på med noe, det handlet om det kroppslige. Så gjorde jeg det i et halvt år, satt med tegningene og var veldig nøyaktig. 

 Hvordan utviklet tegningene seg i løpet av det halve året?

– Etter hvert tenkte jeg at feilene er helt okay, så da la jeg fra meg bøkene og kopierte mine egne tegninger i stedet for andres. Jeg kikket på tidligere tegninger, kjøpte veldig mye og mange forskjellige ark, brukte litt penn, litt tusj, litt blyant, og fikk en forkjærlighet for veldig dårlige viskelær som ikke visker noe bra. Det handlet veldig mye om det som skjedde på papiret, den formen for materialforståelse. Jeg kan jo ikke tegne. Om jeg skulle tegnet en hest eller forsøkt å tegne angst, hadde jeg ikke hatt lyst eller fått det til. Jeg ville ikke sitte med et resultat, men se linja bli til. 

 – Jeg er jo kven og samisk, men arbeidene mine skriker nok ikke noen av delene. Jeg jobber jo alltid ut fra min tradisjon, men jeg føler ikke at jeg har en oppgave der. Kanskje er det min livsløgn. Da jeg gikk på Konstfack i Stockholm, var jeg veldig opptatt av at den designtradisjonen jeg hadde vokst opp i var like viktig som duodji, sett i et designperspektiv. Jeg gikk jo på interiørdesign og møbelarkitektur, så å jobbe med duodji ville ikke vært et alternativ. Likevel sa en lærer: «Men Silje, du kommer jo fra en fargerik kultur, du må jo jobbe med farger.» Det tok lang tid før jeg tenkte at nei, det må jeg ikke. Det som har vært viktig for meg er å jobbe med det samiske uten at noen utenfra skal måtte se at det er det samiske.

Du tar utgangspunkt i improvisasjon når du jobber med strukturene dine. Hvorfor motiveres du av denne formen for improvisasjon?

– Jeg har vokst opp i det, i den tradisjonen der du hele tiden fikser ting selv. Det handler veldig mye om at man ser på materialet som en ressurs, i motsetning til forbrukerkulturen der man kaster ting. Alt kan brukes, alt kan brukes på nytt, og ingenting er egentlig stygt. Hvis jeg skal lage et sleggeskaft, så må jeg ikke finne noe som ser pent ut, vi har det vi har og bruker det vi finner. Pinner, tau, nye ting og gamle ting. Sånn som jeg er satt sammen, så synes jeg veldig mange av disse materialene er fine. For meg handler det om å ikke endre på ting, la det være som det er. Iver Jåks kunne gi objektene han jobbet med et lite hakk med kniven så det skulle passe. Men jeg kan ikke det. Hvis jeg endrer på noe, så ødelegger jeg det. Men det handler om å gjøre noe sammen med materialet uten å være for førende. Improvisere med ting så de er som de er, finne et samarbeid med materialet uten å bli for åndelig her. 

 Når begynte du å bli interessert i å improvisere?

– Gleden av å samle på ting har jeg nok bestandig hatt, uten at jeg har tenkt på det som noe eget. Jeg har vokst opp i et hus med stein og røtter i vinduskarmen. Da jeg gikk på interiørdesign og møbelarkitektur på Konstfack i Stockholm, lagde folk så mange fine ting, men de kastet også så mye flotte materialer. Nesten hver dag var jeg i kappkassa på verkstedet og reddet ting. Etter hvert var det så mye greier under og over pulten min at det ikke var plass til stolen, så jeg måtte sitte sidelengs og jobbe. Jeg skjønte at jeg ikke bare kunne samle, jeg måtte også bruke det. Så etter hvert ble det eksamensarbeidet mitt. 

 Og etter det – hvor gikk veien? 

– I Sverige kan du søke på et helt enestående stipend som hvert år deles ut av IASPIS til to studenter samt til et par etablerte kunstnere. Du blir puttet i et atelierfellesskap, får masse penger, og så kastes det kuratorer etter deg. Jeg var der i et halvt år, traff masse kuratorer og fikk en rakettstart. Det var en gave. Det er ikke sikkert at jeg hadde skjønt at jeg kunne holde på sånn her uten det. Og så har det bare fortsatt sånn. Fantastisk å ha en sånn flaks.

 Har motivasjonen din til å arbeide improvisatorisk vært urokkelig hele veien? 

– Godt spørsmål. De første årene av studietiden var det veldig mye motstand og latterliggjøring, men jeg jobbet jo på. Men jeg tror nok at uten IASPIS-stipendet og den tiden som fulgte hadde jeg nok hatt mye vanskeligere for å finne fotfeste. 

 Hva slags verden tror du vi ville levd i om alle hadde improvisert litt mer?

– Da jeg gikk på skolen og skulle forklare det jeg holdt på med til andre og professorer, brukte jeg å snakke om at når folk kjøper en Arne Jacobsen-stol, så har den en verdi fordi den tilhører Arne Jacobsen. Om du endrer på den stolen, fester på en pinne, så øker det din verdi, men det forringer Arne Jacobsen-stolen. I dag har ting en verdi fordi andre har lagd det, og man står uten så mange muligheter til å endre på ting uten at de mister verdi. Det scenarioet hadde vi ikke hatt om alle hadde improvisert mer. I den tradisjonen jeg kommer fra kopierer man noe fordi det fungerer, det er en felles eiendom og det er en god ting. Men de fleste improviserer hele tiden, for eksempel når du bretter sammen avisa for å holde vinduet åpent. Det er noen forskjeller mellom det rurale og det urbane – bor du i en liten leilighet, så kan du kanskje ikke ha badekaret fullt av pinner.

 Har du hatt det? 

– Ja, da jeg bodde i Stockholm. Her i Kirkenes har jeg garasje, bod, atelier og hytte, mer plass gir flere muligheter når en samler på ting. En kurator som besøkte meg mens jeg hadde dette stipendet i Sverige, han mente at dette handlet om fattigdom. Jeg klarte ikke å svare på det den gangen, men det stemmer ikke for meg. Det er klart at den estetikken som oppstår når man improviserer ikke er industriell, og det er jo gjerne idealet i dag.

 Forholder du deg improvisatorisk på samme måte med tegningene også? 

– Tegningene er jo kopier av arkeologiske rapporter. Jeg er mye mer interessert i materialet i tegningen enn det jeg tegner, så da er det jo en gave å sitte og kopiere. Etter hvert har jeg filtrert det jeg tegner gjennom hukommelsen, og de er jo endret. Det handler ikke om at jeg forsøker å skape, men å slippe fram det som eksisterer i både form og materiale. Sånn er det med pinner, tau, isopor og presenning. Det handler om å slippe fram det som eksisterer og unngå å lage et hierarki. Fiskefinner er ikke finere enn en presenning, det kommer helt an på hva man skal.

 Hva skal du med fiskefinner? 

– Jeg forsøker å jobbe med fiskefinner, men det blir så fort sånn hytteestetikk. Så jævlig! Jeg har særlig jobbet med harrfinner, spikret dem opp, latt dem tørke i været. Men jeg kjenner at det er veldig vanskelig for meg, jeg får det ikke til. 

 Hvorfor er du så redd for hytteestetikken?

– Jeg tror jeg er redd for hytteestetikken fordi den er litt ferdig og full av assosiasjoner for alle. Og da kommer den seg ingen vei. Alle vet hvor den skal og hva den er, og da er den ikke så interessant. Jeg er redd for skinn og bein fordi jeg er same, men hytteestetikken frykter jeg av andre for meg litt uklare grunner. Jeg tror det må være greit å ikke ha helt svaret på alt.

 Hva er planene dine fremover?

– Til sommeren skal jeg stille ut på Marabouparken konsthall. Der skal jeg gjøre en romlig installasjon. Jeg har en ide men den skal få modne litt. Så er det å fortsette å følge materialene. Jeg har aldri vært en som har så mange planer. Har du en femårsplan for livet? Jeg har ikke det, jeg tenker at jeg ikke har det verken for livet eller kunsten. Jeg synes det er godt å bo her jeg bor, og ta det derfra.